Iran oppdager Latin-Amerika

«En formidabel plateforskyvning har skjedd i den internasjonale politikken,» het det i en entusiastisk leder i den tyrkiske dagsavisen Radikal. Det spaltisten henviste til var avtalen om iransk atomkraft som ble undertegnet av Brasil, Tyrkia og Iran 17. mai 2010. Målsettingen med overens-komsten var å lage et alternativ til FN-sanksjonene mot Iran med en samarbeidsavtale om utveksling av energi. Sjef for Irans atomenergibyrå, Ali Akbar Salehi (også landets visepresident), uttalte at vestlige land for første gang hadde måttet innse at «de framvoksende landene kunne forsvare sine rettigheter i en internasjonal sammenheng uten hjelp av stormaktene». Han la også til: «Det er det ikke lett for dem å godta.»

Initiativet ble imidlertid ikke den suksess signatarene hadde håpet på. USA og Frankrike presset gjennom en hasteresolusjon i FNs sikker-hetsråd om sanksjoner mot Iran (10. juni 2010). Brasil og Tyrkia stemte imot, men innså de var nødt til å godta vedtaket. «Brasil retter seg alltid etter internasjonal lov,» sa den brasilianske utenriksministeren Celso Amorim. Uansett om dette demonstrerer hvor vanskelig det er å opponere mot Washington, eller Brasils ønske om å fastslå at ethvert land har rett til å utarbeide et sivilt atomprogram, viser episoden den økende betyd-ningen av båndene mellom Iran og Latin-Amerika.


VENEZUELAS HUGO CHÁVEZ har vært hele ni ganger i Teheran. Rafael Correa, Lula de Silva, Evo Morales og Daniel Ortega (henholdsvis president i Ecuador, Brasil, Bolivia og Nicaragua) har også funnet veien hit. Og Ahmadinejad har besøkt dem. I tillegg til de eksisterende ambas-sadene i Argentina, Brasil, Mexico, Venezuela og på Cuba, har Iran åpnet nye ambassader i Bolivia, Chile, Colombia, Nicaragua og Uruguay. Samtidig har Bolivia valgt å flytte landets eneste ambassade i Midtøsten fra Kairo til Teheran.

Denne diplomatiske valsen følges opp av dollar. Ifølge forskningsinstituttet Latin Business Chronicle ble handelen mellom Iran og Latin-Amerika tredoblet fra 2007 til 2008.2 I 2004 lå handelen mellom Iran og Venezuela på knappe én million dollar. To år senere var den oppe i nesten 51 millioner. I mellomtiden hadde Iran etablert flere fabrikker i Venezuela – for blant annet sykler, traktorer, biler og sement. Siden Venezuela lider av en kronisk mangel på kunnskap og teknologi, støtter Iran landets forsøk på industriutbygging, særlig innen melkepro-duksjon og petrokjemisk industri. Den globale økonomiske krisen førte i 2009 til en nedgang i handelen mellom de to landene på 33,8 prosent. Likefullt ble man i Caracas og Teheran enige om å opprette en felles utviklingsbank og undertegnet samme år nær 70 nye samarbeidsavtaler (av totalt 300 avtaler). De to landene samarbeider allerede innad i OPEC for å presse opp prisen på råolje, ettersom oljesalg finansierer begge lands sosialpolitikk. Som symbol på den økte kontakten har det siden 2007 gått to ukentlige flyavganger mellom landenes hovedsteder.

Med Venezuela som brohode får Iran stadig mer innpass i Latin-Amerika. I 2007–2008 gikk Ecuador fra en sjuende til en tredjeplass på listen over Irans største handelspartnere i regionen (forbigått bare av Brasil og Argentina). Iran nøyer seg ikke med å eksportere. Landet har også gitt løfter om store investeringer, særlig innen vannkraft og petrokjemisk industri. En entusiastisk Rafael Correa undertegnet under sitt første besøk i Teheran i desember 2008 mer enn 25 økonomiske avtaler mellom de to landene.

Iran skal ha planer om å investere over én milliard dollar i Sentral-Amerika. Landet skal bygge den dypvannshavnen som Nicaragua mangler, og låne penger til å bygge et vannkraftverk. Og i Bolivia har Iran foreslått hjelp til å forbedre utvinningen av naturgass. Det kan også bli aktuelt for Iran å delta i kartleggingen av de enorme forekomstene av litium i landet.

Per i dag går 94 prosent av handelen mellom Iran og Latin-Amerika via Brasil og Argentina. Brasil, som har et marked med 200 millioner mennesker og en økonomi som står for en tredjedel av regionens BNP, er et av de få land der handel med Iran fortsatte å øke i 2009 (+4 prosent, etter +80 prosent året før), for å havne på 1,3 milliarder dollar. Dette er lite sammenlignet med eksporten til Kina, som nå er Brasils viktigste handelspartner (36,1 milliarder dollar i 2009). Men under Ahmadinejads besøk i Brasilia ble de to landene enige om å øke handelsutvekslingen til 10 milliarder dollar innen 2014.3


AKTIVITETEN BEKYMRER WASHINGTON, naturlig nok. 11. desember 2009 advarte USAs utenriksminister Hillary Clinton om at enhver tilnær-ming til Iran var «en særdeles dårlig idé» siden regimet i Teheran «støtter, fremmer og eksporterer terrorisme». Hun advarte om at «de som ønsker å flørte med Iran, bør tenke grundig gjennom konsekvensene. USA håper de vil tenke seg om to ganger.» Ahmadinejad ser derimot en slik tilnærming som konsekvensen av et ekte broderskap. «Forholdet vi har til våre venner kjenner ingen grenser,» sa han 24. september 2009.4

Men om det er «vennskap» det dreier seg om, er det av den typen som beskrives i det velkjente ordtaket «mine fienders fiender, er mine venner.» I 2002 ble Chávez utsatt for et statskupp støttet av USA. I 2009 terget Rafael Correa på seg Det hvite hus da han ikke fornyet konsesjonen til den amerikanske militærbasen ved Manta da denne utløp 18. september 2009. 5. august 2010 hevdet Bolivias Evo Morales at USA «tyr til påskudd som terrorisme og narkotikasmugling» for å blande seg inn i latin-amerikanske forhold. Han understreket at «målet for denne innblan-dingen er å slå kloa i våre naturresurser».5 Politikken til de venstreorienterte statslederne i Latin-Amerika – redusere de multina-sjonale selskapenes grep om økonomien, samt forsvare selvråderetten – irriterer USA. Teheran er på sin side innforstått med at USA (slik også admiral Michael Mullen innrømmet 1. august 2010) har klar en plan om angrep mot Iran,6 som sitter på de tredje største kjente oljereservene i verden.

Under slike forhold har trusselen om represalier fra USA trolig liten innvirkning på utenrikspolitikken til disse statslederne. Skal man tro Chávez, ser de på seg selv som «anti-imperialistiske gladiatorer», «våpenbrødre i en felles kamp». Og en lettere ironisk Ahmadinejad forklarte i juni 2009 filosofien bak hans utenrikspolitikk: «Siden Vesten forsøker å isolere oss, søker vi støtte i USAs bakgård.»7

USA har gjenopprettet marinens 4. flåte som patruljerer langs den latinamerikanske atlanterhavskysten. Landet har militærbaser både i Latin-Amerika og ved grensene til Iran. Venezuela har av den grunn valgt å utvide sitt militære samarbeid med Iran, særlig for utdanning av militært personell og produksjon av ammunisjon. I april 2009 forpliktet Irans forsvarsminister Mostafa Mohammad-Najjar seg til å «tilby sin fulle støtte til utvikling av Venezuelas militære slagkraft».8 Den «anti-imperialistiske» solidariteten begrenser seg ikke til et militært samarbeid. Den består også i å fordømme «manøvre» hos ens allierte som man frykter hos seg selv. Som for eksempel destabiliseringsforsøk under omstridte valg. Det var trolig en slik tankegang som fikk Brasil, Nicaragua, Ecuador, Bolivia og Venezuela – som internasjonale observatører alltid har berømmet for transparens under avviklingen av valg – til å gi sin uforbeholdne støtte til Ahmadinejad etter det skandaløse presidentvalget i Iran i juni 2009. Hugo Chavez nølte ikke med å anklage CIA for innblanding, på tross av protestene til den iranske opposisjonen.

