«Vi er et demokrati. Punktum»

I begynnelsen av oktober drepte indonesisk politi fem påståtte terrorister på Sumatra. Drapene fikk større oppmerksomhet i internasjonale medier enn fjorårets valg der president Susilo Bambang Yudhoyono ble gjenvalgt. Med valget tok Indonesia nok et steg vekk fra islamismen, samtidig som det styrket landets historiske kompromiss mellom sekularisme og islam.

«Muslimer skal følge islamsk lov.» Disse fem ordene var nær ved å gjøre Indonesia til en islamistisk republikk. De var med i utkastet til grunnlov for den nye staten Indonesia, men ble fjernet i siste øyeblikk 18. august 1945. Dermed ble staten heller underlagt Pancasila, de «fem prinsip-pene» – troen på én gud, menneskelighet, nasjonalt samhold, representativt demokrati og sosial rettferdighet – et historisk kompromiss mellom sekularisme og islam.

«Indonesia er sete for en moderat, smilende islam,» sier Shafi Anwar, direktøren ved Internasjonalt senter for islam og pluralisme (ICIP) i Jakarta. «Men med radikaliseringen og den konservative bølgen etter 11. september 2001, og bombeattentatene på Bali i 2002, ble vi plutselig foraktet. Min oppgave er å forklare at demokrati er forenlig med islam.»

Overgangen til virkelig demokrati fant sted i 1998, etter to lange perioder med diktatur. Først under nasjonens grunnlegger og første president, Sukarno (1945–1967), som møtte motstand fra nasjonalismen, islam og kommunismen (Indonesia hadde den gang verdens største kommunistiske parti). Så under Suharto (1967–1998), som utnyttet kommunisttrusselen til å gripe makten. Minst en halv million mennesker mistet livet under disse to diktaturene, noe landet ennå i dag er sterkt preget.

I dag er Indonesia verdens tredje største demokrati. «Et faktum som Vesten stadig ignorerer,» sier Anies Baswedan, rektor ved universitetet Paramadina i Jakarta. «De kaller oss alltid verdens største muslimske land. Til det svarer vi at vi er et demokratisk land. Punktum. Vi har en fri presse, et rikt og variert politisk liv, et levende sivilsamfunn. Korrupsjon forekommer, det stemmer. Den har bestandig eksistert, men det fins nå mye mer transparens, og korrupsjonen blir anmeldt. Vår økonomi holder bedre stand mot den globale krisen enn våre naboland, og den økono-miske situasjonen er bedre enn for ti år siden [Indonesia ble spesielt hardt rammet av den asiatiske krisen på 1990-tallet]. Ja, det stemmer at vi har våre islamister og fundamentalister, men disse har delvis blitt absorbert av den politiske og demokratiske prosessen.»

Indonesia har over 240 millioner innbyggere. 200 av dem er muslimer, hovedsakelig sunnimuslimer.2 To tredjedeler av befolkningen bor på øya Java midt i det vidstrakte øyriket. De to viktigste islamske organisasjonene – den ene «tradisjonalistisk», den andre «moderne» (selv om begge bekjenner seg til Pancasila) – vokste fram på Java lenge før hollenderne trakk seg ut og landet ble selvstendig-.

«TRADISJONALISMEN» blander islam med førislamsk kultur og tro. Viktigste representant for denne retningen er Nahdlatul Ulama (NU), som ble grunnlagt i 1926 og har 40 millioner tilhengere, hovedsaklig i rurale strøk. «NU taler ikke med én stemme,» forklarer forfatter og tidligere sjefredaktør for Jakarta Post, Endy Bayuni. «Organisasjonen har flere karismatiske og uavhengige lærde (ulama) som ofte motsier hverandre, selv når organisasjonens leder uttaler seg. Det er dette som gjør dem interessante og dynamiske.»

Den nest største organisasjonen, Muhammadiyah, har 30 millioner medlemmer. Om den kalles «moderne», er det ment i betydningen «purister». Organisasjonen som ble opprettet i 1912, er mer urban og har grunnlagt flere skoler, sykehus og universiteter. «I likhet med salafistene er Koranen vår hovedkilde,» forklarer organisasjonens generalsekretær Abdul Muti. «Men våre konklusjoner er ikke de samme. Vi er puritanske som salafistene, men likevel tolerante. Vår viktigste referanse er Muhammad Abduh, ikke Det muslimske brorskap eller Maududi.3 Vi tror også sterkt på samarbeid med vanlige folk. Slik sett ligner vi mer på NU enn salafistene. Indonesia er ikke en islamistisk, men en sekulær stat. Og dette er ikke Midtøsten.»

«Organisasjonen er som en familie,» sier forskeren Arifah Rahmawati ved Gadjah Mada-universitetet i Yogyakarta midt på Java. Hun er progressiv. Hun har lenge bodd alene i et hus hun selv eier, hun går uten skaut, og hun drikker vin. «Det irriterer dem. Men selv om jeg er imot deres puritanisme, kommer jeg fra en Muhammadiyah-familie og føler tilhørighet til organisasjonen og regner meg som en av dem.»

Hennes kollega, sosiologen Eric Hiariej, tilføyer: «Nest etter etnisitet, er religion menneskets sterkeste identitet. Når man møter noen for første gang på Java, spør man om de er santri [«fromme»] eller abangan [mindre ortodokse]. Hvis svaret er santri, blir neste spørsmål om de er NU eller Muhammadiyah.»

Yogyakarta, sultanatets gamle hovedstad, er sammen med Solo (også kjent som Surakarta) abangan-tilhengernes arnested. I april 2010 feiret sultan Hamengkubuwono 10 sin 64-årsdag, et magisk tall (åtte ganger åtte) som åpnet for en overdådig feiring. Som regionens guvernør har han reell makt, men han er også «verdens akse» forent på mystisk vis med ånden til Sydhavets slangedronning. I ham og hans familie løper regionens ulike tradisjoner sammen, til tross for at han selv er muslim. Dette gjenspeiles også i sultanpalassets (kraton) hinduistiske, buddhistiske, kristne og islamske trekk. Det var her Muhammadiyah-bevegelsen oppsto, som en reaksjon mot nettopp denne blandingen av religioner. Grunnleggeren, Ahmad Dahlan, ble født i den muslimske bydelen bak palasset.

I LIKHET MED javanesere flest er Toha Rubin, informasjonsdirektøren ved Muhammadiyah-universitetet i Solo, full av beundring for øyas adelige verdier. «Det handler om tradisjon, om godheten og visdommen som kommer fra eldgamle måter å styre på. Muhammadiyah burde åpne seg mer for denne arven.»

NUs fødested er i Jombang øst på Java. Her ligger graven til Abdurrahman Wahid, bevegelsens historiske leder og Indonesias president i 1999–2001, som av sine tilhengere kjærlig ble omtalt som Gus Dur. I dag strømmer fortsatt tusenvis av indonesiere hit til bønn rundt hans beskjedne grav like ved koranskolen (pesantren) hans bestefar grunnla. Gus Dur kalles ofte den «tiende helgen», med henvisning til de ni sufi-helgenene som brakte islam til Java. «Gus Dur hadde et nært forhold til den tradisjonelle troen,» påpeker Ahmad Suaedy, leder for det liberale NU-tilknyttede Wahid Institute i Jakarta. «Han ønsket en islam som hentet inspirasjon i sine mange ulike røtter. Våre imamer er ikke ayatollaher. De har vanlige jobber, de handler på torget. Folk spør dem om avlinger, penger, alle mulige slags hverdagslige problemer. De går ikke i offisielle klær. Alt inngår i vårt uformelle kulturelle og religiøse nettverk.»

Helt fra begynnelsen av har NU og Muhammadiyah spilt en viktig rolle i landets utvikling. Nå har de derimot valgt å konsentrere seg om sosiale og religiøse spørsmål, og toner ned sin politiske rolle.4 De har begge mange forgreininger, blant annet studentforeninger, hvorav enkelte er svært progressive («liberale»), som for eksempel Liberal Islam Network (JIL). Den eldre garde bekymrer seg for disse «for liberale» stemmene, og misliker at progressive ideer uttrykkes i islams navn. I en fatwa i 2005 fordømte det islamske rådet Majlis Ulama Indonesian (MUI) de progressive for å forsøke å tolke islam etter eget forgodtbefinnende.

Den islamistiske vendingen på slutten av 1990-tallet forsterket de religiøse uenighetene. Den religiøse vekkelsen hadde begynt allerede un-der Suharto på 80-tallet. På 1990-tallet vokste det fram en ny muslimsk middelklasse, hvorav mange var utdannet ved pesantren (koranskolene). Tendensen ble forsterket av penger fra Midtøsten, som ofte gikk til å bygge moskeer. Endringen ble synlig ved at stadig flere kvinner begynte å dekke til håret. I dag bruker svært mange farget skaut (kalt jilbab i Indonesia), men i sentrale byområder går mange kvinner fortsatt barhodet. Under mitt opphold på Java så jeg ingen som gikk med niqab eller heldekkende burka. De ultra-fromme kler seg i hvitt fra topp til tå, men de ser man sjelden offentlig. De fleste islamske organisasjonene går inn for skaut, men ikke ansiktsslør. Muhammadiyah-leder Muti sier at «kvinner bør vise ansiktene sine, fordi det er viktig for sosiale reaksjoner.»

Sosiologen Eric Hiariej minnes at da han var student tidlig på 90-tallet, gikk bare én jente blant seksti med jilbab. «Nå har det blitt mote. På universitetet følger de unge gruppepresset, og er dermed åpne for nye trender så vel som for radikale bevegelser.» Blant de sistnevnt har vi Hizbut Tahrir Indonesia (HTI), som ble grunnlagt i 1998. Med sitt godt organiserte nettverk forsøker de å overbevise ungdommen om behovet for å vende tilbake til kalifatet. HTI-talsmann Ismail Yusanto hevder at de er imot vold. «Det er ikke nødvendig med jihad i Indonesia». Men han legger til at «det er noe annet i Irak, Afghanistan og Palestina, der ser vi ikke på vold som terrorisme.»

DE ALLER FLESTE koranskolene, som ofte anklages for å fremme fundamentalisme, følger NU eller Muhammadiyah. Foreldrene betaler for at barna skal få dobbel undervisning – både sekulær og religiøs – helt fra første klassetrinn og gjennom hele skolegangen. Etter endt videregående skole kan elevene søke opptak ved offentlige sekulære eller private islamske universiteter.

Det finnes også et mindre antall mer radikale skoler. Det fremste eksempelet er Al-Mukmin i landsbyen Ngruki, i Solo-regionen. Her underviste predikanten Abu Bakar Bashir, lederen for det misjonerende partiet Jamaat-e-Islami og dets jihadist-forgreininger. Han sitter i fengsel. Her snakker rektor Ustad Wahyuddin for Bashir: «Enhver muslim drømmer om en islamsk stat. Vi vil slåss for sharialover, ikke bare sitte stille og vente. Vår pesantren gir oss mulighet til å forkynne de nye verdiene i islamsk lov. Og om enkelte av våre studenter har blitt radikale [jihadister], er det fordi de dro til Afghanistan eller Pakistan og engasjerte seg politisk.»

Bashir ble arrestert 9. august i år, anklaget for å ha finansiert en treningsleir for terrorister i Aceh. Dette er den tredje arrestasjonen etter bombeattentatene på Bali i 2002. Myndighetene avdekket også et annet nettverk, ledet av Dulmatin, en av regionens mest ettersøkte terrorister og hovedmistenkt for attentatene på Bali. Han ble drept av politiet, i likhet med sju andre. For et år siden skjøt politiet også malaysiske Noordin Top, som antas å være hjernen bak flere bombeattentater i Jakarta i 2003, 2004 og 2009, samt på Bali i 2005.

