Venstreradikalismens kanon?

Forlaget Verso har samlet smakebiter fra venstresidens kanon av sitater og slagord. Refleksjon og kall til handling eller overdreven patos og idétørke? The Verso Book of Dissent viser den venstreradikale tradisjonens styrker så vel som svakheter.

I Walter Benjamins historiefilosofiske teser heter det at å uttrykke fortiden ikke – med Leopold Rankes berømte formulering – består i å erkjenne den «slik den virkelig var», i stedet dreier det seg om å «gripe tak i et minne da det flammer opp i et farlig øyeblikk».

I The Verso Book of Dissent finner vi kronologisk ordnede sitater fra politikere, aktivister, kunstteoretikere og spekulative filosofer i salig blanding. Med Benjamin kunne vi si at det er en samling minner å gripe til i øyeblikket – en sitatsamling for aktivister av i dag. De fleste av de siterte har da også til felles at det er øyeblikket som kaller dem til orde, og flere av dem i farlige situasjoner. Her er det ikke snakk om abstrakt teori, men om folk som vil bruke tekstene sine, tenkningen sin, vitnesbyrdene sine, i kampen for et bedre samfunn. Som motgift mot Øystein Sørensens anti-utopisme og Bernt Hagtvets anti-ideologisme er kanskje denne boka velkommen. Men virker den til sin hensikt?


BOKA ER UTGITT I ANLEDNING 40-ÅRSJUBILEET FOR VERSO, forlaget til kretsen rundt tidsskriftet New Left Review. Det er altså rimelig å forvente venstreradikalisme, og med svært få unntak kan sitatene sies å falle inn under dette emblemet. Det lengste sitatet er fra «Det kommunistiske manifest»: fire sider. Det korteste er «No pasarán!», det berømte utropet fra den spanske borgerkrigen, da alt dreide seg om å hindre Francos tropper i å innta Madrid. De fleste utdragene er på under en side. Vi har altså å gjøre med en sitatrik samling. Hvert sitat er ledsaget av en kort og nyttig note om opphavspersonen(e), tidvis med litt ymse informasjon som gjør at noten står i fare for å bli mer interessant enn originalteksten.

Norge glimrer med sitt fravær. Tre nordiske navn finnes: Fotojournalisten Jacob Riis var dansk-amerikansk, Joe Hill svensk-amerikansk, og Henning Mankell får æren av å avslutte antologien, som i hele sitt avsluttende parti bærer klare tegn på at Israel–Palestina-konflikten blir ansett for å være vår tids mest sentrale konflikt.

Jeg er usikker på om det er meningsfullt å inkludere filosofer som nevnte Benjamin, Theodor Adorno og Michel Foucault i en slik antologi. Tristan Tzara, Guy Debord og Valery Solanas er muligens morsomme valg, men de mest interessante er, etter min mening, de som knytter an til politisk kamp i mer tradisjonell forstand.

I redaktørenes forord gjøres det et poeng av at tilsvarende tidligere utgivelser (så som The Vintage Book of Dissent) har hatt et eurosentrisk fokus, og at denne antologien er internasjonal. Det er den, men innsmettene av dissens fra ulike land i Asia blir som små dråper i et ukjent hav, de gir verken informasjon eller inspirasjon.

Litt underlig – men kanskje ikke så vesentlig – er den altetende definisjonen av «dissens» som ligger til grunn. Her blir nemlig både Nasser og Sukarno sitert fra tiden da de satt som statsoverhoder. Antologien inkluderer sitater fra både Evo Morales og Hugo Chávez. Dette er i tråd med en utbredt venstreorientert forståelse av at de siste 65 årene har vært USA-imperialismens tidsalder, og for så vidt er det noe bra ved at antologien ikke utelukkende abonnerer på radikalere og opprørere uten regjeringsmakt.


THE VERSO BOOK OF DISSENT er åpenbart tenkt som en håndbok for framtidig radikalisme, men et slikt mandat åpner også for å diskutere hvordan boka forvalter den radikale tradisjonen. Skal man snakke om en noenlunde sammenhengende og enhetlig tradisjon, blir den 3600 år lange perioden (som utgjør 28 av bokas 325 sider) fra bokas begynnelse i år 1800 før vår tidsregning til år 1770 etter vår tidsregning ganske meningsløs. Boka burde startet i 1776. Undertittelen er From Spartacus to the Shoe-Thrower of Baghdad – men ingen blir inspirert av Spartacus slik han her blir presentert av Appian fra Konstantinopel i år 150. Poenget er antakelig å lede opp til «spartakistene», altså de tyske kommunistene som under første verdenskrig oppkalte sitt forbund etter Spartacus. Men dét kunne leseren utmerket godt nøyd seg med å få vite i notene som ledsager sitatene av Clara Zetkin, Rosa Luxemburg og Eugen Leviné.

Da antologien først prøver seg på lange linjer, hadde jeg kunnet ønske at det ble gjort mer ut av slike historiske paralleller, som da vietnameseren Le Loi på 1400-tallet snakket om gresshoppa som overvinner elefanten, og redaktørene i noten som ledsager sitatet opplyser at det samme bildet senere ble gjort kjent av Ho Chi Minh.

Ofte er nok slike sammenfall ubevisste. Proudhon ante neppe at hans berømte «eiendom er tyveri» nesten hadde blitt foregrepet av den bysantiske tenkeren Basil fra Cæsaria på 300-tallet. Andre ganger er kanskje sitatet bevisst, men så lite særegent at å påpeke «arven» virker nærmest absurd, som da en note til sitatet fra den illegale motstandsgruppa i München under andre verdenskrig, Den hvite rose: «Vi vil ikke tie», blir utstyrt med en note som forteller følgende: «I 2006 ble antikrigsbloggeren Raed Jarrar nektet å gå om bord i et fly i New York hvis han ikke skiftet t-skjorta si med teksten ’Vi vil ikke tie’ på engelsk og arabisk».


ARV FORBLIR VIKTIG. I dag er Miguel Hidalgo kjent som en «landsfader» i Mexico; Emiliano Zapata er forgjenger for zapatistene i Mexico; Hugo Chávez tar Simon Bolívar til inntekt for sitt politiske prosjekt. Sitatet fra Bolívar er da også her hentet fra Verso-utgivelsen Hugo Chávez Presents Simón Bolívar: The Bolivarian Revolution (2009) – slik sitatet fra 1600-tallsradikaleren Gerrard Winstanley er hentet fra Tony Benn presents Gerrard Winstanley: A Common Treasury (Verso 2010).

Det er litt tak over sitatet fra Bolívar: De spanske koloniherrene har forbrutt seg mot den hellige nasjonenes rett, brutt avtaler og traktater. De er forbrytere, og det er rettferdigheten selv som krever hevn. Bolívar søker en legitimering av sitt opprør. Opposisjonell retorikk er ofte mest effektivt som avsløring av dobbeltmoral hos fienden. Blant de førmoderne sitatene i boka som er verdt å nevne, ser vi et tidlig eksempel på dette: Den legendariske Teíno-høvdingen Hatuey ledet et opprør mot de spanske conquistadorene, og i 1511 holder han en tale der han viser hvordan motstanderne sier én ting og gjør noe annet: De sier at de dyrker en Gud for fred og likhet, men tilraner seg samtidig land og gjør de erobrede til slaver.

Grepet kan også kjennes igjen i den afro-amerikanske forfatteren Frederick Douglass’ «The Meaning of July Fourth for the Negro» (1852):

Hva er 4. juli for den amerikanske slaven? Jeg svarer: en dag som avslører for ham, mer enn alle de andre dagene i året, den enorme urettferdigheten og grusomheten som han stadig er offer for. For ham er deres feiringer hykleri; den friheten dere skryter av et gudløst privilegium; deres nasjonale stolthet en oppsvulmet forfengelighet; deres gledesrop tomme og hjerteløse; deres avvisning av ty-ranner messingbelagt uforskammethet; deres rop om frihet og likhet hult narreri; deres bønner og hymner, deres prekener og høsttakke-fester, med alle deres religiøse parader og høytidelighet, er, for ham, bare bombastiske ord, falskhet, bedrag, gudløshet, og hykleri – et tynt slør for å dekke over forbrytelser som ville være skjemmende selv for en nasjon av villmenn. Det finnes ikke en eneste nasjon på Jorda som er skyldig i mer sjokkerende og blodige skikker enn De forente Staters folk den dag i dag.

En studie i retorikk. Men Douglass gir seg ikke med dette. Han går videre, og skriver positivt om de amerikanske institusjonenes ånd. Han «finner oppmuntring» i uavhengighetserklæringen og de store prinsippene den inneholder. Slik markeres en tilslutning til prinsippene de man kjemper mot hevder å inkarnere. Kamparenaen får noen definerte spilleregler.


DOUGLASS’ INNSTILLING minner om det Jacques Derrida (som ikke er representert i antologien) skriver i sitt essay om Nelson Mandela (som selvsagt er representert).1 Derridas tekst om Mandela dreier seg om Loven, om Mandelas beundring for loven (som gjorde at han valgte å bli jurist). Mandela uttrykte beundring for den vestlige tradisjonen fra Magna Carta til menneskerettighetserklæringen. Derrida legger vekt på at Mandela knyttet beundringen sin for vestlige institusjoner til ideen om at tilsvarende prinsipper lå i kim allerede i det tradisjonelle afrikanske samfunnet. Samtidig erkjente Mandela at det tradisjonelle samfunnet hadde primitive elementer som ikke lenger er holdbare, og at det vestlige demokratiet ennå ikke har realisert sine revolusjonære idealer – begge samfunnsformer bærer i seg muligheter og løfter som det gjenstår å fullbyrde.

Mandela var en lovens mann som ble stemplet som lovløs. Han måtte gripe til en høyere lov, nemlig samvittigheten. Advokatens plikt kunne ikke lenger være en ren profesjonell plikt, men måtte være en forpliktelse overfor rettferdigheten snarere enn overfor gjeldende lov. Myndighetene i Sør-Afrika svarte ikke på skriftlige henvendelser fra Mandela og ANC, skriver Derrida – det var som om myndighetene grep tilbake til en naturtilstand, en tilstand før loven, idet de ikke tilkjente de fargede samme juridiske status som dem selv, og ikke anså dem som verdige til å diskutere lov. Mandela understreket at det som tvang ham til å utvikle en manglende respekt for loven i praksis var en refleksjon av de hvites manglende respekt for lov og rett. Slik viser man et speil for sine motstandere.

Men Verso-antologien viser at ikke all radikal retorikk er av slik art. Da den tyske immigranten Louis Lingg i 1886 ble arrestert og tiltalt for mord etter bombingen av Haymarket Square i Chicago, tar han til motmæle mot loven som sådan:

Jeg anerkjenner ikke deres lov, rasket i hop som den er av nullene i forgangne århundrer, og jeg anerkjenner ikke rettens beslut-ning. […] Jeg gjentar at jeg er fiende av dagens «orden», og jeg gjentar, med alle mine krefter, så lenge jeg har pust igjen, at jeg skal bekjempe den. Jeg erklærer igjen, åpent og ærlig, at jeg er for å bruke vold.

Forskjellen på å akseptere og ikke akseptere loven er ikke enkel eller entydig. Men det er og blir en fordel å kunne si at man deler de herskendes uttalte idealer, hvorpå man har en felles standard å kjempe om. Eksempelvis forholder erklæringen fra zapatistene i 1994 seg eksplisitt til «vårt Magna Carta» og siterer den meksikanske grunnlovens paragraf 39 som sier at nasjonal suverenitet utgår fra folket. Zapatistene understreker at de erklærer krig mot den føderale hæren nettopp med utgangspunkt i grunnloven. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at tida har løpt fra Linggs form for anarkisme – om ikke som juridisk ontologi, så som realpolitisk strategi. Framtida for radikal retorikk ligger i å bruke etablerte idealer som målestokker for kritikk, og å søke juridiske legitimeringer av makt og motmakt.

Fredsprisvinner Liu Xiaobos opposisjon mot det kinesiske regimet er et godt eksempel på det samme. Liu Xiaobo er også denne antologiens nest siste bidragsyter, med et kort utdrag fra forsvarstalen hans for domstolen i Beijing 23. desember 2009.


HVILKE KRITERIER ligger til grunn for valget av tekster til The Verso Book of Dissent? Jeg forestiller meg for eksempel fire mulige kriterier: 1) historisk sentrale tekster, 2) tekster med spesielt viktige og gode ideer, 3) med eminente formuleringer av ideer, eller 4) særlig gripende tekster. Jeg utdyper:

1. Man forventer historisk viktige tekster eller taler. De er rikelig representert. Men mange av disse bidragene er simpelheten ikke interessante nok som tekster, og er åpenbart tatt med fordi redaktørene har villet at visse personer og hendelser, retninger, nasjoner og epoker skal være representert.

2. Jeg leter etter tekster som inneholder minst én god idé – om ikke nødvendigvis en nyskapende idé, så en nyttig en. Og selvsagt finnes det slike eksempler. Men altfor få. Har venstresida alltid lidd av idétørke?

3. Poengterte formuleringer finnes det selvfølgelig en del av her, som i hvilken som helst sitatsamling.

4. Noen av sitatene er emosjonelt engasjerende, og fungerer av den grunn. Venstresidas kanon oppviser generelt en vanvittig hang til patos. Store emosjoner har stadig blitt klemt inn i bokstaver på papir, for deretter å ha latt seg ekstrahere og gjenopplives. Patos per se er det ikke noe galt med. Og noen ganger funker patosen i denne boka også. Salvador Allendes avskjedstale, men også eksempelvis Helen Kellers «Why I Became a Socialist», evner å berøre. Da oppfyller nok antologien det som er dens tenkte misjon. Kanskje vil folk som lettere lar seg gripe finne flere slike eksempler, men for meg blir det litt i overkant mye patos. Jeg ville heller hatt mer lærebok, mindre massive forsøk på å gjøre meg rørt.

Det store savnet er altså gode ideer som stikker seg ut i disse sitatene. Nå skal det selvsagt godt gjøres å ikke finne noen interessante ideer i en bok med så mange sitater: Zetkins presise formulering av hvordan proletarkvinnens kamp ikke kan likne borgerkvinnens, er en tydelig uttrykt viktig idé. Alexandra Kollontajs radikale familiepolitikk vil fortsatt være kontroversiell og vel verdt å diskutere. Peruaneren Jose Carlos Mariátegui, her kalt en av de mest innflytelsesrike latinamerikanske marxistene på 1900-tallet, mener å finne skillet mellom borgerskapet og proletariatet i det at borgerskapet ikke har noen myte. Det er mye å si om en slik tankes mulige sannhet og eventuelle klokskap, om dens forhold til såkalt magisk realisme og til den latinamerikanske kristensosialismen – uansett er den blant de tydeligste ideene man finner i denne boka.

Til tross for at man finner at Isaac Deutscher i 1960 bidro med noen presise ord om Marx’ syn på staten og sitt eget på byråkrati, leter man forgjeves etter sitater som kan bidra til å trekke klare linjer i diskusjonene mellom sosialdemokrater, kommunister og anarkister, og enda mer forgjeves etter diskusjon av historiesyn og økonomi. Det blir opp til leseren å kontekstualisere en setning som den vi finner i forordet til charteret til Industrial Workers of the World (IWW) fra 1905: «Arbeiderklassen og arbeidsgiverklassen har ingenting til felles.» En fengende formulering i tradisjonen fra Det kommunistiske manifest er det uansett – som vi senere finner igjen da John Reed i Ten Days that Shook the World (1919) rapporterer at kullgruvearbeiderne i Kharkov gjør setningen til sin.


ANTOLOGIEN ER PREGET AV ØYEBLIKKET, av at de fleste sitatene er skrevet for å ha en funksjon der og da, for å virke i en konkret situasjon. Likevel står de igjen for ettertiden – tidvis med altfor stort innslag av standardformuleringer til å gjøre inntrykk hvis man ikke kjenner konteksten. Men brevet sendt til The New York Times i 1948, undertegnet av flere amerikanskbaserte jødiske intellektuelle, blant andre Albert Einstein og Hannah Arendt, skjærer gjennom mye ull, og konteksten tør være kjent. Brevet protesterte mot Menachem Begin (senere statsminister i Israel 1977–83), og angikk Frihetspartiet (Tnuat Haherut, som i 1988 skulle bli del av Likud) som blir sagt å være «et politisk parti som med sine metoder, sin organisering og politiske filosofi og sosiale frieri ligner mye på nazist- og fascistpartiene». Sånn kan det sies. Trist da, at The Verso Book of Dissent presterer å legitimere det halvfascistiske Hamas ved å ta med et sitat fra deres representant Musa Abu Marzuq. For ordens skyld: Jeg er absolutt ikke tilhenger av at Hamas skal ekskluderes fra forhandlingene i Midtøsten, like lite som jeg er tilhenger av at Taliban skal bli det i Afghanistan. Men jeg er samtidig glad for at forlaget Verso ikke inkluderer Taliban i sin kanon.

The Verso Book of Dissent
evner ikke å begeistre. Den gir unektelig en viss føde for tanken, men det kan vel en slik bok knapt unngå å gjøre. Det kan tenkes at boka vil fungere som inspirator for noen, med sine prøvesmaker på radikalismens ikoner. Men den vil ikke vinne en eneste sjel som ikke allerede er vunnet for radikale ideer. Og jeg føler meg overbevist om at ingen som ikke allerede liker poesi vil like noen av diktene som er formidlet her – for det er en hel del poesi i antologien, små vers sakset inn mellom aktivistiske vitnesbyrd. Selv om den antirasistiske sangen «Strange Fruit» står seg også i en slik sammenheng, er særlig den kulturelt fjernere diktningen presentert i engelske versjoner som tidvis ikke oppviser noen poetisk sans overhodet.

Noen god bok er det ikke. Altfor lite genuint interessant tankegods har fått plass, overbevisende argumentasjon har blitt nedprioritert til fordel for stor patos, og historisk interessante skikkelser later til å være sitert mer for å være representert enn fordi det de sier utmerker seg på noen måte. Likevel bidrar The Verso Book of Dissent til ideen om at venstresida har sin egen kanon. Nye bokutgivelser i samme sjanger vil forhåpentlig kunne formidle den på en mer inspirerende måte – for den trengs.

© norske LMD