Hva gjør Tyskland i Afghanistan?

NATO lykkes ikke i Afghanistan, på tross av store amerikanske forsterkninger. Operasjonen kalt «internasjonal sikkerhetsassistanse» (ISAF) har utviklet seg til ren krigføring. Den tilsynelatende håpløse krigen hjemsøker europeiske makthavere og opinion. Dette gjelder særlig Tyskland, som nå har den tredje største styrken i Afghanistan.

SJOKKERT. Vi hadde jo skjønt at de skjulte noe. Ingenting var klart: antall døde, kropper på avveie …»

Afghanistan-ekspert Citha Maass fra Deutsches Institut für Internationale Politik und Sicherheit var i Afghanistan på offisielt oppdrag 4. sep-tember 2009, da en oberst i de tyske ISAF-styrkene ga NATO-fly ordre om å bombe to kaprede tankbiler. Obersten hevdet det var for farlig for de tyske soldatene å angripe kaprerne på bakken.

«Kunduz-skandalen» kostet 142 afghanere livet, de fleste av dem sivile. Hendelsen knuste også inntrykket Tyskland har ønsket å gi av sin innsats i Afghanistan. Lenge nektet de for den rent militære siden av oppdraget. Det ble framstilt som «utviklingshjelp med væpnet beskyttelse», en humanitær og idealistisk innsats som overhodet ikke handlet om å slå ned opprør, men om å etablere demokrati etter vestlig modell, kvinnefrigjøring, skolegang for jenter og så videre.

«Krigen ble skjult bak et humanitært forheng,» sier Maass og forteller at nettsiden til det tyske forsvarsdepartementet var full av artikler om støtten til den afghanske regjeringen, matvareutdeling og hjemvendte flyktninger, men nesten aldri om hvordan landet skulle bli trygt å leve i. «Før hendelsen i Kunduz malte den tyske regjeringen et bilde av et bedre, mer positivt Afghanistan enn virkeligheten tilsa,» forteller Maass. «De beskrev situasjonen i diplomatiske ordelag, uten for mange detaljer.» I 2010 skulle det bli stabilisering i Afghanistan. Det ble tvert imot det mest voldelige og blodige året siden ISAF-styrkene ble opprettet i 2003.


DEN TYSKE BEFOLKNINGEN, inkludert de folkevalgte, følte seg lurt etter Kunduz. For å roe gemyttene ble det igangsatt en parlamen-tarisk gransking. Før denne forsvant inn i en tåkeheim av omrokerte regjeringskoalisjoner, førte granskningen til at forsvarsministeren, viseforsvarsministeren og hærsjefen gikk av. I april 2010 måtte Angela Merkel for første gang i sin tid som rikskansler møte opp på fly-plassen for å ta imot kister med sju tyske soldater. Det endte med at også hun – motvillig – måtte uttale det bannlyste ordet «krig».

«Plutselig oppdaget vi at den tyske kommandanten oppførte seg som Rambo,» sier Sven Hansen i den venstreorienterte dagsavisen Tageszeitung1 i Berlin. «Før var denne rollen forbeholdt amerikanerne: Skyt først, spør etterpå! Vi var liksom de snille, gjenoppbyggerne: Spør først, og kun etterpå, hvis du er truet på livet, gir du de vanlige advarslene …»

Bildet av «gjenoppbyggingssoldater», utstasjonert i et område nord i Afghanistan som lenge ble betraktet som relativt trygt, var plutselig en saga blott. Tyske kirkesamfunn, som vanligvis er ganske medgjørlige av seg, gikk kraftig ut mot regjeringen. «Det finnes ingenting positivt med å være i Afghanistan!» sa den kjente protestantiske biskopen Margot Kässmann 1. januar 2010 under en preken som fikk stor oppmerksom-het.2 Hennes katolske kollega, Robert Zollitsch, erkebiskop i Freiburg, uttalte at en endring av Afghanistan-politikken var «uunngåelig ut fra et etisk, kristent perspektiv». I flere år allerede har hjemvendte feltprester fortalt om situasjonen og deltatt i debatter på universitetene, i frivillige organisasjoner og kirker, der de har pekt på gapet mellom de offisielle målsetningene og den faktiske virkeligheten i Afghanistan.

Enda et skudd for baugen kom i august 2010 da WikiLeaks avslørte at deler av de tyske spesialstyrkene samarbeidet med en amerikansk enhet som eliminerte talibanledere. Disse ble drept eller fengslet uten dom. Ifølge Tysklands største nyhetsmagasin Der Spiegel hadde de tyske styrkene aktivt bidratt til å utvide listen over talibanledere som skulle tas.

I utenriksdepartementet forsikrer man om at disse spesialstyrkenes mandat var offentlig kjent og at oppdraget ble diskutert åpent og regelmessig i Forbundsdagen. Men ifølge Winfried Nachtwei, tidligere talsperson for De grønne, bekrefter disse avsløringene «det ingen vil innrømme», nemlig resultatet av et «vanvittig» engasjement som ikke har noen sammenheng med sikkerhetssituasjonen i Tyskland. I denne konflikten, sier han, «vet vi først og fremst at vi intet vet».


BENDLERBLOCK, det strenge bygningskomplekset midt i Berlin der marinens overkommando hadde sitt hovedkvarter under andre verdenskrig, huser nå det føderale forsvarsdepartementet. Her forberedte oberst Claus Graf von Stauffenberg og andre Wehrmacht--offiserer attentatet som nesten tok livet av Adolf Hitler 20. juli 1944, og her ble de henrettet. Heltedyrkelsen av disse (sjeldne) militære lederne som gjorde motstand mot nazismen, ble holdt fram som et fundament for Bundeswehr. Da denne nye hæren ble dannet i 1954 – velsignet og kontrollert av de allierte og av Forbundsdagen – ble dette brukt for å røyke ut Wehrmacht-spøkelset.

Offiseren3 som tar imot oss i Bendlerblock, innrømmer det gjerne: Kunduz-hendelsen er første gang siden andre verdenskrig at så mange mennesker er drept med den tyske hærens medvirkning. Bundeswehr-kommandoen i Afghanistan var dessuten den første som grovt overtrådte de nye engasjementsreglene daværende ISAF-general Stanley McChrystal nettopp hadde utstedt, for å unngå angrep på sivile.4

Men over et år etter foretrekker man i Bedlerblock å «tenke positivt». Hendelsene og avsløringene er i det minste et bevis på at det tyske militæret – som i mange år er blitt kritisert for å være passivt i felten – deltar fullt ut i kampene. I februar 2010 gikk Tyskland – etter press fra USA – med på å sende 500 ekstra soldater. Dermed styrket de sin tredjeplass i koalisjonen (Forbundsdagen har satt et tak på 5350 soldater, men styrkebidraget har ligget rundt 4600), etter USA (130 000) og Storbritannia (10 000).

Over 400 soldater, støttet av 200 politifolk, driver kun med opplæring av afghanske styrker. De militære bevilgningene er doblet og utstyret tilpasset den farlige situasjonen: økt pansring, artilleriforsterkninger, flere droner. «Tyske soldater i Afghanistan har det beste utstyret som er å oppdrive,» skryter en offiser som er opptatt av å understreke at Bundeswehr er en fullverdig aktør i operasjonene. Og at tyske tropper kjemper på lik linje med de andre ISAF-styrkene, med ett unntak: Tyske soldater skal kun utstasjoneres i nord, det er det som er godkjent av Forbundsda-gen.5

Offiseren synes «misforståelsen» mellom hæren og det tyske samfunnet er beklagelig. For ham, som forholder seg til en krig som nå kalles ved sitt rette navn, er det viktig å få aksept blant politikere og i opinionen for «et adekvat nivå på voldsbruken».

En diplomat vi snakker med i utenriksdepartementet, setter de sterke tyske reaksjonene på Kunduz-dramaet opp mot den relativt pragmatiske reaksjonen fra afghanske myndigheter. De mente militæret hadde handlet normalt, i en svært farlig situasjon. Diplomaten understreker at det i august 2010 ble utbetalt «kompensasjon» for de som ble drept i bombeangrepet – 5000 euro per familie, i tråd med NATOs praksis. Han vektlegger at disse utbetalingene er gjort frivillig og ikke fordi man er juridisk forpliktet til det, og kaller det en «sørgealmisse i tråd med lokale skikker».


AFGHANISTAN-ENGASJEMENTET og finanskrisen koster: Bundeswehr skal fra 2011 gjennomgå de største omstillingene i sin 55-årige historie. I en rapport fra en kommisjon ledet av sjefen for det tyske arbeidsdirektoratet, Franz-Jürgen Weise, omtales hæren som «en byråkratisk og overdimensjonert institusjon som er for kostbar i forhold til resultatene». Det heter også at den ikke er i stand til å gjennom-føre sine oppdrag på en tilfredsstillende måte.6 Det anerkjente forskningsinstituttet Deutsches Institut für Wirtschaftsfor-schung har beregnet engasjementet i Afghanistan til å koste tre milliarder euro i året – og ikke den ene milliarden som er avsatt i for-svarsbudsjettet.7 Det vil si en overskridelse på 36 milliarder fra 2001 til 2013, da tilbaketrekningen sannsynligvis vil begyn-ne.

Både av hensyn til økonomien og militær effektivitet ønsker Tysklands forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg, med støtte fra Angela Merkel, å doble antall enheter som kan utstasjoneres i utlandet, samtidig som antall soldater kuttes med en tredjedel (til 180 000). Det vil i praksis bety å avskaffe verneplikten som det tyske forsvaret har basert seg på siden omleggingen i 1954. De liberale, De grønne og venstresiden går med på å avvikle den obligatoriske tjenesten, som er blitt svært urettferdig og ineffektiv militært sett (etter at den ble redusert til seks måneder). Kristeligdemokratene i CDU og CSU, som debatterte spørsmålet på sine landsmøter i henholdsvis oktober og november 2010, går imidlertid inn for at en frivillig, utvidet siviltjeneste skal erstatte verneplikten i juli 2011.

Det tyske forsvaret ble etablert med demokratiske og pasifistiske ideer i høysetet. Det skulle bestå av «borgersoldater», og militære aktiviteter skulle være underlagt folkevalgte organer. Før 1990 deltok verken Forbundsrepublikken Tyskland (BRD) eller Den tyske demokratiske republikk (DDR), som ikke var fullt ut suverene stater, i internasjonale «fredsbevarende» operasjoner. Etter murens fall endte «4 + 2»-forhandlingene i en gjenforeningstraktat og overføring av suverenitet.8 Den vesttyske grunnloven, som ble gjeldende for det forente Tyskland, krever at alle militæroperasjoner i utlandet skal godkjennes av Forbundsdagen.

Hver eneste viktige avgjørelse – for eksempel om forlengelse av mandat – blir dermed en «akrobatisk innenrikspolitisk øvelse»9 som ender med en rekke restriksjoner, som gjør at de militære ikke kan ta støtten fra politiske ledere for gitt. Dessuten blir Bundeswehr fulgt med argusøyne av en egen parlamentarisk kommissær hos militæret. Kommissæren velges ved hemmelig stemmegivning for en periode på fem år, og kan ikke være parlamentsmedlem, statstjenestemann eller yrkesmilitær. Kommissæren skal «beskytte grunnleggende rettigheter og utøve kontroll i kraft av å være et tilleggsorgan for Forbundsdagen».


DEN TYSKE REGJERINGEN har måttet jobbe for å skape en gradvis aksept i opinionen for militære oppdrag utenfor Europa og utenfor det naturlige intervensjonsområdet til NATO. Den første internasjonale deltakelsen var et medisinsk oppdrag i Kambodsja i 1993. Deretter i Somalia i 1994, også her innenfor en «humanitær» ramme.

Men den virkelige overgangen fant sted i 1999, da Tyskland ble med i operasjonene mot Serbia i Kosovo-krigen. Avgjørelsen ble tatt under den sosialdemokratiske kansleren Gerhard Schr...der. Dette ble ilddåpen. Etter 11. september 2001 har Tyskland deltatt på USAs side i «krigen mot terror», med opprettelsen av ISAF i 2003. Det gjenforente Tyskland, som var blitt en viktig økonomisk aktør og en suveren stat, begynte å fremheve sin normalitet. En ny generasjon ledere var opptatt av at forpliktelsen til å huske nazitiden ikke lenger skulle hemme Tyskland på den internasjonale arenaen.

Siden har Bundeswehr nærmest ansett det som et kall å delta i utenlandsoperasjoner: i Kongo (2006), i Tsjad (2007) og mot somaliske pirater i Indiahavet (siden 2008). Men det har alltid handlet om operasjoner som er avgrenset i tid og rom. De er alltid blitt omhyggelig forankret i Forbundsdagen og begrunnet med internasjonal solidaritet og gjenoppbygging. Man har ikke knyttet dem til Tysklands egen sikkerhetssituasjon, og det har vært et uttalt mål å begrense våpenbruken til beskyttelse av eget personell.

Opinionen i Tyskland er, som i andre europeiske land, lite mottakelig for argumentet om at kampen om deres frihet utspiller seg i de afghanske fjellene. «Hvorfor skal vi være der nå?» spør Karl von Wogau (CDU), tidligere leder for underkomiteen for sikkerhet og forsvar i EU-parlamentet, selv om han i sin tid støttet den vestlige krigføringen. «Vår fiende er internasjonal terrorisme, ikke Taliban. Og det er ikke en oppgave for militæret, men for politiet,» sier denne høvdingen i europeisk diplomati. Han minner om at Tyskland engasjerte seg for å sikre stabilitet i Afghanistan, som i Kosovo. Man skulle prioritere politi, rettsvesen og utdanning.

Den tyske befolkningen var svært opptatt av Balkan-spørsmålet. Flertallet mente det var nødvendig med militær operasjon for å unngå massakrer i et europeisk land. Men Afghanistan er langt unna. Fra før var engasjementene i Afrika – Kongo og Tsjad – vanskelige å «selge». Bare operasjonene mot pirater i Indiahavet har de perfekte elementene: ingen sivile ofre, en krig mellom «profesjonelle» (pirater mot soldater), en viss romantikk (sjørøveri, tropisk hav), beskyttelse av handelsruter (et allmennyttig formål), en internasjonal aksjon.


DAGENS AFGHANISTAN-STRATEGI – å pøse på med soldater i en situasjon som bare blir verre – er dessuten dårlig, ifølge Sven Han-sen. «Men finnes det noe alternativ?» spør Hansen seg selv, journalisten og krigsmotstanderen som i likhet med resten av redaksjonen i Tageszeitung er forvirret. «Intervensjonen har ikke ført til stort. Hva nå? Skal vi lære opp afghanerne og så stikke av? Men hvis NATO trekker seg ut av landet, vil ikke det lille som finnes av institusjoner bare bryte sammen?»

«I Afghanistan kjemper vi for Tysklands sikkerhet og for menneskerettighetene,» messer Angela Merkel, i likhet med de fleste av hennes europeiske kolleger. «Foreløpig har Tyskland vært spart. Men det har vært attentater i London og i Madrid,» tilføyer en diplomat, og viser til at rundt førti nasjoner er representert i ISAF-styrkene: «Alle er med.» Og de har gått bort fra å ville «omskape Afghanistan til et nytt Sveits».

Kildene våre minner om at hele Sentral-Asia rammes av denne geopolitiske konflikten. Og det dreier seg ikke bare om oljerørledninger og råvarer: «Det er et sårbart geologisk område som bør stabiliseres.» Ifølge en kilde er dette grunnen til at det er nødvendig med et langsiktig nærvær: Siden 70-tallet har Tyskland sørget for opplæring av afghanske politifolk i tre omganger. På 60-tallet var Afghanistan det landet som mottok mest økonomisk bistand fra Tyskland. Nå er landet i ferd med å innta førsteplassen igjen.10

Forholdet mellom Tyskland og Afghanistan strekker seg hundre år tilbake i tid. I 1919 hjalp kongen i Afghanistan det tyske riket ut av den diplomatiske isolasjonen etter nederlaget i første verdenskrig. Under andre verdenskrig prøvde Hitler, som så på afghanerne som ariere, å bruke landet til å utmanøvrere Storbritannia. Afghanere som senere flyktet fra den sovjetiske okkupasjonen, ble tatt godt imot i Vest-Tyskland, mens afghanske studenter fikk studere på østtyske universiteter. En videregående skole i Kabul, German Amani School, vitner om det nære forholdet mellom de to landene. Ifølge de vi snakket med gjør dette at afghanerne aldri vil se på tyske soldater som invasjonsstyrker på linje med de sovjetiske eller amerikanske. Sjokket etter Kunduz ble desto større ettersom den tyske opinionen oppdaget at deres godmodige «utviklingssoldater» oppførte seg som brutale krigere i et vennskapsland.


DENNE ERKJENNELSEN ble en vekker. Afghanistan hjelper Tyskland med å normalisere seg i egne øyne: Kan denne gjenforente nasjonen, denne økonomiske stormakten, forbli en «politisk dverg» med en hær som ikke greier å sette seg i respekt? President Horst K...hler skapte skandale da han etter å ha besøkt tyske tropper i Afghanistan i mai 2010 uttalte at også Tyskland måtte «forsvare sine interesser og handelsruter med militær makt». Selv presidentens støttespillere ble sjokkert over uttalelsene. Han valgte å gå av, etter at forsvarsminister Guttenberg repliserte at «økonomiske interesser er ikke en begrunnelse for innsatsen i Afghanistan.»

Dramaet i Kunduz og uttalelsene til K...hler knuste fullstendig det bildet man de siste årene har holdt fram av et pasifistisk, gjenoppbyggende, humanitært Tyskland, som handler ut fra kall eller nødvendighet. Presidenten mente seg misforstått. Han hadde snakket om den tyske deltakelsen i EU-operasjonen i Indiahavet og ikke engasjementet i Afghanistan, men det var for sent. «I Tyskland er man ikke vant til å snakke om nasjonale interesser,» kommenterer Citha Maass.

12. januar gikk den tyske regjeringen inn for å forlenge Bundeswehrs ISAF-mandat til det offisielt løper ut om ett år. 28. januar 2011 vedtok Forbundsdagen forlengelsen, med 420 stemmer for (116 imot og 43 avholdt fra å stemme). Alle politiske partier håper på en begynnende tilbaketrekning fra slutten av 2011 (og full uttrekning innen 2014), med unntak av det ekskommunistiske venstresosialistiske partiet Die Linke som vil ha umiddelbar tilbaketrekning. Men hvis den politiske og militære situasjonen ikke har utviklet seg i positiv retning innen 28. januar 2012, vil det bli vanskelig å få grønt lys i Forbundsdagen en gang til. Store deler av De grønne og mange sosialdemokrater og kristeligdemokrater kan da komme til å skifte leir. «Man kan ikke krige i Afghanistan bare for å glede USA og henvise til NATOs solidaritetsklausul etter angrepet på tvillingtårene i New York. Det finnes ingen tvingende nødvendig grunn til at en tysker skal ’dø for Afghanistan’,» avslutter Maass.

Oversatt av G.E.



Fotnoter:
1 Tageszeitung gir ut den tyske utgaven av Le Monde diplomatique.

2 Kässmann måtte gå av i februar 2010 etter å ha blitt tatt i promillekontroll.

3 I likhet med våre kilder i utenriksdepartementet ønsket han ikke å bli navngitt.

4 General McChrystal ble avsatt i juni 2010 og erstattet av general David Petraeus.

5 En eventuell overføring til andre områder, med begrenset varighet, kan godkjennes av forsvarsministeren uten å måtte vedtas i Forbundsdagen.

6 Det trengs for eksempel 35 militære og 16 sivile for hver soldat som sendes på utenlandsoppdrag. Departementet selv er delt inn i 17 administrasjonsenheter, hvorav mange overlapper hverandre. Se TTU–Newsletter on Defence and Strategy, nr. 775, Paris, 27. oktober 2010, www.ttu.fr.

7 Her regner man med utgifter som hører inn under andre departementer, som medisinsk hjelp og trygd til sårede, støtte til familier osv.

8 Traktaten som kalles «4 + 2», ble undertegnet i Moskva i september 1990 av BRD, DDR, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Den ble sett på som en forutsetning for tysk gjenforening og fastsatte Tysklands internasjonale status. Traktaten innebærer også at det nye landet skal avstå fra atomvåpen og at landets grenser er «uforanderlige».

9 Markus Kaim, «L'engagement militaire allemand en Afghanistan. Conditions, évaluation, perspectives» (Tysklands militære engasjement i Afghanistan. Betingelser, evalueringer, prespektiver), Notes du Cerfa, nr. 76, Paris, juli 2010.

10 Bevilgningene til sivilt samarbeid er doblet, til en halv milliard euro per år.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal