Frigjøring i fengsel

I fengselet Santa Martha Acatitla er nær 1900 kvinner underkastet fengselsuniversets harde disiplin. Et skriveverksted som ble arrangert bak disse murene i juli 2009, viste imidlertid at et slikt miljø–uten menn–gjør det lettere for enkelte av kvinnene å finne sin identitet, forstå sin egen historie og, på noen områder, oppnå en slags frigjøring.

januar 2011

Santa Martha Acatitla Senter for sosial reintegrering av kvinner ble innviet 29. mars 2004. Det ligger i et strøk med samme navn i nærheten av Delegación de Iztapalapa, den fattigste og voldeligste bydelen i den meksikanske hovedstaden. Institusjonen huser både varetektsfanger og soningsfanger, og har infrastruktur med en kapasitet på 1600 plasser. I dag er i underkant av 1900 kvinner fengslet her.

Fengselets åttekantede festningsverk er inspirert av filosofen Jeremy Benthams panoptikon-konsept fra i 1791. Han så for seg en «gjennomsiktig» fengselsarkitektur der alle deler av fengselet kunne overvåkes kontinuerlig fra et sentralt tårn. Dette skulle maksimere fordelene og minimere kostnadene. Santa Martha Acatitla består av spiralformede korridorer med sprinkelvegger. Fangene kan dermed observeres når som helst, uavbrutt. De kan aldri vite om de faktisk blir iakttatt, men de skal være sikre på at de alltid vil kunne bli det. Dette spioneringssystemet utsetter hver innsatt for den andres blikk, uten at den som ser, selv blir sett. Slik skapes et disiplinært territorium, det Michel Foucault kaller «straffens nedslagsfelt».1

Uansett hvor man går, støter man mot det identiskes kartografi. Korridorene gir en illusjon av romslighet med de vertikale rillene langs be-tongskilleveggene. Gjennom disse kan man skimte cellene, små basketballbaner og sirkelformede luftegårder. Korridorene som går i sikksakk med stadige kurver, bremser automatisk skritthastigheten, gjør svimmel, bedøver alle former for forflytning. En rigid ortopedisk mekanisme ensretter de innsattes motorikk og tøyler urolige og impulsive temperamenter.


GJENNOM DISSE ARTERIENE smyger de innestengte stemmene seg fram. Klangen i en fengselsstemme må være nøye avpasset for at lyden skal bære, få kraft. For selv ensomheten, som uavvendelig gjennomsyrer stedet, blir til i en pratsom, boblende, turbulent stillhet. En kollektiv stemme, stadig skiftende og splittet opp i usynkroniserte volumforskjeller, sprer seg til hver krik og krok av bygningen. Det er musikken som strømmer ut av de to indre gårdsrommene og slår an takten når grupper av «amasoner» prøver seg på cumbia eller hip hop. Det er tilropene, lattersalvene og protestene som flyr veggimellom under basketballkampene. Det er skingrende skrik som overdøves av det påtvungne samværet og forblir uten tilsvar, men som utstøtes nettopp for å bli hørt av dem som bare har kraft igjen til én ting, nemlig å skrike. Det er ståk fra ungers2 viltre lek. Det er stolbein som skraper mot gulvflisene på verkstedene. Det er det øredøvende bulderet av stemmer fra innsatte som har trukket seg tilbake til blindveiene ved trappene som fører til fengselet for menn, der de i takt og utakt utveksler nytt fra familien, kjærlighetserklæringer, fornærmelser, slibrige kommentarer, ertelystent prat og smuglervarer med en annen innesperret outsider, med en mann langt borte, som fyller kroppene deres med nostalgi. Hele tiden gjaller lyden av menneskemengder, av gjenstander som støter mot hverandre, uventede blandinger av muntre lyder, klagende lyder som i et avstengt rom som dette skaper en uendelig, uhåndgripelig auditiv åpenhet.

Til denne konstante summingen føyer det seg en blanding av forskjelligartede dufter. Selv om Santa Martha-fengselet har en aseptisk pust som dunster av klor, en metallisk ange avbrutt av stanken fra tette toaletter og svettestrømmer som stamper i overgangspassasjene; en masse, altså, som både egger og tynger sansene og fester seg til klærne. Man kan også kjenne en blandet, men først og fremst appetittvekkende duft, duften av små kulinariske herligheter tilberedt med penger tjent i fengselet eller gitt av familiemedlemmer. I denne lukten av liv som er satt på vent, syder det av ristede tortillas, sterke supper, safrankrydret ris, peprede kjøttstykker dyppet i saus som minner om atmosfæren ved folkelige familiemiddager, duften av retter solgt på markedene og av nomadeselgere i de tentakelaktige gatene i Mexico bys gamle sentrum. Luktesansen pirres og får en til å glemme fengselskantinas fargeløse måltider, der hovedingrediensene er lønnsomhetskrav, stramme budsjetter og tidsnød.

En annen sans som forsøker å finne mening bak murene, er følesansen. Når kroppen befinner seg i en taktil ørken som snur opp ned på tilværelsen, fysisk og mentalt, prøver mange av de innsatte å gjenvinne følesansen, spesielt den som er knyttet til seksuell berøring. Enkelte blikk ser ikke, de sonderer, sitrer, kjærtegner, avkler; de utforsker med samme bevegelighet som en finger og kaster seg vellystig over de mennene som innfinner seg under de få arrangementene som stykker opp fengselsuka. Noen kvinner, som ikke lenger har noe ekteskapelig samliv, innleder lesbiske forhold som i utgangspunktet kan være flyktige, men som i noen tilfeller utvikler seg til å bli sterke og varige. Det er også dem som bevisst eller ubevisst har holdt sin seksualitet tilbake, men som frigjør seg bak enkjønnede murer, «løslatt» fra et samfunn styrt av heteronormativitet.


DE FLESTE AV DISSE KVINNENE kommer fra hovedstaden eller estado de México, delstaten som omkranser hovedstaden. Halvparten har ikke mer utdanning enn barneskole, tjue prosent er analfabeter og ytterst få har gjort ferdig la prépa (videregående skole) eller studert på universitetet.3 Det overveiende flertallet lever under fattigdomsgrensen. Ingen livsløp er like, men det er en monotoni i de fattiges. Skjebnene som befolker fengselet i Santa Martha Acatitla, har så visst ikke gjennomgått de samme prøvelsene, men livshistoriene deres vitner om en pinefull fellesarv.

Før de havnet i fengsel, var mange husmødre, andre arbeidet ved samlebåndet på en fabrikk, mens et stort antall livnærte seg av prostitusjon. Ifølge en undersøkelse av kriminogene faktorer utført av advokaten José Luis Castro González, som står bak snekkerverkstedet i fengselet, har 86 prosent av de innsatte vært utsatt for fysisk vold i barndommen. Av disse 86 prosent har 55 prosent blitt mishandlet eller seksuelt misbrukt av foreldre eller andre familiemedlemmer. 54 prosent er blitt tatt fra foreldrene eller har rømt hjemmefra, og 70 prosent har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra ektefellen.

Med krøllete og uregjerlig hår, runde kinn, brede hofter og yppig gange feier tjueåringen Isela inn på skriveverkstedet. Hun snakker som en foss. Da hun ble satt i fengsel, var kroppen hennes uttært, herjet av dop og alkohol og maltraktert av sexsalg. Isela er født på gata, har levd på gata, ble arrestert på gata. Men ikke ei hvilken som helst gate. Den skitne, den utrygge, den som hver dag oppleves som et langsomt og uunngåelig selvmord, der man bare synker lenger og lenger ned, der man ikke har noe valg. Iselas inntreden i verden var i seg selv en henrettelse, hennes eksistens et liv det ikke var plass til, hennes tilfluktssted et virvar av villspor og tomhet. På utsiden levde hun på bunnen av et hull av forvirring og fornedring uten noen vei ut. Under en økt med dagbokskriving forteller hun litt om den herjede kroppen sin, og sier: «Det var ikke jeg som var voldelig, det var livet.»4

Stemmen til Isela er flenget opp av dype traumer som røper at hun er unnfanget i ruiner og har gått fra katastrofe til katastrofe. Mens hun soner, prøver Isela å forstå og pleie en kropp som for henne fortsatt er en byggeplass. Det er i fengselet og dermed i et avsperret rom at hun lager et materiale av brokkene sine som hun kan gjenoppbygge seg selv med. Isela lider naturligvis under frihetsberøvelsen og isolasjonen, men det er i fengselet hun har fått sin første familie. En dag på skriveverkstedet snakker hun om cellen sin: «Før var det bare hjertet mitt som var mitt hjem. I dag har jeg det fortsatt, og jeg åpner det for dere. Men i dag har jeg et ordentlig hjem. Jeg vil gjerne vise dere hjemmet mitt!» Litt etter litt begynner hun å skape sitt nye «hjem» ved å se på kroppen sin som et trygt tilholdssted, og fengselsomgivelsene som en støtte.

