Dystre fremtidsutsikter i Polen

I disse dager skal Stortinget ta stilling til EUs datalagringsdirektiv. Erfaringer fra Polen viser at direktivet i sin nåværende form åpner for omfattende misbruk.

Norske Le Monde diplomatique fortalte i mars om hvordan politi og etterretningsorganer har overvåket journalister i Polen, Nederland og Tyskland ved hjelp av datalagringsdirektivet. I Polen har misbruk av datalagrede opplysninger i kombinasjon med mangel på statistikk om politiets anmodninger om innsyn i slike opplysninger vært spesielt omfattende, ifølge Den internasjonale Helsingforsføderasjonen. Katarzyna Szymielewicz, advokat og styreleder for personvernorganisasjonen Panoptykon Fondation (Fundacja Panoptykon) forteller her hvilke problemer Polen står overfor.


Har overvåkningen i Polen økt etter innføringen av datalagringsdirektivet?

Det er vanskelig å si. Datalagring er bare ett av overvåkningsverktøyene i Polen. Faktisk var datalagring – teknisk sett – på plass før datalagringsdirektivet ble innført. Trafikkdata hadde allerede blitt lagret i en eller annen form i ti år. Så det var ingen revolusjon på dette området. Selv tror jeg at hovedproblemene vi står overfor med overvåkning er at det mangler et eksternt tilsyn for de hemmelige tjenestene.

– Polen har hele sju uavhengige «sikkerhetsbyråer»: intern, ekstern, militær, økonomisk og antikorrupsjon. Disse byråene har ganske vidtrekkende myndigheter. Generalinspektøren for personvern har kun en svært begrenset tilsynsmyndighet over byråenes aktiviteter. Det er oppsiktsvekkende at de fleste av dem hevder at statistiske opplysninger om overvåkningstiltak er hemmelige. Dette forhindrer organisasjoner som Panoptykon i å samle sikre opplysninger om bruk av datalagring. Derfor ser jeg en stor risiko for at det kan begås menneskerettighetsbrudd på dette området. I en slik forstand forandret ikke datalagringsdirektivet på særlig mye.

– På en måte brakte begge direktivene – «Direktivet for personvern og elektronisk kommunikasjon» fra 2002 og Datalagringsdirektivet i 2006 – med seg en betydelig endring. Lagring av data ble fullt ut legitimert og gjort langt raskere og enklere. Regjeringen fikk endelig et påskudd til å åpne for innsyn i trafikkdata uten å måtte gå om domstolene. Ifølge polsk lov kan politiet nå sette opp egen programvare hos teleselskapene.

– Før datalagringsdirektivet ble innført, var det forsøk på å innføre liknende lover, men de ble avvist av parlamentet. Da EU skapte et juridisk rammeverk for datalagring ga det staten argumentet den trengte: At det er EU som tvang dem til å gå i en slik retning. Siden folk flest ikke engang vet hva som foregår i EU, var det ingen offentlig debatt, og regjeringen kunne innføre forordningene i datalagringsdirektivet. Hva vi har nå er etter min mening en gal iverksettelse, fordi det går langt hinsides de uttrykte formålene med direktivet. Ifølge polsk lov kan det nemlig bli brukt til å bekjempe all kriminalitet – ikke bare til å bekjempe grov kriminalitet, som var en av hovedbegrunnelsene for å innføre det.


Hvordan er overvåkning i dag sammenliknet med kommunisttiden?

– Vi mener det polske samfunnet overvåkes mer i dag enn for tjue år siden. Kun midlene og målet er annerledes. I kommunisttiden visste folk at de ble overvåket. Det var et fast innslag i dagliglivet, men samtidig også mer synlig og håndterlig. Overvåkerne var agenter i sivil og «naboer». Folk gjenkjente dem og unngikk dermed å avsløre for mye. Nå er det helt ulikt. Vi lever i en kommersiell tidsalder hvor teleleverandørene offisielt lagrer data om oss siden de trenger å vite mye om oss for å gjøre forretninger. Det samme er tilfellet med banker, flyselskaper, internettbutikker og sosiale medier. Og alle disse selskapene er forpliktet til å gi politi og etterretning tilgang til persondata når de ber om det. Vi er mer eller mindre bevisst på hvordan overvåkning foregår og hva slags type informasjon som blir lagret om oss. Data fra overvåkningskamera, data om passasjerer og personale på fly, bankdata, trafikkdata og medisinske opplysninger. Folk flest aner ikke hvordan overvåkningen av dagliglivet foregår og hvordan dette kan unngås. I kommunisttiden visste vi at hver eneste telefon kunne være avlyttet, så de fleste brukte ikke telefonen til å formidle ømtålige budskap. Men det var samtidig ganske vanlig med kun en telefon for en hel boligblokk. I dag bruker alle mobiltelefoner uten å være klar over at disse konstant overvåkes. Vi bruker ofte digitale kommunikasjonsmidler fordi «vi må», og fordi vi mener det er trygt.


Har holdningene endret seg etter at det ble avslørt at den polske etterretningstjenesten har misbrukt datalagringsdirektivet til å spionere på journalister?

– Jeg kan ikke gi deg et klart svar, siden bildet er en anelse mer komplisert. Det mest nøyaktige svaret jeg kan gi deg er antagelig nei. Ikke fordi avsløringene om misbruk ikke var sjokkerende. Men fordi folk flest ikke har noen forståelse av hvordan loven kan oversettes til politisk handling. Hvis du spør en person på gata: Hva mener du om overvåkning av journalister? Da vil du antagelig få et forutsigbart svar: Dette er vanvittig, det skulle ikke ha skjedd. Men den samme personen ville mest sannsynlig ikke peke på datalagringsdirektivet som et problem. I en allmenn forståelse av situasjonen er det nemlig ganske enkelt ikke noen forbindelse mellom denne bestemte delen av lovverket og overvåkning. – Vi forsøker selvfølgelig å øke bevisstheten hos velgerne, men en liten, spesialisert organisasjon som vår har begrenset påvirkningskraft. Derfor kan vi ikke drømme om å komme like langt som de har gjort i Tyskland, hvor det finnes en bred bevegelse mot datalagring.


I Norge har vi grovt sett en splittelse mellom de største partiene, som er for datalagringsdirektivet, og de minste, som er mot. Er dette også tilfellet i Polen?

– Igjen må jeg påpeke at da datalagringsdirektivet ble innført her, var det ingen seriøs debatt i parlamentet. I det minste ikke om de prinsipielle spørsmålene. Den mest tungtveiende faktoren var EU, som ingen så noe poeng i gå imot. Det eneste spørsmålet som de politiske grupperingene interesserte seg for, var hvor langt de kunne gå. Før direktivet ble innført, ville noen politikere på høyresiden ha svært lang lagringstid – 15 år. Jeg vet det høres ut som en spøk, men det var tilfellet. Og så innså de at Polen ikke kunne gå så langt siden EU kun hadde åpnet for maksimalt to år. Så på et vis har direktivet hjulpet oss med å legge bånd på latterlige krav fra høyresiden. Men samtidig ga direktivet regjeringen en unnskyldning til å legitimere bruken av datalagring som et vanlig overvåkningstiltak. For å oppsummere kort: Det var ingen seriøs politisk debatt på forhånd, og vi har ingen slik debatt nå. Vi forsøker imidlertid å utløse en debatt ved å stille kritiske spørsmål.


Burde EU bestemme under hvilke vilkår direktivet burde gjelde og hva slags fagpersoner som kan betraktes som kompetente til å anmode om innsyn i lagrede data?

– Ja, definitivt. Peter Hustinx, EUs ombud for personvern, sa under en konferanse om datalagringsdirektivet at det bare forteller halve historien. Det han mente var at direktivet er et mektig overvåkningsverktøy, men uten tilstrekkelige garantier for at menneskerettighetene blir beskyttet. Det er ikke rettferdig. Hvis EU ikke ønsker at direktivet i praksis skal forbli et undertrykkende og kontroversielt instrument som begrenser våre grunnleggende rettigheter, må det innføres effektive beskyttelsestiltak. Mangelen på slike tiltak åpner for misbruk. Alt vi kan gjøre nå er å kjempe lokalt, overfor våre parlamenter og grunnlovsdomstoler for å tvinge gjennom begrensninger.

– Et slikt scenario er ikke å foretrekke, siden det ikke er noen jevn kamp: Staten vil alltid være sterkere enn det sivile samfunnet i utformingen av lover. Direktivet burde heller omformes til et verktøy for å begrense statens makt til å overvåke. Hvis EU velger å beholde datalagringsdirektivet, burde de påkreve rettslig kontroll med anmodninger om tilgang til trafikkdata, begrense antallet instanser som kan søke om slik adgang og under hvilke omstendigheter slike data kan blir brukt til å oppklare forbrytelser.


Ifølge Helsingforskomiteen har de polske myndighetene hatt en notorisk mangelfull praksis med å føre statistikk over grunner til og omstendigheter rundt hvordan anmodninger til lagrede data finner sted.
Tror du kvaliteten på statistikken vil forbedres i de kommende år, og vil den polske regjeringen være villig å endre lovene etter misbruksavsløringene?

– Jeg håper det skjer. Vi jobber hardt med saken akkurat nå. Vi har utløst en seriøs offentlig debatt ved å avsløre data samlet inn av byrået for elektronisk kommunikasjon, om det totale antallet anmodninger om innsyn i datalagrede opplysninger, som var på en million i 2009. Etter disse avsløringene har statsminister Donald Tusk spurt ministeren med ansvar for de hemmelige tjenestene om å undersøke hva som har foregått. Minister for sikkerhetstjenestene, Jacek Cichocki, påbegynte sin egen granskning og spurte hver eneste av landets etterretningsorganer om å legge fram detaljerte opplysninger om antallet og typer anmodninger de var ansvarlig for.

– Da vi møttes en måned senere under en offentlig debatt arrangert av ombudsmannen for borgerrettigheter, sa Cichocki offentlig: Vi har hatt en granskning, men det er svært vanskelig siden ikke alle etterretningsorganisasjonene vil gi meg de opplysningene jeg ba om. Dette skjedde angivelig fordi et svært viktig organ – politiet – aldri lagret slike data! De holder med andre ord ikke oversikt over hvor ofte og for hvilke formål deres tjenestemenn drar nytte av datalagrede opplysninger. Samtidig hevder de at vi ikke kan vite hvorfor det finnes et loggsystem, fordi det er fortrolig informasjon. Derfor kan ikke Cichocki dele denne kunnskapen med oss. Det viste seg også at det er umulig å få tilgang til detaljerte opplysninger fra domstoler og aktorer som også kan bruke datalagret informasjon. På grunn av dette har vi bare halve bildet – noe som tilsvarer mindre enn halvparten av anmodningene om datalagrede opplysninger har blitt redegjort for i de offentlige granskningene. Denne halvparten av kaken er fordelt mer eller mindre likt mellom de mest sentrale etterretningsorganisasjonene. Et interessant faktum er at Grensevakten har vist seg å ha anmodet flest ganger om lokaliseringsdata og telefonregninger. Hovedmålet til Cichocki ved å gjennomføre granskingen var å bevise at vår påstand om at situasjonen i Polen er feilaktig. Hovedargumentet i hans selvforsvar er at mellom halvparten og to tredjedeler av anmodningene var rettet mot abonnementsdata. De resterende angikk lokaliseringsdata og telefonregninger. Etter vår mening opererer lovens håndhevere i Polen fremdeles langt fra der hvor borgerne gjerne vil at de skal være. Det er viktig å huske på at datalagring ikke bare blir brukt til å etterforske alvorlig kriminalitet. Trafikk-, lokaliserings- og abonnementsdata kan anmodes om under en hvilken som helst juridisk prosess, inkludert sivilrettssaker og skilsmissesaker. For eksempel: hvis en part i en skilsmissesak vil bevise at den andre har en elsker, kan han eller hun ofte forlange at tidligere telefonregninger blir brukt som bevis. Og retten innvilger gjerne en slik anmodning fordi det ikke finnes noen begrensning i loven om bruk av trafikkdata.


Kan journalister i Polen forvente å bli overvåket for en hvilken som helst grunn?

I praksis kan det skje, ja. Selvfølgelig står det ikke noe sted i polsk lov at noen har rett til å overvåke journalister. Tvert imot – de har formelt sett ganske mye beskyttelse i lovverket. Men når du ser på hvordan de hemmelige tjenestene opererer i praksis, hvor lite de blir sett i kortene, og hvor vide fullmakter de har fått under de eksisterende datalagringsreglene, er fremtidsutsiktene ganske dystre. Jeg vet ikke hvordan journalister flest ser på denne situasjonen. Alt jeg vet er at de journalistene som er blitt berørt av den omtalte overvåkningssaken, fikk visse problemer med kildene sine, som ble skremt. Etter at de hemmelige tjenestenes illegitime bruk av trafikkdata ble avslørt, hevdet enkelte av kildene som hadde samarbeidet med journalistene da de ble overvåket, at det var grunnen til at de hadde mistet stillingene de hadde innen offentlig administrasjon, og at ble utsatt for andre typer trakassering. Men siden hendelsen var av enorme proporsjoner og velkjente journalister var innblandet, forventer jeg at det hadde en lammende virkning, særlig på granskende journalister. En kan frykte at hvis en journalist blir innblandet i en alvorlig politisk affære og kommer på sporet av noen kontroversielt, så vil hun eller han risikere å bli overvåket. Fordi det er så lett.
© norske LMD

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Mexicos uavhengighet i avhengigheten

Neste sak

En klassisk militarisert stat

Andre saker om Polen

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.