Brusdiplomatiet

I 1997 innførte USA boikott av alle varer fra Sudan, med ett unntak: gummi arabikum. Naturgummien er en essensiell råvare for den amerikanske livsstilens ypperste symbol, Coca-Cola. Derfor overser amerikanske politikere glatt at handelen kan ha finansiert både Al-Qaida og krigen i Darfur, der de store gummiplantasjene befinner seg.

New York. På hjørnet av Hanover Square og Pearl Street, midt på Manhattan, ligger et gammelt handelshus som er omgjort til forretningsklubb: India House. I salongene i første etasje, der det tidligere ble forhandlet om eksotiske varer fra India, er det nå en eksklusiv restaurant. Men ånden fra fordums grossister sitter fortsatt i veggene. Utenfor spotlysene og samtalene, som et sendebud fra disse antikvariske transaksjonene, troner et kuriosakabinett i edeltre. Kommoden har et trettitalls skuffer fulle av råvarene som den amerikanske økonomien ikke klarer seg uten. I den ellevte skuffen, som er avsatt til ulike typer harpiks, ligger det en haug med fine korn som bærer merkelappen «arabisk gummi».

Et lite stykke unna, på hjørnet av 14th Street med adressen 4 Union Square South, ligger det en filial av den økologiske matvarekjeden Whole Food. Her fyller kundene, uten å være klar over det, handlekurvene sine med enorme mengder av denne gummien fra sevjen til akasietreet. Hadde det ikke vært for dette emulgeringsmiddelet (også kjent som E 414) hadde «det svarte fargestoffet i Coca-Cola steget opp til overflaten i flasken», forklarer Frédéric Alland, direktør for gummi-importøren Alland & Robert. «Vi kunne ikke ha drukket kullsyreholdige drikker» og heller ikke spist søtsaker eller medikamenter der gummien holder glasuren på plass. Vi kunne heller ikke ha spist yoghurter der gummien sørger for den tykke konsistensen. For ikke å snakke om vin, der den demper tanninene, eller aviser, der den binder blekket til papiret.

«De fleste mennesker i verden bruker arabisk gummi hver eneste dag,» påpeker den sudanske professoren Hassan Abdel Nour. Så ulike bransjer som farmasi, kosmetikk, matvareproduksjon, aromatiske drikker, tekstil, trykk og høyteknologi er avhengig av denne manna fra himmelen som ifølge Bibelen og Koranen ga hebreerne næring mens de vandret i Sinai-ørkenen, og som egypterne brukte allerede for 4500 år siden for å lime fast linbindene på mumiene.

Hvor kommer den så fra? Fra «beltet av arabisk gummi», et kjede av akasietrær som strekker seg fra Senegal til Somalia, presset inn mellom Sahara og den tropiske regnskogen langs ekvator. Storprodusenter som Tsjad og Nigeria har etter hvert kommet seg ut på verdensmarkedet, men kan ikke måle seg med Sudan, som eksporterer halvparten av produksjonen i verden og tilbyr den beste kvaliteten, kalt hashab. Vesten er så avhengig av Sudan for forsyninger av arabisk gummi at selv om USA innførte en knallhard embargo mot landet i 1997, blir denne strategiske råvaren fortsatt fraktet fra bredden av Rødehavet til kysten av USA, uten at amerikanske forbrukere vet hva som foregår.

«Jo flere handelssanksjoner USA påtvinger oss, desto mer arabisk gummi eksporterer vi,» kommenterer den sudanske forretningsmannen Isam Siddig. Og med all grunn: Gummien viser seg å være uunnværlig for produksjon av brus, det fremste symbolet på amerikansk kapitalisme. «Vi har moral, men ikke ta Coca-Colaen vår fra oss!» kommenterer en amerikansk Sudan-ekspert. Denne akilleshælen i USAs politikk overfor Sudan kaller Washington Post for Soda Pop Diplomacy («brusdiplomatiet»). Samtidig drømmer den tidligere britisk-egyptiske kolonien om å opprette et slags «OPEC» for gummi sammen med Tsjad og Nigeria. Som reaksjon på USAs fordømmelse av de gjentatte massakrene i Darfur truet Sudans tidligere ambassadør i Washington, John Ukec Lueth, i 2007 med å stenge krana for gummieksport – mens han viftet med en flaske Coca-Cola foran måpende journalister. En «bruskrig» kunne blitt katastrofal for mineralvannindustrien.


TUSEN MIL FRA NEW YORK, der Afrika sør for Sahara og den arabiske verden møtes, strekker Khartoum og byens seks millioner innbyggere sine tentakler rundt den blå og den hvite Nilens krokveier. Det er mars måned, og trafikken i Sudans hovedstad er stinn av tidløse rickshawer og skinnende blanke Hummere. Under en sol som er spikret fast i senit, trosser en skog av heisekraner, boligblokker og minareter disen som vekselvis er fylt med sand og hete. I skyggen av salgsbodene utviser krydder- og sesamselgerne en stoisk ro overfor den lunefulle tørketiden. Årstiden sammenfaller med innhøstingen av gummi, landets fjerde viktigste landbruksprodukt og nasjonale stolthet. «Sudan uten gummi, det går det ikke an å forestille seg!» utbryter en gummihandler. «Det er Sudans gull,» legger en annen, Momen Salih, lyrisk til. «Den er mye viktigere for oss enn oljen!»

For å komme til de gigantiske akasiefeltene i Kordofan og Darfur som sysselsetter seks millioner bønder, må man kjøre åtti mil vestover på en snorrett vei som deler savannen i to gigantiske tvillingdeler. Langs veikanten er det sporadiske hytter og ensomme ryttere. Fargerike lastebiler fulle av matvarer og mennesker blander seg med villfarne kameler. Jorda blir rød. Baobabtrærne kaster sine silhuetter over ørkenhorisonten. Ved enden av asfalten ligger El Nouhoud, Sudans gummihovedstad.

Her arbeider bønder og handelsmenn på spreng for å få den ettertraktede sevjen ut på markedet. «Her er akasien selve livet!» forteller Ajab Aldoor, en fembarnsfar med mager kropp og ydmykt blikk. I førti år har han med macheten sin utført bevegelser som har gått i arv fra far til sønn i uminnelige tider. Sen ettermiddag er det perfekte tidspunktet å tappe akasiestammene på. To uker senere har kvae strømmet ut av snittene og dannet små klebrige klumper.

I likhet med millioner av bønder vet Aldoor ingenting om hva sevjen til slutt brukes til. Den selges for en håndfull sudanske pund til lokale handelsmenn. Sevjen renses, tørkes og knuses før den fraktes i jutesekker til storbyen El Obeid der den selges til høystbydende. Herfra bærer det så to hundre mil videre til Port Sudan ved Rødehavet, der råvaren befraktes i konteinere til foredlingsfabrikker i Vesten. Her ender den til slutt opp som et fint, hvitt pulver som så ekspederes videre til alle verdenshjørner.


I 2011 ER GUMMIHANDLERNE OPTIMISTISKE. De nye vekstøkonomiene har bidratt til å doble den globale etterspørselen siden 1985. Etterspørselen øker med tre prosent i året. «Hovedårsaken til denne veksten er produksjonen av brus, vitamindrikker og kosttilskudd,» forteller Paul Flowerman, direktør for selskapet PL Thomas, leverandør til næringsmiddelindustrien. «Alt ligger til rette for at naturgummi får en renessanse,» mener Thomas-Yves Couteaudier, som har laget en markedsstudie på vegne av Verdensbanken. «Ikke minst siden økologiske produkter er blitt så populært i Vesten,» tilføyer gummihandleren Salih og forteller at akasiesevjen gir en årlig inntekt på førti millioner dollar til Sudan. «Dessuten produserer vi den beste gummien i verden!»

Slik ser historien om arabisk gummi ut fra den lyse siden. Den mørke siden handler om at Sudan er en bannlyst stat internasjonalt og står på alle internasjonale svartelister. Militærregimets paranoia er tydelig i gatene i Khartoum, som er overfylt av plakater av general Omar al-Bashir. Bevæpnede politifolk og soldater er utplassert foran strategiske bygninger og broer. En utenlandsk journalist risikerer å bli lovformelig arrestert for å ha tatt et bilde. Oljeboomen har likevel åpnet Khartoum mot omverdenen: China National Petroleum Corporation og malaysiske og indiske oljeselskaper utvinner fem hundre tusen fat olje hver dag i Sudan. Men det er ingen spor av vestlige oljeselskaper etter at kanadiske Talisman Energy trakk seg ut i 2002. På restaurantene i hovedstaden sitter kinesere og libyere, mens amerikanere og europeere er et sjeldent syn. På hotell Coral avviser servitørene all betaling med kort med samme begrunnelse: «Vi tar bare imot kontanter. Vi er underlagt amerikansk embargo.»

Forklaringene på denne handelsboikotten må vi dra til Washington for å finne. Det er desember, og trafikkårene som forbinder klokketårnene ved Georgetown-universitetet med kuppelen på Kongressbygningen, virker numne av kraftig snøfall. Strømningene i Potomac er frosset fast under et tynt islag som gir fra seg et glassaktig lys. Men lobbyistene, diplomatene, journalistene og politikerne som følger nøye med på den nært forestående folkeavstemningen om uavhengighet for Sør-Sudan, nærmer seg kokepunktet. Blir avstemningen gjennomført på fredelig vis, kan det faktisk innebære en slutt på den lange diplomatiske vinteren mellom Sudan og USA.


DET ER INGEN TVIL om at Ted Dagne, innestengt på det vindusløse kontoret sitt på Capitol Hill, følger situasjonen med argusøyne. Han er ekspert på Afrikas Horn og jobber i Kongressens forskningsavdeling. I tjue år har han vært en av hjernene bak USAs utenrikspolitikk overfor Sudan. Forholdet mellom de to landene forverret seg etter al-Bashirs statskupp i 1989, men «det var i 1992 at amerikanske styresmakter virkelig begynte å interessere seg for Sudan», forteller Dagne. Hvorfor? I denne perioden ble Sudan oppfattet som en spydspiss for radikal islamisme, et land som druknet det nubiske opprøret i blod og tok imot terrorister som Carlos og Osama bin Laden med åpne armer.

Dagne bekrefter at han på denne tiden etablerte et «diskré nettverk», kalt The Council (rådet), sammen med åtte høytstående statstjenestemenn og politikere som var bekymret for hva Khartoum kunne finne på. Fra begynnelsen av 1990 bidro denne uformelle lobbyen til at USAs holdning overfor for Sudan ble gradvis tøffere. Dagne ble bønnhørt i 1993, da Clinton-administrasjonen satte Sudan på lista over stater som støttet terrorisme, etter at seks sudanske statsborgere var innblandet i det første attentatet mot World Trade Center. Samtidig fikk løsrivelsestilbøyelige opprørere i Sør-Sudan, som Dagne var i kontakt med, oppmerksomhet fra innflytelsesrike amerikanske politikere, noe som materialiserte seg i økonomisk og logistisk bistand.

I 1997 tok «haukene» Susan Rice og John Prendergast (henholdsvis assistent for ministeren for Afrika-politikk og Øst-Afrika-spesialist i USAs nasjonale sikkerhetsråd) til orde for en konfrontasjonslinje overfor Sudan. Bill Clinton konstaterte at det forelå «en uvanlig og ekstraordinær trussel mot USAs nasjonale sikkerhet og utenrikspolitikk» og undertegnet 3. november 1997 Executive Order 13067 om vidtrekkende handelssanksjoner mot Sudan.

