Assad-familiens fatale blindhet

Oppslukt av sin kamp mot ytre trusler og regionale kriser trodde Bashar al-Assad at landet hans ville unnslippe opprørsbølgen som fosset innover de andre arabiske landene. I januar sa han til Wall Street Journal, på spørsmål om likheter mellom Egypt og Syria: «Du må se det fra en annen synsvinkel: Hvorfor er Syria stabilt, når vår situasjon er langt vanskeligere? Egypt har fått økonomisk støtte fra USA, mens vi boikottes av de fleste landene i verden. […] På tross av alt dette går ikke folket til opprør. Så det dreier seg ikke bare om behov, ikke bare om reformer. Det dreier seg om ideologi, om overbevisninger og saken du kjemper for. Det er en stor forskjell mellom å kjempe for en sak og kjempe for et vakuum.»

Han kunne ikke tatt mer feil av syrerne, som nå krever slutt på arrestasjonene og politivolden, løslatelse av politiske fanger, pressefrihet, oppheving av paragraf 8 i grunnloven som sier at Ba’ath-partiet «styrer staten og samfunnet», og slutt på unntakstilstanden som har vært i kraft siden Ba’ath-partiet tok makten i 1963.


ALT BEGYNTE I DERAA, byen i sør, på grensen til Jordan. Opprøret startet i mars da tolv barn ble arrestert for regimekritisk graffiti. De rasende innbyggerne tok til gatene. Som Joshua Landis, en av de dyktigste utenlandske ekspertene, bemerker er Deraa «svært fattig og muslimsk (sunni) – byen gjenspeiler Syrias mange problemer: en skakkjørt økonomi, befolkningseksplosjon, en elendig guvernør og arrogante sikkerhetsstyrker». Sikkerhetstyrkenes (fatale?) feilsteg var å skyte med skarp ammunisjon mot folkemengdene.

Før krisen brøt ut framsto ikke Bashar al-Assad som en tradisjonell arabisk diktator. 45-åringen virket beskjeden og uten arrogansen diktator-sønner så ofte er belemret med. I 1994 ble øyelegestudenten noe motvillig kalt hjem fra London etter at storebroren Bassel, som faren Hafez al-Assad hadde utpekt til sin etterfølger, døde i en bilulykke. Inntil de nylige drapsbølgene støttet mange syrere ham. De så på ham som en moderne, velutdannet og reformvennlig leder, som var bedre skikket enn mange andre til å lede de nødvendige endringene.

Da han tok over for faren i 2000 var Syria akterutseilt i en stadig mer globalisert og teknologisk avansert verden. Hans første reformer var derfor av økonomisk art. I 2004 ble private banker og forsikringsselskaper tillatt for første gang i landets historie. Fem år senere ble børsen åpnet, og al-Assad forhandler for tiden om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WHO). Han har også innført mobiltelefoni og internett, og lansert en rekke infrastrukturprosjekter. Det har også blitt opprettet flere private skoler og universiteter.

Presidenten har inngått en økonomisk og politisk allianse med Tyrkia. Innbyggerne trenger ikke lenger visum for å krysse grensen, noe som har økt handelen i grenseområdene, særlig i Aleppo. Gamblebyen i Damaskus har blitt revitalisert, eldre hus har blitt restaurert, og en rekke restauranter og hoteller har blitt åpnet for å ta imot en økende strøm av turister.

Disse reformene har ikke desto mindre skapt større ulikhet og mer arbeidsledighet,2 for ikke å snakke om korrupsjonen, som er langt høyere enn i Tunisia og Egypt. En tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Samtidig minker de allerede begrensede oljeinntektene og landet har igjen blitt nettoimportør av hvete etter flere år med tørke.

Demonstrantene er ikke politisk organisert og ingen lederskikkelse har trådt fram. Som i de andre arabiske landene har folk funnet sammen spontant, etter tiår med undertrykkelse finnes det ikke mange organisasjoner. Og splittelsene i et land med en sunniarabisk majoritet og store minoriteter – alawiter (12–15 prosent)3 som Assad-familien tilhører, kristne (10 prosent), for ikke å snakke om drusere og kurde-re4 – gjør det vanskelig å identifisere grupper. De islamistiske strømningene er utvilsomt sterke, noe presidenten har anerkjent på sin måte: Blant de første reformene etter et møte med religiøse sunnimuslimske ledere var å gi jobbene tilbake til 1000 kvinnelige lærere som hadde blitt permittert for å bære niqab, og å stenge landets eneste kasino. Det muslimske brorskapet er svekket, men har likevel fortsatt en viss innflytelse, og i demonstrasjonene har det blitt ropt slagord mot alawitene og de andre minoritetene, særlig de kristne. Regimet nøler heller ikke med å spille på disse spenningene.


EN DYSTER SKY henger over det hele, nemlig minnet om massakren i Hama i 1982, da Hafez al-Assad knuste et væpnet opprør fra Det muslimske brorskapet. I 1977 startet islamistgruppen en rekke terrorangrep mot regimet og dets støttespillere. De tok kontroll over byen Hama midt i landet, og drepte Ba’ath-medlemmer og regjeringsansatte. Regjeringen slo nådeløst tilbake. Antallet drepte er fortsatt ukjent, men det antas å være mellom 10 000 og 20 000. Tretti år senere drømmer enkelte islamister fortsatt om hevn, mens makten spiller på alawitenes og de andre minoritetenes frykt.

I sin tale 16. april lovet al-Assad en rekke reformer (politiske partier, pressefrihet, osv.) og at unntakstilstanden skulle oppheves. Men effekten av disse tiltakene ble utslettet da det ble klart at sikkerhetsstyrkene fortsatte å skyte mot sivile. Hærens inntog i Deraa og de uklare nyhetene om massakre i byen later til å innvarsle en slutt på reformviljen.

Årene ved makten har hardnet al-Assad. Han har blitt mer autoritær og utviklet en sans for komplett kontroll over samfunnet, mediene så vel som universitetene og økonomien, gjennom familien, spesielt fetteren Rami Makhlouf som blant annet styrer et av teleselskapene. I stedet for å legge til rette for folkets deltakelse, med en grasrot som sier sin mening til ledelsen, er Ba’ath-partiet blitt et maktredskap, et middel til å belønne lojalitet og straffe dissens. Det finnes ikke det minste rom for frie ytringer. Politiske beslutninger er forbeholdt en liten krets rundt presidenten og sikkerhetstjenestene. Dessuten hater Bashar al-Assad, som sin far, å bli presset og vil ikke gi inntrykk av å gi etter.

For å reformere regimet, hvis han velger dette alternativet, må han forråde interessene til sin utvidede familie: sjefene i hæren og sikkerhetstjenesten (som sin bror Maher, kommandant for presidentgarden og en av regimets hardeste elementer), mektige alawiter og rike sunnimuslimske forretningsmenn i Damaskus. Det nye borgerskapet, som er fåtallige men mektig, har beriket seg på overgangen fra statsøkonomi til markedsøkonomi, men det er fortsatt avhengig av al-Assad. Har han vilje til å gjøre slutt på politiets og sikkerhetstjenestenes brutale metoder, som han selv har støttet? Det er grunn til å tvile på det, med tanke på at disse praksisene strekker seg et halvt århundre bakover i tid, om ikke lenger, for de autoritære styreformene har like dype røtter i Syria som i resten av regionen.

Men regimet må også holde øye med sine fiender i Libanon, Jordan, Irak, Saudi-Arabia og ikke minst i Israel. I tillegg kommer nettverkene av eksilsyrere i London, Paris og Washington. Enkelte av disse støttes av USA. Ifølge diplomatnotater lekket til WikiLeaks og publisert i Washington Post 17. april, har det amerikanske utenriksdepartementet i det skjulte gitt opposisjonen – særlig nettverkene i London – 12 millioner dollar i 2005–2010.


SØNNENS REGIME er en videreføring av farens. Da han valgte Bashar – foran visepresident Abdel Halim Khaddam eller en av de andre lojale støttespillerne – ga Hafez al-Assad ham kontrollen over et sentralisert autoritært system bygget rundt en allmektig president. Han overtok også en rekke allierte og fiender i regionen og internasjonalt, som sammen har satt rammene for den syriske politikken. Å utarbeide og gjennomføre større interne reformer, slik situasjonen krever, forutsetter en radikal endring av prioriteringene, ettersom utenrikspolitikken har vært et vesentlig spørsmål for Assadene de siste tiårene og lagt beslag på mesteparten av kreftene deres.

Hafez’ og sønnens karriere har blitt formet av konflikten med Israel. Syria måtte overleve og slåss i fiendtlige omgivelser etter Israels seier i 1967-krigen og den påfølgende okkupasjonen av store landområder, deriblant den syriske Golan-høyden, samt Israels nære forbindelser til USA. Dette israelsk-amerikanske hegemoniet har Syria siden forsøkt å bekjempe. Da Egypt og Syria gikk til krig i 1973 med forhåpninger om å få til en endelig fred, var det innledningsvis en suksessfull operasjon, men til slutt trakk Egypt seg fra kampene og inngikk en egen fredsavtale med Israel, som gjorde regionen enda mer utsatt for Israels dominans.

Denne situasjonen fikk Syria til å alliere seg med det nye islamske styret i Iran. Etter at Israel invaderte Libanon i 1982, for å ødelegge PLO, allierte Syria seg med den sjiamuslimske motstandsbevegelsen sør i landet. Med sin geriljakrig lyktes Hizbollah, med logistisk og militær støtte fra Iran og Syria, å kaste ut de israelske styrkene og frigjøre landet i mai 2000. Dermed ble USAs og Israels hovedfiende i regionen – alliansen Damas-kus-Teheran-Hizbollah-Hamas – styrket.


BÅDE USA OG ISRAEL har mislykkes med sine forsøk på å bryte denne alliansen og forhindre den i å bli for mektig. Iran har blitt boikottet og truet militært på grunn av landets atomprogram. Hizbollah har blitt angrepet militært av Israel, inkludert krigen mot bevegelsen i juli-august 2006. Syria har blitt truet, isolert og utsatt for amerikanske sanksjoner. Landet har også blitt angrepet av Israel (september 2007), på et sted som angivelig skjulte atomutstyr.

Dette har vært en vanskelig læreprosess for Bashar al-Assad. Som sin far har han måttet løse en rekke potensielt fatale kriser. Han kan skryte av å ha gitt landet en viss stabilitet og sikkerhet. Burde ikke syrerne være fornøyd, sammenlignet med Libanon og Irak, som har slit med virkelig ødeleggende kriger? «Den mest sublime formen for frihet, er sikkerhet for fedrelandet,» skrev regimeavisen Tishrin 25. april.

Slike erklæringer er imidlertid ikke nok. Som sjefredaktør Abdelbari Atwan i den arabiske avisen Al-Quds (i London) – en avis kjent for ikke å legge fingrene imellom, for sin støtte til palestinerne og motstand mot innblanding fra USA – skriver i sin leder 27. mars: «Solidariteten med den libanesiske motstandsbevegelsen (Hizbollah), mottakelsen av palestinske generalsekretærer (særlig fra Hamas) da alle de arabiske hovedstedene lukket døra foran nesen på dem, står det respekt av. Vi er takknemlig for at det syriske regimet har gjort dette og for å ha vært villig til å betale prisen for det. Men vi ser ingen motsetning mellom dette og at det syriske folket får oppfylt sine krav. Og hvis det fantes en selvmotsigelse ville vi foretrukket at regimet trakk sin støtte til det palestinske folket for å imøtekomme folkets krav om mer frihet og kamp mot korrupsjonen. […] For undertrykte folk er ikke i stand til å frigjøre okkuperte områder og diktatorhærer er ikke i stand til å lede en suksessfull krig.»

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 På bloggen hans, Syria Comment, «Deraa. The government takes off its gloves : 15 killed », 23 mars 2011.

2 Samir Aita, Les Travailleurs arabes hors-la loi (Lovløse arabiske arbeidere), L?Harmattan, Paris, 2011

3 Muslimsk sekt, ofte klassifisert som sjiamuslimsk.

4 Flere hundre tusen kurdere har blitt fratatt syrisk statsborgerskap. I 2004 lovet presidenten at de skulle få det tilbake igjen. Løftet ble ikke holdt. Det ble nylig gjentatt da krisen brøt ut.