Al-Jazeera-effekten

Den 2. mars 2011 uttalte Hillary Clinton, til utenrikskomiteen i det amerikanske senatet, de ordene som emiren i Qatar og Al-Jazeera hadde ventet på siden 2001. USA «taper informasjonskrigen», forklarte utenriksministeren, fordi de store amerikanske fjernsynskanalene «sender millioner av reklamer og ekspertdebatter», mens «Al-Jazeera får stadig flere seere i USA fordi kanalen formidler virkelige nyheter». Hun tilføyde, til senatorene: «Enten dere liker det eller ei, er den virkelig mektig. Den er i ferd med å endre måten folk tenker og handler på».

Selv om hun hadde en agenda – Clinton forsvarte sitt departements budsjett – fikk denne anerkjennelsen av Al-Jazeeras internasjonale innflytelse en særlig gjenklang med omveltningene i den arabiske verden. Regionalt har kanalens gjennomslag utkonkurrert enkelte arabiskspråklige konkurrenter, og gjort livet vanskelig for andre. I denne sammenhengen var det en betydningsmettet utfordring som ankerstjernen Hafez al-Mirazi sendte på direkten til sine arbeidsgivere i den saudiarabiske kanalen Al-Arabiya, Al-Jazeeras viktigste konkurrent.

Da Hosni Mubarak falt klaget al-Mirazi for åpent kamera over at kanalen hans «ikke våger å si et eneste ord om kong Abdullah og det saudiarabiske regimet». Han avsluttet med et ultimatum: «Hvis vi ikke kan si hva vi mener, kan vi like gjerne stenge hele greia. I neste sending skal vi foreta et eksperiment: Vi kommer til å snakke om innvirkningen [av revolusjonen i Egypt] på Saudi-Arabia. Dersom det går, er Al-Arabiya en uavhengig kanal, hvis ikke, hilser jeg dere og takker for meg.» Det ble hans siste opptreden i den saudi-kontrollerte kanalen.

Revolten hans avslører blindgata Saudi-Arabias mediesatsning har endt opp i, og myndighetenes manglende evne til å ta innover seg de nye politiske realitetene. Men handlingen hans viser også at Egypt er tilbake i det arabiske medielandskapet, etter at landet nå er fritt fra Mubaraks lammende styre. Det vil trolig bli den viktigste hendelsen i regionen i årene som kommer.


SIDEN AL-JAZEERA BLE OPPRETTET i november 1996, har nyhetskanalen revolusjonert det regionale mediesystemet gjennom å endre strukturene, arbeidsmåtene og forholdet til de politiske kreftene som støtter det. Noen mener at kanalen har spilt en større rolle enn de sosiale mediene i opprørene i den arabiske verden. WikiLeaks-sjef Julian Assange mener at Twitter og Facebook «selvsagt har spilt en rolle, men den kan ikke sammenliknes med Al-Jazeeras betydning».2

Det særegne med de arabiske mediene er at de – av språklige grunner – har en felles sfære som overskrider landegrenser og ulike nasjonale seergrupper. Dette strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, med ulike arabiske land som har kjempet om kontroll over dette offentlige rommet. På dette området er det Golfstatene, særlig Saudi-Arabia og Qatar, som har tatt initiativet. Etter at Egypt ble svekket av Nassers død i 1970, og Irak led samme skjebne etter invasjonen av Kuwait i 1990, tok Saudi-Arabia kontrollen over de store panarabiske mediene. På midten av 90-tallet ble Al-Jazeera lansert av emiren av Qatar, sjeik Hamad bin Khalifa al-Thani. Dermed var det slutt på det saudiarabiske monopolet.

Gjennom valg av lokalisering, rekruttering av journalister og ideologiske alternativer sørget Al-Jazeera for et tredobbelt brudd med den saudiarabiske oppskriften. Tidligere rådde tanken om at kun arabiske medier plassert i utlandet var relativ frie. Utvandringen av deler av det libanesiske pressekorpset til Europa etter borgerkrigen i 1975, styrket denne oppfatningen. Det saudiarabiske medieimperiet hadde baser i London og Italia, og utnyttet det massive oppbudet av arabiske journalister, først og fremst libanesiske, som allierte seg – noen vil si solgte seg – til de saudiarabiske emirene. Al-Jazeera gjorde den myten til skamme, da den viste at en panarabisk mediebedrift i et arabisk land kunne arbeide svært fritt. Etter hvert vendte de saudiarabiske mediene tilbake til regionen, særlig til Emiratene – men ikke til Saudi-Arabia. For å få flere og mer lojale seere, ville folkene bak Al-Jazeera at kanalens ansatte skulle være representative for ulike arabiske land. Dermed var det slutt på dominansen til libanesiske journalister og saudiarabisk organisering.


DET ER HYPPIGE STRIDIGHETER mellom journalistene, noe den kollektive avgangen til fem kvinnelige nyhetsopplesere 25. mai 2010 vitner om. Enkelte arabiske medier, gjengitt i internasjonal presse, har hengt seg opp i trakassering og kanalens krav til kleskode. Skal man tro Joumana Nammour, en av journalistene som sa opp, hadde dette opprøret ingen ting med klær å gjøre, men arbeidsforhold. Nyhetsoppleserne mente de hadde for liten makt. For eksempel ledes ingen av kanalens mange politiske sendinger av kvinner.

Et grundig studium av Al-Jazeeras ideologiske identitet og redaksjonelle linje, slik dette kommer til uttrykk gjennom debatter og valg av tema, og av synspunktene til de viktigste programlederne, viser en subtil balanse mellom panarabiske, islamistiske og liberale tendenser. Al-Jazeeras suksess, interessen og engasjementet kanalen vekker hos araberne, skyldes den nyskapende måten å behandle nyheter på, og de frie arbeidsmåtene. Ved å gi ordet til opposisjonen i hvert av de arabiske landene og la den kommentere de offisielle sannhetene, har Al-Jazeera lagt til rette for reelle meningsutvekslinger. Mangfoldet blant deltakerne (nasjonalitet, politisk og ideologisk ståsted) har fått fram ideer og synspunkter på tvers av landegrenser og tilløp til sensur. Slik har kanalen gitt avgjørende bidrag til dannelsen av et transnasjonalt arabisk offentlig rom.3 Med panarabiske satellitt-TV-kanaler og aviser – i tillegg til internett, blogger og sosiale nettverk – har dette rommet blitt stedet der det dannes meninger og politiske preferanser i alle saker som angår regionen.

Denne pluralismen henger sammen med at det har dukket opp flere nye overnasjonale nyhetskanaler i rivaliserende land. Det gjelder Saudi-Arabia (Al-Arabiya), USA (Al-Hurra) og Iran (Al-Alam). Dette har gitt et helt nytt politisk-medialt landskap, med en relativt fri og pluralistisk mediesfære, trass i autoritære nasjonale regimer. Denne motsigelsen, som Al-Jazeera har synliggjort med sitt mot og sin innflytelse, har lagt press på rådville makthavere som har blitt tatt på senga av nyhetsstrømmen. Modningen til de revolusjonære prosessene i den arabiske verden skyldes for en stor del denne spenningen mellom den politiske og den mediale ordenen.


I FRAVÆRET AV PARTIER og fagforeninger som kan skape offentlig debatt, har Al-Jazeera sluttet å være en vanlig fjernsynskanal og blitt en politisk scene. I femten år har alle debatter om regionens store samfunnsspørsmål blitt ført via tv-kanalen. Al-Jazeera er blitt en viktig brikke i alle konfliktene, i Afghanistan så vel som i Palestina, noe som også henger sammen med at Qatars diplomati ofte tar lite hensyn til tradisjoner og lokal sedvane.

Kritikken av kanalens standpunkter, både fra den arabiske verden4 og utenfra,5 er blitt en del av det politiske spillet i Midtøsten. Som oftest er målet å ramme regjeringen i Qatar, ettersom mange går ut fra at kanalens redaksjonelle linje er en blåkopi staten Qatars synspunkter. Men i dekningen av regionens mange revolusjoner de siste månedene tyder alt på at Al-Jazeera har blitt et arabisk fenomen, som et speil på den regionale utviklingen som går langt ut over Dohas vilje.

Al-Jazeera er populær, men fortsatt kontroversiell. Enkelte klager over at kanalens åpning mot Israel (Al-Jazeera var den første satellittkanalen som intervjuet israelske ledere), mens andre mener den er for «islamistisk». Kanalen er svært kritisk til USA på tross av det store amerikanske militærnærværet i Qatar, noe som gjør emiratet til ett av USAs viktigste strategiske steder i Midtøsten.

Al-Jazeeras aktivistiske dekning av de arabiske revolusjonene, særlig i Libya og Jemen, og støtten til NATO-intervensjonen i Libya, har blitt fordømt som innblanding i disse landenes indre anliggender. Kanalen kritiseres også for at opposisjonen i Saudi-Arabia og Qatar glimrer med sitt fravær, og for den varsomme dekningen av demonstrasjonene i Bahrain.6 At kritikken av intervensjonen fra saudiarabiske styrker med allierte i Bahrein har vært så svak, oppfattes som et utslag av vilje til å bevare status quo i Persiabukta.

Påstanden til de som kaller Al-Jazeera et «islamistklekkeri» er tilbakevist av kanalens velvillige behandling av opprørene i de arabiske landene, der islamistene har vært så å si usynlige. Lanseringen av engelskspråklige Al-Jazeera i 2006 har også bidratt til å dempe bildet som ble skapt av The Middle East Media Research Institute (Memri), som brukte mangelfulle oversettelser og stoff tatt ut av sin sammenheng for å framstille Al-Jazeera som antivestlig og antisemittisk.7

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Yves Gonzales-Quijano og Tourya Guaaybess, Les Arabes parlent aux Arabes: La révolution de l?information dans le monde arabe (Arabere snakker til arabere: Nyhetsrevolusjonen i den arabiske verden), Actes Sud, Arles, 2009.

2 Le Monde, 11. mars 2011.

3 Mohammed El Oifi, «Influence without Power: Al-Jazeera and the Arab Public Sphere», i Mohamed Zayani, The Al-Jazeera Phenomenon Critical Perspectives on New Arab Media, Pluto Press, London, 2005.

4 Mamoun Fandy, (UN)Civil War of Words: Media and Politics in the Arab World, Praeger Security International, Santa Barbara (USA), 2007.

5 Zvi Mazel, «Al Jazeera et le Qatar: le sombre empire des Frères musulmans?» (Al-Jazeera og Qatar: Det muslimske brorskapets dystre rike), Controverse, Paris, nr. 13, mars 2010. www.controverses.fr

6 Se «Al Jazeera a perdu sa fièvre révolutionnaire au Bahreïn» (Al-Jazeera har mistet sin revolusjonære glød i Bahrain), 13. april 2011.

7 Se «MEMRI ? et propagandavåpen», norske Le Monde diplomatique, oktober 2005.