Tre grupperinger ytterst til høyre

Det ytre høyre er hva det engang var. Definitivt. «Den sterke mannen» dyrkes ikke lenger. Marine Le Pen vil etter all sannsynlighet ta over lederskapet for det franske Front national (FN) etter sin far, Jean-Marie Le Pen. Grupper som lenge har insistert hardt på den kristne moralen forsvarer nå homofiles rettigheter og velger ledere som ikke legger skjul på sin legning. Hva med den tradisjonelle antisemittismen og holocaustfornektingen? Flesteparten av partiene på det ytre høyre støtter nå den sittende israelske regjeringen, som en vestlig utpost.

Hvorfor? Fordi fordømmelsen av den «muslimske invasjonen» er blitt et samlende element for disse grupperingene som ellers er uenige om det meste, om globaliseringen, nasjonalstaten, EU, proteksjonisme, velferdsstaten, offentlige tjenester og forholdet til USA. Er det riktig å snakke om et nytt ytre høyre i Europa? På dette spørsmålet svarer ekspertene med et nytt spørsmål: Ligger det ikke en felle i disse termene?


ER BEVEGELSENE NYE? «Med unntak av Geert Wilders Parti for frihet dreier det seg om gamle høyreekstreme organisasjoner,» sier Piero Ignazi, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bologna.2 «Og de som forsøker å integrere seg i systemet og bli stuereine, sliter med sin nyfascistiske fortid.» Det som er virkelig nytt, er tidens egne paradigmer: kommunistfienden har forsvunnet og blitt erstattet av islamistene, eller simpelthen muslimene per se.

Dette kan virke som en tilbakevending til den tyske filosofen Oswald Spengler og hans Der Untergang des Abendlan-des3 (1918, 1922) som ga intellektuelt skyts til diktatorlærlingene og deres korstog mot Weimar-republikken. Men de nylige valgsuksessene til arvtakere etter disse mørke kreftene, er del av en større glidning mot høyre i det europeiske politiske spekteret, der ingen alternative krefter utnytter krisen til den globaliserte finanskapitalismen.

Selve merkelappen «ytre høyre» plager statsviteren Jean-Yves Camus4 ved det franske Institutt for internasjonale relasjoner og strategier (IRIS). Han foretrekker å kalle disse partiene og organisasjonen «radikale, fremmedfiendtlige og populistiske». Men omfavner ikke det siste adjektivet svært mye? «Det er ikke så bra det heller, med mindre man definerer det som tendensen til å erstatte det representative demokratiet med direkte demokrati, fordi ’folkets sunne fornuft’ alltid har rett overfor de av natur korrumperte elitene,» sier Camus. På motsatt ende av denne holdningen finner vi den franske arbeidsministeren Eric Woerth som hevder at «en dag vil dere takke oss»5 for å ha reformert pensjonssystemet. Vil det si at de 70 prosentene av den franske befolkningen som er i mot reformen, er idioter? «Elitisme og populisme er tvillingbrødre,» konkluderer statsviteren.

Camus har ikke noe imot å sammenligne lederne som dukker opp fra ingensteds med ufoer: for eksempel nederlandske Pim Fortuyn, den homofile tidligere sosialisten som ble islamofob (han trakk fram den, svært reelle, undertrykkingen av homofile i Midtøsten) og drept 6. mai 2002, tretten dager før valglista hans fikk sitt gjennombrudd. Sveitseren Christoph Blocher og hans Sveitsiske folkeparti (SVP), det gamle bondepartiet som etter å ha blitt radikalisert fikk 29 prosent av stemmene i 2007. Eller det underlige partiet Sannfinnene (Perussuomalaiset), en anti-establishment og innvandringsfiendtlig mutasjon av et gammelt parti, der lederen Timo Soini nå retter alt sitt sinne mot EU-parlamentet.

Bør man omtale det europeiske ytre høyre i entall eller flertall? Ignazi og Camus snakker begge om en «hybridbevegelse» med konturer som varierer fra et parti til et annet alt etter hjemlandets spesifikke kontekst, tradisjoner og politiske landskap. Dermed blir det paradoksalt å snakke om et «europeisk» ytre høyre så lenge nasjonalismen til den radikale høyresiden alltid har vært allergisk mot det overnasjonale europeiske bygg-verket Robert Schuman og Jean Monnet lanserte for mer enn seksti år siden.


MED DISSE PERSPEKTIVENE kan den gravende journalist hente det som må til for å snekre sammen en pragmatisk typologi for det europeiske ytre høyre. Det består av tre hovedkomponenter:

– marginale nyfascistiske grupper, som sliter med å løsrive seg fra nostalgien for brun- og svartskjortene, eller for SS-avdelingene der deres forløpere kjempet mot «jødebolsjevikene». De mest representative av disse gruppene er dømt til naturlig undergang: tyske Die Republikaner, spanske Falange, italienske Movimento Sociale Fiamma Tricolore og greske LAOS.

– antisystempartier, som siden 1990-tallet på hver sin måte har forsøkt å rive ned barrierene de såkalte liberale og konservative høyresidene har reist mot dem, for å få sin plass i solen.

– ufoene som har dukket opp i tomrommet etter de «stuereine» – politikken lider av natur av horror vacui.

Mens oppslutningen om partiene i den første gruppa er relativt liten (fra 0,1 til 7 prosent), har partier i de to andre kategoriene under EU-valgene i 2009 eller andre nylige valg fått mer enn 10 prosent av stemmene i 11 land: Østerrike (FP…, 12,7 prosent), Belgia (Vlaams Belang, 10,9 prosent), Bulgaria (12 prosent), Danmark (14,8 prosent), Frankrike (10 prosent i regionalvalgene i 2010), Ungarn (14,8 prosent), Italia (Liga Nord, 10,2 prosent), Litauen (12,2 prosent), Norge (22,9 prosent), Nederland (17 prosent) og Sveits (29 prosent). Denne lista utelukker et annet stort parti, og av en god grunn: Det italienske Alleanza nazionale er det eneste partiet som har radikalt revet over navlestrengen.

For Ignazi er «hovedkriteriet om partiet ønsker å forbli på utsiden av systemet – i håp om å velte det – eller ønsker å erobre posisjoner for å endre det fra innsiden». I den grad det kan det, det vil si at «den moderate høyresiden ikke isolerer det lenger». Professoren påpeker at de franske høyrepartiene RPR og UDF har avstått fra å alliere seg med Front national, med få unntak.6 «Radikaliseringen er som oftest bare en reaksjon på denne isoleringen. De som moderer seg, gjør det fordi de vet at høyresiden da vil akseptere dem.»


ÅTTE HUNDRE KILOMETER LENGER NORD trodde J…rg Haider at han kunne klare det samme som sitt italienske motstykke, men uten å gi slipp på sin identitet. Partilederen for Det østerrikske frihetspartiet (FP…) gikk hardt ut mot regjeringen i Wien, som han anklaget for å skape færre arbeidsplasser enn det tredje riket! Med 27 prosent av stemmene i 1999, pustet partiet sosialistene i nakken og gikk forbi de konservative – lederen for de konservative, Wolfgang Schlüssel inngikk hestehandel med enkelte FP…-medlemmer for å sikre regjeringsmakt. Haider trakk seg etter dette tilbake til FP…-bastionen Kärnten. Og det uunngåelige «fadermordet» drev ham til å grunnlegge det nyfascistiske BZ… (Alliansen for Østerrikes framtid). Det ytre høyre ble dermed delt i to – et lite nyfascitisk parti og to store «stuereine» partier – før han døde i 2008, etter å ha fyllekjørt på vei hjem fra en homseklubb.

Mens hun gjør seg klar til å ta over for sin far, drømmer også Marine Le Pen om å nå like langt som den tidligere italienske visestatsministeren Gianfranco Fini (Alleanza nazionale), men uten å svikte sine verdier – under antakelse at det lar seg gjøre å «avdemonisere» Front national uten å radikalt forvandle det gamle partiet, inkludert å endre navn. Marine Le Pens rival i kampen om ledervervet har allerede gått til bakholdsangrep. Ifølge ham beviser den kunstig oppblåste polemikken om den «muslimske «okkupasjonen» at det finnes «grenser for den såkalte avdemoniseringsstrategien»: «Det medie-politiske systemet nøyer seg ikke med smisking. Det vil alltid ha mer […], det krever at man bøyer hodet, så ryggraden og til slutt at man går ned på knærne».7

Marine Le Pen har lært noe vesentlig av Haiders skjebne. I stedet for å kalle Waffen-SS «den delen av den tyske hæren man bør gjøre ære på»,8 forsøker hun å vende om arket for andre verdenskrig og de provokasjonene faren elsket å komme med, som da han sa at gasskamrene var «en historisk bagatell».

Langt viktigere er det at hun ikke nøler med å snakke om sosialpolitikk med arbeiderne, som Front national har fått en rekke velgere fra, etter å ha blitt skuffet gjentatte ganger av venstresiden og sarkozysmen. I likhet med faren som 1. mai 2010 glemte helt at han tidligere hadde vært ultraliberalist og svoren tilhenger av Ronald Reagan, og plutselig forsvarte lønnsmottakernes kamp for bedre kjøpekraft,9 sosial beskyttelse og pensjoner – for «å få fart i forbruket og dermed finne tilbake til veksten», som er den eneste måten å «sørge for arbeid til alle». Han krevde også beskyttelse av de økonomiske grensene, en rettferdig skattereform, landbrukssubsidier og pengestøtte til små og mellomstore bedrifter. Farens konklusjon, i form av et program for datteren, er denne: «I et titalls år har fordelingen utviklet seg i favør av finanskapitalen. […] I tillegg kommer økte egenandeler og unntak på helseområdet og angrepet på pensjonssystemet, der man velger en ultraliberalistisk vei som bryter fundamentalt med vårt lands ambisjoner og tradisjoner.»

Fordelen til partier som ikke sitter ved makten, sier Ignazi, er at de både kan love gratis offentlige tjenester og null skatt. På betingelse av at «velferdsstaten stemmer overens med de nasjonale preferansene». Og gitt at en allmenn forvirring kamuflerer det som virkelig står på spill. Et annet eksempel: det ytre høyre gir seg ut for å satse på staten for å forsvare seg mot den transnasjonale kapitalen, samtidig som Lega Nord og Vlaams Belang ønsker selvstendighet for Padania (Nord-Italia) og Flandern. Vil dyrkingen av regional identitet erstatte dyrkingen av nasjonal identitet?


EN FELLESNEVNER VISER SEG likevel, med unntak av i Frankrike: støtten til Israel. I begynnelsen av desember dro et trettitalls ledere – deriblant nederlandske Geert Wilders,10 belgiske Philip Dewinter og arvtakeren til J…rg Haider, østerrikeren Heinz-Christian Strache – til Israel der de ble mottatt som VIP-gjester. Og de ligner på hverandre: visestatsminister og utenriksminister Avigdor Lieberman – som er fast bestemt på å jage palestinerne ut av en stat som han vil skal være jødisk – snakket varmt med Wilders som drømmer om å forby Koranen.

Delegasjonen presenterte seg som representanter for European Freedom Alliance, en europeisk gren av en likelydende amerikansk organisasjon. Aubrey Chernick, den 42. rikeste i Los Angeles (rundt 750 millioner dollar),11 har skapt denne alliansen av demokratier mot denne «nye globale totalitære trusselen: islamismen».

Tilbake i Europa deltok flere av disse «turistene» på en konferanse i Paris organisert av de to smågruppene Riposte laïque (Sekulært motangrep) og Bloc identitaire (Identitetsblokken) – som arrangerer offentlige «pølse og vin-vorspiel» – med støtte fra det ultrasionistiske og USA-forherligende nettstedet Drzz.fr. Det dreier seg dermed ikke lenger om en evig hevn for kolonikrigene – som var motivet da denne del av den radikale høyresiden sluttet opp om Israel i 1967 – men støtte til de som kjemper i frontlinja mot «islamiseringen av Vesten».

Absurd, vil noen kanskje si: Hvordan skal 25 millioner muslimer klare å påtvinge sharialover på EUs 500 millioner innbyggere? Men da under-vurderer man hvor virkningsfull en asymmetrisk manipulasjon er, når fantasien om et sammenstøt mellom sivilisasjonene iscenesettes foran øy-nene våre. Mens islamistene surfer på ydmykelsene og frustrasjonene til den arabisk-muslimske verdenen, bruker de nykonservative islamofobien for alt den er verdt ved å rette pekefingeren mot en til tider voldelig, men ideologisk marginal antisemittisme.12

I Lyon 10. desember «glemte» Marine Le Pen mangelen på moskeer i mange byer – som har fått franske muslimer til å be på gatene – og hevdet gatebønnene er «okkupasjon» uten «panservogner» og «soldater». Tilfeldighet? Og hva om denne nye oppsprita cocktailen er det beste beviset på den nye offensiven til disse konstellasjonene til høyre for høyre?

Tiårene etter andre verdenskrig har lite til felles med mellomkrigstiden, men faren er ikke mindre urovekkende: Ikke bare har fascismens arvtakere plutselig kommet nær makten, de har også gradvis erobret det intellektuelle hegemoniet i våre sivile samfunn. Som Gramsci, bare omvendt.

I Quaderni del carcere («Fengselsnotatbøkene») skrev den sardinske marxisten at staten beskyttet seg gjennom et «system av bunkerser (statsapparater for kontroll, kultur, informasjon, skole, former for tradisjon) som ekskluderer muligheten for direkte angrep, fordi de må erobres en etter en. Derfor er en stillingskrig nødvendig, det vil si en strategi som retter seg mot gradvis å erobre ulike nivåer i det sivile samfunnet.»

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Hvis ikke annet er oppgitt, er sitatene hentet fra intervjuer gjort av artikkelforfatteren.

2 Har blant annet skrevet La Fattoria degli Italiani. I rischi della seduzione populista (Rizzoli, Milano, 2010) og L?Estrema Destra in Europa (Il Mulino, Bologna, 1994).

3 Finnes i svensk oversettelse: Västerlandets undergång: konturer till en morfologi om världshistorien, Atlantis, Stockholm, 1996?1997. I forkortet utgave på dansk: Vesterlandets undergang, Aschehoug, København, 1962.

4 Medforfatter av Dictionnaire de l?extrême droite, Larousse, Paris, 2007.

5 I det franske senatet 23. Oktober 2010.

6 16. mars 1986 vant RPR og UDF parlamentsvalgene og regionalvalgene i Frankrike, og fikk lederskap i 20 av de 22 byregionene ? 5 av dem med støtte fra Front national, som i bytte fikk nestledere i 6 regioner.

7 Pressemelding, 12. desember 2010.

8 Le Point, Paris, 11. august 2008.

9 Etter å ha gitt den sedvanlige hyllesten til Jeanne d?Arc (www.frontnational.com).

10 Ifølge AFP: «Wilders har gått imot å gi tilbake land i bytte mot fred med palestinerne, foreslått en ?frivillig? plassering av palestinerne i Jordan». Han har også forsvart de jødiske bosettingene på Vestbredden som «små bastioner for frihet, som utfordrer de ideologiske styrkene som ikke bare benekter Israel, men hele Vesten, retten til å leve i fred, verdighet og frihet.»

11 «The 50 wealthiest Angelenos: Aubrey Chernick ? #42», Los Angeles Business Journal, 24. mai 2010.

12 År etter år vises dette i rapporten til den franske Nasjonal-kommisjonen for menneskerettigheter (CNCDH, www.cncdh.fr).