Et land som alle andre

Ifølge ulike medier kommer det stadig flere initiativ i Israel fra offisielle organer, rabbinere, private organisasjoner og lokale beboergrupper for å forhindre stevnemøter og ekteskap mellom palestinere og israelere.

I Øst-Jerusalem patruljerer borgervernaktige grupper for å hindre arabiske menn i å være sammen med lokale jødiske jenter. Kommunestyret i Petah Tikva har opprettet en støttetelefon som foreldre og venner til jødiske kvinner som omgås palestinere kan bruke til å informere dem om dette – jentene blir deretter behandlet som patologiske tilfeller og sendt til psykolog. Kommunestyret i Kiryat Gat har lansert et program i skolene for å advare jødiske jenter om farene ved å gå ut med lokale beduinmenn – jentene blir vist en film kalt «Til sengs med fienden» der blandede par kalles et «naturstridig fenomen».

Rabbi Shmuel Eliyahu sier til en lokal avis at å «forføre» jødiske jenter «bare er en annen måte å krige på» for arabiske menn. En religiøs organisasjon kalt Yad L’achim gjennomfører militæraktige operasjoner for å redde kvinner fra «fiendtlige» arabiske landsbyer. En regjeringsstøttet tv-kampanje (som senere ble trukket tilbake) oppfordret israelske jøder til å informere om slektninger i utlandet som står i fare for å gifte seg med ikke-jøder. I denne konteksten er det ikke overraskende at mer enn halvparten av de israelske jødene i en undersøkelse i 2007 svarte at å inngå ekteskap med andre folkegrupper burde sidestilles med «landssvik»!

For å gi det hele en komisk slagside, åpnet et hebraisk religiøst råd for noen måneder siden opp for ett unntak: Jødiske kvinner kan gå til sengs med arabere hvis det er for å få tak i informasjon om anti-israelske aktiviteter (altså hvis det er del av et spionoppdrag). Men, som rådet var påpasselig å legge til, det er mer passende å bruke ugifte, promiskuøse kvinner til dette formålet.


ASYMMETRIEN MELLOM KJØNNENE er det første som slår oss her. Det som plager vokterne av den jødiske renhet, er at jødiske jenter lar seg forføre av palestinske menn (og ikke jødiske menn som forfører palestinske jenter – det er sikkert ok, fordi det ydmyker palestinske menn og viser den jødiske viriliteten). Eller for å sitere Haim Shalom, lederen velferdsseksjonen i kommunen Kiryat Gat: «I sin uskyld, blir jentene med araberne som utnytter dem». Legg merke til at nazistene forsøkte å bekjempe det samme på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet: De var ikke redde for at jødiske jenter skulle forføre tyske menn, men at de sleske, dekadente og utnyttende jødiske mennene skulle forføre uskyldige ariske jenter.

Det som gjør disse kampanjene så nedslående, er at de blomstrer i en tid med relativ fred, i det minste på Vestbredden. Enhver som er genuint interessert i fred vil ønske velkommen sosialisering mellom palestinske og jødiske ungdommer som en måte å dempe spenningene på og legge til rette for sameksistens. Hvem er vel redd for slike fredsutsikter?

For litt over et tiår siden ble Israel ofte rammet av terrorangrep, og de liberale, fredselskende jødene gjentok til stadighet mantraet om at de selvfølgelig så uretten i okkupasjonen av Vestbredden, men at for å få til reelle forhandlinger måtte den andre siden stoppe terrorangrepene. Hvis terrorangrepene fortsatte ville det israelske etablissementet bare bli tøffere og staere, og avvise ethvert kompromiss om grenser. Nå har det i en del år ikke vært noen terrorangrep i Israel (hvis vi ser bort fra trefningene på grensen til Gaza). Den eneste terroren er det lavintense presset mot palestinerne på Vestbredden (brenning av avlinger og moskeer, forgifting av brønner). Likevel er resultatet nøyaktig det motsatte av Israels erklærte vilje til å trekke seg ut av Vestbredden: Stadig flere bosettinger på Vestbredden og likegyldighet overfor palestinernes vanskelige situasjon. Må vi dermed gå til det triste skrittet å konkludere at om vold ikke fungerer, så fungerer avstandstaken fra vold enda mindre?


SOYONS REALISTES, DEMANDONS L’IMPOSSIBLE – vær realistisk, krev det umulige. 68-slagordet gjelder også for Israel-Palestina-konflikten. Hvis det er noe vi kan lære av de endeløst uthalte forhandlingene, så er det at hovedhinderet for fred er nettopp det som framstilles som den realistiske løsningen, nemlig to separate stater. Selv om ingen av partene egentlig ønsker den (Israel vil sannsynligvis foretrekke en del av Vestbredden som de er klare til å gi fra seg til Jordan, mens palestinerne betrakter deler av Israel fra før 1967 som palestinsk) er tostatsløsningen av en eller annen grunn blitt akseptert av begge parter som den eneste mulige løsningen. Begge sider utelukker som en umulig drøm den enkleste og mest opplagte løsningen: en sekulær stat med to nasjoner som omfatter hele Israel pluss de okkuperte territoriene og Gaza. Til de som avviser denne enstatsløsningen som en utopisk drøm diskvalifisert av en lang historie med vold og hat, bør man svare at den to-nasjonale staten på ingen måte er utopisk, den er allerede et faktum. Realiteten er at Israel og Vestbredden i dag er én stat (hele territoriet kontrolleres de facto av én suveren makt, staten Israel) delt opp av interne grenser. Dermed må målet være å avskaffe apartheiden og forvandle denne de facto-staten til en sekulær demokratisk stat.

For å unngå enhver misforståelse, dette impliserer på ingen måte en «forståelse» for terrorhandlinger, snarere tvert imot gir dette perspek-tivet det eneste grunnlaget for å kritisere terrorangrepene uten dobbeltmoral. Jeg er svært klar over den jødiske kulturens unike bidrag til verdens kultur, vitenskap og kunst, og de enorme lidelsene jødene led under i over tusen år. Det som gjør meg trist er at mange israelere later til å gjøre alt det de kan for å forvandle den unike jødiske nasjonen til bare en nasjonalstat blant mange andre, og ofte mer grådig, blant mange andre.


FOR ET ÅRHUNDRE SIDEN utla Gilbert Keith Chesterton religionskritikernes grunnleggende blindspor: «Folk som begynner å slåss mot Kirken for frihet og menneskelighet, ender opp med å gå vekk fra frihet og menneskelighet for bare å slåss mot Kirken. […] Sekularistene har ikke ødelagt de guddommelige ting, men de har ødelagt de sekulære, hvis det er noen trøst for dem.» Stemmer ikke dette også for religionsforkjemperne? Hvor mange fanatiske forsvarere av religion startet ikke med rabiate angrep på samtidens sekulære kultur for så å ende opp med å forsake enhver meningsfull religiøs erfaring? På lignende vis er mange liberale så ivrige etter å slåss mot anti-demokratisk fundamentalisme at de ender opp med å gå vekk fra frihet og demokrati for bare å krige mot terror. Enkelte av dem elsker menneskeverdet så mye at de er rede til å legalisere tortur – den ytterste nedverdigelsen av mennesket – for å forsvare det.

Det virkelig triste er at det ser ut som om vi må utvide denne lista til å inkludere de israelske forsvarerne av jødisk renhet: Deres ønske om å verne den er så innstendig at de er rede til å forsake selve kjernen i den jødiske identiteten.

Oversatt av R.N.