Religion

Oppdagelsen av polyteismene

Religionshistorien presenterer ofte monoteismen som en endelig etappe i trossystemenes utvikling. Selv om monoteismen har ekspandert stort, har ikke polyteismen forsvunnet fra vår forestillingsverden. Snarere tvert imot.

Posted on

Å SI AT TO TREDJEDELER av menneskeheten i dag er «naturlige» polyteister, gir ikke gi mye mening hvis man ikke påpeker at den plutselige etablering av «én gud» førte til en sterkere anerkjennelse av flere og mangeartede guder. For å forstå og vurdere begrepet ’polyteisme’ bør man – i Europas og omkringliggende regioner – brette ut det historiske bakteppet og se på hvordan de mest betydningsfulle monoteistiske religionene ble til i spennet mellom Roma, Mekka og Jerusalem.

Polyteisme kommer fra det greske ordet polyteos, «det som har med flere guder å gjøre». Ordet virker å ha blitt laget av Aiskhylos i en av hans tragedier for å beskrive en innhegning ved Argos’ porter, hvor en seks–sju guder var samlet. Altså en liten polyteistisk hage, bare én blant flere i det greske landskapet. Det er først under renessansen at ’polyteisme’ går inn i språket, blir et begrep og et problem. Det ble nå brukt for å gjøre hedendommen til en enhet som står i motsetning til den dominerende monoteistiske kristendommen.


RELIGIONSHISTORIEN, slik den ble utformet på 1800-tallet, er en hybrid. Den springer ut av to ulike fagfelt: den kristne teologien og historien (framstilt som en positivistisk vitenskap). Spørsmålet om polyteisme(r) oppsto ut fra en intellektuell granskning – utført av filosofer, sosiologer, antropologer og teologer – av «menneskehetens religiøse opphav», som ble ansett som viktig for Vestens kunnskap og sivilisatoriske selvoppfattelse. Det er dermed lett å forstå hvorfor komparative og eksperimentelle analyser av polyteismene – ut fra sjanger, type, variant og egenart – fortsatt er sjeldne, om ikke forbudt, ved de fleste læresteder hvor spørsmålene og problemstillingene i flere tiår har blitt stilt ut fra monoteismens egne grunnbegreper.

Men historieskrivingen, om man går fra Det nye testamente tilbake til Det gamle testamente, viser klart hvordan en første monoteisme, kalt bibelsk, har blitt sprøytet inn i en historie preget av konflikter og brudd. Det gamle testamente, den hebraiske bibel, går forut for Evangeliet med flere hundre år. Vår rekonstruksjon av Midtøstens fortid vil ha oss til å tro at tilsynekomsten av en gud som forkaster alle andre skal ha funnet sted i det 6. århundre før vår tidsregning. Dette blir lettere eiendommelig for oss i dag som vet at den første menneskeapen reiste seg på to bein for én million sju hundretusen år siden i Afrika. Så snart utviklingen av hjernen hans gjorde det mulig å utvikle «et språk», er det ingen tvil om at dette sårbare vesenet begynte å forestille seg små dobbeltgjengere – alskens «overnaturlige» skapninger – ut fra drømmene sine, en helt nødvendig mekanisme for å overleve dag etter dag, natt etter natt.

Kanskje en av disse første tofotingene unnfanget forestillingen om et åndelig vesen som ønsket å utelukke alle andre åndevesener. Men vi må foreløpig nøye oss med det som inntraff hos en syrisk-kanaaneisk nomadestamme i Midtøsten, da en flokk gjetere ga seg til å tro at deres Elohim, deres lille «nasjonale» gud, ønsket å bli dyrket som den eneste Elohim, at han het Jahve og at han hadde bestemt seg for å gjøre «Israels sønner» til sitt «utvalgte folk».

Ved første øyekast en helt uskyldig affære. Verken assyrerne, grekerne eller afrikanske folk tok noen særlig notis av dette, heller ikke kineserne. Men vi skulle likt å sett reaksjonen til persene som levde på samme tid som judeerne, etter å ha gått i landflyktighet i Babylon. De foretrakk å overlate sin autonomi til undertrykte folk og kjente også til guder som Jahve, men uten å ha fysiske avbildninger, og heller ikke templer eller statuer. Både protestantiske og katolske bibelspesialister er skjønt enige om at den stormannsgale eksklusiviteten til Israels lille gud ikke hadde fått noen videre betydning, om ikke en tusenårig polyteistisk tradisjon i Midtøsten og Lille-Asia hadde fylt møtesteder og templer med billedlige framstillinger av mer eller mindre guddommelige skikkelser.

