I Badious hule

Enkelte ganger hender det at filosofien trer ut av elfenbenstårnet for å gi ny mening til ideen om å leve. Der den før som oftest ble påkalt i moralens sjeldent kompromitterende felt, blir den i dag også trukket fram i det politiske feltet. Et sikkert tegn i tiden. Sprekker er i ferd med å åpne seg i det melankolske blindsporet til den berømte duoen markedsliberalisme og «ideologienes endelikt».

Av den grunn er det ikke overraskende at spørsmålet om politisk engasjement har dukket opp igjen, noe som viser seg i den nye interessen for Jean-Paul Sartre og Albert Camus. Langt mer overraskende er suksessen til Badious korte bok De quoi Sarkozy est-il le nom?¹

Suksessen til Alain Badious siste bøker kommer uventet, ikke på grunn av deres kapitalismekritikk (akkurat dét er ikke lenger uvanlig i vår urolige tid), men fordi denne kritikken er knyttet til en hyllest av kommunismen, «dette vidunderlige gamle ordet» som Historien har gjort til et synonym for nederlag og despotisme. Oppmerksomheten Badiou vies for tiden vitner dermed om at kravene om moral i systemet ikke lenger er tilstrekkelig, og at det i kampen mot resignasjonen letes etter drømmer og våpen. Det gjenstår imidlertid å undersøke hvilken grunn det bygges på, dette radikale alternativet som Badiou sammen med sin samtalepartner Slavoj Žižek i dag er den mest kjente representanten for.

BADIOU ØNSKER IKKE Å LAGE ET POLITISK PROGRAM, men å bruke filosofien som «en kraft som destabiliserer de dominerende holdningene». Han vil inntvinge «revolusjonens relevans»² gjennom å vise «den indre forbindelsen mellom den globale kapitalismen og det representative demokratiet».³ Fordi sistnevnte aksepterer «motstandere, men ikke fiender», kan ingen «ha et annet perspektiv, en annen spilleregel enn den herskende»⁴ – det vil si respekt for individuelle rettigheter, som eiendomsretten eller retten til å etablere virksomheter. Å delta i den demokratiske debatten betyr å akseptere dens grenser, som forbyr å tenke utenfor disse verdiene. Og disse verdiene er nettopp også kapitalismens verdier. Dermed er politiske programmer bare mulige som en «forvaltningsmessig definisjon av det mulige»,⁵ det mulige sperret inne av grensene satt av det private eierskapet. Politiske partier og fagforeninger er dømt, mener Badiou, til å bli kollaboratører for den kapitalistiske parlamentarismen. Slik avslører venstresiden sin «konstitutive nedrighet». Den tanke- og valgfriheten som liberalismen så vel som den reformistiske venstresiden tilbyr, er illusorisk, også når den uttrykkes i urnene. Ettersom individet er underlagt ulike påvirkninger, egoismer og uvitenheter, er «antallets kroniske dumhet» (det vil si flertallsstyre) ikke annet enn folkemeningens tyranni.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Det er ingenting revolusjonært i denne banale forakten for «eliter» som er overbevist om at de alene besitter intelligens. Foruten at Badiou forankrer den i et revolusjonært ideal, nemlig idealet om virkelig likhet, som innebærer at «de andre eksisterer like likt som meg». I veien for denne likheten står det han kaller «det dyriske»: tilknytning til selvet, til ens identitet, denne dårlige grunnen som spontant foretrekker seg selv, og som blomstrer opp i eiendomsbesittelsen. Allmenn stemmerett, egoenes valg.

Her finner vi et element som er til stede i all høyretenkning, som også definerer menneskenaturen som grådig og egosentrisk, for å framstille kapitalismen som et naturlig fenomen. Men Badiou redder, tross alt, denne armodige «dyrearten som forsøker å overvinne sin dyriskhet»⁶ gjennom å utstyre den med en evne til å transcendere, det vil si å underlegge den egoistiske trangen allmenngyldige prinsipper og sannheter. Dette er dessuten selve fundamentet til demokratiet, som postulerer at ethvert menneske er utstyrt med en fornuft som samfunnet har i oppgave, særlig gjennom undervisning, å lære det å bruke, slik at det kan frigjøre seg fra forvirringen driftene og andre trøbbelmakere skaper. Men for Badiou er egoets vei ut av hulen verken progressiv eller oppskriftsmessig. Det er noe som skjer i sjokket framkalt av møtet med det han kaller «hendelsen». En historisk eller kunstnerisk handling, eller en kjærlighetshandling, maner plutselig fram «en mulighet som var usynlig eller også utenkelig»⁷ gjennom å rive i stykker den enerådende verdikonsensusen om hva som gjør individet singulært, snarere enn hva som gjør det universelt. Erfaringen av denne avsløringen gjør det mulig å løsrive fra «identitetenes dyriske endelighet» og hylle menneskenes grunnleggende likhet. Den lar mennesket tre inn i transcendensen.