På bakgrunn av denne politisuksessen mener regjeringen at terrortrusselen nå er på retur. Forskeren Sydney Jones ved International Crisis Group i Indonesia forteller at flere interne splittelser har svekket de militante gruppene som består av lokale bander (som Den islamistiske forsvarsfront, FPI), ideologiske bevegelser og regionale terrornettverk (Indonesia, Malaysia, Filippinene). I Indonesia har voldsbruken ført til at Bashir har mistet folkelig oppslutning om hans nye antidemokratiske bevegelse, Jama’h Ansharut Tauhid (JAT).5

Selv om jihadtrusselen ikke kan fullstendig avfeies, er dens nedgang en stor lettelse for de fleste muslimske gruppene. Men for «Muhamma-diyah skaper terrorisme fortsatt stor grunn til bekymring» sier Abdul Muti. «Noen av gjerningsmennene kom fra våre rekker og radikale kan fortsatt infiltrere oss ettersom vi er en åpen og dermed sårbar organisasjon.»

Ekstremister, særlig FPI og Laskar Jihad, fortsetter også å angripe religiøse minoriteter. Bare dette året har det blitt registrert 28 angrep i den vestlige delen av Java og rundt Jakarta. Det siste inntraff 12. september, og rammet en gruppe kristne i Bekasi. Særlig Ahmadiyah (en sekt som mange mener ikke er islamsk) har blitt rammet av forfølgelse. Sekten ble oppløst av en fatwa fra Det islamske råd 9. august 2008.

PARADOKSALT NOK åpnet demokratiseringsprosessen etter Suharto-regimets fall i 1998 for krav om at islam skulle spille en større rolle i samfunnet. To nye muslimske partier dukket opp: Crescent Star Party (PBB) og Prosperous Justice Party (PKS). Etter at nye forsøk på å innføre islamsk lov på nasjonalt plan mislyktes, utnyttet fundamentalistene den nye desentraliseringsloven som ble vedtatt i 2000 – en av de største reformene i Indonesia noensinne. De konsentrerte seg nå om å få innført sharialover i enkeltdistrikter (kabupaten) eller i kommuner (walikota). De har klart å innføre islamsk lov (perda charia) i omlag femti av i alt 470 distrikter og kommuner.6

Etter tretti år med separatistkrig fikk Aceh-provinsen «selvstyre» 15. august 2005, i bytte mot sharialover i hele provinsen og en egen islamsk straffedomstol. Selv om dette ikke er representativt for landet som helhet – det er lite trolig at andre provinser vil få en lignende grad av uavhengighet – utløste det stor debatt. Ahmad Suaedy ved Wahid Institute «er svært kritiske til dette»: «Innføring av sharia i Aceh er kunstig. Man overfører lover fra middelalderen til det 21. århundret, uten den nødvendige ijtihad (uavhengig juridisk vurdering).» Abdul Muti i Muhammadiyah er også betenkt. «Det er problematisk. Det har nå gått fem år, men det har ikke skjedd noen framskritt av betydning i Aceh. Problemene i regionen var av økonomisk art. Hvorfor forby filmer i Aceh, når folk kan dra til Sumatra for å se dem? Sharia innebærer en religiøs uniformering som strider mot selve ånden i islam.»

Enkelte moderate muslimer er uenige. NU-nestleder Masykuri Abdillah sier at de «støtter sharialovene i Aceh, fordi det er folkets demokratiske ønske.» Han kan også fortelle at det internt i organisasjonen «pågår en debatt om steining og pisking, om dette strider med Pancasila». Et flertall i befolkningen mener at slik praksis strider mot prinsippene i Pancasila, likevel sier Abdillah at «så lenge det ikke fører til diskriminering, er vi for sharia innen privat rett». Ikke alle i NU er enige i dette.

Sharia er et vagt begrep for mange indonesiere. På spørsmål om hva det innebærer, sier mange «godhet». Som «gudegitte» er sharialovene vanskelige å bestride i private anliggender som ekteskap, skatt, klesdrakt og arv. Men motstanden er sterk mot at shariadomstoler skal dømme i straffesaker. De liberale insisterer også på at itjihad er nødvendig for å avgjøre om koranens formaninger kan anvendes på dagens ver-den.

I Tangerang utenfor Jakarta innebærer sharialovene at kvinner ikke våger å gå alene ut om kvelden i frykt for å bli anklaget for prostitusjon (noe som skjedde i 2006.) I Padang vest på Sumatra, må alle jenter i den offentlige skolen dekke til hodet, uansett om de er muslimer eller ikke. Gusti Asnan, dekanus for historisk-filosofisk fakultet ved Andalas State University, innrømmer at hans datter aldri går med jilbab utenfor skolen. Nok et eksempel på sharialovenes mange paradokser.

Provinshovedstaden Makassar sør på øya Sulawesi er kjent for sin bokstavtro tolkning av islam. Også her er det gjort flere forsøk på å innføre sharia de siste ti årene. Ifølge H. M. Siradjudden, generalsekretær i Komiteen for innføring av islamistisk lov (KPPSI) som ble grunnlagt i 2000 av lederen for Muhammadiyahs lokalavdeling, er «målet ikke å innføre en islamistisk stat, men å skape et islamistisk samfunn. Utviklingen i Aceh ga folk i Sulawesi håp om at vi kan oppnå det samme her». I en lokal meningsmåling i 2002 «sa 91,11 prosent at de var for sharia». Samme år forbød distriktet Bulukumba alkohol. I 2003 påla myndighetene alle kvinner, uansett om de er muslimer eller ikke, å gå med skaut om de ville benytte offentlige tjenester. De startet også innkreving av zakat (almisse til de fattige). I 2006 gjorde provinsen opplæring i skriftlig arabisk obligatorisk for alle. «Jeg ser for meg en forfatningslov som på profetens tid,» sier Siradjudden begeistret. «De mest ærerike øyeblikkene til våre tidligere islamiske riker har vært under sharia.»

Professor Abu Hamid, rektor ved universitetet i Makassar og KPPSI-medlem, forsøker å nedtone denne visjonen noe. Han virker fornøyd med at «den nye guvernøren i Bulukumba har myket opp reformen, og gjort påbudene valgfrie». Hans syn gjenspeiler den generelle tendensen ellers i landet: stans i innføringen av sharia på lokalt nivå og forsøk på å myke dem opp der de eksisterer. Antall steder med sharia nådde et toppunkt i 2003, og falt drastisk fram til 2007. Siden parlamentsvalget i april 2009 har det stått stille.7

LIBERALE MUSLIMER har økt folks bevissthet og skapt debatt rundt andre spørsmål. De er imot forbud mot pornografi og prostitusjon, i likhet med mer moderate muslimer. «Denne loven var helt unødvendig, dette er allerede omtalt i straffeloven,» er Anies Baswedans formening om pornografi-forbudet som ble støttet av muslimske partier og fikk medhold i konstitusjonsretten i mars i år. Han er også imot et forbud mot prostitusjon, som tilhengerne av en hard linje forsøker å få stemplet som «umoralsk».

Polygami – som er allment akseptert – er et annet emne liberale muslimer er opptatt av. «Noen liberalere stiller spørsmål ved om det er forenlig med islam,» sier Abdel Kadir Riyadi som underviser ved Sunan Ampel-universitetet i Surubaya. «Det er utbredt både blant fattige og rike, også blant akademikere, og spesielt blant politikere. Det fins ingen statistikker, men jeg vil anslå at én til to av fem menn praktiserer det.8 Men polygami er ikke nevnt i grunnloven, så det kan ikke holdes en nasjonal debatt. NU og Muhammadiyah har heller ikke tatt et formelt standpunkt.»

Både parlamentsvalget 9. april 2009 og det påfølgende presidentvalget 8. juli 2009 (det andre siden landet ble uavhengig) ble nærmest fullstendig oversett i Vesten.9 Valgene avslørte at islamisme, inkludert sharia, ikke lenger vinner stemmer. Samtlige religiøse partier gikk tilbake. De oppnådde bare 25 prosent, en klar nedgang fra 40 prosent i 1999 og 2004. Flertallet av indonesierne stemte denne gang på de tre største sekulære partiene. Det eneste partiet som gikk fram (på bekostning av andre muslimske partier) var PKS, som med sine yrkespolitikere og kadrer ligner på det tyrkiske regjeringspartiet AKP. Under landsmøtet i juni i år gikk partiet vekk fra sin islamske linje. «Det er bare et tidsspørsmål før vi åpner partiet for ikke-muslimer. Vi står for demokratiske og universelle verdier,» forteller Partileder Fahri Hamzah. Enkelte tror til og med at moten med islamsk klesdrakt vil tape terreng blant vanlige indonesiere.

I en tid hvor indonesierne skal bestemme veien videre, er feministen og aktivisten Kamala Chandrakirana optimistisk. «Etter et tiår med uroligheter, terrorisme, tsunami, finanskrise og fugleinfluensa kan vi kanskje endelig se lys i enden av tunnelen. Vårt sivilsamfunn er svært dynamisk. Vi ser tegn på at Pancasila-tilhengere kan komme med alternativer til islamiseringen som kan fenge ungdommen. Jeg tror Indonesia går en spennende tid i møte.»

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Se Adam Schwarz’ A Nation in Waiting: Indonesia’s Search for Stability (Talisman, Singapore, 2008) og Benedict Andersons «Exit Suharto: Obituary for a Mediocre Tyrant» (New Left Review, London, mars-april, 2008).

2 Ifølge en folketelling gjennomført i 2008 definerer 88,2 prosent av befolkningen seg som muslimer, 5,9 prosent som protestanter, 3,1 prosent som katolikker, 1,8 prosent som hinduister, 0,8 som buddhister, 0,2 prosent oppga at de tilhørte kategorien «andre», som omfatter de tradisjonelle religionene, andre kristne grupper og jøder.

3 Muhammad Abduh, egyptisk filosof og jurist som på slutten av 1800-tallet innledet en reform av islamistiske institusjoner og læresteder. Abul Ala Maududi, tilhenger av en streng håndheving av de religiøse lovene. Grunnla det fundamentalistiske partiet Jamaat-i-Islami i 1941 i India [partiet er i dag hjemmehørende i Pakistan] som hadde som mål å opprette en islamistisk stat på det indiske subkontinent.

4 Se Robin Bush, Nahdlatul Ulama and the Struggle for Power within Islam and Politics in Indonesia, Institute of Southeast Asian Studies, Singapore, 2009; Greg Barton og Greg Fealy (red.), Nahdlatul Ulama, Traditional Islam and Modernity in Indonesia, Monash Asia Institute, Clayton (Australia), 1996.

5 «Indonesia: Jihadi Surprise in Aceh», Asia Report nr. 189, Crisis Group, 20. april 2010, og «Indonesia: The Dark Side of Jama’ah Ansharut», Asia Briefing nr. 107, Crisis Group, 6. juli 2010, www.crisisgroup.org/en/regions/asia/south-east-asia/indonesia.

6 For en mer detaljert beretning, se Robin Bush, «Regional Sharia Regulations in Indonesia: Anomaly or Sympton?», i Greg Fealy og Sally White (red.), Expressing Islam: Religious Life and Politics in Indonesia, Institute of Southeast Asian Studies, Singapore, 2008, se asiafoundation.org.

7 Se over.

8 I Indonesia finnes det ulike former for ekteskap: Ekteskap med fulle sivile og religiøse rettigheter, betalt «kontraktsekteskap» med en avtalt varighet, verken anerkjent av loven eller islam, «hemmelig» ekteskap (nika sirri, tillatt innen islam, men ikke av sivil rett), og polygami.

9 Den høyt respekterte Susilo Bambang Yudhoyono (Demokratiske parti) ble gjenvalgt som president etter én valgomgang med over seksti prosent av stemmene.