Først på Voltaires tid, over to tusen år etter femte Mosebok og Esekiel, dristet David Hume seg til å erkjenne at det som enkelte av hans samtidige kalte «polyteisme» hadde kommet først. Det skulle gå lang tid før polyteisme gradvis ble analysert i Vesten, på grunn av den kristne monoteismens store makt.


I TYRKISKE BOGAZKALE (HATTUSA) begynte en gruppe arkeologer, lingvister og historikere nylig å utarbeide en oversikt over det hettittiske panteon, dette «gudenes forsamlingssted» som hovedstaden i kongeriket tydeligvis var. En svært sentralisert form for polyteisme med en administrasjon bestående av skrivere, offiserer og ministre sysselsatt med å registrere en vrimmel av guder på steintavler, i tillegg til å vedlikeholde selve gudefigurene, «kropper» av jern kledd med edle metaller. Samtidig fortsetter spesialister på sumeriske og før-babylonske sivilisasjoner å påvise hvor omhyggelige de skriftlærde – spåmenn og skrivere – var i sin organisering av hundrevis av guder. De tolket gudenes klassifisering, og grupperte dem i familier, par eller triader.

Andre steder, og kanskje ikke så langt unna, er det et avtrykk i sanden, et tomt tronsete, et speil av metall, en lukt, eller en taushet som blir betraktet som guder. I Japan finnes det et utall guder. Ethvert objekt, ethvert vesen, et riskorn, et toponym, en gren, en stein, har noe guddommelig over seg. I Vesten har man lenge plassert disse uanselige smågudene under kategorien «animisme», og med det tenkt at man ga flere millioner mennesker håp om en dag å forstå den egentlige betydningen av ordet «anima»2 gjennom velvilje fra de som på svært kristelig vis hadde ansvar for det sjelelige. I sine analyser av tingene eller gjenstandene man gjerne kaller «fetisjer» finner Afrika-eksperter de små ritualene til en kortsiktig gudsdyrking. Eller de mange tusen korte strekningene som skal tilbakelegges fra fødsel til død, fra en generasjon forfedre til den neste.

Men selv om det finnes guder overalt, i alle deler av verden, behøver ikke det bety at man blir født med klare forestillinger om mektige åndevesener eller veldige guder. Dette er trolig noe man lærer ved å lytte til de som omtaler dem, ved å observere seremoniene som er laget for å gi form til «overnaturlige vesener». Seremonier og fortellinger som er valgt ut for å gripe direkte inn i folks liv eller for å gi næring til grublinger over forvandlingen eller den ordløse og språkløse kommunikasjonen som går fra én ånd til en annen, fra én engel til en annen.

Heldigvis for menneskeheten dukker det iblant opp utkikksmenn som kaster små opplysende glimt inn i natten. En av disse bemerket midt under all ståheien rundt oppdagelsen av Den nye verden at det overalt og til alle tider hadde eksistert «folketro». Den representerte enten noe velkjent, eller noe uhyrlig om det er de andres tro. Og Michel de Montaigne antydet forsiktig at slike forestillinger må tilskrives den «store mirakelmakeren» som menneskets ånd er, den eneste som er i stand til å framstille «lignende» og like «absurde» forestillinger så langt fra hverandre i tid og sted. For om disse forestillingene vokser fram like raskt «som kålhoder», hvilke av dem kan da påstås å sitte inne med et «suverent overtak»? Vår ærverdige vekter tilføyde meget trolig for seg selv at disse mangeartede gudene, vesenene eller åndene neppe kjempet seg imellom i flokk, eller én leir mot en annen. Ikke noe riskorn har ennå ønsket å få alle mennesker på jorden til å underkaste seg, det som jo er den universelle drømmen til «omvenderne».


