Arabisk renessanse

Etter at Mohammed Bouazizi tente på seg selv i en liten by i Tunisia 18. desember, har en gammel aktør dukket opp på ny. En aktør som tilsynelatende hadde forduftet fra den politiske scenen i de arabiske landene: «folkets vilje», slik det har uttrykt seg gjennom plakatene til flere hundretusen demonstranter i Tunis, Kairo, Bagdad, Manama, Benghazi, Sanaa, Rabat og Alger.

Det man hittil har omtalt nokså nedsettende som «den arabiske mannen i gata», er forvandlet til «folket», sammensatt av alle sosiale klasser og alle aldre. Kravene er enkle og klare, fjernt fra all ideologisk sjargong, fra alle demagogiske, religiøse og etniske fristelser. I et nakent og direkte språk har fyndige slagord truffet blink overalt: På den ene siden krav om politisk frihet, maktskifte, slutt på korrupsjonen og oppløsning av sikkerhetstjenestene; på den andre krav om sosial verdighet, og dermed muligheter for arbeid og anstendig lønn.

Er det en ny «arabisk vår», så sårt savnet lenge etter seirene over de britiske og franske kolonistyrkene, som sammen med Israel hisset seg voldsomt opp i 1956 over motstandssymbolet, anti-imperialisten og tredje verden-forsvareren Gamal Abdel Nasser?

Denne perioden tok brutalt slutt da styrkene fra Egypt, Syria og Jordan led nederlag mot Israel i 1967. Og da den karismatiske Nasser døde så altfor tidlig i september 1970. Mellom 1975 og 1990 var Libanon et land overlatt til kaos og vold, et skremmebilde av en nasjon, med mengder av væpnede militser og utenlandske armeer i tillegg til den israelske okkupasjonen. Andre blodige situasjoner fulgte, særlig i Algerie og Irak. Det gjorde det mulig for de lokale regimene å bli stadig mer autoritære, ved å framstå som garantister for politisk stabilitet. Spøkelset «libanisering», og senere «irakisering» dukket opp overalt.

Andre viktige hendelser bidro til å legge et blylokk over de arabiske samfunnene. Ideologier knyttet til «islamsk identitet» erstattet den anti-imperialistiske og verdslige nasjonalismen. Kilden til denne vendingen finnes i Golfstatenes aktive markedsføring av salafismen, og da først og fremst den saudiarabiske wahhabismen. Den arabiske nasjonalismen har fått skylda for alt som galt er, og panislamsk solidaritet er blitt holdt fram som løsningen på alle problemer. Det var dette som ble forsøkt gjennomført i 1970-årene av Organisasjonen av islamske stater (OIC). Den ble opprettet med Saudi-Arabia og Pakistan i førersetet, og satte Bevegelsen av alliansefrie land i skyggen, i likhet med Den arabiske liga som var lammet av krangel.


PÅ SLUTTEN AV 70-TALLET klarte Saudi-Arabia og Pakistan å mobilisere mange ungdommer til hellig krig mot de sovjetiske troppene i Afghanistan. Denne jihadismen ble senere overført til Bosnia, Tsjetsjenia, og til slutt til Kaukasus. En del av denne bevegelsen ble etter hvert takfirisk, det vil si at den vendte seg mot «vantro» muslimer. Takfiristenes åndelige forbilde er poeten og essayisten Sayyid Qutb fra Det muslimske brorskapet som ble hengt i 1966. Deres militære helt er Osama Bin Laden.

En annen identitetsideologi har også hatt mye innflytelse i den arabiske verden, nemlig den som har utspring i den iranske revolusjonen. Denne skiller seg fra wahhabismen med at den er sjiamuslimsk og at den har tatt opp i seg noen moderne prinsipper. Denne ideologien ser på seg selv som en islamisert arvtaker etter den forrige epokens anti-imperialisme og sosialisme. Den kjennetegnes også av en glødende antisionisme.

Krigen Saddam Hussein satte i gang mot Iran i 1980 for å svekke Teherans nyvunne innflytelse i regionen, er et annet distraherende element som vedvarer til denne dag. Den førte til Iraks invasjon av Kuwait i 1990, som ble slått tilbake av en vestlig militærkoalisjon og, tolv år senere, og til den amerikanske invasjonen av Irak. Det irakiske samfunnet sliter derfor med illsinte folkegrupper, omfattende korrupsjon og en voldspreget samfunnsoppløsning.

Den regressive tilbakevendingen til religiøs identitet skaper store spenninger i ulike arabiske land. Det ekstreme tilfellet var Algerie i 1991–2000. Det islamistiske spøkelset har konsolidert makthaverne og deres allmektige politistyrker overalt i den arabiske verden. Europa og USA har funnet seg godt til rette med dette. De spektakulære og blodige attentatene i New York og Washington i september 2001, iscenesatt av Bin Laden og Al-Qaida, har fungert som en enda større avledningsmanøver. Attentatene styrket ytterligere de «moderate» regimene – det vil si regimene med en utenrikspolitikk tilpasset europeiske og amerikanske ønsker, og som ikke kritiserer den israelske volden mot palestinere og libanesere. Dette har ført til at det eneste fienden for vestlig diplomati er blitt aksen Iran og Syria, land som i Washingtons øyne er oppsetsige. Disse støtter dessuten de to gruppene som gjør motstand mot Israel: Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina. Hvordan kunne tro på store folkeopprør i et så dystert og stivnet landskap?


OBSERVATØRER I DEN ARABISKE verden, så vel som i Europa og USA, har vært fullstendig blinde for de økonomiske og sosiale problemene. Hva kunne man klage over så lenge de store multinasjonale selskapene tjente gode penger på liberaliseringen av de arabiske økonomiene som har pågått i tre tiår, så lenge de lokale makthaverne og deres fortrolige brukte sine gigantformuer på vestlige luksusprodukter og eiendomsspekulasjon i europeiske og amerikanske storbyer?

De nyliberale dogmene ble etterlevd. Ferske arabiske forretningsmenn tjente milliarder på sløsing med oljeinntekter i tospann med regjeringskretsene. Disse nyrike ble betraktet som det beste tegnet på «moderniseringen». Tidligere arabiske nasjonalister og marxister konverterte til amerikansk nyliberalisme og nykonservatisme. Oljepenger dominerte de arabiske mediene.

Alt annet ble oversett: alarmerende statistikk over arbeidsledighet langt over verdensgjennomsnittet (særlig blant unge), hjerneflukt, masseutvandring, analfabetisme, gigantiske slumområder, elendig kjøpekraft i større deler av befolkningen, utbredt korrupsjon og demoraliserte mennesker, motvilje mot middelklassen, planløs og korrupt styring av privat sektor. Bak de siste årenes relativt høye vekstrate og reformer for å skåre poeng hos de internasjonale finansinstitusjonene, er den sosiale og økonomiske virkeligheten en annen.

De private investeringene fra lokale og oljeinntektene har gått til sektorene for luksusboliger og turisme, så vel som butikkjeder, bank og telekommunikasjon (se Samir Aïtas artikkel på neste side). Børsene og boligprisene har skutt i været, og beriket ytterligere småkonsern bygd på familiebånd og bestikkelser. Formuene har ikke stått i stil med den svake produktiviteten. Investeringene i landbruk, industri og avanserte tjenestesektorer (IT, elektronikk, medisinsk forskning, solenergi, avfallsbehandling, vannforsyning) har vært svært utilstrekkelige. Forsknings- og utviklingslaboratorier har vært praktisk talt ikke-eksisterende i privat sektor, som bare investerer i aktiviteter med lav merverdi, men høy profittrate, og uten finansiell risiko.

Utvikling av god realøkonomi har aldri interessert de lokale regjeringene eller bistandslandene og -institusjonene. Utvandring har blitt sett på som løsning på befolkningsveksten og arbeidsledigheten. Utvandringen framheves av de internasjonale institusjonene som en vidunderløsning på fattigdomsproblemet, på tross av at det ikke finnes noen dokumentert positiv effekt av denne migrasjonen på de landene som eksporterer arbeidskraft.2 Disse nøyer seg med å få på plass litt mikrokreditt, som kanskje kan lette fattigdommen noe, men som aldri har lyktes med å skape en betydelig redusering.

Spørsmålet er hvordan dagens opprørsbevegelser vil kunne stå imot alle typer tilbakeslag, eller også kontrarevolusjoner. Den arabiske verdens vei mot en ny frihet og verdighet, internt så vel som internasjonalt, vil bli lang og kronglete. Undertrykkelsen kan vise seg å bli voldsom, og innblanding utenfra kan komme til å øke i omfang, slik man allerede ser i Libya og Bahrain, noe som får borgerkrigens spøkelse til å stikke hodet opp. Vil den arabiske våren stanse i Tunisia og Egypt? Kommer Libya til å bli et tilbakeslag med fare for langvarig borgerkrig og massiv intervensjon utenfra?


DEN STØRSTE FAREN for disse begynnende revolusjonene er EU og USAs uttrykte ønske om å være med på de demokratiske reformene vi ser konturene av. «Å være med på» vil i dette tilfellet si å vinne et nytt klientell med dollar og euro. Er ikke tiden inne for at de arabiske folkene får ta skjebnen i egne hender uten at Vesten blander seg inn? Prinsippene for republikk og borgerskap, med utspring i den franske revolusjon, er helt siden 1820 blitt spredt blant arabiske eliter gjennom ulike skrifter av intellektuelle, opplyste religiøse ledere og tidlige menneskerettighetsforkjempere. Alle tenkerne i denne Nahda (renessansen) har bidratt til kunnskap om framskrittene for frihet i Europa. Under monarkiet opplevde Egypt livlig parlamentarisk virksomhet. Det gjorde Irak også, på samme måte som det republikanske Syria før offiserene fra Baath-partiet tok makten. Og hva skal man si om Tunisia, der intelligentsiaen helt siden 1800-tallet har spredt kunnskap om moderne konstitusjonelle prinsipper? Man må vel takke europeere og amerikanere for all omsorg.

Den andre faren ligger i de svake lokale økonomiene og deres mangslungne avhengighet av andre for matvarer og andre basisvarer. Paradokset er at ingen av disse økonomiene mangler midler til å investere i en ny økonomisk utvikling. Men for å få på plass denne utviklingen må man gå løs på røttene til rentenistøkonomien som dominerer overalt. Det er helt nødvendig for å skape en fullt ut produktiv økonomi som tar i bruk de ressursene som finnes, både naturressurser og menneskelige ressurser. Heller enn å be om hjelp utenfra, må de trekke til seg de mange talentene som har utvandret. Når disse forener krefter med de som er blitt værende i landet, vil de sammen kunne gi politikken en ny retning, inspirert av de asiatiske tigrene, som ikke er knyttet til betingelser diktert av utenlandske givere.3


DEN TREDJE FAREN er at det dukker opp sosiale motsetninger mellom den urbane middelklassen og de fattige i by og land. At disse gruppene har stått sammen så langt, er årsaken til opprørsbevegelsenes suksess. Et interessefellesskap mellom private økonomiske grupper og middelklassen for å dempe kravene fra de fattigste og lønnsarbeiderne, kunne vise seg å bli særlig farlig. I et samrøre med eksterne politiske og økonomiske interesser kunne det føre til at man litt etter litt mistet alt som til nå er vunnet gjennom at folket er tilbake på den politiske scenen. De rettferdige lønnskravene kunne sikkert bli innfridd, men det ville være så mye bedre om dette skjedde ved at produksjonsapparatet raskt kom ut av den uproduktive rentenistøkonomien. Så kunne statlige og private investeringer kanaliseres mot innovative sektorer, forskning og utvikling, og økonomien kunne handle om mer enn eiendom, finans og supermarkeder. En drastisk revisjon av skattesystemet må til, ikke bare for å gi skattemessig rettferdighet, men for å utjevne forskjellene i profittrate mellom sektorene med lav risiko og liten merverdiskaping, og de sektorene som krever at man tar risiko og bygger opp evne til forskning og utvikling.

En siste fare er det som alle de villfarne statslederne har spilt på til nå: region- og stammetilhørighet, og splittelse mellom sunni- og sjiamuslimer og mellom kristne og muslimer. Disse tendensene er i stor grad resultat av misnøye på grunn av en økonomisk og sosial utvikling som skaper ulikheter, og i mindre grad knyttet til identitetsmotsetninger av antropologisk og essensialistisk art. Også på dette området er det slik at bare en ny økonomisk utvikling kan fjerne enhver fristelse til å utnytte slike motsetninger.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Se «L?ajustement structurel du secteur privé dans le monde arabe», i Rémy Leveau (red.), L?Econimie de la paix au Proche-Orient, bind 2, Maisonneuve et Larose, Paris, 1995.

2 Se Le nouveau gouvernement du monde. Idéologies, structures et contre-pouvoirs, La Découverte, Paris, 2010.

3 I 1970?2000 har hjemsendte penger fra utvandrere vært på 359 milliarder dollar bare for de arabiske landene som grenser til Middelhavet, mens hjelpen fra utlandet har vært på omtrent 100 milliarder dollar (militærhjelp inkludert). Kilde: Verdensbankens database om migrasjoner og databasen CAD-OECD.