Miraklet på Tahrir-plassen

I Der Streit der Fakultäten, som ble skrevet på midten av 1790-tallet, tar Immanuel Kant opp et enkelt, men vanskelig spørsmål: Går historien virkelig framover? (Han tenkte på frihetlige, etiske framskritt, ikke bare materiell utvikling.) Han innrømmet at den faktiske historien var forvirrende og ga ingen avgjørende bevis: Tenk bare på hvordan det 20. århundret ga framskritt uten sidestykke innen demokrati og velferd, men også Holocaust og Gulag ? Likevel konkluderte han at selv om et historisk framskritt ikke lar seg bevise, er det mulig å få øye på visse tegn som antyder at framskritt er mulig.

Kant fortolket den franske revolusjonen som et slikt tegn som pekte mot muligheten for frihet: Det som fram til da hadde vært utenkelig, skjedde – et helt folk krevde fryktløst frihet og likhet. For Kant var entusiasmen som hendelsene i Frankrike ga opphav til hos alle sympatiserende observatører i hele Europa (men også i Haiti!), langt viktigere enn (den ofte blodige) virkeligheten i Paris’ gater:

«Denne nylige revolusjonen til et folk som er fylt av ånd, kan mislykkes eller lykkes, skape mer nød og grusomhet, likevel har den fått alle tilskuerne (og ikke bare de som er involvert i dette spillet) til å velge side i tråd med lengsler som grenser til entusiasme, og siden selve utrykket dens ikke var ufarlig, kan dette bare skyldes et moralsk anlegg i menneskeslekten.» (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

«Revolusjonen har bare så vidt begynt»

Default thumbnail
Neste sak

Brorskapets «ryddige overgang»

Andre saker om Kommentar

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.