DE MONOTEISTISKE RELIGIONENE, iallfall de som liker å påta seg misjonærrollen, er de som fører krig mot alle andre og ikke minst seg imellom. Det er en banal sannhet: Kristendommen og islam kastet seg ut i gjensidige massakrer straks de begynte å se på seg selv som motstridende bærere av den Sanne Revolusjon. Historien tok en patetisk, men akk så dødelig vending, som i dag dessuten utspiller seg som en «sivilisasjonskrig» i beste hollywoodstil.

Om det finnes en Sannhet med stor S, innebærer det at de andre trosretningene farer vill. På keiser Augustus’ tid kom en liten profet fra Palestina med kjærlighetsbudskap, om en som døde på korset, fulgt av en håndfull troende, oppglødd av det karismatiske ved en «gud» som var opptatt av den enkeltes sjel. Bare en «merkverdighet» blant flere. Det er én ting å tro innad i familien på gjenoppstandelsen til en profet man anser som beundringsverdig. Men i «forsamlingens»3 midte å gi seg til å tro at Jesus var kommet for å frelse verden, det er bare enda et eksempel på messianisme. Den første utfordringen for en grunnlegger av en ny tro er å overbevise andre om at det han har å bidra med er en «overordnet religion». Hvorfor skulle det ikke i en avkrok av Galilea åpenbares et stort prosjekt for å frelse menneskeheten fra en verden de brutalt var havnet i på grunn av et feiltrinn de ikke hadde begått? Da var det vel ikke annet enn rett og rimelig at man gjorde det kjent for venner og naboer at nå hadde alt fått en mening!

Men prosjektet sa ingenting om å sitte og drømme under et platantre og klekke ut en storstilt plan for universell ekskludering av de andre trosretningenes villfarelse. Likevel var det nettopp det som skjedde i Vesten, rundt år 320 inn i vår tidsregning. Nærmere bestemt da en romersk borger, og ingen hvem som helst, siden han tross alt var keiser – og som sådan verken bedre eller verre enn sine forgjengere – valgte å la seg omvende til «det glade budskap». Keiser Konstantin hadde ennå mulighet til å ta et personlig valg. Men akk! I løpet av begynnelsen på det fjerde århundret hadde tilhengerne av den stakkars korsfestede samlet seg i «forsamlinger» rundt mesterens ord, som nå var blitt til «bøker».4 De hadde grunnlagt «Kirken», Forsamlingen, og valgt å slo rot i selve hjertet av keiserriket, i byen til Romulus og Remus. Så snart denne Kirken hadde Fyrstens makt og autoritet i ryggen, forvisset om at den, og bare den, hadde mottatt Åpenbaringen med den Sanne fortolkningen av Skriften, var den ikke sein med å forkynne plikten til å tro på dens Credo, og samtidig ekskludere alle andre «trosretninger», som dermed ble redusert til avgudsdyrking og overtro. Slik vokste det fram en hierarkisert prestestand hvis verdensomspennende makt i flere hundre år kom til å sette alle andre «gudelige funksjonærer» i skyggen. Den «vestlige sivilisasjon» satte seg fore å omvende fremmede folkeslag, erobre landene til primitive animister, med kors i hånd føre hellige, rettferdige kriger – de såkalte «religionskrigene» – kort sagt få autoriteten til det Sanne og Rette anerkjent overalt.

Slik gikk det til at vi, ført av gårde i en strøm av forpinte sjeler, alle ble «polyteister». Hos noen vokste det også fram et ønske om å rette et kritisk søkelys mot historien bak en monoteisme med totalitære tendenser, hvor intoleransen både er tilsiktet og anerkjent. En umiddelbar gevinst av dette var oppdagelsen av hvilke uendelige fantasievner vi er i besittelse av, straks man har fjernet hele begrepet «feiltakelse hva religion angår».

En djevelsk røst hvisker meg i øret: «Polyteismen er et marked med framtiden foran seg!»

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Francis Schmidt (red.), L?impensable polythéisme. Etudes d?historiographie religieuse, Editions des archives contemporaines, Paris, 1998.

2 «Sjel» på latin.

3 På gresk ?ekklesia?. På spansk har dette gitt ? iglesia? og på fransk ?église?.

4 «Bok» heter på gresk ?biblion?.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver