Mer enn en hustru

François Ozon har med Potiche laget en anstendig og godlynt komedie mot en bakgrunn av betente forhold i fransk arbeidsliv. Tungvekterne Deneuve og Depardieu bidrar med nødvendig flyt, letthet og ikke så rent lite filmhistorisk ballast.

Vi er i Frankrike mot slutten av 1970-tallet. Ozon slår an tonen ganske umiddelbart, med en munter overdosering av pastoral og pur disneyidyll under Suzanne Pujols (Catherine Deneuve) trippende løpetur i skogen. Nei og nei, et rådyr! Og et ekorn! Og er det ikke noen toner fra en harpe også? Det mangler bare at de begynner å snakke sammen, men som den kresne stilisten Ozon er, nøyer han seg med å la henne, beåndet av fauna, klore ned noen linjer av et dikt i en liten blokk.

Denne hyperidyllen kommer godt med, som et slags introduserende anførselstegn. Standarden er satt. Det er særlig en scene mot slutten, hvor Suzanne Pujol bryter ut i sang, der det ovennevnte forbehold så vidt stagger min vantro. Det blir litt pinlig, men om man legger godviljen til, kan man se dette utbruddet som nettopp det komplementære anførselstegnet til det innledende avvik.

FRU PUJOL er hjemmeværende, gift med den koleriske fabrikkdirektøren Robert (Fabrice Luchini). Hun later til å være såre fornøyd med å pusle i hjemmet og lytte på radioen. Dette er 70-tallsnostalgi vi ikke har sett så altfor mye til: det smått lyriske hverdagssøttitallet, med nitimen og oppvask, kort sagt de nære og trivielle ting. Tiåret er ellers vel dokumentert og langt på vei utmimret hva subkulturer angår: punken, raddiser, glamrock, slengbukser … Som så mange andre epoker, er også 70-tallets kulturhistorie i all hovedsak elitenes historie, inkarnert av eksistenser som kanskje var marginale i sin tid, men som har karret seg til en plass i den offentlige hukommelsen over årene.

Dette 70-tallet er en husmor som steller på kjøkkenet og nynner med en gammel sviske på radio, ja, så nær som et lite vers som ikke sømmer seg en dame. Mikrohumor, betegnende for filmens øvrige modus som komedie: bagatellmessige pussigheter, personlige eiendommeligheter, smått men godt spilt. Det er ikke så mange scener her som kaller på gapskratten, om noen i det hele tatt, men det er ikke til hinder for at man hygger seg det meste av veien. Potiche er en komedie som heller påkaller den lave humring, alternert med noen skjeve smil.

I forbindelse med konflikt og streik på fabrikken, blir herr Pujol tatt til fange av arbeiderne. Det blir fru Pujol som må bedrive litt skyggediplomati for å få ham frigitt: hun vet nemlig en borgermester med det yndige navn Babin (Gérard Depardieu), som er kommunist med en viss innflytelse over fagforeningen. Konflikten vedvarer, og herr Pujol blir henvist til sykesengen etter et illebefinnende. Fru Pujol tar over styringen. Vil hun så vokse med oppgaven, tro? Med assosiasjoner til filmer som The Full Monty (1997), Kalenderpikene (2003) og andre varianter av «Nød og naken kvinne …», så ligger det jo i kortene allerede før filmen begynner at her skal kjerring reises, og vise at hun har mer å by på enn å være til pynt i hjemmet. Det viser seg at hun har alle forutsetninger for oppgaven og vel så det. For det første er hun jo oppvokst med paraplyfabrikken, ettersom hennes far i sin tid grunnla den, for det andre har hun et mer forsonlig gemytt enn ektemannen, og dessuten en sunnere fornuft i møte med de streikende arbeiderne, en mer balansert forretningssans enn den kortsiktige (dvs: gjerrige) profittmaksimeringen de hittil er møtt med.

FABRIKKEN begynner å svinge seg igjen. Fryd, gammen og -et eple som ikke er falt så langt fra stammen: den redselsfulle datteren Joelle (Judith Godrèche), et spissborgerlig krølltangstativ som vel representerer noe av det verste fra 70-tallet, det kommende åttitallet og egentlig de fleste epoker. De har knapt fått maskineriet til å knirke i gang igjen, før Joelle vil ha produksjonen flyttet til et lavkostland. Greit nok at markedet for kalosjer, kassetter og lignende industri ikke er hva det engang var, men Joelle er tydeligvis ment å blingse omkring i gråsonene der laissez-faire utarter som laissez pisser. Dette mennesket, skjønner vi, kan åpenbart tenkes å outsource vinmarker, gjøkur eller hva det skulle være, om det kunne tenkes å pynte opp neste kvartals regnskap. Riktig nok er dette en komedie, men denne datteren blir en temmelig grell og fortegnet figur, og føyer seg til filmens øvrige tendenser mot platt venstrepopulisme – man kan med gru forestille seg hvordan Ken Loach ville behandlet dette materialet.

Fru Pujol klarer selvsagt brasene, og bestemmer seg for å begynne i politikken. Potiche kan til en viss grad ses som en slags honnør til Ségolène Royal: i et intervju i fjor2 fortalte Deneuve at Francois Ozon trolig har vært interessert i å gjøre en adapsjon av Pierre Barillets3 teaterstykke i lengre tid, men bestemte seg under det franske presidentvalget i 2007, hvor de til tider opphetede debattene mellom Royal og Sarkozy ikke bare framsto som en duell mellom to partier eller mellom to kandidater, men i vel så høy grad mellom en viss oppfatning av mann og kvinne. Deneuve legger til for egen regning at Royal trolig har måttet kjempe med venstresiden så vel som med høyresiden for å tilkjempe seg en plass. Heri en parallell til Fru Pujols heftelser på hjemmebane (Joelle igjen) når hun tar over driften av fabrikken.

CATHERINE DENEUVE har konstatert at når man filmer henne, så filmer man også hennes fortid på lerretet. Innbilsk? Ikke helt. Utsagnet er ikke så mye en påstand som en kjensgjerning, og en hun sikkert har fått servert av fransk og internasjonal presse i et par tiår allerede. Kort fortalt utgjør hennes filmografi et lite filmpensum i seg selv, i alle fall høydepunktene.

For å fylle det akademiske kvarteret, burde det være tilstrekkelig å nevne noen gjengangere fra filmklubbrepertoar kloden rundt. Gjennom-bruddet i Jacques Demys søte, men irriterende syngefilm Paraplyene i Cherbourg (1964) er ikke til å komme utenom i denne forbindelse, der det var moren som drev en paraplybutikk. Mindre kjent, men vel verdt å se, er François Truffauts Le dernier métro (1980) der hun også fikk erfaring i å overta ektemannens geskjeft. For øvrig jobbet hun også på fabrikk i Lars von Triers Dancer in the Dark (2000).

Blant de mer kanoniserte filmene er det Roman Polanskis Repulsion (1965), og de to Luis Buñuel-filmene Belle de jour (1967) og Tristana (1970) som umiddelbart melder seg, også de med noen rolleparalleller til Potiche, selv om likhetene vel er noe generelle. Døm selv: I Tristana får hun ansvar som verge for en eldre mann, Don Lope; i Belle de jour spiller hun også en borgerlig frue som, bare for å gjøre noe annet enn å kjede seg hjemme, prostituerer seg. I stedet for å droppe titler ad nauseam – noe det er virkelig god anledning til i tilfellet Deneuves over 110 filmer – kunne det være en idé å se hva hennes apparisjon tilfører lerretet.

Polanskis Repulsion fra 1965 var den første til å la nettopp hennes framtoning av prektig søndagsskolepike inngå i en distinkt kontrast, der motsatsen består av mørke krefter i blondinens hode, nemlig de morbide vrangforestillinger Polanski lot henne gjennomgå i den slemme leiligheten.

Når Catherine Deneuve i sin tid ble gitt tilnavnet «Isblondinen», var det trolig en instinktiv respons på noe så utidig som en kysk blondine som for det første var ekte blondine, og attpå til langt mer anstendig i uttrykket enn sine peroksiderte, eksemplagede motparter over dammen.

En såpass tekkelig framtoning kan selvsagt forveksles med selvhøytidelighet, men den var i så fall ikke mer framskreden enn at hun lot seg underkaste Luis Bu–uels koprofile fantestreker i Belle de jour. Det handler om skittkasting i mest praktiske forstand. Destinasjon: Catherine Deneuve, blek, men fattet, og med klatter av det aller verste sigende nedover kinnet. En av europeisk films gallionsfigurer utsatt for ikonoklasten Buñuel som infam og henrykt skolegutt, i noe som må være den skitneste Sanchez4 som noensinne har vært å se i en vanlig kinosal.

I tale om Deneuves akkumulerte persona, blir det for snevert å utelukkende fokusere hennes karriere. Nå er ikke hvem-var-med-hvem-vinklingen den mest aktverdige form for kulturjournalistikk, men i Deneuves tilfelle er det likevel sånt stoff som det over tid blir pensum av. Om hennes karriere utgjør en aldri så liten europeisk kulturhistorie i seg selv, så kan det samme til en viss grad sies om hennes personlige forbindelser.

Med fare for å fremstille henne som en sosial frimerkesamler, skal det kjapt nevnes at hun hadde et forhold til Marcello Mastroianni på 70-tallet, noe som bl.a resulterte i datteren Chiara Mastroianni, også skuespillerinne. Før dette fikk hun med seg Londons svingende år 1966-67, via ekteskapet med fotografen David Bailey, som for øvrig var inspirasjonen for Michelangelo Antonioni da han lagde sin første film i farger, Blow-Up (1966).

INSTITUSJONEN CATHERINE DENEUVE er en potent konnotasjonsrekke som Ozon trekker inn i en film som foruten sin politiske slagside egentlig er en lettbent Neil Simon-lignende komedie, med fedre i fistel, kanskje ikke fullt så mye løping i dører, men noen forviklinger og det hele er såpass oppe i dagen at det fort kunne tynges ned av to av fransk films mer massive symboler: Deneuve og Depardieu. Ozon tar heldigvis ballasten på strak arm, og filmen profitterer for det meste på veteranenes profesjonalitet heller enn å knele under vekten av dem.

Det vil si stort sett, for det er jo ikke til å unngå at når Suzanne Pujol meritterer seg fram og blomstrer i offentligheten, stadig mer glamorøs, så blir hun mer lik en viss diva vi nesten har klart å glemme. Mer Catherine Deneuve enn Ségolène Royal.

En vel så utmattende rolleliste finner man under navnet Gerard Depardieu, som jo også kan sies å representere sin gren innen fransk filmhistorie. Om han ikke har glamourappellen til sin motspillerske, så er han til gjengjeld så ofte brukt at man til tider har vært dørgende lei av å se den allestedsnærværende nesa pløye seg fram i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger, og en tilbakevendende oppgitthet over fantasiløse regissører. Det må da være mulig å finne et nytt skuespillergeni i det minste annethvert tiår?

En titt på høydepunktene og alt er tilgitt. Depardieu kan briske seg med roller hos et temmelig bra lag innen europeisk film. Også han har jobbet med Truffaut: La femme d’à côté (Kvinnen i nabohuset, 1981), og dessuten for den omdiskuterte Maurice Pialat, hvorav Sous le soleil de Satan (1987) er mest kjent. Og hva med denne trioen? Alain Resnais, Bernardo Bertolucci (1900/Novecento, 1976), Claude Sautet (Vincent, François, Paul… et les autres, 1974). Selv om Depardieu var for ung til å delta på 50-tallet, så utgjør en CV hos denne gjengen en bra jafs av fasene mellom den evinnelig berømte nybølgen og dagens franske film.

I DEPARDIEUS ROLLEGALLERI er det særlig en rolle som lyser av relevans for Ozons film: den suicidalt overarbeidede René Ragueneau i Resnais’ uovertrufne Mon oncle d’Amérique (1980). Med ymse slags levende organismer som eksempler, diskuterer Mon oncle behavioristiske teorier, og det med arme René som filmens plagede eksemplar av vår art. Som teknisk leder på en tekstilfabrikk tynes han av konstante bekymringer for løpende effektivisering og nedbemanning. Med dette foregrep Resnais de utriveligheter som skulle komme til å prege fransk arbeidsliv i tiårene fram til i dag: foruten avindustrialiseringen som også resten av Europa har måttet gjennomlide, så har de ulidelige forhold på større franske arbeidsplasser blitt et offentlig anliggende etter såkalte selvmordsbølger blant ansatte i blant annet fransk bilindustri og France Telecom.

Gjennom alle krumspring i Depardieus portefølje er det med denne rollen mulig å dra en tilnærmet rett linje til Potiche. Med en viss velvilje og optimisme, er det ikke helt vanskelig å forestille seg Depardieus borgermester i Potiche som en mulig redningsmann for sitt yngre jeg, den forpinte mellomlederen i Mon oncle d’Amérique.

Så møtes de to, da, tungvekteren Depardieu og fullriggeren Deneuve. Vil det bli musikk? Og hvor søt er den? Og hvor dyp, nøyaktig, er kjærligheten deres? Spørsmål i denne størrelsesorden er det tydeligvis bare brødrene Gibb som kan yte full rettferdighet. Et bilde man neppe får av netthinnen med det første: disse to sammen på nattklubben Badaboum, et sted selv ikke et rosenrødt skjær kan få kamera til å elske. Musikken? En parodi på Baccara? Deneuve og Depardieu danser til det, og hvem vet? Det var kanskje her og ikke på danskebåten at discoen døde første gang. Når Babin her legger an på Fru Pujol til tonene av Bee Gees’ «More than a Woman» så kan det nok virke som et tilfelle av musikalsk overdosering av en enkeltscene, men Ozons grep er nok like oppriktig som Tarantinos bruk av Al Greens smektende klynk til det første møtets sødme mellom Travolta og Willis i Pulp Fiction.5

Disse scenene, samt øvrig spillestil kunne antyde at Potiche er en latent musikal som verker etter å komme ut, men heldigvis holdes i tømme. Potiche er en komedie, en bagatell vil noen si, men i så fall en høyst kompetent sådan, både hva fortellerteknikk og spill angår. Den mørkere, mer giftige Ozon vi kjenner fra filmer som Fassbinder-baserte Regndråper på brennende sten (2000), Under sanden (2000) og Swimming Pool (2003) må vi nok vente lenger på. Kanskje neste vil vise oss mer av det som gjør ham til en av de mer spennende i sin generasjon franske regissører.

© norske LMD

Potiche – frustrert fransk frue. Regi: Francois Ozon, Frankrike, 2010. Kommer på norske kinoer i mai.

Fotnoter:
1 Kinoaktuell med Route Irish. Selverklært politisk (sosialrealistisk) regissør, noe som ikke alltid gir like fine utslag. Dog kan bl.a. Raining Stones fra 1993 anbefales.

2 Les inrockuptibles, nr 779, 2010.

3 Også kjent for manus til Kaktusblomsten (1969).

4 Forbannet være Jon Stewart og den kvelden han oppfordret oss til å google dette. La det likegodt være.

5 Det ble bråk. Devisen «A girl and a gun» ble her oppgradert til «brødrister og maskinpistol».