Lula da Silva har derimot moderert den «anti-imperialistiske» gløden i egen leir. Han kunne for eksempel skryte av å komme like godt over-ens med George W. Bush som med Chávez. Det gikk ham likevel ikke hus forbi at USA hadde overlatt plassen som Brasils viktigste handelspartner til Kina. Styrket av en kraftig vekst, ønsker Brasil nå å la sin stemme bli hørt. Dette brøt med den tradisjonelle «Elisabeth Arden-ruten» (Roma, Paris, London og Washington) til det brasilianske diplomatiet. For å få støtte fra landene i Sør til et fast sete i FNs sikkerhetsråd, må Brasil vise sin evne til å stå imot landene i Nord. Er dette ett av motivene bak avtalen om iransk atomkraft? Også på dette feltet har landets nye president, Dilma Rousseff, lovet kontinuitet.

I Iran er enkelte, som for eksempel Mir-Hossein Moussavi, Ahmadinejads motstander under fjorårets presidentvalg, forundret over «at i stedet for å investere i nabolandene, sender regjeringen penger til land i Latin-Amerika.»9 De overser utvilsomt at investeringene i Latin-Amerika kan Iran styrke sin egen økonomi, på tross av de internasjonale sanksjonene. Dette gjelder særlig industrien: flyindustrien, olje- og gassutvinning og bilproduksjon. På sistnevnte område har Ahmadinejad trolig funnet den ideelle markedsføreren i Chávez. Nylig skrøt Chavez av den iranske bilmodellen Centauro, som produseres i Venezuela: «Det er en rimelig bil av høy kvalitet. […] Den koster omlag 76 000 bolivar [100 000 kroner]. Om man velger en tilsvarende modell, som for eksempel en Toyota Corolla, må man ut med minst 162 000 [215 000 kroner]. Regner man ut prisforskjellen… så koster en slik bil altså over dobbelt så mye!»10 Reza Hamzehlou, direktøren for det iranske oljeselskapet PCC, har innsett nødvendigheten av å «utvide markedene», og kunne 18. oktober 2010 glede seg over å ha funnet to nye potensielle kunder, nemlig Brasil og Argentina.11

På bakgrunn av dette kan det synes helt naturlig at Iran har fått observatørstatus i samarbeidsorganisasjonen ALBA (Bolivarian Alliance for the Peoples of Our Americas), som blant annet omfatter Bolivia, Ecuador og Venezuela. Men ALBA er ikke bare opptatt av diplomatiske og øko-nomiske spørsmål. Fra den ble opprettet i desember 2004 har denne sammenslutningen hatt et særdeles radikalt program for sosial frigjøring. På dette feltet skaper partnerskapet paradokser som den latinamerikanske høyresiden ikke har nølt med å utnytte.

Er det egentlig overraskende at venstreregjeringer etablerer relasjoner til et land med andre synspunkter? På dette området har jo alltid en viss pragmatisme vært gangbar mynt. Se bare på båndene mellom Sovjetunionen og arabiske land som på hjemmebane undertrykte kommunis-tene, eller mellom Maos Kina og Pinochets Chile, eller alliansen som fortsatt i dag eksisterer mellom USA og Saudi-Arabia. «Jeg har ingen venner, jeg har ingen fiender – jeg har bare egeninteresser,» sa lord Palmerstone for halvannet århundre siden.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 «Le Brésil et la Turquie demandent au Conseil de sécurite de l?ONU de ne pas sanctionner l?Iran» (Brasil og Tyrkia ber FNs sikkerhetsråd om ikke å gå til sanksjoner mot Iran), AFP, 20. mai 2010.

2 «Latin America: Iran trade triples», Latin Business Chronicle, 2. desember 2009, www.latinbusinesschronicle.com

3 «Iran-Brazil trade will amount to 10 billion dollars in five years», Iran Trade News, Teheran, 12. desember 2009.

4 Fabiola Moura, «Iran?s relations with Brazil have ?no limits?, Ahmadinejad says», Bloomberg, 24. september 2009, www.bloomberg.com.

5 «Evo denuncia a Washington por los ataques a Sudamerica», AFP, 6. august 2010.

6 «US Military chief admits to Iran attack plan», AFP, 1. august 2010.

7 «Israel and Iran compete to expand influence in Latin America», The Sunday Times, London, 12. november 2009.

8 Danielle Kurtzleben, «Alliance problematic for the US, but not threatening», Inter Press Services, 10. august 2009.

9 «Ahmadinejad foreign policy ?rattled? Iran foes», Press TV, 25. mai 2009, www.presstv.ir.

10 «Chavez: ?Los coches iranies son mejores que los Toyotas?» (Iranske biler er bedre enn Toyota), El Mundo, Madrid, 24. juni 2010.

11 «Iran targets South America for petchem exports», Tehran Times, Teheran, 18. oktober 2010.