Krigen mot opplysningstanken

Respekt for identitet og kultur, mistro mot progressiv tenkning, kritikk av rasjonalisme og universalitet. Dette er noen av kjennetegnene til en politisk strømning i samtiden. Strømningen oppsto på 1700-tallet som en reaksjon på ideen om det autonome individet, demokratiets hovedprinsipp.

Krigen mot opplysningstenkningens verdier er like intens i dag som i de to foregående århundrene. Årsaken er at de store spørsmålene opplysningstenkerne stilte i det 18. århundret fortsatt er sentrale: Er samfunnet et legeme, en levende organisme eller bare en ansamling av borgere? Hva består den nasjonale identiteten i? Defineres et nasjonalt fellesskap av en bestemt politikk og et sett av lover eller av en spesifikk historie og kultur? Hva er det viktigste i menneskenes liv: Det de har til felles eller det som skiller dem fra hverandre? Er verden i sin aktuelle form den eneste mulige? Og ikke minst, er endring av den rådende samfunnsorden et legitimt mål eller en enveisbillett til en katastrofe?

Svarene på disse sentrale spørsmålene setter åpenbart i spill et bestemt menneskesyn. For i den politiske tenkningen til den mektige og iherdige antiopplysningen, har individet bare mening innenfor fellesskapet. Det eksisterer bare i en konkret partikulær situasjon og ikke som en abstrakt universalitet. Dermed må det som skiller, atskiller, oppdeler og inndeler menneskene gis forrang, det livskraftige som skaper deres identitet, det som ikke lar seg redusere til fornuft.

Disse «identitetspolitiske» spørsmålene, som på ny har havnet på dagsordenen i Vesten, har vært til stede helt siden opplysningstenkerne Diderot og Alembert definerte ’nasjonen’ i Encyplodien som «en betraktelig mengde folk, som bor på et visst område, avgrenset av bestemte grenser og som adlyder den samme regjering.»1

Ikke et ord om historie, kultur, språk eller religion – slik kom borgeren til verden, løsrevet fra alle identitetsmessige markører. Slik frigjorde den franske revolusjonen jødene og de svarte slavene. For første gang i historien var alle innbyggerne i et land underkastet den samme regjeringen og ble frie borgere underlagt de samme lovene. Denne oppfatningen av nasjonen var på ingen måte et uttrykk for en sosial eller kulturell realitet, men en heltemodig anstrengelse for å overskride historiens friksjon, frigjøre individet fra tidens determinasjoner, særlig religionen, og fastslå dette individets autonomi.

DENNE POLITISKE OG JURIDISKE OPPFATTELSEN AV NASJONEN overlevde de første årene etter den franske revolusjonen, før den ble skjøvet til side av Johann Gottfried von Herder, Rousseaus og Voltaires fiende, Kant-kritiker og grunnleggeren av den tyske nasjonalismen. Ifølge denne store tyske tenkeren er nasjonen et naturfenomen, en levende organisme med en egen sjel og ånd som kommer til uttrykk i språket. Slik bladene og grenene ikke eksisterer uten treet, eksisterer menneskene kun gjennom nasjonen. Denne homogene, stammeaktige enheten har en personlighet og karakter, og den er det edleste historien kan frambringe.

Nasjonalismen som herjet 1800- og 1900-tallet som en orkan, lever i beste velgående. Det påstås ofte at den ble født av den franske revolusjonen. Det motsatte er tilfellet: Revolusjonen var mulig fordi nasjonen allerede var en realitet, dermed kunne maktoverføringen skje på en naturlig måte. Men Diderot og Alembert ønsket å gi denne realiteten en politisk og juridisk side, ved å dytte den i retning av et kollektiv av individer: Man måtte ikke la historien og kulturen sperre mennesket inne i et sett determinismer. For opplysningstenkerne så vel som for Kant, var opplysningen en modningsprosess for individet. Dets frigjøring fra historiens hindre var essensen i opplysningstenkningen og moderniteten.

Siden den gang og fram til våre dager har individets gode vært målet for enhver politisk og sosial handling i forlengelse av opplysningstenkningen. For opplysningsmotstanderne på 1800- og 1900-tallet hadde derimot samfunnet forrang foran individet. Og individet ble først og fremst sett på som en arvtaker – våre forfedre snakker til oss, de har gjort oss til det vi er i dag. Om en politiker som Nicolas Sarkozy, en intellektuell som Alain Finkielkraut, islamister, jødiske religiøse nasjonalister i Israel, nykonservative og evangelister i USA kjemper samme kamp, så er det fordi de alle i tråd med Herder hevder at enhver person har sitt historiske fellesskap, sin egen spesifikke og uforlignelige «kultur», og at det er dette som må vektlegges.

HVIS NASJONEN ER ET HISTORISK og kulturelt fellesskap, får nasjonens «historiske» kvalitet en absolutt verdi. Statsborgerskapet får derimot bare en relativ verdi, siden det er en kunstig juridisk kategori. Deler av den europeiske høyresiden ønsker derfor, som med 1930-tallets raselover, å frata «utlendinger» statsborgerskapet. Dermed kan enkelte borgere, med George Orwells ord, våkne opp en dag og oppdage at enkelte borgere er likere enn andre. Alain Finkielkraut ser på seg selv som garantist for en historisk og kulturell arv som strekker seg tilbake til «kroningen i Reims»,2 likevel vil en god nasjonalist alltid definere ham som en jødisk polakk som tilfeldigvis er født i Frankrike. Han er i dag beskyttet mot diskriminering – det er ikke tilfellet for arabere og andre muslimer.

