Urettferdig velferd?

Nyliberalistene bekymrer seg for de fattige nå om dagen. I Storbritannia vil for eksempel den konservative statsministeren David Cameron, inspirert av sin sosialdemokratiske forgjenger Tony Blair, øke studieavgiften ved universitetene dramatisk. Det skal visstnok være et tiltak for sosial utjevning. Målet? At høyere utdanning ikke skal finansieres over skatteseddelen, siden de fleste «brukere» av universiteter og høyskoler kommer fra velstående samfunnslag. Staten sparer penger, og de fattige kan få stipend. Allerede for tre år siden skrev den franske kommentatoren Jacques Julliard at «gratis utdanning er en subsidiering av rikfolk som sender barna sine på universitetet».2 Høye studieavgifter er derfor en sosial utjevningsreform, må vite.


Etter hvert som de offentlige budsjettunderskuddene vokser, kan dette resonnementet utvides til å gjelde alle sosiale ytelser og til å sette spørsmålstegn ved deres universelle karakter. Man starter gjerne med barnetrygden: «Ligger man over et visst inntektsnivå, merker man rett og slett ikke at man mottar barnetrygd. Her kastes statlige midler ut av vinduet,» gjentar til stadighet tidligere statsråd fra den franske høyresiden, Luc Ferry. Eks-statsminister Laurent Fabius fra Sosialistpartiet sier det samme.3

Neste angrepsmål er offentlige helsetjenester: Alain Minc, Sarkozy-rådgiveren som samtidig står Sosialistpartiets leder Martine Aubry nær, tar utgangspunkt i sin far, som var innlagt på sykehus «i to uker med tipp topp behandling»: Minc later som om han er forarget over at «det franske fellesskapet har brukt 100 000 euro på å behandle en 102 år gammel mann […] En er nødt til å få helsekostnadene for de svært gamle dekket inn ved at de selv eller deres arvinger bidrar med egne midler. Det er noe Sosialistpartiet bør programfeste.»4

Til slutt er turen kommet til pensjonene: Det liberale magasinet The Economist beklager at Storbritannias finansminister George Osborne ikke går langt nok i sitt angrep «på prinsippet om universalitet i velferdssystemet. Han kunne for eksempel ha slått ned på de kostbare ekstrainntektene som deles ut til pensjonister, uansett hvor rike de er.»5

Slik later nyliberalistene til å bekymre seg for «rettferdigheten» i fordelingen av godene – etter å ha redusert den progressive beskatningen drastisk … Vi vet allerede hva som er neste etappe, i USA er den allerede gjennomført: I politiske systemer som domineres av middel- og overklassen, er det en smal sak å skjære ned på offentlige tjenester og sosiale ytelser når de privilegerte samfunnslagene har sluttet å bruke dem. Velferdsordninger påstås da å nøre opp under en avhengighets- og trygdemisbrukskultur. Antall ytelsesberettigede reduseres, og de som fortsatt har rettigheter, underlegges et pedantisk kontrollregime. Hvis offentlige tjenester skal knyttes opp mot hver enkelts ressurser, er det bare et spørsmål om tid før de forsvinner for alle.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Cameron vil øke studieavgiften ved universitetene fra 3290 pund til 9000 pund (ca. 87 000 kroner). Blair økte avgiften fra 1125 pund til 3000 pund (ca. 29 000 kroner) i 2004.

2 LCI (La chaîne info), 7. juli 2007.

3 Henholdsvis Le Figaro, 18. november 2010 og Europe 1, 4. november 2010.

4 «Parlons Net» (Rett på sak), France Info, 7. mai 2010.

5 The Economist, London, 23. oktober 2010.