Miraklet på Tahrir-plassen

I Der Streit der Fakultäten, som ble skrevet på midten av 1790-tallet, tar Immanuel Kant opp et enkelt, men vanskelig spørsmål: Går historien virkelig framover? (Han tenkte på frihetlige, etiske framskritt, ikke bare materiell utvikling.) Han innrømmet at den faktiske historien var forvirrende og ga ingen avgjørende bevis: Tenk bare på hvordan det 20. århundret ga framskritt uten sidestykke innen demokrati og velferd, men også Holocaust og Gulag ? Likevel konkluderte han at selv om et historisk framskritt ikke lar seg bevise, er det mulig å få øye på visse tegn som antyder at framskritt er mulig.

Kant fortolket den franske revolusjonen som et slikt tegn som pekte mot muligheten for frihet: Det som fram til da hadde vært utenkelig, skjedde – et helt folk krevde fryktløst frihet og likhet. For Kant var entusiasmen som hendelsene i Frankrike ga opphav til hos alle sympatiserende observatører i hele Europa (men også i Haiti!), langt viktigere enn (den ofte blodige) virkeligheten i Paris’ gater:

«Denne nylige revolusjonen til et folk som er fylt av ånd, kan mislykkes eller lykkes, skape mer nød og grusomhet, likevel har den fått alle tilskuerne (og ikke bare de som er involvert i dette spillet) til å velge side i tråd med lengsler som grenser til entusiasme, og siden selve utrykket dens ikke var ufarlig, kan dette bare skyldes et moralsk anlegg i menneskeslekten.»

Passer ikke disse ordene også perfekt for det egyptiske opprøret? Den franske revolusjonen var for Kant et historisk tegn i den tredobbelte betydningen som signum rememorativum, demonstrativum, prognosticum (erindringens, bevisets og forutsigelsens tegn). Det egyptiske opprøret er også et tegn på minnet om en lang fortid med autoritær undertrykking og kamp for å avskaffe denne; en hendelse som beviser en forandring; et håp om framtidige framskritt. Uansett hvor mye vi tvilte og fryktet, uansett hvor mange kompromisser vi inngikk, var vi alle i dette entusiastiske øyeblikket frie og en del av menneskehetens universelle frihet. All skepsisen som ble vist bak lukkede dører, selv av mange bekymrede progressive, viste seg å være grunnløs.

FOR DET FØRSTE kan man ikke unngå å se det «mirakuløse» i hendelsene i Egypt: Noe som få hadde forutsett hendte, det brøt med ekspertmeningene, som om opprøret ikke simpelthen var et resultat av sosiale årsaker, men av en fremmed kraft som grep inn i historien, en kraft vi på platonsk vis kan kalle den evige Ideen om frihet, rettferdighet og verdighet.

For det andre var opprøret universelt: Det var umiddelbart mulig for alle oss rundt omkring i verden å identifisere oss med det, uten noen kulturell analyse av spesifikke trekk ved det egyptiske samfunnet. Til forskjell fra Khomeini-revolusjonen i Iran (der venstresiden måtte smugle budskapet sitt inn i en overveiende islamistisk ramme) var rammen her tydelig et sekulært kall om frihet og rettferdighet. Dette viste seg i at også Det muslimske brorskapet måtte ta i bruk dette sekulære språket. Det mest sublime øyeblikket fant sted da muslimer og koptere ba i fellesskap på Tahrir-plassen der de sang «Vi er Ett!» og dermed ga det beste motsvaret til sekterisk religiøs vold. Disse nykonservative som kritiserer multikulturalismen i navn av universelle verdier som frihet og demokrati ble stilt overfor sannhetens øyeblikk: Dere ønsker universell frihet og demokrati? Det er dette folk i Egypt krever, så hvorfor er dere så utilpass? Er det fordi demonstrantene i Egypt i samme åndedrag som frihet og verdighet også nevner sosial og økonomisk rettferdighet og ikke bare markedsfrihet?

For det tredje var volden til demonstrantene rent symbolsk, en radikal og kollektiv sivil ulydighet: De opphevet statens autoritet – ikke bare en indre frigjøring, men en sosial handling som brøt den frivillige underkastelsens lenker. Den fysiske volden ble utført av Mubarak-innleide bøller, som stormet inn på Tahrir-plassen på hester og kameler og banket opp demonstranter – det verste demonstrantene gjorde var å forsvare seg.

For det fjerde var ikke demonstrantenes budskap morderisk, selv om det var stridslystent. Kravet var at Mubarak skulle gå, forlate stillingen og landet, og dermed åpne for frihet i Egypt, en frihet som ingen ekskluderes fra. Demonstrantenes rop til hæren, og selv det forhatte politiet, var ikke «Død over dere!», men «Vi er alle brødre! Bli med oss!» Dette siste trekket skiller frihetlige demonstrasjoner tydelig fra høyrepopulistiske: Selv om mobiliseringer på høyresiden sier de er et uttrykk for Folkets organiske enhet, opprettholdes denne enheten av et kall om å utslette en navngitt fiende (jødene, forræderne …).

NÅR ET AUTORITÆRT REGIME nærmer seg sin endelige krise, skjer oppløsningen i to steg. Før det faktisk kollapser, finner det sted et mystisk brudd: Plutselig vet folk at spillet er over, de er simpelthen ikke redde lenger. Ikke bare har regimet mistet all legitimitet, men selve maktbruken oppfattes som en maktesløs reaksjon. Vi kjenner alle den klassiske tegneseriescenen der katten går utfor stupet men fortsetter å gå, uten å se at den ikke lenger har fast grunn under beina. Katten faller først da den oppdager avgrunnen. Når regimet mister sin autoritet, er det som med katten: For at det skal falle trenger man bare minne det om å se ned …

I sin klassiske beretning om Khomeini-revolusjonen, Sjahen, lokaliserte Ryszard Kapuscinski selve bruddøyeblikket: I et veikryss i Teheran nektet en enslig demonstrant å røre på seg da en politimann ropte at han måtte flytte seg. Pinlig berørt trakk politimannen seg tilbake. I løpet av et par timer kjente hele Teheran til hendelsen, og selv om det hadde pågått gatekamper i flere uker, visste alle da at spillet var over.

I et par dager så det ut som om spillet var over, og at Mubarak allerede var i samme situasjon som ovennevnte katt. Men så skjedde det en godt planlagt operasjon for å kidnappe revolusjonen. Det obskøne i denne operasjonen var makeløst: Den nye visepresidenten, Omar Suleiman, var tidligere sjef for det hemmelige politiet og personlig skyldig i massiv tortur. Var dette regimets «menneskelige» ansikt som skulle sørge for overgangen til demokrati? Den langdryge uthalingskampen i Egypt var ikke en konflikt mellom ulike synspunkter, men en konflikt mellom frihet og en makt som blindt klorer seg fast med alle mulige midler – terror, matmangel, utmattelse, bestikkelse med lønnsøkninger – for å knuse viljen til frihet.

DA OBAMA ØNSKET opprøret velkomment som et legitimt uttrykk for synspunkter som regjeringen burde anerkjenne, var forvir-ringen total: folkemengdene i Kairo og Alexandria ønsket ikke at regjeringen skulle anerkjenne kravene deres, de avviste selve legitimite-ten til regjeringen. De ønsket ikke å gå i dialog med Mubarak-regimet, de ville at Mubarak skulle gå av. De ønsket ikke bare en ny regje-ring som vil lytte til synspunktene deres, de ønsket å endre hele statsapparatet. De ønsket ikke å uttrykke sin mening, de var sannheten om situasjonen i Egypt. Mubarak forsto dette langt bedre enn Obama: Det fantes ikke rom for kompromisser her, på samme måte som da kommunistregimene ble utfordret på slutten av 1980-tallet. Enten ville hele Mubaraks maktkonstruksjon falle, eller så ble opprøret absorbert og forrådt.

Hva med frykten for at den nye regjeringen vil være fiendtlig innstilt til Israel? Hvis den nye regjeringen vil bli uttrykk for et folk som stolt nyter sin frihet, da er det ingenting å frykte: Antisemittisme vokser bare under desperate og undertrykkende kår. Det pågående opprøret i den arabiske verden gir dermed en unik sjanse til å svekke antisemittismen, hvis Israel slutter å stole på arabiske tyranner som hates av sitt eget folk. En CNN-reportasje fra en egyptisk provins viste hvordan Mubarak-regimet spredde rykter der om at de som organiserte demonstrasjonene og de utenlandske journalistene var blitt sendt av jøder for å svekke Egypt – så mye for Mubarak som jødenes venn …

En av sitasjonens grusomste ironier var Vestens fokus på at overgangen måtte skje på «lovlig» vis – som om Egypt fram til nå har vært en rettsstat! Har vi allerede glemt at Egypt i lang tid har vært i permanent unntakstilstand innført av Mubarak-regimet? Mubarak suspenderte retts-staten, holdt hele landet i politisk stillstand og kvelte all genuin politisk aktivitet. Dermed gir det mye mening at så mange folk i Kairos gater sier at de nå føler seg levende for første gang. Det er avgjørende at denne følelsen av «å føle seg levende» ikke begraves under kynisk realpolitikk i de kommende forhandlingene.

© norske LMD. Oversatt av R.N.