USAs usynlige venstresider

Finnes det ingen venstreopposisjon i USA? De stadig mer ideologiske Republikanerne er travelt opptatt med å rense rekkene for moderate elementer, med press og applaus fra den framvoksende liksompopulistiske Tea Party-bevegelsen. De ideologisk underkastede Demokratene har en sentrumsfraksjon som er vanskelig å skille fra Republikanerne og en progressiv fløy som har fått hendene bundet av et finanssystem som krever at de lytter til pengefolket. Så hvor er venstresiden?

Det finnes en venstreside i USA som opererer både på innsiden og utsiden av topartisystemet. Det finnes faktisk to venstresider og hver av dem har nylig vært i aksjon i to ulike og atskilte folkemøter.

Den ene venstresiden deltok på USAs sosiale forum i Detroit (Michigan) i juni. Her var 15 000 venstreaktivister fra hele landet og fra en rekke organisasjoner samlet for «å videreføre ånden fra Verdens sosiale forum» gjennom å arrangere strategiske diskusjoner, «å bygge forbindelser og samarbeid på tvers av organisasjoner», og gjennom «å utvide den internasjonale solidariteten og mane til felles kamp».

Noe av dette ble garantert oppnådd i løpet av de fem dagene konferansen i Detroit varte, men det var også en storslått og levende get-together som inkluderte en livlig marsj, med over 10 000 deltakere, gjennom sentrum av Detroit som var både høylydt og sprekkfull av akti-visme, sinne, bevegelse og farge. De mange møtene, arbeidsgruppene og debattene gjenspeilte det samme. «De ekskluderte arbeidernes kongress» var et eksempel på de over to dusin «Forsamlinger for folkebevegelsen» på forumet. Flere hundre samlet seg fra organisasjoner som Hjemmearbeidernes allianse, Drosjesjåførenes allianse, Allianse for gjestearbeidere, Nasjonaldagarbeidernes organisasjonsnettverk, samt grupper for restaurantarbeidere og landarbeidere, så vel som ulike lokale arbeidersentre rundt omkring i landet som hjelper arbeidsinnvandrere på ulike måter. Fra scenegulvet presenterte arbeidere og organisasjoner vitnesbyrd etter vitnebyrd om den brutale sosiale og økonomiske ekskluderingen de erfarer på jobben og i samfunnet generelt, den som hadde fått dem til å bli oppmerksomme på organisasjonene og arbeidergruppene som hadde brakt dem til Detroit.


MED FÅ SYNLIGE forskjeller mellom tilskuerne i salen og paneldeltakerne på scenen, var den politiske retorikken både fullpakket av krav om internasjonal solidaritet, rasemessig rettferdighet, og sosial inkludering. Disse synspunkter gjennomsyret hele det sosiale forumet, synspunkter som man kan gjenfinne hos venstresider over hele verden. Forskjellen er at i USA er denne venstresiden fullstendig marginalisert i den politiske debatten og komplett usynlig i samfunnet ellers. Det var så å si ingen mediedekning av det sosiale forumet i Detroit i amerikansk presse, verken i forkant eller etterkant, selv om amerikanske medier gjennom hele sommeren var fullstappet av rapporter fra «Tea Party»-folkemøter med knappe hundre deltakere.

Den venstresiden som var synlig på USAs sosiale forum er marginalisert på en annen måte også, for selv om den fant sted midt i det historiske hjertet av bilindustrien, måtte man lete lenge etter bilarbeiderne. Selv om antallet bilarbeidere har sunket drastisk de siste årene, finnes det fortsatt rundt 50 000 bilarbeidere og 128 000 pensjonister. Man skulle tro at noen av dem ville være til stede i Detroit. De var ikke synlig til stede, ingen t-skjorter eller bannere fra United Auto Workers (UAW) var å skimte. Faktisk var det i det hele tatt få synlige tegn til den tradisjonelle arbeiderbevegelsen, selv om mange individuelle fagforeningsaktivister åpenbart var til stede. I det hele tatt var forumet ungdommelig og motkulturelt, med en levende stemning dominert av miljøproblemer og internasjonale saker, så vel som en stor sal med bokbord okkupert av diverse sosialistgrupper, New Age-grupper, og alle slags interesseorganisasjoner.

Forumet tiltrakk seg mange arbeidere fra ikke-organiserte lavtlønnede servicesyrker, mange kvinner, latinamerikanere, asiater og svarte. Ekskluderte arbeidere, en status som omfavnes av organisatorene og aktivistene og ble brukt som en framherskende framstilling av denne «grasrotvenstresiden». Men hvor var de inkluderte arbeiderne? Hva innebærer det å være «inkludert» når betingelsene for inkludering (stabile arbeidsplasser, fagforeninger som kan sikre høyere lønninger, sosiale goder, osv.) har vært under et så massivt og vedvarende angrep som i USA? Og hvis de inkluderte i stadig større grad selv ekskluderes, hvilken mening, ideologisk og sosiologisk sett, har det å opprettholde dette skillet?


DEN ANDRE VENSTRESIDEN i USA var også nylig aktiv, i en stor demonstrasjon i Washington DC, arrangert av en koalisjon av «progressive» grupper (blant annet fagforbundet AFL-CIO, borgerrettighetsorganisasjonen NAACP, interesseorganisasjonen for latinamerikanere NCLR og National Gay and Lesbian Task Force). Dette er den etablerte, institusjonaliserte venstresiden, ledet av det største fagforbundet, den offisielle fagbevegelsen som klarte å samle godt over 100 000 arbeidere og andre i Washington for å vise styrke og dra fokuset bort fra te-selskapet. Her var faktisk bilarbeiderne som var så underlig fraværende under USAs sosiale forum i Detroit noen måneder i forveien.

I Washington virket det som om UAW var overalt, med synlige t-skjorter og bannere. Flere tusen arbeidere samlet seg på Washington Mall på en solfylt oktobersøndag, hvite og svarte arbeidere, menn og kvinner fra ulike forbund (UAW, SEIU, Service Worker’s Union, Transport Workers Union, AFSCME, Union of Government Workers, og flere lærerforeninger var spesielt godt representert). Den kroppslige framtoning i denne demonstrasjonen, og på denne venstresiden generelt, var fullstendig annerledes enn den i Detroit. På denne samlingen satt de fleste høflig og lyttet til taler. Fra Lincoln Memorial talte mediepersonligheter, demokrater og ledere fra etablerte «progressive» organisasjoner. Mens man til tider kunne høre sinne strømme fra podiet, var det bare sporadisk og hovedsakelig rettet mot Republikanerne, ikke mot kapitalismen. Det var faktisk få forsøk på å oppildne folkemengden; ingen marsj ble organisert for å få de oppmøtte til å gå samlet, og det var ingen reell følelse av politisk nødvendighet.

Arrangørene bak begivenheten var fagforbund og interesseorganisasjoner, som hovedsakelig opererer gjennom å lobbyere for sosial lovgivning og dele ut kampanjemidler til liberale politikere. Mens medlemstallene har sunket drastisk i fagforbundene som følge av at fabrikker har blitt lagt ned eller flyttet til andre land og at arbeidsgiverne aktivt bekjemper organisering, har de fleste ikke vist noen vilje til å mobilisere sine medlemmer for aksjoner de siste tiårene. Organisasjonene har som regel tette bånd til Demokratene, noe som innebærer at de for ofte har stått for nær makten til å ville risikere sin institusjonelle stilling. De fleste deltakerne kom til Washington med busser leid inn av fagforeninger og borgerrettighetsgrupper. Av utseende så de ut som de kunne gli inn i hvilken som helst kulturinstitusjon. For å være ærlig, det hele lignet mer på en piknik enn en arbeiderdemonstrasjon.


«GRASROTVENSTRE» ER nesten fullstendig usynlig i de nasjonale mediene og har ingen innflytelse på den nasjonale politikken. Denne venstresiden er aktiv i hundrevis av lokalsamfunn over hele landet, der den arbeider for å bygge makt lokalt og demokratisk, samtidig som den forsøker å utvide kampen via nettverk og koalisjoner på tvers av grupperinger og sosiale rom.
«
Disse gruppene når ofte sine konkrete mål. For eksempel har Domestic Workers United gjort betydelige framskritt i arbeidet med å få på plass en lov i delstaten New York som vil gi 200 000 hushjelper grunnleggende arbeidsvilkår (blant annet obligatorisk overtidsbetaling, beskyttelse mot diskriminering, formell oppsigelse).

Samlet sett er styrken til de ulike gruppene i denne «grasrotvenstresiden» deres selvstendighet og pragmatiske aktivisme som fokuserer på konkrete mål, samtidig som gruppene sammen skaper et større nettverk. En svakhet er at disse gruppene opererer med en litt begrenset sosial horisont som altfor enkelt lar seg koble til en identitetspolitikk hvis høyeste sosiale ambisjon er å «inkludere de ekskluderte» i et samfunn der dette blir stadig vanskeligere for folk flest.

Denne svakheten gjenspeiler en tendens til å misforstå eller mistolke klassevirkelighet i USA. Dette er, sammen med uviljen til å utarbeide et felles eller i det minste sammenhengende verdenssyn, en arv fra den kalde krigen som ofte fører til en overfladisk samfunnsanalyse. Selv om marxismen på ingen måte klarer fullstendig å gripe samfunnets dynamikk og kompleksitet, kunne den gitt et godt utgangspunkt.

Grasrotorganisasjonene klarte å samle mange «fargede» fra arbeiderklassen i Detroit, en kjensgjerning som ble påpekt og feiret i løpet av uka, men det var få hvite arbeiderklassefolk til stede. De hvite som var til stede var hovedsakelig høytutdannede fra middelklassen, og inkluderte arrangører, aktivister og representanter fra filantropiske organisasjoner og akademikere. De bidro kanskje til det visuelle inntrykket av mangfold, men hvite middelklassefolk var dårlig representert i Detroit, noe de også var ved det forrige sosiale forumet i Atlanta i 2007.2

Lederen for en av de viktigste organisasjonene på grasrotvenstresiden, som vanligvis gir skarpe analyser av hvordan bevegelser bør bygges, tilbyr en løsning på problemet med de hvite arbeidernes fravær i denne venstresiden: «Hvite må organisere fattige hvite» – en typisk holdning i en bevegelse som ser det meste gjennom identitetspolitiske briller. Dette virker svært nærsynt: Bevegelsen opphøyer til politisk prinsipp de samme raseskillene som den mener må avskaffes for å skape solidaritet og et rettferdig samfunn.

Framfor alt er begge disse venstresidene svake, fordi de må kjempe for livet i en politisk kultur dominert av verdens største private selskaper. Men til en viss grad svekkes de også av selvpåførte begrensninger på deres egne sosiale horisonter. Mens den ene har erstattet «utbytting» med «ekskludering» som grunnlag for å mobilisere arbeiderne, er arbeidermobilisering for den andre ikke stort annet enn en piknik.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 See Rick Fantasia and Kim Voss, Des syndicates domestiqués: répression patronale et résistance syndicale aux Etats-Unis (Paris : Editions Raisons d?Agir, 2003).

2 See Jackie Smith, Jeffrey Juris and the Social Forum Research Collective, «The US Social Forum in Context» in the journal, Mobilization vol. 13 (4) December 2008 p.382-383.