Nyhetsroboter

Profittjaget har fått mediene til mer enn noensinne å ville vite hva slags nyheter folk liker å lese. I bunn ligger det faktum at mindre enn 15 prosent av det avisene publiserer interesser folk flest. Dermed samsvarer ikke tilbudet med etterspørselen. To spørsmål må derfor stilles: Hvilke nyheter skal man levere? Og når eksakt skal man gjøre det?

Disse spørsmålene er like gamle som massemediene selv, men med internett har de for første gang fått et par nye verktøy som kan gi svar på disse. Blant annet Google Trends, en nettjeneste som «viser hvor ofte et søkeord har blitt skrevet inn i søkemotoren Google i forhold til det totale søkevolumet i ulike verdensdeler og på ulike språk.» Her kan man, i sanntid, få vite hvilke saker som interesserer nettbrukerne mest i et gitt øyeblikk.

Med utgangspunkt i disse opplysningene har Google News laget en gratis nyhetstjeneste på nett som automatisk og kontinuerlig presenterer artikler hentet fra uttalige kilder på nettet og særlig andre medier. Men den store pioneren for en ny oppskrift for «nyhetssaker on demand» er det amerikanske nettstedet Demand Media (www.demandmedia.com) som ble opprettet i 2006. Ifølge nettstedets egenpresentasjon har det gitt seg selv «oppdraget» å «tilfredsstille den globale etterspørselen etter innhold med kommersiell verdi». Men innholdet er ikke det vesentlige, for det ambisiøse målet er å «skape innhold som løser problemer, gir svar på spørsmål, sparer penger, sparer tid og får folk til å le».2 Medielykke!

Hvordan går nettstedet fram? Det hele er svært enkelt forklarer en journalist: «For å avgjøre hvilke saker som bør tas opp, teller Demand Medias algoritme hvilke søkeord som har blitt brukt hyppigst på nettet, hvilke nøkkelord annonsørene er mest interessert i, og hvorvidt det allerede finnes artikler om dette tema på nettet. Firmaet balanserer det nettbrukerne ønsker å vite opp mot hvor mange annonsører som er rede til å betale for å få en annonse ved siden av disse temaene. Med en gang algoritmen har identifisert etterspørselen, blir temaene som skal tas opp lagt ut på nett på Demand Studio, en plattform med 10 000 frilansjournalister og -regissører som leverer artikler og videoer til selskapet. Frilanserne trenger bare å registrere seg på nettsidene til Demand Studio og vente på at bestillingene poster her – opptil 62 000 forslag om dagen. De betales per artikkel (10 dollar) eller video (20 dollar).»3


Slik har Demand Media oppfunnet lavprisnyheter, med en massiv industrialisering av innholdsproduksjonen på nett. Som et eksempel kan det nevnes at selskapets 10 000 frilansere i løpet av andre kvartal av 2010 i snitt produserte nær 6000 artikler og videoer hver dag! Selvsagt kan man ikke forvente kvalitetsjournalistikk av et slikt produksjonstempo. Men selskapet er blitt den viktigste bidragsyteren til YouTube. Det leverer her 10 000–20 000 videoer i måneden som genererer rundt 1,5 millioner sidevisninger per dag. Og som en sjeldenhet innenfor nyhetsmedier på nett, er Demand Media en forretning som går godt: Omsetning i 2009 er estimert til et sted mellom 200 og 300 millioner dollar.

I samme ånd opprettet en av de mest populære nettportalene, Google-konkurrenten Yahoo!, i juli 2010 et nyhetsnettsted (The Upshot) der sakene som tas opp ikke lenger bestemmes av journalister, men utelukkende av statistikk fra søk gjort i Yahoo!-nettverket, og særlig på nyhetstjenesten Yahoo! News.4 I mai 2005 kjøpte Yahoo! også opp et amerikansk selskap som har spesialisert seg på bestillingsproduksjon av lavprisinnhold, Associated Content. «Selskapets ansatte går gjennom mer enn 50 000 artikler, bilder, lydopptak og videoer som sendes inn hver måned av rundt 380 000 uavhengige bidragsyterer som produserer alle slags artikler om de mest varierte tema.»5 Til bidragsytere som ønsker å skrive og bli publisert forklarer Associated Content at de også kan tjene litt penger, fordi selskapet ble grunnlagt «med ideen om at den som leverer lærerik informasjon, kritikk, guider, intervjuer, kronikker og annet må belønnes og betales for sin ekspertise».6

Det dreier seg på et vis om en «global masseproduksjon» av frilansarbeid. Plattformene kalles «innholdsfarmer» eller «nyhetsfabrikker». Hvem kjøper disse billignyhetene? «Organisasjoner, bedrifter, nettsteder, magasiner og pressehus, firmaer som ønsker å øke sitt naturlige nedslagsfelt og dermed salget, annonseinntektene og antallet potensielle kunder.»7

Det amerikanske konsernet AOL, en av pionerene på nettet som i dag har skilt lag med Time Warner og for tiden gjennomgår en omfattende restrukturering, har besluttet å «reposisjonere seg som nyhetsselskap».8 Dette var bakgrunnen for at AOL i februar 2011 kjøpte nettavisen The Huffington Post. AOL lanserte i 2010 sin egen «innholdsfarm», Seed.com, som tar imot artikler fra ferskinger innen journalistikk, litteratur og fotografi innen et bredt spekter av temaer (fritid, helse, sport, kjæledyr, ny teknologi, økonomi og finans, reiseliv, politikk) og sender dem videre til en rekke spesialiserte nettsteder (som Daily Finance, Stylelist.com, AOL Travel, Moviefone, Wow.com og AOL Food). En av sjefene i Seed.com, tidligere New York Times-journalist Saul Hansell, forklarer at «det simpelthen dreier seg om å plukke opp journalistikkmodellen slik den alltid har eksistert og gjøre den langt mer effektiv».9


I Europa har det også blitt opprettet slike «innholdsfarmer». Italienske Populis er ledende her, med sitt pompøse motto: «Der innholdsproduksjon møter vitenskapen om nettet». Selskapet sier det har 18 millioner unike besøkende hver måned. Ledelsen har etablert en database med 16 millioner saker som interesserer både lesere og eventuelle annonsører som får annonsene sine publisert sammen med artiklene. Artiklene skrives ikke av profesjonelle journalister, men «frilansjournalister», amatører som er opptatt av et bestemt tema, som kan skrive korrekt. Frilanssatsene varierer fra 5 til 150 euro, alt etter størrelsen og kvaliteten på artikkelen.

I Frankrike finnes det flere nettsider med slikt innhold.10 For eksempel besøker rundt tre millioner unike brukere hver måned Wikio, en europeisk portal for nyhetsstrømmer. Wikio eier også et nettsted kalt LesExperts.com som publiserer artikler – særlig innen fritid, mat og helse11 – på bakgrunn av hvilke saker nettbrukerne har vist interesse for. Ambisjonen er å tilby 100 000 artikler i måneden skrevet av en hær av bloggere, som betales et fast beløp hvis artiklene aksepteres og et tillegg etter antall lesere, annonseinntekter og bloggerens ekspertise. Det kanadiske nettmagasinet Suite101, som har vært til stede i Frankrike siden 2009 (www.suite101.fr), betaler derimot ikke sine frilansere. De utbetaler bare noe de kaller «reklameinntekter» etter antall klikk på annonsene, som tilbys til svært lave priser og publiseres med artiklene.


En ny amerikansk undersøkelse om nettøkonomien har vist at i 2010 klikket 79 prosent av nyhetsleserne på nett aldri, eller sjeldent, på en annonse.12 Lystne på å redusere journalistutgifter begynner tradisjonelle mediekonsern å interessere seg for nye «sosiale» produksjonsmetoder. For eksempel har det tyske medie-konsernet Hubert Burda Media, som eier 186 magasiner i et titalls land, kjøpt 35–40 prosent av aksjene i Suite101.

Kan disse «nyhetsfabrikkene» konkurrere med de tradisjonelle nyhetsmediene og nettavisene med profesjonelle journalister? Flesteparten av sjefene i disse «innholdsfarmene» mener ikke det, av to grunner: For det første tror de at markedet for nyhetsnettsider er overfylt, og at de ikke har ambisjoner om å entre dette markedet. Artiklene de tilbyr (korte, enkle, ukontroversielle) handler først og fremst om hverdagslige tema: «velvære i hverdagen», selvhjelpsråd, tips og råd om privatøkonomi, arbeid, fritid og reiseliv. Lavprisnettstedene for-søker å få et størst mulig publikum for å selge annonser til svært lave priser og satser på «klikkøkonomien». Grunnlegger og sjef for Po-pulis, Luca Ascani, mener likevel at nettstedet hans kan ha en komplementær funksjon: «På internett kommer 20–25 prosent av informa-sjonen som leses fra tradisjonelle medier, 60–65 fra søkemotorer og rundt 15 prosent fra deling av lenker via sosiale nettverk. Vi forsøker å dekke disse tre områdene og gi adekvate svar.»13


Men med mediekrisen følger nettstedene som tilbyr gratis nyheter nøye med på suksessen til «innholdsfarmene». Selv enkelte anerkjente aviser vurderer dette. Det amerikanske mediehuset The Washington Post Company, utgiver av den anerkjente avisen med samme navn, kjøpte i 2010 iCurrent, et nystartet selskap som tilbyr folk på nettet en «avis tilpasset deres interessefelt». Denne skapes automatisk gjennom brukertilpassede og -styrte nyhetsstrømmer fra 27 000 nettaviser og blogger.14 Disse utsiktene skremmer New York Times-direktør Bill Keller som sier han «ikke vil legge nyhetenes skjebne i Googles hender.»15


Denne teksten er et redigert utdrag fra Ignacio Ramonets nye bok L’Explosion du journalisme, som kommer ut på det franske forlaget Éditions Galilée 3. mars.
Oversatt av R. N.

1 Oppslaget «Google Trends» på Wikipedia, 10. februar 2011.
2 «Our Manifesto», www.demandmedia.com.
3 Caroline Boudet, «Demand Media, l?usine à infos duWeb» (Demand Media, nettets nyhetsfabrikk), Les Echos, Paris, 23. november 2009.
4 Cécile Ducourtieux og Xavier Ternisien, «Quand les internautes dictent l?actualité» (Når nettbrukerne dikterer nyhetsbildet), Le Monde, 13. juli 2010
5 AFP, 18. mai 2010
6 L?Expansion.com, 19. mai 2010.
7 «Fermes de contenus: business plan et métriques» (Innholdsfarmer: forretningsplan og statistikk), desember 2010, www.tubbydev.com
8 L?Expansion.com, 17. mars 2010.
9 L?Expansion.com, 17. mars 2010.
10 Nicolas Rauline, «Les ?fermes de contenus? à la demande se lancent à la conquête du marché français» («Innholdsfarmene» starter erobringen av det franske markedet), Les Echos, 21. desember 2010.
11 Eksempel på saker: «Hvordan lykkes i jobbintervju», «Hvordan selge leiligheten», «Hvilken sjampo man skal bruke til fett hår», «Her kan man kjøpe billig nellik?»
12 Le Monde, 20. mars 2010.
13 Nicolas Rauline, se over.
14 Marie-Catherine Beuth, «Les nouvelles ?ficelles? des sites d?infos américains», 18. juli 2010, www.lefigaro.fr
15 «Yo no dejaría el destino de las noticias enmanos de Google », El País, Madrid, 25. juli 2010.