Tidsagentenes sluttoppgjør

«Science fiction er ikke først og fremst noe som har med romskip å gjøre. Det er heller en sinnstilstand og en måte å se virkeligheten på.» Programerklæringen kommer fra den franske manusforfatteren Pierre Christin. Sammen med tegneren Jean-Claude Mézières har han i over førti år iscenesatt fortiden og samtidens politikk og samfunn gjennom framtidsbildene i Linda og Valentin. Med det nylig utgitte album nummer 21 er serien fullført, og hele serien utgis nå i et samleverk på dansk.

Linda og Valentin
er en av de virkelig store europeiske klassikerne. Jeg mener den også er den viktigste science fiction-tegneserien overhodet. Ingen annen sf-serie har hatt så bred appell over så lang tid, ingen forener underholdning og relevante politiske parabler bedre, og tegningene står suverent i brytningen mellom spenningsserienes lett naive klassiske realisme og moderne stileksperimenter.


DET MEST SLÅENDE når vi raskt blar gjennom alle albumene er omfanget og dybden i seriens univers. Hver historie foregår gjerne i ulike deler av universet, med nye normer og regler, nye vesener og ny teknologi. Vi introduseres for nyttedyr som den store muslingaktige Schamilen som sletter vonde minner og Tümtümmen som er et slags organisk kamera med evne til å gjenskape bilder av alt den har sett. Det finnes også skadedyr, deriblant vanviddsfuglene som påfører sinnssykdom ved bitt og de levende våpnene: flammekasteren Kutchuk, giftspytteren Talam og tungeskjæreren Klamip. Og la oss ikke glemme Shingouzerne, kremmere i informasjon og etterretning. De mange verdenssprangene lar også tegneren Mézières utfolde seg med eksotiske byggverk, fartøy og redskap. Teknologien i Linda og Valentin virker ofte utrangert, et slags futuristisk skrap.

Tegneserien har hatt stor popkulturell gjennomslagskraft. Særlig innenfor science fiction-film er det lett å finne spor, både i tilnærmingen til sjangeren og i detaljene. For eksempel var tegneserieentusiasten George Lucas opplagt inspirert av serien da han laget Star Wars-filmene. Linda og Valentin var godt etablert med seks album utgitt da den første filmen kom i 1977. Vi ser slektskapet i actionorienteringen og den grandiose romopera-tilnærmingen, men også i konkrete kulisser, scener og figurer. Det velkjente romskipet Millennium Falcon ser ut til å ha hatt Linda og Valentins farkost som mal. Den nedfryste Han Solo i Jediridderen vender tilbake (1980) er identisk med Valentins prøvelser i albumet De tusen planeters imperium (1971), slik også Prinsesse Leia som Jabba the Huts lettkledde fange i samme film likner Linda i Landet uten stjerner (1972). Luc Besson er en annen sentral regissør som har lånt flittig fra serien, særlig i filmen Det femte element hvor Jean-Claude Mézières endog ble hyret inn som konsepttegner.


LINDA OG VALENTIN er et romfartseventyr, men handler også om reiser i tiden. De to hovedpersonene er tidsagenter. I år 2720 styres jorden av Galaxity, med en rom/tidstjeneste som dels påser at ingen endrer fortiden, og dels utforsker fremmede planeter på jakt etter økonomiske ressurser. I flere av historiene er tidsreisene og manipulasjonsmulighetene et sentralt motiv.

Serien har en radikal politisk forankring. «Vi valgte science fiction fordi det er en sjanger hvor man kan skape verdener og samfunn, og dermed fortelle historier om makt og korrupsjon – forskjellen på rik og fattig,» forklarer Mézières.2 Albumet Landet uten stjerner omhandler en krig mellom et matriarkalsk og et patriarkalsk samfunn. Kjønnskampen er her en avledning av klassekonflikter. I begge samfunnene finnes det en hersker- og en underklasse, en situasjon innbyggerne godtar når de mobiliseres mot den ytre fienden. Velkommen til Aflolol forteller om menneskenes ekspansjon på planeten Technorog, som fortrenger planetens egne beboere. Historien speiler kolonisering generelt, og indianernes situasjon i USA spesielt – eller romfolket i dagens Europa. De tusen planeters imperium skildrer en avrasjonalisert verden hvor presteskapet styrer med paternalistisk hånd. Religion har erstattet vitenskap i en slik grad at økonomien forfaller, noe som foranlediger næringslivets opprør.

En grunnleggende konflikt i serien er kampen mellom natur og teknologi. Der teknologien – den sosiale skjermen mot naturen – er redusert til et minimum, framstilles naturen som vennligsinnet, et slags paradis. Dette utopiske natursynet er utgangspunkt for flere sentrale motsetninger i serien: Teknologiens makthierarki settes opp mot naturens gavmilde anarki; teknologi-undertrykkelse-fader står mot natur-tilfredsstillelse-moder.

Serien har en grunnleggende mistillit til makthavere, og angriper alle former for tyranni og militaristiske regimer. De to desillusjonerte tidsagentene bekjemper ensretting i bred forstand. Som forfatteren Gérard Klein skriver i etterordet til et av albumene: «De drar nesten alltid av sted til en eller annen lukket verden og … gjenåpner den for det kosmiske mangfoldet. Derav kan man slutte: entydige svar finnes ikke. Galaxitys forsøk på å beherske tid og rom er en illusjon og en feiltagelse.»3


I DET NYE OG SISTE ALBUMET Tidsåbneren er det krig i alle universets krinkelkroker. En katastrofe Christin og Mézières møysom-melig har bygd opp til gjennom flere album. Historien byr på mange gjensyn av figurer og lokaliteter for fans av serien, men som fortelling blir den springende og overraskende uengasjerende. Albumet er stødig tegnet og fortalt, men bildene er langt fra så imponerende som i seriens storhetstid for tjue–tretti år siden. Slik sett er samleboken en langt bedre markering av at serien nå er fullført. Bind nummer én inneholder de tre første eventyrene. De er egnet til å overbevise de aller fleste.

Linda og Valentin
ble skapt i 1967, og det er fristende å lese den som en generasjonsroman for 68-erne. Serien ble skapt for og trykt som føljetong i det vitale tegneserie-magasinet Pilote. Magasinet var tegneserienes franske revolusjon allerede fra første nummer høsten 1959, med Asterix som en av hovedattraksjonene. Pilote moderniserte den europeiske tegneserietradisjonen med høyere ambisjoner både innholdsmessig og estetisk. Utover på 60- og 70-tallet ledet magasinet an i utviklingen av tegneserieromanene. Ikke minst med Pierre Christins andre politiske fabler for tegneren Enki Bilal, hvor Jakten (1983) om Øst Europa-kommunismen står som det mest banebrytende verket. I Linda og Valentin er Christin ikke like profetisk om framtiden, men serien er et fascinerende kaleidoskop for strømningene i den vesteuropeiske venstresiden gjennom drøyt førti år.

© norske LMD



Pierre Christin og Jean-Claude Mézières,
Linda og Valentin 21: Tidsåbneren,
Cobolt, København, 2010. 60 sider.



Pierre Christin og Jean-Claude Mézières,
Rejser i tid og rum: Linda og Valentins samlede eventyr 1.
Cobolt, København, 2010. 160 sider.




Fotnoter:
1 Sitert i tidsskriftet TEGN, Oslo, 1988.

2 Intervju i Seriejournalen, Birkerød, 1994.

3 Pierre Christin og Jean-Claude Mézières, Fortællinger fra rummet, Carlsen Comis, København, 1986.