Denne gnistrende åpningen av muligheter åpner for et par spørsmål: Hva er det som gjør at man plutselig løsriver seg fra feiltakene for å hylle sannheten? Hvilken tilfeldighet gjør at man blir «utvalgt»? Aktiveringen av transcendensen er påfallende lik «nåden», og sannhetens transfigurerende virkning her ligner på en omvendelse. Man kan ikke annet enn å si seg enig når Žižek understreker at «den religiøse åpenbaringen utgjør hans uerkjente paradigme».⁸ Er «den kommunistiske hypotese» et annet navn for kjærligheten, denne «personlige erfaringen av den mulige universaliteten»,⁹ som platonisten Badiou viet en intervjubok til etter at han skrev om Paulus?

Dermed er det lett å forstå hvorfor arbeiderklassen ikke er viktig for ham, men den ytterst fattige, symbolisert av arbeidsinnvandrere og ikke minst av «ulovlige» innvandrere, som «bør æres, fordi de for oss alle legger til rette for affirmasjonen av en annen tenkning om menneskelivet».¹⁰ Det er også lett å forstå hvorfor kommunismen, for å eksistere, må gi seg midlene «til å kontrollere identitetens grep», som alltid er truende, med fare for å ikke kunne opprettholde et virkelig egalitært samfunn. Men hvem skal bestemme om et valg eller et forslag skaper ulikheter om ikke en adel av opplyste – filosofene, de som sitter med sannheten? «Uten Ideen er folkemassenes desorientering uunngåelig».¹¹ Riktignok vil dagen komme «kanskje om tusen eller to tusen år, da samfunnet er utdannet, i Platons forstand»¹² – det vil si: alle vil være filosofer. Men i påvente av denne Edens hage, må man kjempe for fellesgodene. Dette skremmer ikke Badiou som alltid har sagt at vi står i «en enorm gjeld til kulturrevolusjonen», og godtar spørsmålet til Saint-Just: «Hva ønsker de som verken ønsker dyden eller skrekkveldet», om ikke det inegalitære demokratiet?

Badious «hypotese» skaper altså noen krusninger, på lang sikt. I nåtiden forstyrrer derimot denne «kommunismen» i liten grad den rådende orden. Kritikken av den «populistiske» allmenne stemmeretten passer godt for de som ser på politikk som forvaltning, og som sjeldent er revolusjonære. Avvisningen av enhver handling innenfor et politisk parti eller en fagforening vil bare glede systemets forsvarere. Men framfor alt virker det som om den spiritualistiske bejaelsen av en åpenbaring av den absolutte Sannhet bare tilbyr en kommunisme uten marxisme, så fjern fra historien at den kan smykke seg med de harmløse utopienes poetiske sjarm.

Oversatt av R.N.

1
Alain Badiou, De quoi Sarkozy est-il le nom?, Lignes, Paris, 2007. Oversatt til engelsk som The Meaning of Sarkozy (Verso, London, 2008).
2
Alain Badiou, Second Manifeste pour la philosophie, Fayard, Paris, 2009.
3
Alain Badiou og Alain Finkielkraut, L’Explication. Conversation avec Aude Lancelin, Lignes, Paris, 2010.
4
France Culture, 27. februar 2010.
5
Alain Badiou, De quoi Sarkozy est-il le nom?, se over.
6
«L’hypothèse communiste – interview d’Alain Badiou par Pierre Gaultier», www.legrandsoir.info.
7
Alain Badiou, L’Hypothèse communiste, Lignes, Paris, 2009.
8
Slavoj Zizek, The Ticklish Subject, Verso, London, 1999.
9
Alain Badiou (med Nicolas Truong), Eloge de l’amour, Flammarion, Paris, 2009.
10
Alain Badiou, De quoi Sarkozy est-il le nom?, se over.
11
Alain Badiou, L’Hypothèse communiste, se over.
12
Alain Badiou og Alain Finkielkraut, L’Explication, se over.