En verdighet ingen kan ta fra dem

Undertrykking, mobilisering, represalier ? en klassisk syklus. Hvordan seiret tunisierne?

Undertrykking, mobilisering, represalier ? en klassisk syklus. Hvordan seiret tunisierne?

Opprøret i Tunisia ble utløst da 26 år gamle Mohamed Bouazizi tente på seg selv og døde av skadene 17. desember i Sidi Bouzid, en kommune midt i Tunisia. Hans tragiske død var ikke enestående. I 2010 gikk to andre ungdommer til samme skritt, i kystbyen Monastir 3. mars og i Metlaoui sørøst i landet 20. november. En undersøkelse utført av en brannskadeavdeling i Tunis, anslår antall «selvmordforsøk ved selvpåtenning» til «15,1 prosent av innleggelsene». I rapporten beskrives handlingen som en «ekstrem vold» som «er de unges svar på en annen type vold». Denne rapporten ble skrevet i 1998!

Bouazizis tilfelle føyer seg altså inn en lang rekke av desperate handlinger. Likevel er dette en episode som vil bli husket. «Gutten kom fra en gammel stamme i den sørlige delen av regionen,» forteller Mohamed Khemili, en 60 år gammel pensjonert lærer, som er medlem av Amnesty International og opposisjonen i Tunisia. «Navnet hans kommer fra ordet aziz som betyr ’stolt’.» Makten som de ulike stammene har arvet bunner i tradisjoner med røtter langt tilbake i landets historie, fra lenge før franskmennene inntok landet (1881–1956). Den skaper et nettverk av sosial tilhørighet i mange regioner. Dette hadde stor betydning under hendelsene i Bouzid, Kasserine og Thala. I områder med lange handelstradisjoner, som for eksempel i nord (Bizerte) og Sahel (Sfax og Sousse), viser familienavnene og de sosiale båndene den sentrale rollen de gamle håndverkslaugene har spilt.

«Mohamed mistet arbeidsredskapet sitt [kjerra han brukte som gateselger] etter å ha fått en ørefik av en politibetjent – en kvinne. I vår kultur går slikt bare ikke an!» tordner Khemili. Ungguttens ære var ødelagt. Kollektiv indignasjon. 19. desember begynner de første sammenstøtene mellom unge og politiet, først i Sidi Bouzid, deretter i mindre byer, i Menzel, Bouzaienne, Meknessay, Regueb, Mazzouna og Jabbés. Så gikk det slag i slag. Sammenstøt, politivold, massearrestasjoner, støttedemonstrasjoner, nye sammenstøt. Det gikk så langt at president Zine el-Abidine Ben Ali fant det nødvendig å personlig ta ordet på tv. Flere millioner tunisiere fulgte den første talen som ble holdt 28. desember. Internasjonale medier overså den totalt, med unntak av Al Jeezera som har hatt sammenhengende dekning av begivenhetene siden 24. desember.

Iført mørk dress og med krigersk blikk, fordømte Ben Ali på kanalen TV7 «utnyttingen av enkelttilfeller» og de som forsøkte å «slå politisk mynt» på disse. Etterpå lot han seg avfotografere ved sykehussengen til Bouazizi. Propagandabildene vendte seg senere mot bakmennene og ble opprørets første bilder. 4. januar 2011 døde Bouazizi. Han ble stedt til hvile dagen etter i Grannebour, med seks tusen illsinte demonstranter til stede. Dagen etter begravelsen satte enda en ung mann fyr på seg selv, denne gang i Metlaoui.


METLAOUI. En gruveby med 50 000 innbyggere som har svært høy arbeidsledighet (40 prosent av den yrkesaktive befolkningen, ifølge lokalavdelingen til landets eneste fagforening, UGTT), særlig på grunn av den omfattende omstruktureringen i fosfatutvinningen ved Gafsa. Arbeidsstokken er blitt redusert med 75 prosent på 25 år, og ligger i dag rundt fem tusen arbeidere.2 Et ødelagt samfunn, som i de siste femten år har sendt en god porsjon ulovlige innvandrere til Italia.3 I kjølvannet av selvmordsforsøket tennes opprørsgnisten også i byer som Kesserine og Thala. Lokal indignasjon viker plassen for et sosialt opprør som sprer seg i de forsømte regionene, fra midten av landet og vestover. På internett vises den velkjente «feil 404» som indikerer sensur. Makthaverne tror fortsatt at de kan vinne informasjonskrigen.

Opprøret har ennå ikke kommet til turistbyen Tozeur i sørvest. Nyhetskanalen France24 følger nå opp Al Jazeeras dekning. Fra hovedkontoret i Paris forteller nyhetsoppleseren på arabisk om «voldshandlinger». Yusuf, en mann i førtiårene sitter i sin lille restaurant og kommenterer tv-bildene. «Problemet er arbeidsledigheten blant unge nyutdannede», sier han. «Mine to yngste brødre har begge artium. Den ene har studert informatikk i tre år, den andre ledelse i fem år. Den ene er kelner på et hotell i Sousse, den andre er uten arbeid og går hjemme. Slik kan det ikke fortsette!»

Arbeidsledigheten blant unge med utdannelse er den første ladningen som eksploderer etter at gnisten ble tent i Sidi Bouzid. Riktignok hadde unge Bouazizi bare artium. Men i et land hvor analfabetismen er over 50 prosent i enkelte regioner, har vitnemål fra videregående skole høy status. Siden begynnelsen av 90-tallet har staten oppmuntret ungdommen til å skaffe seg vitnemål og ta høyere utdannelse. Ifølge tall fra det tunisiske statistikkbyrået (INTS) studerte en tredjedel av unge i alderen 19–24 år i 2010. «Vi har fjernet opptakskriteriene på første og andre skoletrinn,» forteller økonomiprofessor Mahmoud Ben Romdhane ved universitetet i Tunis som nylig ga ut en bok om emnet.4 «Så ble det gjort enklere å fullføre videregående skole, da den årlige gjennomsnittskarakterens betydning ble økt til 25 prosent.» Resultatet er at i 2010 fullførte 70 prosent av elevene, selv om halvparten ennå ikke hadde gjennomsnittskarakter, mot bare 35 prosent på 80-tallet.


SOSIAL STIGNING gjennom utdannelse, suksess gjennom hardt arbeid og personlig innsats. Dette hellige kredoet under president Habib Bourguibas styre (1956–1987) har gitt ungdomskull med god utdannelse. «I 2008–2010 kom årlig omlag 60 000 unge med høyere utdannelse inn på arbeidsmarkedet, mens antallet på 80-tallet var på knappe 8000,» fortsetter Ben Romdhane. I offisielle rapporter hylles dette som et bevis på en dynamisk politikk, men i virkeligheten har høyere utdannelse bare bidratt til å utsette problemene med å få seg en jobb.

I 2000–2008 vokste økonomien i Tunisia årlig med 4–5 prosent. Turistindustrien, som bidrar med 8 prosent av BNP (jordbruket gir 10 prosent, tjenestenæringen 54 prosent og industrien 35 prosent), gir inntrykk av en blomstrende økonomi. Men denne tilsynelatende sunne økonomien skjuler store skjevheter. Ifølge en nylig undersøkelse5 var arbeidsledigheten blant unge i alderen 15–29 år i 2008 på hele 31,3 prosent. Blant unge med høyere utdannelse var den på 22 prosent, mens landsgjennomsnittet er 14 prosent). Nær tre fjerdedeler av de arbeidsledige (73 prosent) er under 30 år. Enkelte eksperter mener økonomien må vokse med 8 prosent årlig for å gi arbeid til alle nyutdannede.

I en fersk rapport fra fagforeningen UGTT som tar for seg provinsen Sidi Bouzid,7 påpekes det at analfabetismen der fortsatt ligger på 60 prosent, mens andelen elever som fullfører videregående skole ligger oppunder 95 prosent. «Vi har gitt håp til de unge og deres foreldre,» sier Mohamed Ali Ghandam, UGTTs leder i Tozeur. «Med et vitnemål i lommen har den unge generasjon håp om noe annet enn å drive butikk eller jobbe i landbruket. Men drømmene deres blir knust.»

Hardt rammet av arbeidsledighet (dagpenger eksisterer ikke) og generell desillusjon startet opprøret i kommunene Thala, Sbeitla, Sidi Bouzid, Regueb, Douz og byen Kairouan. For første gang siden 17. desember blir hæren utkommandert til Kasserine 7. januar. Ifølge offisielle tall hadde fjorten personer mistet livet rundt om i landet på det tidspunktet. Den internasjonale føderasjonen for menneskerettigheter (FIDH) snakker om tjue døde. Øyenvitneutsagn og bilder spredd via sosiale medier, viser tydelig politiets voldsbruk. Et rykte begynner å sirkulere: Snikskyttere er utplassert på hustak, hjulpet av offiserer med kikkerter som særlig velger de unge demonstrantene.


DISSE BRUTALE REPRESALIENE er den andre ladningen i denne revolusjonen. Den eksploderer 7. og 8. januar da tunisierne blir klar over hvordan de unge fattige opprørerne behandles. Dette antenner et gammelt nag mot politiet (150 000 betjenter), som i flere tiår har vært kjent for sin arroganse, korrupsjon og forakt for folket. «Denne gang tok revolten en politisk vending,» sier Mohamed Khemili. «Nå er hele Tunisia med på opprøret.» Men hvilke aktører er med?

For det første ungdommen, siden 40 prosent av befolkningen er under 25 år. Her finner vi unge velutdannede arbeidsledige, men også unge som har sluttet på skolen før artium. Av fire millioner unge under 25 år er bare 500 000 studenter. Disse ungdommene kjenner ikke noe annet enn Ben Ali og hans liberalistiske regime. De er velbevandret med informasjonsteknologi, siden mer enn én av tre tunisiere er på nettet. «Denne generasjonen har med blogger, Twitter og Facebook skapt seg et fristed, et rom hvor de kan protestere,» sier Tawfik Thameur Driss, filosofilærer i Sfax.

Men nå deltar også voksne i demonstrasjonene. Foreldre og besteforeldre, som også er rammet av arbeidsledigheten og som er rasende over alle forsakelsene de har gjort for å betale for barnas bortkastede skolegang. Til å begynne med sto de lavere samfunnsklassene i spissen, men etter hvert spredde opprøret seg også til andre samfunnslag, særlig til middelklassen som landets økonomi har tilfredsstilt siden begynnelsen av 90-tallet – lærere, advokater, næringsdrivende, finansfolk, leger. Denne nye sosiale basen sammenfaller med den geografiske utvidelsen av opprøret.

Tunis, Sousse, Sfax, Gafsa, Gabes, Bizerte. De største byene i landet kaster seg inn i opprøret, særlig etter den vellykkede generalstreiken i Sfax 12. januar. Borgerskapet (frie yrker, næringsliv og finans) slutter seg også til. Denne gruppen, som tradisjonelt har vært forbundet med Bourguiba og hans regime og begynnelsen av Ben Alis regime, fnyser nå over å ha blitt tilsidesatt av de mafialignende nettverkene til klanene Ben Ali og Trabelsi (familienavnet til Leila, presidentens kone nummer to siden 1992).

«8. januar dro en gruppe forretningsmenn fra Sousse, hjemmebasen til Ben Ali og Bourguiba før ham, til presidentpalasset i Karthago med krav om at presidenten skulle overlate makten til dem,» forklarer Khemili. Morgenen 10. januar «er ikke Ben Ali personlig angrepet ennå, men temperaturen stiger,» forteller advokaten Ridha Radoui som er generalsekretær for Amnesty International i Tunisia. «Folkets krav om sosiale endringer fikk først støtte fra advokater og lærere, to yrkesgrupper regimet forakter og som har direkte kjennskap til befolkningens problemer. Nå øker fordømmingen av represaliene. Men ett spørsmål gjenstår: Hvilken politisk ledelse har bevegelsen? Per i dag fins det ingen.»

Hvem kan fylle dette tomrommet? I sin berømte tale under innsettelsen 7. november 1987, hyllet av millioner av tunisiere, skrøt Ben Ali av at landet var «modent» for «demokrati» med «et flerpartisystem og et mangfold av folkebevegelser». Men denne «våren» varte bare noen måneder før den nye herskeren la sin jernhånd over landets sosiale og politiske liv.


BEN ALI OPPRETTET PARTIET RCD (Demokratisk konstitusjonell samling) i 1987 som en arvtaker til partiet Neo-Destour som Bourguiba opprettet i 1934 og omdøpte til Sosialistpartiet Destour (PSD) i 1964. Med det skapte han et skinn av flerpartisystem hvor de «lovlige opposisjonspartiene» er med – tunisierne kaller det «Dekoren». Enkelte av opposisjonspartiene, som Bevegelsen Ettadjid («Fornyelsen»), har representanter i parlamentet. Andre, som Demokratisk framskrittsparti (PDP), boikotter «valgmaskeraden».

Utenfor dette finnes det et utall politiske organisasjoner som kalt «den illegale opposisjonen». Fagforeningsarbeid er monopolisert av UGTT. Studentbevegelsen, som på 1970- og 80-tallet var svært aktiv og godt organisert rundt Fellesunionen for tunisiske studenter (UGET), har i en årrekke måttet arbeide i det skjulte.

En annen viktig aktør i dette politiske spillet er sivilsamfunn med de ulike nettverkene for sosial protest (radio, musikkgrupper, klubber) og menneskerettighetsorganisasjoner. Enkelte av disse kaller seg «apolitiske» (Amnesty International), mens andre har blitt opprettet av tidligere opposisjonsledere. Det gjelder blant annet Tunisisk liga for menneskerettigheter (LTDH), som ble grunnlagt i 1976 og er den eldste menneskerettighetsorganisasjonen i Afrika og den arabiske verden.

Til slutt har vi hæren. Den ble opprettet av Bourguiba i 1956 og har som overordnet regel at den ikke skal blande seg inn «offentlige anliggender». Det dreier seg om en ganske beskjeden styrke på 30 000 mann. I motsetning til politiet som har blitt mer enn tredoblet under Ben Ali, har hæren et godt rykte blant folk flest. En lov fra 1957 forbyr militære å være med i politiske organisasjoner. Og hæren har aldri grepet inn i de store urolighetene som har preget landets nyere historie – verken under studentdemonstrasjonene i 1972, brødprisopprøret i 1984 eller gruvestreiken i 2008. Dette inntrykket av nøytralitet ble ytterligere styrket av en av lederne av hærens generalstab, Rachid Ammar, som fikk sparken 12. januar for å ha offentlig nektet å «skyte på folket».


GAFSA, TIDLIG MORGEN 10. JANUAR. I UGTTs regionskontor debatterer tretti fagforeningsaktivister heftig. Siden 6. januar har de forsøkt å få avdelingen til å støtte opprøret. Den nasjonale ledelsen er i mot, en linje som i Gafsa blir støttet av Abassi Amara, foreningens regionale sekretær, og kjent for korrupsjon og for å være tro mot Ben Alis regime. Den samme blokkeringen ble gjort gjeldende i Sfax, Tozeur og Sousse.

Senere samme dag holder Ben Ali sin andre tale, der han går hardt ut mot «terroristene» som «spiller på» den sosiale misnøyen. Men bevegelsen er nå blitt mer radikal. Tiden er inne for å gi løfter. Presidenten sier det skal skapes «300 000 nye arbeidsplasser» innen 2012. «Dette har han lovet oss helt siden 1990!» sier Mohamed Khemili opprørt. «Ingen tror noe på det. Uansett er det ikke det protestene dreier seg om nå.»

I frykt for at opprøret skulle spre seg til studentmiljøene, stengte Ben Ali landets skoler og universiteter. Noen timer senere reagerte endelig UGTT. Sentralstyret ga lokalavdelingene i Sfax, Kairouan og Tozeur tillatelse til å holde generalstreik dagen etter, og deretter 14. januar i Tunis. «I disse byene var misnøyen så stor at det uansett hadde blitt aksjonert,» lød reaksjonen fra en leder i partiet Ettadjid. Samme kveld brøt de første opptøyene løs i de fattige bydelene Ettadhamen og Mnihla utenfor hovedstaden.


DETTE BLE ET VENDEPUNKT. Generalstreiken er en suksess i Sfax, en gammel handels- og havneby med 600 000 innbyggere, et blomstrende samfunn med et velstående borgerskap og en stor middelklasse. Også i Sousse, selv om dette er en by som nyter godt av turismen, organiserer ansatte ved sykehuset Farhat Hached en stor protestmarsj. De får følge av ansatte i hotellbransjen som etter den internasjonale krisen i 2008 og 2009 fikk mer usikre arbeidsforhold. Dagen før hadde politiet hindret sårede i å bli behandlet på sykehuset.

Ben Ali føler at vinden er i ferd med å snu. 13. januar holder han sin tredje tale. Nå er han plutselig ydmyk og snakker om «pressefrihet» og «retten til opposisjonspartiene». Han gir innenriksministeren avskjed, og sier han ikke vil stille til nyvalg i 2014. Men det er for sent. De politiske protestene har blitt til en revolusjon. En tredje ladning, som så langt var holdt i tømme, eksploderer nå åpenlyst: hatet mot mafiaen i Trabelsi-klanen.

Først bare kjent blant intellektuelle og politiske aktivister, ble klanenes nederdrektige handlinger nå samtaleemne i alle hjem. Oppkjøp av bedrifter under privatiseringsbølgen (1995–2005), eierskap av aviser og generelt eierskap (av palasser), bilagenturer, supermarkeder, banker, flyselskaper, telekomselskaper. I femten år har presidentfruens nærmeste fått kontroll over store deler av landets økonomi.

14. januar skjedde det utrolige: Ben Ali flyktet fra landet. Revolusjonen hadde dekapitert staten. De første dagene forløp i fullt kaos. Frigjort fra sensur og undertrykking, ble politiske organisasjoner plutselig kastet fram i søkelyset. Grupper som var vant til å operere i det skjulte og preget av sekteriske avsporinger, ble brått oppfordret til å bli enige. For gatas parlament tidde ikke lenger. «At du har kappet toppen av et tre, betyr ikke at røttene er revet opp,» kommenterte et medlem i PDP 18. januar.

En uke tidligere hadde Mohamed Khemili7 uttalt: «Inntil nå har det tunisiske folk aldri tatt hånd om sin egen skjebne. Det skjedde ikke under kolonitiden (1881–1956), ikke da landet ble uavhengig (1956), ikke etter Bourguibas fall (1987), anført av general Ben Ali. Hvis tunisierne denne gangen velter Ben Ali, vil det gi en enorm nasjonal stolthet. Og denne verdigheten kan ingen ta fra dem.»

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1
Undersøkelse utført av enheten for brannskadde ved avdelingen for plastisk kirurgi ved Aziza Othmana-sykehuset i Tunis, 1998. www.tunivisions.net

2 Se Karine Gantin og Omeyya Seddik, «Révolte du ?peuple des mines? en Tunisie», Le Monde diplomatique (fransk utgave), juli 2008, og «Tunisie: jugement inique à Gafsa», www.monde-diplomatique.fr, 12. januar 2009.

3 I april 2009 ble femten tunisiere fra Metlaoui funnet døde utenfor kysten av Libya.

4 Mahmoud Ben Romdhane, Tunisie: Etat, économie et société. Ressources politiques, légitimation et régularisations sociales, Publisud, Paris, 2011.

5 Lahcen Hacy, «Substituer des emplois précaires à un chômage élevé. Les défis de l?emploi au Maghreb», Cahier Carnegie, Carnegie Middle East Center, Beirut, 15. november 2010.

6 «Le développement régional à Sidi Bouzid: entre mythe et réalité», rapport utarbeidet av UGTT (på arabisk), Tunis, august 2010.

7 Se «Le semaine qui a fait tomber Ben Ali» på Le Monde diplomatique sitt nettsted 19. januar 2011. Mohamed Khemili er sitert under pseudonymet «Karim».

(…)

Default thumbnail
Forrige sak

Hybridiseringen i Egypt

Default thumbnail
Neste sak

Kunstnerens etos

Andre saker om Nord-Amerika

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Maktmisbruk i Minneapolis

Politifolk blir sjelden dømt for å ha drept afroamerikanske borgere. Den angivelig progressive delstaten Minnesota er

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.