Forholdet mellom de to statene forverret seg ytterligere utover 2000-tallet: 300 000 døde og to millioner flyktninger i Darfur fikk George W. Bush til å innføre nye sanksjoner, som Barack Obama har videreført. Det dreier seg om frysing av sudanske aktiva i USA, forbud mot import og eksport av varer og tjenester til og fra Sudan, samt forbud mot finanstransaksjoner med landet. Som pariastat og symbolet på ondskapen selv har landet siden måttet kjempe for å overleve i randsonen av den vestlige økonomien.

Men i kjølvannet av presidentordren i 1997 «oppdaget laboratoriet American Home Products, som lager medisinen Advil, at folk ville komme til å dø hvis det ble umulig å få tak i arabisk gummi,» forteller lobbyisten Janet McElligott. Mineralvannprodusenter sto overfor det samme problemet, da «den beste emulsjonen oppnås med sudansk gummi av hashab-kvalitet. Dette er en uunnværlig ingrediens,» tilføyer Dennis Seisun, leder for markedsanalyseselskapet IMR international. Apropos denne dyrebare råvaren uttalte tidligere utenriksminister Madeleine Albright: «Dette er problemet med sanksjoner: Det er ikke alltid så lett å se hvem som straffer hvem.»

I mangel av tilsvarende produkter av samme høye kvalitet måtte man sørge for fortsatt tilførsel av sudansk gummi, koste hva det koste ville. Mot slutten av 1997 var importøren Paul Flowerman den eneste inngangsporten for E414 på amerikansk jord. Firmaet hans holdt til i Morristown i New Jersey, og virksomheten sto i fare for å bli hardt rammet av blokaden. McElligott, som på denne tiden var rådgiver for den sudanske ambassadøren i Washington, Mahdi Ibrahim Mohamed, forteller at Flowerman ved flere anledninger var invitert på middag i diplomatens private residens i 2800 Woodland Drive i utkanten av Rock Creek Park, sammen med representanter for storkunder som American Home Products, Coca-Cola og Fanta.


SOM DEN GODE TAKTIKEREN HAN VAR, så Mohamed et mulig unntak for gummi som en Pandoras eske som ville åpne opp for andre tillempinger av embargoen. Man ble enige om å sende de amerikanske industrilederne ut i frontlinjen, mens den sudanske diplomaten skaffet til veie informasjon for å bygge opp under en finslipt argumentasjon: truede arbeidsplasser og – framfor alt – risikoen for at amerikanske næringsmiddelprodusenter skulle bli prisgitt franske gummigrossister som var svært aktive i Sudan.

De amerikanske importørene, som stort sett holdt til i delstaten New Jersey, henvendte seg naturlig nok til sin kongressrepresentant, demokraten Robert Menendez, som i sin tur kontaktet «Det hvite hus, president Clintons sikkerhetsråd og utenriksdepartementet», forteller Ted Dagne. Daværende utenriksminister Madeleine Albright var blant dem som fikk en telefon fra Menendez. Hun husker at hun spurte ham: «Hvordan kan du be om et unntak for Sudan samtidig som du så iherdig går imot ethvert unntak i sanksjonene våre mot Cuba?» (Menendez er sønn av kubanske innvandrere). Han svarte: «Arbeidsplassene.»1

Men Clinton-administrasjonen så til slutt bort fra Albrights innvendinger og lot konsekvensprinsippet fare. I juli 1998 kom dekretet Sudanese Sanctions Regulations som presiserte at embargoen gjaldt alt – unntatt arabisk gummi. Og for å spikre unntaket fast i lovverket fikk Menendez to år senere stukket det inn i et samlet regelverk om internasjonal handel. Tilfeldig? Neppe. Valgkampkontoene til demokraten viser at han samme år mottok donasjoner fra Chris Berliner, visepresident i gummiimportfirmaet Import Service Corporation, fra handelsforeninger som representerte mineralvannindustrien, og fra Coca-Cola-konsernet. Ifølge journalisten Steven Glazer fra Urban Time News, som gransket disse kontoene, mottok Menendez mellom 1997 og 2002 55 669 dollar i donasjoner fra selskaper i brus-, næringsmiddel- og legemiddelindustrien.

Menendez, som ikke har svart på våre gjentatte intervjuforespørsler, forsvarte sin handlemåte i 2000 i et åpent brev publisert i Washington Post: «Ingen bør gjøre forretninger med skurker. Men hvis disse skurkene kontrollerer et produkt som vi ikke klarer oss uten, finner markedet en måte å få det fram til butikkhyllene våre på.» (28. september 2000). Men dette året var Osama bin Laden en av skurkene det dreide seg om … Fire år tidligere var det kommet et notat fra det amerikanske utenriksdepartementet, som på bakgrunn av CIA-kilder kunne bekrefte at den saudiarabiske terroristen hadde sikret seg «tilnærmet monopol på mesteparten av gummieksporten» fra Sudan.2 «Det er fortsatt mulig at hver gang vi kjøper en kullsyreholdig drikk av amerikansk merke, bidrar vi til å fylle pengesekken til Bin Laden,» tordnet den republikanske senatoren Frank Wolf i Kongressen 7. september 2000, et år før angrepet på World Trade Center.

For å finne ut av de påståtte forbindelsene mellom gummihandelen og den på det tidspunktet ukjente Al-Qaida-gruppen, ba den amerikanske regjeringen nettopp Paul Flowerman om å oppgi navnene på de ansvarlige i gummieksporterende sudanske firmaer samt deres aksjonærer. Disse opplysningene ble ifølge forretningsmannen direkte overlevert Albright og hennes etterfølgere i utenriksdepartementet. Som et bevis på hvor viktig denne råvaren er, ble ikke eksporten stanset mens utenriksdepartementet jobbet med å avkrefte ryktene om terrorkoblinger. Trass i tilbakekalte ambassadører, de hasardiøse amerikanske angrepene på legemiddelfabrikken Al Shifa i august 1998, beskyldningene om folkemord i Darfur og den sterke gjensidige motviljen. «USA og Sudan hater hverandre, men de trenger hverandre,» bemerker en grossist. Selv om handelen med arabisk gummi reguleres av kvoter, har den alltid stått imot geopolitiske svingninger og vært usedvanlig stabil.


DETTE AMERIKANSKE DOBBELTSPILLET forgifter USAs politiske liv med jevne mellomrom. Black Caucus (gruppen av svarte kongressrepresentanter) har hele tiden gått inn for å fjerne dette siste handelsbåndet til det forhatte regimet i Sudan, mens den demokratiske kongressrepresentanten Maxine Waters forgjeves forsøkte å få dette til i 2007 med lovforslaget HR 3464. På den andre siden jobber «gummilobbyen», personifisert ved Menendez som i dag er senator, for å opprettholde handelen med Sudan, slik at det amerikanske forbruksmønsteret kan fortsette som før. Men verdens største stormakt mister troverdighet med sin inkonsekvente Sudan-politikk. «Hvis USA opphever sanksjonene mot arabisk gummi, vil landets fortjenstfulle diplomati ribbes for autoritet,» advarte Washington Post 10. september 2000. I Khartoum, der unntaksbestemmelsen er kjent for alle, veksler reaksjonene mellom latterliggjøring og stolthet av å være så uunnværlige.

Men selv om sudanske diplomater kommer med trusler i ny og ne, vet man at landet er altfor avhengig av sin amerikanske storkunde til å hevne seg gjennom egne handelstiltak. Office of Foreign Assets Control (OFAC), en offentlig instans som forvalter USAs sanksjonsregimer, opplyser at det per i dag er utstedt 25 lisenser. OFAC hevder også at det ble importert 8800 tonn gummi i 2009 og 10 450 tonn i 2010. Flowerman avviser imidlertid disse tallene, og mener det dreier seg om fem lisenser for totalt 4000 tonn. Men handelen fortsetter ufortrødent i det stille. Gummiforhandlerne blir tause så fort Sudan bringes på bane. Samtidigarbeider grossistene nå sammen med bistandsinstitusjonen United States Agency for International Development (USAID) for å spre forsyningskildene sine, for å ikke miste for mye anseelse blant amerikanske forbrukere som til stadighet fôres med bilder av George Clooney og Angelina Jolie som sprader rundt i flyktningleirer i Darfur.

Dette er et annet aspekt ved brusdiplomatiet: USA bruker sin innflytelse på bistandsområdet til å dekke den amerikanske næringsmiddelindustriens strategiske behov. Store volum med gummi eksporteres nå fra Senegal, Tsjad og Nigeria, slik at Sudan nå ikke står for mer enn femti prosent av den globale eksporten, mot nitti for tjue år siden. «Selskapene har også vendt blikket mot Kenya og Uganda,» tilføyer Dennis Seisun. Hva med å dyrke akasier i Frankrike? «Det ville ikke være lønnsomt,» svarer Frédéric Alland. «Det er ikke varmt nok, og plantasjene vil oppta for mye plass.»


EN INNVENDING som ikke forklarer hvorfor franske gummigrossister selger den foredlede råvaren under etiketten «Made in France». En fransk industrileder som ønsker å være anonym, forteller at han importerer gummi fra 14 land i Afrika og foredler den i Frankrike: «Vi bruker våre egne metoder. Forvandlingen fra rågummi til den ferdige varen som sendes ut av våre fabrikker, er enorm,» sier han og konkluderer dermed med at gummien «mister sin opprinnelse» før den eksporteres på nytt, blant annet til USA. «Men hvis amerikanerne kjøper arabisk gummi fra Frankrike eller Italia,» utbryter Isam Siddig, «er det til syvende og sist gummi fra Sudan de kjøper!»

«Det er noe muffens med hele opplegget!» sier Mansour Khalid, tidligere styreleder i Gum Arabic Company, mens ubekreftede rykter sier at sudansk gummi også transporteres gjennom Sør-Sudan, Eritrea og Etiopia, som ikke er underlagt amerikanske sanksjoner, for deretter å eksporteres videre til Vesten. Så hvis man legger til den gummien som fraktes via europeiske knutepunkter (anslagsvis 5000 ekstra tonn), er det store mengder sevje som ankommer østkysten av USA – takket være europeiske industriledere som garanterer kundene sine full diskresjon.

Mens Sør-Sudan i januar 2011 stemte for uavhengighet, håper sudanske diplomater at en fredelig deling av landet vil føre til en oppheving av de amerikanske sanksjonene – og dermed en økning i eksporten av arabisk gummi. I tillegg til å fjerne Sudan fra lista over stater som støtter terrorisme, er dette løftet et av de mange kortene som Scott Gration, USAs spesialutsending til Sudan, har i ermet for å styre Sudan i den retningen USA ønsker. Amerikanske gummiforhandlere følger situasjonen i Darfur tett. En stabilisering her vil føre til et oppsving i dyrkingen av akasier slik at forsyningene av E414 kan sikres. «Akasien er et frodig tre,» forklarer Jack Van Holst Pellekaan, konsulent i Verdensbanken. «Å plante det er et miljøtiltak» som kan tvinge tilbake ørkenspredningen i Sahel. Ifølge Van Holst Pellekaan, som er ansvarlig for et treplantingsprosjekt i Sør-Sudan, er samarbeidet mellom gummiproduserende land og deres vestlige kunder en «vinn-vinn»-situasjon. Og Paul Flowerman omtaler, i et subtilt ordspill adressert til sine sudanske kolleger, den edle sevjen som «forenende», et emulgeringsmiddel også for handelsinteressene til USA og Sudan. Når vi forteller om mirakelproduktet som skjuler seg i den ellevte skuffen i kuriosakabinettet i India House, lyser Van Holst Pellekaan opp. Mannen er overbevist: Arabisk gummi er «en råvare som kan skape fred».

Oversatt av G.E.