Denne høyresiden og de militante islamistene har enkelte sentrale verdier til felles. Begge gir forrang til kulturell tilhørighet, forsvarer det historiske «jeg’et». De baserer sin identitet på en virkelig eller mytologisk fortid, og mener at deres kulturelle fellesskap har noe helt spesielt å si og at det hele tiden må være trofast mot seg selv. Disse to har større begrepsaffinitet seg i mellom enn til opplysningstenkerne. Men de islamske fundamentalistene og denne høyresiden er til en viss grad uenige om kulturens ugjennomtrengelighet. I motsetning til høyresiden snakker islamistene – på samme måte som jødiske og kristne fundamentalister – om nødvendigheten av å isolere seg.

La meg kort minne om at den postmodernistiske fascinasjonen for multikulturalisme og kulturelle forskjeller, har spilt en stor rolle i å svekke de universelle verdiene. Claude Lévi-Strauss, postmodernismens store profet, var klar over det antihumanistiske og antiuniverselle innholdet i den multikulturelle ideologien, som hevder at alle kulturer har en uoverførbar og uforlignelig originalitet. Faktisk forklarer han at på tross av «de høyverdige moralske målene den setter seg selv, så bidrar kampen mot alle former for diskriminering til denne bevegelsen som leder menneskeheten mot en global sivilisasjon og ødelegger disse gamle særegenhetene som skal ha æren for å ha skapt de estetiske og åndelige verdiene som gir livet verdi». Med fare for å skape kulturelt og åndelig forfall, burde menneskeheten «lære på ny at enhver virkelig kreativitet innebærer en viss døvhet for andre verdier, noe som kan lede til at de avvises eller fornektes. […] En fullstendig kommunikasjon med den andre dømmer dennes originalitet og frambringelser til å gå under, på mer eller mindre kort sikt.»3

Antiopplysningstenkerne har fra Herder og fram til dagens postmodernister og religiøse fundamentalister aldri sagt annet. Det sier seg selv at denne avvisningen av universalitet og humanisme går overens med alle former for kommunitarisme og nykonservatisme, særlig den amerikanske varianten.

FOR DANIEL BELL, dagens mest innflytelsesrike nykonservative tenker, er det å si at «’Gud er død’ det samme som å si at samfunnet er dødt». Den «modernistiske» kulturen, opplysningskulturen, som har «forflyttet autoritetens sentrum fra det hellige til det profane», er ute av stand til å tilby «en transcendental helhet av absolutte verdier, eller selv å være tilfredsstillende i hverdagen». Ingenting kan, ifølge Bell, erstatte religionen som samfunnets samvittighet. Framveksten til den «transcendentalt uetiske» finanskapitalismen og den hedonistiske motkulturen skyldes utelukkende at den protestantiske etikken har blitt svekket.4

Som en overbevist islamist eller israelsk jødisk nasjonalist hevder ideologen for den amerikanske nykonservatismen, Irving Kristol som døde i september 2009, at konservatismen vil savne substans uten den religiøse dimensjonen. Sekularismen er derfor fienden: Det er ikke tilstrekkelig å si at denne verden er den beste av alle mulige verdener, at alt det onde på Jorda er nødvendig, man må vite hvordan man skal forholde seg til dette. I Kristols hode er nettopp det ærerike ved nykonservatismen at den har klart å overbevise flertallet av amerikanerne om at økonomiske frustrasjoner og andre samfunnsspørsmål i virkeligheten handler om moral, og religionen er svaret.

Vi forstår dermed hvorfor de nykonservative har gått sammen med konservative religiøse for å skape en populistisk konservatisme. Den amerikanske høyresiden, den nasjonalistiske og ekspansjonistiske religiøse høyresiden i Israel og islamister over hele verden er slik sett del av samme strømning som framsetter ideen om en annen modernitet – en modernitet med nasjonen som idealtype for et sammensveiset fellesskap, vendt mot Gud, der løsningene er uavhengige av den individuelle viljen og fornuften – for menneskene har behov for det hellige, og behov for å adlyde.

En slik framtidsvisjon, som forutsetter at enhver reform er en dødssynd og bærer i seg sin egen fortapelse, er åpenbart på kollisjonskurs med opplysningstenkningen. De nykonservative, også de europeiske, betrakter derfor den franske revolusjonen som et djevelsk fenomen, som de setter opp mot den ærerike revolusjonen i England (1688–1689) og den amerikanske revolusjonen. Dette til tross for at de tre revolusjonene var hendelser som innstiftet nye styreformer, og at den amerikanske Uavhengighetserklæringen og den franske Menneskerettighetserklæringen er forankret i de samme prinsippene. Men de må skape en uoverstigelig avstand mellom England og Amerika, der enkle regimeendringer åpnet for gjeninnføring av de gamle engelske frihetene, og Frankrike der en revolusjon som vendte seg bort fra Gud og sivilisasjonen visstnok skal ha utslettet seks århundrers historie. Denne fortolkningen som nådde et høydepunkt under den kalde krigen, ligger fortsatt til grunn for ideen om det franske unntaket: kun Frankrike kunne skape en revolusjon utenfor den anglo-amerikanske kongeveien, en revolusjon som ikke ledet til det liberale demokratiet og kapitalismen, men simpelthen et rent demokrati, det som den konservative franske filosofen Ernest Renan (1823–1892) omtalte som «dette nedrige terroristiske demokratiet».5

På tross av de katastrofale erfaringene i det 20. århundret, fortsetter striden mellom de to politiske tradisjonene. Forsvaret av universalisme og rasjonalisme er i dag en akutt og kompleks oppgave, på grunn av det som står på spill, nemlig å holde fast på det som ligger til grunn for en nasjon bestående av selvstendige borgere.

Oversatt av R.N.