Livet på dynga



Den brasilianske kunstneren Vik Muniz fikk det for seg å bruke Rio de Janeiros søppelfylling, Jardim Gramacho, i et kunstprosjekt som også involverte de lokale catadores, de som sorterer avfallet når det tømmes på fyllinga. Innlysende nok er gjenbruk/resirkulering et motiv som oppgis, og dertil ytrer Muniz et personlig ønske om å yte noe tilbake etter at han selv har nådd en komfortabel levestandard som internasjonalt anerkjent kunstner. Med utgangspunkt i resirkulering skal materiale og objekter fra fyllinga gjenbrukes i et kunstverk og – spoiler – selges på auksjon i London. Underveis i prosjektet blir han og vi mer involvert – på godt og vondt – i de enkelte catadores’ skjebner enn hva som var intensjonen.







Altså, en fetert kunstner «going slumming» i all veldedighet …

Det er vanskelig å ikke være skeptisk til et slikt prosjekt. I tillegg har dette temaet unektelig et visst folkehøyskolepreg over seg, for ikke å nevne hvor glatt selve motivet med «livet på søppelfyllinga» føyer seg til noen litt for åpenbare tendenser innen dokumentarfilm. I det hele tatt består Waste Land av urovekkende mange elementer som kan sette seg i vrangstrupen.

For hvor mange «avslørende» skildringer av «livet på skyggesiden» skal vi serveres, hvor mange uteliggere, ungdommer med adferdsvansker eller sakesløse urbefolkninger skal dokumenteres før dokumentaristene begynner å legge lista litt høyere, før spørsmålet om hvorfor blir litt mer påtrengende? Over tid dannes inntrykket av at slike tema er produkt av hva man for høflighets skyld bør kalle tradisjon snarere enn utslag av kresne valg.

En godt rotfestet tradisjon er det også. Den kolombianske filmen Agarrando Pueblo tok i sin tid et oppgjør med dokumentaristers ortodokse og smått perverse jakt på fattigdom, inklusive illudert sådan. Den ble laget så tidlig som i 1977. Utålmodigheten med lidelsespornografi er med andre ord ikke av nyere dato. En nærliggende forklaring er den berettigede, men ofte forkjærte hang til å gå «bak fasaden», røre litt rundt, og så håpe at noe av det som virvles opp har offentlig interesse, eller på annet vis er saftig nok til å selges.

Dette kan jo være utslag av en verdensanskuelse med egne tradisjoner utover dokumentarens domene. Konene ved vannposten har jo i uminnelige tider gjort sin utrettelige innsats for allmenn opplysning, ikke minst av andres privatliv; så kan det jo tenkes at forestillingen om Sannheten bak sløret fikk varm luft under vingene av et århundre med koffert-metaforikk, annen popularisert freudianisme og tilliggende forestillinger. Ikke til å undres over at dokumentarister trekkes som fluer til lorten som dokument, som selve beviset på fanden: korrupsjon, velferdsstatens fallitt og andre eksempler på forbrukersamfunnets elendighet.


MED SLIKE TRADISJONER I BAKHODET er man jo en smule betenkt i møte med et prosjekt som Waste Land, hvor man altså finner urovekkende mange av ingrediensene til en kraftlunsj full av dokumentarkitsch: De Andre, de der ute, fattigfolket, for sikkerhets skyld på søpledynga, og attpå til med en fetert kunstner som skal tilby de underprivilegerte en håndsrekning og en stakket stund i solen. Alt ligger til rette for en dokumentaropplevelse av det virkelig vemmelige slaget. Så gjenstår bare spørsmålet: Hvor bedervet er den?

Etter å ha forsikret seg om at det er rimelig trygt å jobbe i Jardim Gramacho, selv om den blant annet ligger ved en favela, går Vik Muniz i gang. Vi introduseres for noen av de lokale pellerne, og det er like greit å konstatere først som sist at det er disse som er filmens motor, filmens personlighet og etter hvert kunstprosjektets ansikt ut i verden. Det er portrettet av catadores-formannen Tião i Marats død-positur (se bilde) som til sist går under hammeren i London

Vi møter et bra lag, et godt knippe personligheter denne filmen ville vært fattig uten. Det er vanskelig å beskrive brasiliansk sjarm uten bruk av klisjeer, og det faktum gjør i seg selv deres adferd desto mer imponerende. Det er bare å slutte seg til observasjonen Muniz gjør seg underveis om «den menneskelige faktor»: «Så langt det beste vi har møtt her». Sant nok, visste man ikke at det foregår i Brasil, så ville man skjønt det allerede etter fem minutter. Det er noe med hvordan de møter oss, og ikke minst hvordan noen av kvinnene møter kamera. Sambaens og karnevalets hjemland – det er ikke til å komme utenom.

En av dem vi hilser på er veteranen Valter (som dessverre døde kort tid etter innspillingen). Hans framtreden er forekommende og med en verdighet som provoserer noen varme tanker om vårt hjemlige snakk om «dannelse». Stilt overfor en slik framtoning virker slike idealer som irrelevante «Lille Lord Fauntleroy»-takter. Muniz & Co sier det for oss igjen, med et hjertesukk av en observasjon: Det er noe med «måten disse menneskene fører seg på».

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de umiddelbart blir langt mer involvert i deltagernes personlige skjebner enn planlagt. Det er vanskelig å forestille seg hvordan de skulle ha greid å unngå det, så uforbeholdent imøtekommende og åpenhjertige som catadores’ene er. Eksempelvis er Isis, en av kvinnene som presenteres, i overkant sjenerøs når hun legger ut om sine tidligere familieproblemer, rus osv. Det er dette som kalles å by på seg selv, og Isis og de andre er som nevnt filmens overlegent sterkeste ressurs, men her ligger det også et aldri så lite dilemma, og med det den eneste innvending som gjenstår av ovennevnte skepsis til dokumentarens sløvere konvensjoner.

For når Muniz & Co har sin pliktskyldige selvransakelse (litt for galleriet), så er diskusjonen begrenset til problematikken ved det å ta disse menneskene ut i en annen og bedre verden, for så å plassere dem tilbake på fyllinga. Muniz har ingen problemer med å legitimere dette, men de kunne likevel gjort seg noen tanker om det å la en ung kvinne som tydeligvis har en del å drasse på, velte sin mentale bagasje ut i offentligheten, uvant som hun åpenbart er med å «bli sett».

Om dette lyder snerpete på deltagernes vegne, så er det bare å minne om den fransk-algeriske dokumentaristen Christian Poveda, som ble henrettet på vei hjem fra en av barrioene i San Salvador i september 2009. Noen av de som ble dømt for drapet var mara-medlemmene han portretterte i filmen La vida loca (2008). Det følger åpenbart et visst ansvar med å forvalte andres offentlige framstilling. I Waste Land har vi sågar å gjøre med en kunstner som gjør sine anfektelser eksplisitt. Desto mer synd er det at regissør Lucy Walker ikke helt følger opp på dette punktet.


ÅPENLYS HENSYNTAGEN er det ellers hele veien gjennom: «Det er du som er den gode, det er du som har gjort dette», hører vi Muniz fortelle en av dem underveis. Det er nesten så klasse- eller statusforskjellene aksentueres via fortrengning. Men bare nesten. Som motvekt til dette og ovennevnte innvendinger til prosjektet generelt kommer det faktisk godt med at Vik Muniz poengterer at han selv har en beskjeden bakgrunn, og godt kunne ha endt opp i en lignende situasjon. Det kan sikkert lyde som et slags omvendt snobberi og kamuflert selvskryt, men i denne settingen faller betraktningene fremfor alt som betimelige refleksjoner heller enn som koketteri.

Muniz viser gjennomgående en kledelig oppriktighet for prosjektet, og om han i enkelte scener kan fremstå som noe velmenende, så blir det allikevel aldri direkte nedlatende. Scenen der han forteller dem om gallerigjesters ritualer med å gå nært innpå («for å se materialet»), tre noen steg tilbake («for å se ideen»), er betegnende for rollen han spiller i prosjektet: en aficionado, simpelthen, med kunst i fokus. Ellers er han vel så fascinert av disse menneskene som vi blir.

Så om regissør Walker blir litt fartsblind underveis, eller mer presist: blendet av deltagernes sjarme, så bør hun ikke klandres for det. Waste Land er et godt eksempel på hvor kjapt det kan gå å bli forført av «folket i felten». Man er som publikum umiddelbart alliert, etter å ha blitt deltager i deres personlige problemer, og man tar seg i å nære små bekymringer på deres vegne. Det er eksempelvis vanskelig å venne seg til hvor ufortrødent de gyver løs på søplelasset straks det renner av lasteplanet. Kunne de ikke vente til støvet har lagt seg, i det minste? Hva med glasskår, sprøyter og den slags?

Som filmskaper er nok Lucy Walker mer av en ordniær dokumentarist enn noen essayist, men det skal ikke brukes mot henne, all den stund hun ikke foregir å levere mer enn hun gjør. I den grad man savner noe, så skyldes det kanskje noen ubevisste forventninger som dras i gang av en tittel man trodde var lånt fra verdenslitteraturen.

Den eneste som er å utsette på det formmessige er et lite savn av abstraksjonsnivå, et eller annet som kunne dratt denne filmen litt av skinnene. Det siktes da ikke til å gjenoppfinne Duchamp for n’te gang eller noe i den skolen – «søppel som kunst!», liksom. Tvert imot. Muniz’ kunstverk skal få være i fred her. Samtidskunstnere er som oftest morsommere å lese om enn å faktisk se, vil jeg hevde.


DET RESTERENDE PIRK går på selve filmens uttrykk. Selv om den er sjarmerende nok, så hadde det gjort seg med ett eller annet noe som kunne hevet Waste Land fra å være den temmelig streite, rett fram-affæren den framstår som i ettertankens lys. Kanskje noen videre refleksjoner omkring vår enorme avfallsproduksjon, hva det gjør med oss å vite om dette, hvilke tanker los catadores gjør seg om skrotet. Kanskje noe om hvordan den forbedrede organisering av avfallssortering og resirkulering inngår i et større bilde av nasjonen Brasil som kjempen som omsider reiser seg. Ett eller annet.

Det nærmeste vi kommer noe slikt er noen få tagninger der kamera virkelig setter tennene i det myldrende mangfold dette havet av søppel har å by på, for ikke å glemme en scene der våre connaisseurer presenterer oss for søppel som tekst. Med kjennerens mine analyserer de avfallets art og opphav: Fattige menneskers søppel, lærer vi, er alltid pakket inn i små poser, mens dette, derimot … I noe som – nesten – kunne vært en hyllest til Jude Law i Oscar Wilde-filmen fra 1997, presenteres vi diverse rask som er «så-å middelklasse!». Fornøyelig.

© norske LMD

Waste Land, Regi: Lucy Walker, Brasil/UK, 2010.