Fire år senere

Det internasjonale pengefondet (IMF) innrømmet det nylig: «Nærmere fire år etter finanskrisen brøt ut, gjenstår det fortsatt å gjenopprette tillit til at det globale banksystemet i sin helhet er stabilt.» Men det som den amerikanske sentralbanksjefen, Ben Bernanke, har kalt «den verste finanskrisen i verdenshistorien, inkludert den store depresjonen [i 1929]»2 har ikke ført til noen straffesanksjoner i USA. Goldman Sachs, Morgan Stanley, JP Morgan spekulerte på risikoinvesteringer som de anbefalte iherdig til sine kunder, ville slå feil. I noen få tilfeller har de blitt gitt bøter, men de fleste har kommet ut av de hele med bonuser.


På slutten av 1980-tallet havnet 800 bankfolk bak lås og slå etter den amerikanske sparebankkrisen. Nå later bankenes makt, som har blitt ytterligere styrket av restruktureringene som har konsentrert makten deres, til å sikre seg straffefrihet overfor statsapparater som tynges ned av offentlig gjeld. De neste kandidatene til Det hvite hus, med Obama i spissen, tigger allerede kampanjebidrag fra Goldman Sachs. Sjefen for BNP-Paribas nøler heller ikke med å true de europeiske regjeringene med en kredittkollaps hvis de forsøker å regulere bankene. Ratingbyrået Standard & Poor’s, som i sin tid ga beste karakter (AAA) til Enron, Lehman Brothers, Bear Stearns og alle typer junk bonds, truer med å frata USA denne karakteren hvis regjeringen ikke raskt reduserer de offentlige utgiftene.

Tre år med G20-møter som skulle gi en «ny global symfoni», har bevart intakt et system med avregulert bankvirksomhet, astronomiske bonuser til smågeniene i «finansinnovasjonen», og sørget for at skattebetalerne og statsapparatene må betale for alle skadene de har forårsaket (se artikkel på side 18–19). De franske sosialistene indigneres over at «i året etter subprimekrisen brukte regjeringene mer penger på å støtte bankene og finansinstitusjonene enn verden på et halvt århundre har brukt på å hjelpe de fattige landene!»3 Men kuren de trekker fram ligner tidvis på flikking (ekstraskatt på 15 prosent for bankene), tidvis på ønsketenkning (fjerning av skatteparadis, offentlige ratingbyråer, skatt på finanstransaksjoner), så lenge realiseringen av disse er betinget av en svært usannsynlig «samhandling fra EU-landene».


Slik har det som skulle ha vært en «krise for mye», blitt en bortkastet krise. Hovedrådgiveren til China Banking Regulatory Commission, Andrew Cheng, antyder at denne passive holdningen bunner i at statsapparatene har et «problem med å fange inn» finanssyste-met.4 For ikke å si at de politiske lederne for ofte opptrer som marionetter som framfor alt er opptatt av å ikke forstyrre bank-folkenes fest.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 IMF, Global Financial Stability Report, april 2010.

2 Sitert fra Jeff Madrick, «The Wall Street Leviathan», The New York Review of Books, New York, 28 april 2011.

3 Projet socialiste 2012. Bilag til L?hebdo des socialistes, n°610, 16. april 2011.

4 I James Saft, «Big Winners in Crises: The Banks», International Herald Tribune, 13. april 2011.