Nord-Amerika

Kunsten å håndtere en skummel arv

I Spania har et åpenlyst konservativt parti samlet Franco-nostalgikere. I Italia har den ene fløyen av det ytre høyre blitt stuerein, mens den andre jobber for separatisme.

Posted on

Hvordan skille høyreekstreme bevegelser fra de vanlige høyrepartiene? Hva er typisk for de enkelte, for partiprogrammene og ideologiene deres? Disse spørsmålene går igjen i akademiske debatter og i media, men er sjelden særlig opplysende. Inndelingen av politikken i selvstendige, atskilte kategorier tåler ofte ikke en nærmere analyse, fordi den overser de spesielle politiske utfordringene ved en slik klassifisering, der «ytre høyre» er mer negativt ladet enn for eksempel «det nasjonale høyre».

For å skrive historien til denne bevegelsen bør man ikke lete etter de enkelte partienes særtrekk, men heller se nærmere på mer eller mindre opplagte allianser, mer eller mindre mulige lokale og nasjonale slektskap. Spesielt relevant er dette i Spania og Italia, to land hvor det ytre høyre har sittet med makten i lengre perioder – Francos diktatur i Spania (1939–1975) og Mussolinis i Italia (1922-1943).

I Spania ble det under overgangen til demokrati gitt lite spillerom for partier med Franco-sympatier. De beholdt riktignok en viss innflytelse i militære kretser og forsøkte å gjennomføre et militærkupp 23. februar 1981. Men de ville aldri få noen politisk innflytelse siden et stort antall av deres tilhengere – og kampsaker – ble fanget opp av det største høyrepartiet, Alianza Popular (AP). Under partileder Manuel Fraga, tidligere turist- og informasjonsminister under Franco, ble AP største motstanderen til det spanske sosialistpartiet PSOE, som satt med makten i 1982–1996.


I 1989 SKIFTET AP NAVN TIL PARTIDO POPULAR (PP) og José Maria Anzar ble partileder. Partiet sanket stemmer fra alt fra konservative kristeligdemokrater til de mest innbitte Franco-nostalgikere. Partiets politikk har variert etter hvilke allianser det har sett seg nødt til å inngå. Fra å være heller liberalt (privatisering og kutt i sosiale utgifter) i koalisjonen Aznar ledet i 1996–2000, gikk PP i en mer konservativ retning da det fikk rent flertall i 2000.

PP engasjerte seg sterkt i «krigen mot terror» i Afghanistan, og deretter i Irak. Det vedtok en restriktiv lov om innreise og opphold for uten-landske statsborgere, og forbød det venstreorienterte baskiske nasjonalistpartiet Batasuna («Enhet»). Det gjeninnførte også opplæring i religion og katolsk moral på første og andre skoletrinn.

Da partiet havnet i opposisjon etter valget i mars 2004, begynte en periode preget av spenninger mellom de som ville gjøre PP til et tradisjonelt liberalt parti (blant andre Madrid-ordfører Alberto Ruíz Gallardón) og de som ønsket en hardere linje. Mariano Rajoy ble valgt til partiets generalsekretær i et forsøk på å finne en bedre balanse, men partiet valgte samtidig å henvende seg til sine mest radikale velgere. Slik må man tolke partiets hardnakkede motstand mot å ta en debatt om den spanske borgerkrigen («enkelte grupperinger vil vekke til live spøkelsene fra en fortid vi har lagt bak oss,» fnyste Ignacio González, visepresident i den autonome regionen Madrid). Eller motstanden mot å rive fascistiske monumenter (fjerning av rytterstatuen av Franco i den madrilenske bydelen Nuevos Ministerios i 2005 var ifølge de lokale lederne «den mest radikale handling i vårt demokratis historie»).

PP ga også sin fulle støtte til den katolske kirke og dens utspill mot homofilt ekteskap (som Rajoy mente var «en hån mot ekteskapet som grunnleggende institusjon»), mot innføring av samfunnslære i skolen («som venstresiden vil bruke til å styre barnas vilje og forme deres hjerner med», ifølge Alicia Delibes, assisterende skoleråd i provinsen Madrid), og mot å utvide grensen for selvbestemt abort («det verste demokratiske tilbakeskrittet i våre tretti år med demokrati, for første gang kan en gruppe personer, de som ikke ennå er født, bli utradert på grusomste vis uten rett til å forsvare seg,» tordnet David Pérez, PPs talsmann i provinsforsamlingen).

PP vekket også til live igjen Franco-tidens ideologi om nasjonal enhet, med andre ord skepsis mot de autonome regionene. Partitalsmann Eduardo Zaplana sa i 2006 at i Zapatero-regjeringen «er vinnerne de som ønsker å la Spania gå i oppløsning». I 2010 støttet Zaplana flere kommuner som ville nekte utlendinger uten lovlig opphold adgang til helsetjenester og skolegang.


ROMA ER IKKE MADRID. I Spania har PP marginalisert det ytre høyre. I Italia derimot er både den «post-fascistiske» strømningen inkarnert av Gianfranco Fini, nærværende leder av underhuset i det italienske parlamentet, og separatistpartiet Lega Nord fortsatt sterke politiske maktfaktorer.

Det var neppe noen tilfeldighet at Movimiento Sociale Italiano (MSI) – partiet som vokste ut av fascismens rester i etterkrigstiden – endelig slapp fri fra isolasjonen det hadde blitt holdt i under den første republikk (1947–1994) da Silvio Berlusconi steg inn på den politiske arenaen. Den langvarige flørten mellom ham og Fini nådde sitt høydepunkt med opprettelsen av Il Popolo della Libertà (PdL), en valgallianse av sentrum-høyre-partier. For som den gode fe kunne PdL i 1994 bære til dåpen det nye partiet Alleanza Nazionale (AN). Under dette navnet fikk den tidligere fa-scistbevegelsen nytt liv og la vekk sin gamle ideologiske kappe,2 da særlig de antijødiske og pro-arabiske synspunktene som er så karakteristiske for høyresiden i Italia.

Dette ble opptakten til noe helt nytt i italiensk historie, nemlig et høyreparti etter «europeisk modell», en blanding av tysk folkeparti og fransk gaullistparti. Et parti som paradoksalt nok iblant kan innta et mer «progressivt» syn enn sentrum-venstrepartiet Partito Democratico (PD) i saker om sivile rettigheter (alt fra assistert befruktning og rettigheter for samboere til stemmerett for innvandrere).

Siste etappe i ANs forvandling har utspilt seg i de siste månedenes konfrontasjon mellom Berlusconi og Fini, der sistnevnte har seilt opp som statsministerens fremste motstander. Om Fini lenge har dratt nytte av sitt privilegerte forhold til Italias regjeringssjef og dermed flere ganger vært nødt til å svelge hans personlige utskeielser, har framveksten av et eget sentrum-høyreparti (i ettertid kalt en «feiltakelse» av ANs le-der)3 fratatt overløperne fra dette partiet ethvert selvstendig spillerom.

Dermed har etter hvert Berlusconi blitt en klamp om foten for Fini, med il Cavaliere nedsyltet i stadig flere sexskandaler og kor-rupsjonssaker, med en livsstil hentet rett fra Romerrikets siste dager. Regjeringens gravitasjonssentrum har nå flyttet seg i retning av Lega Nord, som følge av at Sentrumsunionen (UDC) trakk seg fra koalisjonen (UDC oppsto etter at kristeligdemokratiske Democrazia Cristiana ble oppløst) og av manglende initiativ fra PdL, som hadde det travelt nok med å stikke kjepper i hjulene for rettsapparatets forfølgelse av statsministeren. I mot-setning til Alleanza Nazionale har nemlig Lega Nord valgt å samarbeide med Berlusconi, men uten å bli innlemmet i PdL.

Dermed legger ikke Fini lenger skjul på sin ambisjon om å ta over makten, og understreker ved enhver anledning hvor annerledes han er. Med det har han vekket til live to vesentlige prinsipper for gårsdagens høyreside som «berlusconismen» hadde tilsidesatt: lovlydighet og dyrking av staten. Disse to er viktige pilarer i det nyopprettede Framtid og frihet for Italia (FLI), som ble stiftet i november 2010 som en reaksjon på at Fini ble ekskludert fra PdL. Det framstiller seg som et mer konstitusjonstro og sosialt rettet parti, et moderat alternativ til Berlusconi.


LEGA NORD har tilsynelatende hatt en mindre tornefull tid, men har likefullt måttet ta støyten for Berlusconis eskapader. Som Forza Italias allierte gikk partiet med i Berlusconis første regjering. Partiet presenterer seg en «systemmotstander» og snakket først varmt om løsrivelse for Nord-Italia, deretter om en føderasjon. Det har gjort seg til talerør for de mest aggressive kreftene blant arbeidsgiverne. Men også dette partiet har gjennomgått store endringer.

Som regjeringsparti har det styrket sin lokale maktbase ved å delta i de nasjonale institusjonene. Ved regionalvalget i 2010 fikk partiet en oppslutning på 19,77 prosent i sine åtte viktigste regioner, og hele 35,15 prosent av stemmene i regionen Veneto. Enkelte kommentatorer spør om Lega Nord fortsatt er tilhenger av en føderasjon eller om den har sviktet sine idealer for å få makt.4

I praksis er det stor avstand mellom partiets pragmatiske holdning og det mytologiske «Padania», et område med en heller uklar opprinnelse som skal omfatte alle folkegruppene i det nordlige Italia som presenteres som arvtakere etter den keltiske sivilisasjon og kristendommens europeiske røtter. Mer enn anklagene mot «røverbanden i Roma», som bare brukes for å mobilisere grasrota, er det deltakelsen i nasjonale institusjoner som gir rom for å fremme de (egoistiske) interessene i Nord, som partiet gjør seg til talerør for.

Mens berlusconismen kan beskrives som en laissez-faire uten liberalisme, er Lega Nord en liberalisme uten laissez-faire. Partiet står bare for den antisosiale og fremmedfiendtlige dimensjonen, som viser seg i de bedrøvelige «borgerpatruljene» mot «kriminalitet begått av utlendinger fra utenfor EU». Men polemikken om ulovlig innvandring tjener som prøvestein for et mer omfattende angrep mot reglene på arbeidsmarkedet, som skal «frigjøre» det fra sosiale «hindringer». Lega Nord er dermed den viktigste viderefører av kampen mot «å sy puter under armene på folk» med overdrevne velferdsordninger.


DE TO HØYREFLØYENE i Italia gjør et stort poeng ut av sine innbyrdes forskjeller, men de er langt fra inkompatible. Navnene på deres respektive ledere står for eksempel side om side under det viktigste politiske vedtaket som sentrum-høyre-partiene har fått gjennom de senere årene, nemlig Bossi-Fini-loven om innvandring fra 2002, en av de strengeste innvandringslovene i Europa.

Enkelte observatører insisterer på det oppriktige i Finis demokratiske omvendelse, og viser til den opprivende skilsmissen fra kvinnen han møtte den gang de begge kjempet for fascismen.5 Hans nye, mer moderate profil framstår først og fremst som en taktikk for å innynde seg hos de største arbeidsgiverne som ønsker å ta avstand fra den døende berlusconismen.

I løpet av tjue år har arbeidsgiverorganisasjonen Confindustria vekslet mellom å støtte den «moderate» Romano Prodi (førstevalget) og «ekstremisten» Berlusconi (som de i stadig mindre grad holder ut). Da statsministeren med hårfin margin fikk fornyet underhusets tillit i avstemningen 14. desember, viste han at han ennå ikke var satt ut av spill. Selv om han vant ved å kjøpe stemmene til noen av Finis menn, ligger hans skjebne nå i hendene til Lega Nord.

Med denne pyrrhosseieren står Berlusconi styrket foran det framskutte parlamentsvalget – en overgang uten ham ville være umulig. Som regjeringssjef står han fritt til å velge den valgform han er mest tjent med. Fini går derimot svekket ut av denne avstemmingen, som han for øvrig selv insisterte på. Ikke bare var frafallet til noen av partiets representanter med på å sikre en seier for il Cavaliere. Også alburommet han ønsket å oppnå innad i høyresiden er nå i ferd med å lukke seg. Her har UDC og andre mindre partier nettopp annonsert at de akter å danne en ny sentrumsallianse.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Mussolini ble avsatt og arrestert 25. juli 1943, for deretter å bli frigjort av en SS-kommando. Han styrte Republikken Salò fra september 1943 til april 1945.

2 Fini «sluttet sirkelen» på symbolsk vis under et offisielt besøk i Israel i 2003, da han iført kippa foran klagemuren i Jerusalem kalte fascistbevegelsene «det verste som hadde skjedd i det 20. århundret». Se Piero Ignazi, Postfascisti? La transformazione del Moviemento sociale in Alleanza nazionale (Postfascister? Hvordan MSI ble til Nasjonal allianse), Il Mulino, Bologna, 1994.

3 Die Welt am Sonntag, Berlin, 7. november 2010.

4 Luca Ricolfi, «Ma la Lega è ancora federalista?» (Er egentlig Ligaen fortsatt tilhengere av føderasjon?), La Stampa, Torino, 10. september 2010.

5 Det gjenstår å avklare hvilken rolle den «moderate» Fini, daværende visestatsminister, spilte under de tragiske hendelsene under G8-møtet i Genova i 2001, da politiet tvang demonstrantene de hadde lagt hånd på til å rope: «Viva il Duce!» (Nick Davies, «The bloody battle of Genoa», The Guardian, London, 17. juli 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver