Grensebesettelsen

Den radikale høyresiden har opplevd en formidabel vekst i Øst-Europa. Retorikken er imidlertid svært forskjellig fra det vesteuropeiske ytre høyre. Uten innvandrere, står striden om de historiske grensene.

januar 2011

I DE ULIKE RADIKALE HØYREPARTIENE i Øst-Europa angriper både den nye liberale ordenen og den gamle statssosialismen. Det ikke overraskende at de finnes, enkelte eksperter ser på dem som en «normal patologi», typisk for alle samfunn som moderniseres raskt. Det interessante er snarere de regionale særegenhetene.

Det radikale høyre i Øst-Europa skiller seg faktisk fra sine likesinnede i vest i flere henseender. Etter regimeskiftet har de fått en imponerende, men svært flyktig oppslutning (se egen sak under).

Et annet særtrekk er disse bevegelsenes åpne pro- eller antidemokratiske ideologi. Til forskjell fra tilsvarende bevegelser i vest viser de en tydelig nostalgi for fortidens despotiske regimer, og den oppfatningen av etnisk og territorial «identitet» som rådde dengang. Denne ekstreme nasjonalismen forekommer imidlertid i flere varianter. I Russland, Romania og i den senere tid Bulgaria finner vi en autokratisk og fascistisk høyreside inspirert av mellomkrigstidens diktaturer. Denne høyresiden har forbindelser til «nasjonalkommunismen» som dukket opp etter Sovjetunionens sammenbrudd. I Ungarn og Tsjekkia finner vi en mer etnosentrisk og rasistisk høyrefløy som også kjemper for territoriale endringer.


ØNSKET OM Å TEGNE NYE GRENSER gjelder altså ikke bare Russland, der nasjonalistene siden 1800-tallet har drømt om havner i Det indiske hav. De tsjekkiske «republikanerne» krever for eksempel at landet skal ta tilbake grensene som gjaldt for tidligere Tsjekkoslovakia. I Romania vil Partiet for Stor-Romania (PRM) gjenopprette grensene fra mellomkrigstiden og annektere Moldova. Men det er i Ungarn trangen til gjenerobring er størst. Partiet for rettferdighet og liv (MIÉP) og Bevegelsen for et bedre Ungarn (Jobbik) forlanger begge en revisjon av Trianon-avtalen1 og at grensene utvides til de som gjaldt for Habsburgmonarkiet. Disse partiene smykker seg med symboler fra fascistbevegelser og -regimer på 1930-tallet, som Pilkorspartiet i Ungarn og Jerngarden i Romania.

I Polen er fenomenet gjennomsyret av religiøs fundamentalisme. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet erklærte Roman Dmowski, «nasjonaldemokratiets» store ideolog, at bare katolikkene var gode polakker. I samme ånd slo Den kristne nasjonale union (ZChN) fast på 1990-tallet at katolisismen måtte være grunnpilaren for landet, og for alle de «etniske» polakkene som er spredt rundt omkring i Øst-Europa. Senere har Ligaen av polske familier (LPR) overtatt fakkelen. Gjennom nettverkene til sine forløpere (ZChN, Bevegelsen for Polens gjenskaping (ROP), Nasjonal front for fedrelandet (SN)), har partiet fått støtte fra den ultrakatolske Radio Maryja, som jevnlig serverer tradisjonalistiske, fremmedfiendtlige og antisemittiske utsagn til en million lyttere.

Den manglende symmetrien mellom Øst- og Vest-Europa viser seg også i hvordan organisasjonene er organisert. De høyreradikale gruppene, som ofte er tilhengere av vold, deler mer eller mindre den samme forakten for valgresultater og partipolitikk, de samme rasistiske holdningene og den samme dyrkingen av den sterke mann. I Polen samles hundrevis av aktivister med jevne mellomrom i ulike byer, der de dekker veggene med fascistisk og antisemittisk graffiti. Organisasjonen Polsk Ungdom, som inntil 2006 var knyttet til LPR, er særlig kjent for sin voldsbruk. I Tsjekkia blomstrer ytterliggående grupper som angriper romfolket og av den grunn høster sympati fra deler av befolkningen. I Ungarn var det 1990-tallet omtrent 4000 skinheads. I Russland mener mediene at det finnes minst 50 000. I tillegg kommer andre voldelige grupper, blant annet Alexander Dougins ultraortodokse tilhengere og de fremmedfiendtlige i Bevegelsen mot illegal innvandring (MCII).

Det ytre høyre er imidlertid mindre strukturert i disse landene enn hos naboene deres i vest – men dette gjelder også for de fleste politiske partiene. De store svingningene i velgeroppslutning og hangen til stadige omgrupperinger gir det radikale høyre i Øst-Europa et forvirrende labilt preg. Dette skaper uklare skillelinjer mellom partier og bevegelser på ytterste høyre fløy, og mellom den radikale og den konservative høyresiden.

Dette særtrekket i de nye medlemslandene i EU skyldes regimeskiftet de har gjennomgått, men også regionens spesielle historie. Elementene i denne arven ligger lag på lag i det demokratiske rommet omtrent som en løk som må plukkes lag for lag om man vil identifisere fenomenet.


DET FØRSTE SÆRTREKKET er skapt av de umiddelbare konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd i 1989, og improvisasjonen som preget overgangen til demokrati og markedsøkonomi. I tillegg kommer de voldsomme anstrengelsene for å innlemme de tidligere østblokklandene i EU. Disse rystelsene var kraftige påkjenninger på den sosiale veven, ettersom de skapte en gigantisk kløft mellom rike og fattige, og et brutalt misforhold mellom befolkningens behov og mengden tilgjengelig kapital – inkludert den viktige kapitalen som går under navnet tillit. Høyreekstremistene visste å utnytte folkets misnøye med situasjonen.

Den besværlige arven fra de tidligere kommunistregimene spilte også en viktig rolle: et dårlig tilpasset byråkrati, en intolerant politisk kultur, fremmedgjorte eliter, partier med dårlig forankring i samfunnet, en økonomi i ulage etter et halvt hundreår med autoritær sentralstyring. Denne tilstanden som fikk en så brutal slutt, skapte en bitterhet som det ytre høyre dro veksler på i et kaotisk politisk rom. Det fantes knapt innvandrere i Øst-Europa, derfor måtte man finne andre syndebukker. Rollen tilfalt de lokale minoritetene og nabolandene.

Det tredje laget på løken er enda tykkere: Det henger sammen med mangelen på demokratisk erfaring som alle landene i Øst-Europa har fått svi for siden de fikk sin selvstendighet (med Tsjekkoslovakia som et bemerkelsesverdig unntak). Her ligger mye av årsaken til at disse landenes eliter, i motsetning til de tyske og østerrikske elitene etter 1945, har hatt problemer med å finne seg til rette i moderniteten. Det er derfor ikke overraskende at de sjeldne motangrepene mot det ytre høyre nesten alltid kommer fra statlige institusjoner.


HØYREEKSTREMISMENS FRAMGANG I ØST-EUROPA har også enda dypere historiske røtter i historien til nasjonene i denne delen av kontinentet. Nasjonsbyggingen, som tok til så smått på 1800-tallet og ble avbrutt flere ganger i løpet av 1900-tallet, er ennå ikke fullbyrdet. Nesten alle de landene som fikk sin frihet etter Murens fall, var fram til første verdenskrig deler av multinasjonale riker – det russiske, det østerriksk-ungarske eller det ottomanske. Den nasjonale bevisstheten som ble utviklet i disse landene i løpet av det 19. århundret, bygde på en etnisk forståelse av nasjonen ettersom det ikke fantes stater å knytte den til.

Dette er grunnen til at landenes videre liv og grenser fortsatt ikke er hugd i stein. Siden 1918 har trekantstrukturen i disse landene knapt endret seg: en stat, med «fremmede» minoriteter innenfor grenser, og lommer av sine egne spredt rundt omkring i andre land, med mer og mindre sterke ønsker om å bli tilsluttet «fedrelandet». I sovjettiden ble disse spenningene kamuflert av en påtatt internasjonalisme, men etter 1989 har de igjen kunnet komme til syne, oppildnet og utnyttet av ultranasjonalistene.

Det antikommunistiske trykket opprøret i 1989 skapte, har på denne måten gitt nasjonsbegrepet et nytt liv i Øst-Europa. Og dette er grunnen til at den nasjonalistiske og etnosentriske retorikken der slett ikke er et marginalt fenomen, men en akse som strukturerer offentligheten og politikken, særlig i en postkommunistisk kontekst som ikke gir særlig stort rom til sivilsamfunnet. Når en avvisning av elitene og skuffelse over politikerne kommer på toppen av dette, er det knapt overraskende at de østeuropeiske samfunnene beveger seg stadig mer til høyre.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Trianon-avtalen, som ble påtvunget den tapende part i 1. verdenskrig av de allierte 4. juni 1920, krevde en oppdeling av Ungarn. Landet måtte avgi Slovakia og Rutenia til Tsjekkoslovakia, Kroatia til Jugoslavia, og Transylvania til Romania.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal