Venstresiden, den radikale så vel som den reformistiske, har ikke klart å utnytte finanskrisen eller skepsisen mot den økonomiske liberalismen som denne har skapt. I en tid da finanskapitalismen framsto som ideologisk svekket, opplevde sosialdemokratene et historisk nederlag ved valget til EU-parlamentet i 2009. På den andre siden av Atlanteren blåste det en høyrevind ved mellomvalgene i 2010 som gjorde at Barack Obama og Demokratene mistet flertallet i Representantenes hus.
Dette tilbakeslaget sammenlignet med 1990-tallet underbygger hypotesen om en høyrevridning i de vestlige landene som er utbredt i politiske og intellektuelle kretser. Denne hypotesen blir ofte trukket fram for å forklare, med begreper som den italienske marxisten Antonio Gramscis «kulturelt hegemoni», for eksempel valgseieren til Nicolas Sarkozy i 2007. Trakk ikke den nyvalgte franske presidenten nettopp fram Gramscis begrep da han gratulerte seg selv med å ha vunnet kulturkampen?
Ifølge denne fortolkningen er venstresidens idealer ikke lenger i takt med dagens samfunn, som kjennetegnes av en økende forbrukerindividualisme og en hedonistisk tilbaketrekning til privatsfæren. «Historiens gang» skal på et eller annet vis ha ugyldiggjort venstresidens prinsipper, gjort dem utdaterte og overflødige. Kort fortalt, tiden står i høyresidens tegn.
Raffaele Simones bok Il mostro mite. Perché l’Occidente non va a sinistra1 (Det milde monsteret – Hvorfor Vesten ikke går til venstre) har vekket mye oppmerksomhet i Italia og Frankrike, der den ble oversatt i fjor. I boka støtter den italienske filosofen og lingvisten tesen om en vestlig høyre-dreining. Ifølge Simone er venstresidens tilsynelatende uvegerlige svekkelse, eller nedgang, knyttet til modernitetens kultur, som han kaller et «mildt monster». Dette totale økonomiske og ideologiske systemet, som favoriserer en ny høyreside sentrert rundt medier, forbruk og individualisme, undergraver på fundamentalt vis venstresidens prosjekt. Boka er skrevet av en intellektuell som kaller seg progressiv, men framviser en radikal pessimisme. På tross av at den er dedisert til «de som fortsatt tror», er det ingenting som tyder på at dette er tilfellet for forfatteren.
Bokas hypotese reiser noen svært reelle spørsmål. Den økonomiske liberalismens ideologiske dominans er godt forankret i et kulturelt samfunnssjikt og finner her støtte til omfattende samfunnsendringer som ventresiden ikke tilstrekkelig har vært oppmerksom på, eller som den selv har legitimert. Men den er også reduksjonistisk: Er ikke «den nye høyresiden» nettopp sterk på grunn av en svekket venstreside?
LIBERALISMENS DOMINANS hviler ifølge Simone ikke bare på økonomien. Den bygger på en dyptloddende kulturell dynamikk. Forbruk, nyt, hold deg ung! Disse permanente påbudene er blitt hegemoniske, og forsterkes ytterligere av den digitale teknologien. Kapitalismens styrke er dens evne til å forme individuelle liv, til uavlatelig å skape nye avhengigheter og nye behov. Den støtter seg på en narsissistisk kultur: Ifølge Simone er «den lidenskapen som stimuleres og opphisses mest, og som oftest trekkes fram i moderniteten, egoismen, det vil si fokuset på meg-selv». Forbrukersamfunnet bidrar til den allmenne svekkelsen av lidenskapen for politikk og demobiliserer arbeiderklassen, som ikke lenger søker sin egen identitet, men forsøker å framstå som det borgerskapet den ønsker å bli.
Økt forbruk leder til en «ekstrem konsentrasjon om nået» – framtiden tømmes for innhold, ideen om framskritt diskvalifiseres. Som en virkning av samfunnets gjennommedialisering utviskes skillet mellom virkelighet og fiksjon – alt blir skuespill – og venstresidens ideologiske rasjonalitet blir uforståelig.
Denne kulturelle utviklingen undergraver relevansen til ethvert prosjekt for å endre samfunnet. Grunnen forsvinner på en måte under beina på venstresiden. Forfatteren unnlater sikkert og visst ikke å trekke fram svakhetene til sin egen reformistiske gren av denne familien: ledernes moralske fallitt, partienes intellektuelle forfall, den politiske tenkningens tilbakegang … Denne venstresiden gravde sin egen grav da den ga kast på arbeiderkampen: Den holder arbeiderklassen skjult og usynlig, ser på den som «umulig» og dermed uforsvarlig. Prinsippene dens er dermed blitt «generelle og vage, tilforlatelige, åpne for diverse kompromisser og skiller seg ikke særlig fra de andre posisjonene». Med utgangspunkt i den italienske venstresiden, som Simone beskriver som utvannet, som for hvert år som går mister styrke og blir en «tynn og smakløs» væske.
