Nord-Amerika

Revolusjonens krumspring

Hva har skjedd i Tunisia etter revolusjonen?

Posted on

I snart fire måneder har tunisierne vaklet mellom revolusjon og valg. Etter en glødende januar fulgte en vår med engstelig venting. Enkelte prioriterer å få fjernet restene og folkene fra det tidligere regimet for å sette et endelig punktum for den autoritære politikken som har vært ført siden uavhengigheten i 1956, mens andre setter sin lit til at valget til grunnlovsforsamling 24. juli (en dato mange mener kommer for brått på) skal sette punktum for en farefull overgangsperiode.

Denne ambivalensen kompliserer samarbeidet mellom de to eneste eksisterende politiske institusjonene, den provisoriske regjeringen og en ny, særegen komité med et navn som i seg selv er et program: Høyeste instans for realisering av revolusjonens mål, politisk reform og overgang til demokrati. Komiteen består av 12 politiske partier, 19 sammenslutninger og fagforeninger, og 72 «nasjonale personligheter». Det er litt uklart hvem som utpeker medlemmene, men antallet økte i hvert fall fra 71 til 155 på tre uker (fra 14. mars til 7. april). Komiteen har sete i Bardo, der det tunisiske senatet tidligere holdt til. Komiteen forsøker å få en permanent rolle som lovgivende makt overfor en regjering bestående av ukjente teknokrater, stort sett plukket ut av Mohamed Ghannouchi, tidligere statsminister under den avsatte presidenten, Zine El-Abidine Ben Ali. Den ene av de to partene vil altså styre den politiske reformen, mens den andre skal opprettholde ro og orden og ta seg av økonomien, som er i en sørgelig forfatning på grunn av uteblitte turister og investorer, mens krigen raser i det rike nabolandet Libya.


BÉJI CAÏD EL SEBSI, som ble statsminister 27. februar, er regjeringens eneste tungvekter. At han uventet dukket opp på den politiske arenaen i en alder av 84, skyldes det politiske tomrommet etter 23 år med Ben Alis undertrykkelse. Sebsi drar også nytte av en gammel forbindelse til den eneste nasjonale fagorganisasjonen som, på godt og vondt, overlevde diktaturet: Den tunisiske landsorganisasjonen (UGTT). «En enestående organisasjon i den arabiske verden, som helt siden den ble opprettet i 1946 har spilt en sentral rolle i alle historiske hendelser i landet», forteller økonomiprofessoren Abdeljalil Bedoui, som UGTTs nasjonalsekretær for utdanning. Som ung skrankeadvokat i Tunis i 1952 førte Sebsi et vellykket forsvar for organisasjonens daværende generalsekretær, Ahmed Tlili, som sto i fare for å bli dømt til døden av en kolonidomstol. Slikt skaper bånd, som blir ekstra nyttige når fagforeningen som eneste masseorganisasjon i landet (med 500 000 medlemmer) sammen med advokatene utgjør en av de to pilarene i Høyinstansen, og generelt i politikken.

Det finnes 8000 advokater i Tunisia og like mange advokatfullmektige, som ofte sliter med å få endene til å møtes. Det gir en naturlig kobling til de vanskeligstilte unge i Sidi Bouzid, byen der urolighetene startet. Advokatfullmektigene har formalisert deres fortvilte rop og gitt dem en politisk retning som en hel ungdomsgenerasjon kjenner seg igjen i. Advokatfullmektigene ble plaget av det tidligere regimet, og de var for mange i forhold til sakene som kom opp i landets 155 rettssaler. Nå er de …/
/… klare for en sosial revansj. På gata så vel som i fjernsynsstudio kjemper de aktivt, tar ordet med en glød og en virtuositet som får motstanderne til å kalle dem «demagoger». I spissen står en innflytelsesrik mann, Abderrazack Kilani. Han kommer fra en mektig familie sør i landet, og var den første som ble mottatt av den nye statsministeren. «Det er vårt ansvar å unngå bli lurt, slik vi ble av Ben Ali i 1987. Vi vil være revolusjonens voktere og forsvare demokratiet, ikke trakte etter politisk makt», sier han til oss på kontoret sitt i tinghuset i Tunis, som er beleiret av tiggere.

11. april vedtok Høyinstansen den nye valgloven, bare elleve dager etter skjema. Loven er en av de mest demokratiske i verden: uavhengig valgkommisjon, likestilling mellom kjønnene, forholdstallsvalg uten unntak. Loven baserer seg på en konsensus mellom de politiske kreftene som er representert i Bardo – islamister, sosialister, sentrumsfolk, ba’athister, marxister, trotskister, maoister, arabiske unionister. Alle er overbevist om at den framtidige grunnloven bare vil fungere dersom den utarbeides i fellesskap. Alle har gjort innrømmelser. Nadha-partiet, som er i flertall blant islamistene, stemte med løftet hånd for likestilling, på tross av det vedvarende presset fra et radikalt salafist-mindretall i Tunis-bydelen Ettahrir. Statsministeren er egentlig tilhenger av fylkesvise valg, som ville gitt et flertall av kjente lokale personer, men gikk med på forholdstallsvalg som favoriserer småpartiene – offisielt har Tunisia 51 av dem – og gjør det mindre sannsynlig at man får et moderat flertall som utelukker de ekstreme.


DET ENESTE BRUDDET på denne samstemtheten er at tidligere medlemmer av det oppløste partiet til Ben Ali, Rassemblement constitutionnel démocratique (RCD), ikke får stille til valg til grunnlovsforsamlingen, uten at man vet med sikkerhet hvor strengt dette vil praktiseres. Saken har store dimensjoner, ettersom RCD er arvtakeren etter partiet Neo-Destour, som fra 1934 ledet uavhengighetskampen anført av Habib Bourguiba. Elleveårsmarkeringen for Bourguibas død 6. april 2011 viste en imponerende folkelig mobilisering i Monastir, fødebyen hans, men også i resten av landet. For øyeblikket er denne begeistringen litt som et foredreløst barn, selv om statsministeren, som samarbeidet med Bourguiba, i alle sine offentlige opptredener ifører seg sin mentors kappe og lover å gjenopprette «landets prestisje».

En ting synes allerede oppnådd: Republikkens framtidige grunnlov kommer ikke til å bli skrevet i det skjulte av en ekspertkommisjon oppnevnt av makthaverne, som i Egypt, Marokko og Algerie, men av en demokratisk valgt grunnlovsforsamling. Dette er et gammelt krav fra generasjoner av opposisjonelle i den arabiske verden. Professor Yadh Ben Achour, leder for Høyinstansen og arkitekten bak denne første fasen, har ingen illusjoner om oppgavens omfang: «En kulturell forandring må til. Demokrati er en mentalitet, men framfor alt er det uskrevne prinsipper: respektere opposisjonen, vite å håndtere seire, akseptere utskiftinger og faren for nederlag ved hvert eneste valg.»


TO ANDRE LØFTER blir vanskeligere å holde. De gjelder de regionale ulikhetene og arbeidsmarkedet, de to viktigste årsakene til folkets misnøye. «Det økonomiske problemet er de fattige områdenes problem, og de ser ingen lysning!» utbryter utålmodig den tidligere ministeren Tahar Belkhodja, som tjente Bourguiba trofast. En første hjelpepakke på 200 millioner dinarer (105 millioner euro) er innvilget de 14 (av 24) verst stilte regionene. Disse ligger alle inne i landet, med aprilopprørets røde triangel i spissen: Kasserine, Sidi Bouzid og Gafsa. Statsministeren vil gjerne oppnå de første merkbare resultater i områdene rundt Dorsale, fjellkjeden av okerfargede, nakne topper som deler landet i to. Han håper å lansere, fremdeles før 24. juli, et ambisiøst program for regional utvikling, «fra Jendouba til Médenine». Navnet, om ikke finansieringen, er allerede på plass: Bouzazi-planen, etter Mohamed Bouzazi, den unge grønnsaksselgeren i Sidi Bouzid som satte fyr på seg selv og utløste opprøret 17. desember 2010. Planen vil være et betydelig forsøk på integrere den vestlige delen av landet, høyne utdanningsnivået, samt modernisere helsetjenestene.

Den andre utfordringen er av nasjonal art: 500 000 arbeidsledige hvorav fjerdedelen har høyere utdanning, 20 000 arbeidsplasser er gått tapt siden 1. januar på grunn av opprøret og virkninger av det (lockout, plyndring, ødelagte fabrikker, hærverk), 50 000 arbeidere har vendt hjem fra Libya, og i juli kommer nye 70 000 med nyutdannede ut på arbeidsmarkedet. I alt 140 000 nye arbeidssøkere i løpet av seks måneder. Regjeringen håper optimistisk nok å skape 60 000 nye jobber likelig fordelt mellom administrasjon, ordensmakt og privat sektor. Det er et tegn på den milde spenningen som rår, at resultatene av de første sertifiseringsprøvene for lærere på videregående nivå er utsatt i flere uker. Det var 100 000 kandidater til 3 000 plasser, og man fryktet opptøyer.

Mens flere tusen unge legger ut på den farefulle ferden til Lampedusa, mange andre gir seg til å selge smuglervarer, og et mindretall utnytter statsapparatets svekkelse til kriminalitet (som øker kraftig i fattige områder), ser vi også nye former for sosial og politisk mobilisering. Det skjer ofte at et trettitalls mennesker går sammen om å leie en buss og tar turen til Tunis for å ordne saker, til og med på ministrenes kontorer, som det sentrale byråkratiet ville ha ruget på i evigheter. Permanent sit-in på et symbolsk sted, en motorvei, et jernbanespor, et stort hotell, hos administrasjonen, ved en gassledning, har blitt vanlig. Å kaste ledere, guvernører, direktører for bedrifter og selskap har blitt en hverdagslig sak, og flere opprørske områder i Dorsale-fjellene har allerede kastet både to og tre ganger de stakkars embetsmennene som er utnevnt av Tunis. «De revolusjonære fra Dorsale» som toget inn i hovedstaden, til regjeringskvartalet, til Casbah’en, fikk i slutten av januar fjernet åtte ministre fra RCD. Da de kom tilbake i slutten av februar, jaget de vekk statsministeren som var tidligere RCD’er. Hva blir det neste målet deres? Oversatt av L.H.T.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver