Flyktningen, estetisert



Jeg føler et ubehag ved en ny film og en kunstinstallasjon med flyktningen som tema. Men ikke av den vanlige grunnen.

I filmen Imagining Emanuel tar Thomas A. Østbye tak i vårt blikk på en papirløs flyktning fra Afrika. Den unge mannen flyktet fra borgerkrig i Liberia via propellrommet til en båt på vei til Norge. Deretter ble han innesperret.

Temaet griper. Asylsøkeren Emanuel følte seg rettsløs og betydningsløs, han ønsket å dø. Regissøren retter et speil mot oss, publikum, for å få oss til å reflektere over vårt eget kategoriserende blikk. Filmen har dessverre en noe «naiv» fortellerstemme og formen er litt kunstlet. Østbye har allerede i sin prisbelønte Human (2009) kopiert innhold og form fra danske Jørgen Leths film Livet i Danmark (1972), med mennesker isolert i et studio plassert mot svart bakgrunn. Dette grepet er gjentatt i Imaging Emanuel. Politi og sosialarbeidere filmes også med en «kunstnerisk» kameradveling, der de sitter stirrende og venter. Mitt ubehag er knyttet til denne kopistvirksomheten til regissøren, men også til formgrepet. Ja, vi er alle er sårbare mennesker, også politimannen som følger reglene. Men formen skaper distanse til temaet. Noe umenneskelig framtrer, som jo er et uttalt poeng fra regissøren, men det oppleves som for kunstnerisk flinkt. Imaging Emanuel gjør i en viss forstand vold på, eller mer presist, bruker «flyktningen» som estetisk filmobjekt. Emanuel ber tross alt om å bli akseptert som menneske fremfor et dyr – som en som kan arbeide.


ENGELSKE ISAAC JULIEN2 framstiller på lignende vis «flyktningen» i de to installasjonene som vises på Kunstnernes Hus i Oslo fram til 19. juni. I Fantôme Créol (2005) krysses scener fra afrikanske byer og ørkenlandskap med arktiske strøk. Fotograferingen er skarpt kompositorisk og fargesterk med føtter, sykkelhjul, hender, ansikter, soldater, dans – og et par vandrere, en hvitkledd stirrende kvinne (Vanessa Myrie, se bildet under) i sanden i Sør, og en svartkledd mann på en isbre i Nord. Kinoen er også tema – her dveles ved rundkjøringen kalt «Place des Cineastes», utekinoer i sanden, rullende filmruller. Historiske klipp fylles inn, soldater, Kongos myrdede statsminister Patrice Lumumba.

Den andre installasjonen har tittelen WESTERN UNION: Small Boats. Den viser afrikanske flyktninger som tar seg til Italia via Libya. Flykt-ningene fotograferes så omhyggelig fargerikt og formfullendt at man blir fullstendig betatt av de menneskene og bildene. Mitt ubehag er der igjen, og forsterkes av Iain Chambers3 omtale, en kort katalogtekst som namedropper rundt ti kulturteoretikere. Flyktningenes situasjon estetiseres og abstraheres så til de grader at skjønnhet og teori tar over plassen til de virkelige flyktningene: Kamerakontraster gjennom gitter fra en hule ut mot havet; et marmorsvaberg med fem vakre unge mennesker, blå båter på solfylte strender.

Ubehaget går over. Jeg rystes av det dekadente palasset med grønnplysjmøbler, lysekroner og leoparden med menneskelig ansikt malt på gulvflisene. Danserne som vrir og ruller seg i palassets steintrapper i Sør eller på hard snø i Nord, kroppene som vrir seg under vann, før alle de seks i båten ligger «druknet» i sølvpapiraktige bodybags på den italienske turiststranda. Utstillingsrommets dundrende lyd og fem lerret berørte meg.


PÅ VEI UT AV UTSTILLINGEN minnes jeg hva Giorgio Agamben skriver om «flyktningen», om det «nakne menneske», de rettsløse Andre, de som kan drepes uten straff, som «ikke har noen som helst politisk verdi».4 De papirløse er ikke «mennesker», suveren nasjonal statsmakt tar kontroll over disse menneskekroppene. En milliard av jordens befolkning antas i kommende tiår å ville migrere på jakt etter bedre livsbetingelser og arbeid. Denne globaliseringen fra Sør er uautorisert, men ustoppelig.

Mitt ubehag, er at Østbye og Juliens verk beveger seg i et grenseland hvor flyktningene gjøres like «nakne» som den upersonlige statsmakten gjør dem – ved å redusere dem til estetiske objekter.

© norske LMD. truls@lmd.no


Fotnoter:
1 Vist på NRK2 26. januar. Internasjonal premiere i Toronto på Hotdocs i mai.

2 Født 1960, bor i London. Se www.isaacjulien.com.

3 Se også Iain Chambers, Rosalee Goldberg og Martina Kudlacek, Isaac Julien: Western Union ? Small Boats, Walther Konig, 2009.

4 Se Giorgio Agamben, Homo Sacer, den suverene makten og det nakne livet. Valdisholm forlag 2010, s. 155.