Men hovedpunktet befinner seg ikke her. Nedgangen skyldes også en «årsak med en større og mektigere historisk styrke som det er vanskelig å kjempe mot». «Med tilsynekomsten av den globaliserte forbrukermoderniteten framsto ’venstreidealene’ – de som skiller venstresiden tydelig fra høyresiden – ikke lenger tidsriktige». Med underholdningens allmenne utbredelse og dens umiddelbarhetskultur, forsterket av en slags politisk «avdanning», klarte ikke venstresiden og dens «oppofrende» prinsipper å kjempe lenger. Venstrepolitikken er på en måte blitt nedkjempet av tidsånden. Den er blitt desorientert, den er ikke lenger forankret i virkeligheten og klarer ikke å vekke individenes begjær.
«Det nye høyre» framstår stadig mer i takt med moderniteten. Valgseirene skyldes i mindre grad innholdet i de politiske prosjektene enn denne høyresidens evne til å tilpasse seg tidsalderens framherskende trekk. Høyresiden som tradisjonelt sett har forsvart en moderasjonslinje (moralske verdier med sterke konnotasjoner om oppofring) har nå tatt stilling i favør av forbruket, også av den prangende sorten. Ved hjelp av mediene framstiller den seg som «en diffus og uhåndgripelig mentalitet, en flytende ideologi, et sett holdninger og væremåter som man finner overalt, på gata, på tv og i avisene». «Det nye høyre» viser seg dermed mer som en kultur enn en konkret politisk kraft. Ultrakapitalistisk preker den suksess, rikdom og forakt for intellektuelle aktiviteter. Tilsynelatende mer knyttet til samtidsindividets umiddelbare interesser, overlater den en svekket venstreside som er innlemmet i historiens gang til dens bleke og utdaterte arkaismer.
IL MOSTRO MITE er forvirrende lesning. Alt framstår som både sant og falskt. Simone griper skarpt tidsånden og dens evne til å skade eller kvele venstreverdiene, men han gir en grovkornet forklaring på de underliggende mekanismene. Hvor vil han hen?
Hans tvetydige kritikk av moderniteten henter like mye fra tidligere tiders anti-demokratiske eller reaksjonære strømmer, fra Tocqueville, som fra de mest kritiske, men estetiserende perspektivene til Guy Debord og Jean Baudrillard (kritikken av «skuespillsamfunnet» og avrealiseringen av samfunnet). Simone fordømmer venstresiden for å ha forlatt arbeiderklassen, samtidig som han avviser at marxisme og klassekamp har noe for seg i dag. Filosofen gir ingen virkelige holdepunkter for den nye venstresiden han kaller på: Må den gi etter for tidsånden, oppløse den eller skille lag med den?
Simones analyse leder bare til en slags ekstrem «forfallspessimisme». Han forbigår i stillhet de nye formene for motstand og radikalitet, forsøkene på intellektuell redefinering av venstresiden eller de «post-materialistiske» verdiene som har dukket opp rundt miljøkampen. Konteksten til Il mostro mite er den italienske «berlusconiseringen», som forfatteren litt forhastet utvider til alle de vestlige demokratiene. Bling bling-framtoningen til Nicolas Sarkozy er definitivt en del av tidsånden som Simone beskriver, samtidig gjorde Sarkozy «oppofring» og «verdien av arbeid» til slagord i valgkampen i 2007. Og snakker ikke venstresiden også om oppofringer?
I Frankrike fortjener tesen om en verdimessig høyrevridning en større nyansering. Franskmennenes økonomiske preferanser, slik de framsto i de mest detaljerte meningsmålingene i 2007,2 er en kombinasjon av liberalisme og antiliberalisme, alt etter hvilken sak det dreier seg om. Enkelte av høyresidens kampsaker møter et voksende ekko i befolkningen: innskrenkning av streikeretten innen offentlig transport og trygdeytelsenes passiviserende virkning. De individualistiske konkurranseverdiene finner stadig mer gjenhør i de lavere samfunnssjiktene. 61 prosent av arbeiderne og 68 prosent av lønnsmottakerne i meningsmålingene er «helt» eller «delvis» enig med at «bedriftene må få større frihet».
Likevel er de spurte svært positive til statlig inngripen i økonomien, vern av arbeidsmarkedet, omfordeling av rikdom (57 prosent er for at man bør «ta fra de rike og gi til de fattige»). Verdier som likhet og solidaritet er altså fortsatt godt forankret i befolkningen og det er overilt å påstå at samfunnet er i ferd med å bli mindre solidarisk. Om en del av de lavere klassene har gått over til høyresiden, skyldes det mindre at de er tilhengere av det liberale prosjektet enn at høyresiden har visst å spille på deres ønsker om mer beskyttelse og verdimessig orden. «Den økonomis-ke usikkerheten skapt av den nye kapitalismen har fått en del av arbeiderklassen og middelklassen til å lete etter trygghet andre steder, i et ’mo-ralsk’ univers, som ikke endrer seg for mye, som vil rehabilitere eldre og mer velkjente atferder.»
SIMONES PESSIMISME blir enda mer kritikkverdig i bokas siste sider. Her utvikler han et essensialistisk menneskesyn – menneskets egoisme gjør at det av natur heller mot høyre – som minner sterkt om det utilitaristiske menneskesynet til nyliberalismen, som forfatteren fordømmer i kraftige ordelag …
Ikke desto mindre, hvordan kan man bestride at venstresiden ikke har satt kulturkampen på toppen av sin intellektuelle dagsorden og at den har mistet evnen til å «gi form til verden», for å gjenta forfatterens formulering? Den liberale moderniteten har på grunnleggende vis destabilisert venstresidens kulturelle og moralske forutsetninger. Alle sosiale formasjoner, selv de minst tvangsmessige, har en «ånd» som er uunnværlig for den etablerte ordens funksjonsmåte. Formasjonene utånder en subjektiv konsensus og dermed legitimiteten ordenen trenger. Kapitalismen kan ikke utvides uten å forvandle mennesket og dets subjektivitet. Liberalismen er et antropologisk og kulturelt prosjekt som ikke bare forsøker å forvandle atferden til de som styrer, men også handlingene til de som blir styrt.
Høyrevridningen Simone beskriver er skapt av sosiologiske endringer som han ikke gir seg selv midlene til å analysere, dermed bidrar han til å fatalisere dem: nedgang i subjektiv klassetilhørighet, politisk demobilisering i de lavere klassene som følge av venstrepartienes organisatoriske svekkelse, samfunnsmessig oppspaltning og individualisering, ulike prosesser med sosial deklassifisering, en aldrende befolkning, forstadsvekst. Disse utviklingstrekkene skaper ikke entydige politiske virkninger, men er i dag ikke til fordel for venstresiden. Andre kan imidlertid være det, for eksempel et høyere utdanningsnivå.
Dessuten blomstrer forbruksverdiene og liberalismen i fravær av en venstreside som ikke stiller annet opp mot den enn sitt kulturelle og ideologiske tomrom. Redusert og usikker på sin egen identitet, har den lagt veien åpen for kritikken til en selvsikker høyreside som forsøker å splitte lønnsmottakerne og sette de ulike gruppene opp mot hverandre. I bunn og grunn tilbyr debatten om høyrevridningen en forståelsesmåte som er tilpasset de politiske og sosiale realitetene. Den er blitt ønsket velkommen fordi den unndrar venstreorganisasjonene for deres ideologiske ansvar for svekkelsen av den progressive kulturen. Og fordi den legitimerer en «resentrering» som gjør at de igjen kan komme i takt med «opinionen». Fatalismen i denne hypotesen kan avføde en form for forsakelse og forsterke den intellektuelle avvæpningen av venstresiden.
Men venstresiden er historisk bygd på en dynamikk med politisering av samfunnet, politisk integrering, et permanent arbeid med å utdrive «naturlige» bevis (sosiale ulikheter). Det er lettere å akseptere nederlaget når man ikke er villig til å ta opp kampen.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Simone Raffaele, Il mostro mite. Percé l'Occidente non va a sinistra, Garzanti, Milano, 2008. Fransk oversettelse: Le Monstre doux. L'Occident vire-t-il à droite?, Gallimard, Paris, 2010.
2 Etienne Schweisguth, «Le trompe-l'oeil de la droitisation» (Høyrevridningens illusjon), Revue française de science politique, vol. 57, nr. 3-4, Paris, juni-august 2007.
3 Serge Halimi, forord, Thomas Frank, Pourquoi les pauvres votent à droite (Derfor stemmer de fattige til høyre), Agone, Marseille, 2008.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