Ethel har en knallblå genser som henger «gutteaktig» over skuldrene, sotede briller skjøvet bak over det korte, kraftige, krøllete håret. «Jeg har tre barn som jeg elsker over alt i verden, men det er her, i dette fengselet som hver dag fratar meg muligheten til å være mor, som ikke lar meg bevege meg fritt, at jeg har kunnet uttrykke og akseptere, for første gang i mitt liv, min virkelige seksuelle legning. Her, blant kvinner, ble min undertrykte lesbiske legning frigjort fra blikkene til folk på gata og fra mine nærmeste.» En annen kvinne forteller: «Jeg er ikke lesbisk, men jeg liker at en av cellekameratene mine tar på meg, interesserer seg for meg, gir meg et kyss, følger meg dit jeg skal, omfavner meg, sier kjærlige ting til meg.»


I FØRSTE ETASJE er det en slags spisesal der en gruppe mødre selger matretter frambrakt av deres oppfinnsomhet, ettersom de er tilberedt med de samme basisvarene (maismel og røde bønner) som la comida de rancho («gårdsmaten»), de innsattes betegnelse på maten de får i den ordinære kantina. Omgitt av fengselsfødte barn gjenskaper de atmosfæren fra tianguis – et ord fra urfolksspråket náhuatl som betegner de store markedene som setter farge på de fattigste strøkene i Mexico by og i landet for øvrig.

I Santa Martha Acatitla er barna fredet, i likhet med mødrene – selv om noen av dem søker seg til deler av fengselet som er forbeholdt huslige sysler og holder seg unna områder dominert av andre typer innsatte med liten sans for barneskrik og skrål. Men nåde den som våger å krenke en gravid kvinne, som ikke respekterer moderkroppen, som er hardhendt mot småungene! Disse mødrene er ofte forbilder for de innsatte, som søker trøst i deres familiesysler ettersom de selv ofte er skilt fra sine egne barn. Det er ikke uvanlig å finne konstellasjoner av mor, datter, datterdatter og svigerdatter blant de innsatte, som på den måten gjenskaper slektsbånd og familievaner.

Midt oppi dette samholdet flakker bustede, perforerte, angstfylte, vettskremte eksistenser rundt i korridorene, prisgitt omflakkingens usammenhengende rytme, mumlende på uforståelige setninger, gjennomsyret av dop og udechiffrerbare lidelser; en tåke av ord uttalt av silhuetter. Disse fangene har sluttet å komme med tilrop, og «de levende» ser dem ikke lenger. For hvem legger etter hvert merke til dem på et sted der man støter på hverandre hele tiden, og der mange synker ned i ensomheten?

Margarita ser evigung ut. Men hun eldes, og det kommer hun nok til å gjøre bak murene. Hun er dømt for forsettlig drap. Hennes forbrytelse: å være på feil sted til feil tid. Hver dag satte hun opp det lille, mobile kjøkkenet sitt i ei travel gate i byen. Hun hadde med seg vanndunker og bokser stappfulle av ost fra Oaxaca, farse av huitlacoches (sopp) og jalape--os, fyrte opp sin brasero og stekte quesadillas i comal-pannen til de ble gylne. Dette solgte hun til sent på ettermiddagen. Strøket hadde vent seg til denne verdige og modige kvinnen, som levde et svært nøkternt liv. En dag Margarita sto på fortauet sitt og eltet maismeldeig, nixtamal, brøt det ut håndgemeng. Det var full forvirring, og en mann ble drept med kniv, antakelig offer for et gjengoppgjør. Da politiet ankom åstedet, sto Margarita fortsatt på sin post. I første omgang ble hun brakt til politistasjonen med status som hovedvitne, hvorpå hun ble mistenkt for forbrytelsen, og til slutt dømt for drap. Detaljene rundt den slurvete forundersøkelsen er ikke kjent. Margarita er analfabet og undertegnet, i god tro, alle dokumentene hun ble forelagt.

Det er velkjent at meksikansk politi er et av de mest korrupte i verden – opplæringen er mangelfull, lønna er miserabel, og politiet er i lomma på den organiserte kriminaliteten. Margarita måtte stange mot et politi- og rettsapparat som ikke arbeider for henne, men mot henne. Hun er den bitre frukten av et dobbelt svik: Rettsvesenet som gir blaffen i fattigfolk, og et kapitulert «sivilsamfunn» som holdt kjeft om det de så under tildragelsen (av frykt? feighet? likegyldighet?). Margarita prøver å få gjenopptatt saken sin. Foreløpig til ingen nytte.


MANDAG 20. JULI 2009. Mørke skyer henger over snekkerverkstedet, varsler om regn. På arbeidsbordene ligger hauger av malingsspann, panelbiter, lerretsstoff, brukt tapet, sprukne lister, modellérvoks, knapper og knotter, børster, rustne hermetikkbokser med blyanter i. Her lages rammer, album, knaggrekker og gryteunderlag som siden kjøpes av innsatte eller selges i enkelte butikker i området. Blant bustede pensler og inntørkede papirark, i den begynnende skumringen som lukter av trelim, skinner de okergule skoene til La Reina del Pacífico. Styrtrike Sandra Ávila Beltrán, født i Sinaloa, har sittet i fengsel siden 2007, anklagd av myndighetene for å være en av hovedpersonene bak narkosmuglingen i Mexico. Brune bukser innsvingt i livet og en glitrende, kremfarget bluse står godt til de lange neglene og det mørke, skråklipte håret. Kvinnen som har omsatt for millioner av dollar, kledd seg i eksklusiv fransk mote og hatt mer eller mindre tette forbindelser til landets mektigste kartellbaroner, snakker nå med en av aktivitetslederne på verkstedet om de riktige målene for et speil. Hvor ettertraktet, fetert og omsvermet hun enn var i sin ikke så fjerne fortid, er hun nå alene, og leter, i dette kommende speilet, etter bildet av sitt gamle jeg.

For mange av disse kvinnene er forestillingen om «et annet sted» først og fremst en kamp mot glemselen. Når ens eget speilbilde og utseende er knyttet til murer grå som graven og hvor det er vanskelig å få sove, plaget som man blir av depresjonens skrik, kranglende medfanger og storkjeftede «småsjefer», er man dømt til utenforskap. Det er vanskelig å forholde seg til verden utenfor, å tro at disse gjerdene har en mening, når du er dømt til tjue års fengsel, når du er like gammel som straffen du har foran deg, og når familie og venner har kuttet deg ut for godt. Mange kvinner søker tilflukt i religionen, de konverterer til pinsevennene, mormonene eller Jehovas vitner, som får nærmest fri adgang til fengselet, i motsetning til kulturaktiviteter.

Hver eneste innsatt har sin egen skapelsesberetning, noe som gjør at de alle opplever fengselslivet ut fra forskjellige og motstridende verdier, avhengig av deres tidligere erfaringer og hva som venter dem, eller ikke venter dem, utenfor murene. For noen av kvinnene føles friheten etter endt soning som å grave sin egen grav. De er alene, overlatt til seg selv, til det usikre livet på gata, til arbeidsledighet, til familiens avvisning. På utsiden, etter flere år, kanskje tiår, i påtvunget eksil, blir de i mange tilfeller konfrontert med et «annet sted» som de ikke kjenner igjen, som ikke kjenner dem igjen, eller som bare kjenner dem med den nedverdigende statusen «tidligere straffedømt». Det hender dermed at de finner veien tilbake til fengselet. Av 42 kvinner som ble løslatt i desember 2008, var 18 tilbake i slutten av januar 2009.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Se Michel Foucault, Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie, Gyldendal, Oslo, 1999, 3. utg.

2 Noen kvinner føder barn i fengselet og kan ha dem hos seg til de er fem år og elleve måneder gamle.

3 Undersøkelse gjennomført av José Luis Castro González og gjengitt av Luis Manuel Serrano Díaz, lærer ved Centro Femenil de Readaptación Social Santa Martha Acatitla, under to intervjuer i august 2009 i Mexico by.

4 Uttalelsene fra innsatte som er gjengitt her, er innhentet i forbindelse med skriveverksted som ble avholdt i juli 2009 på Reclusorio Femenil de Santa Martha Acatitla.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal