Revolusjonens rest

Mens SV har gått inn i regjering, har restene av AKP blitt hele venstresidens organer. Fire nylig utgitte bøker kaster nytt lys på den norske venstresidens nyere historie.

Da landsmøtet til Sosialistisk Folkeparti (SF) ble åpnet i Ingeniørenes Hus februar 1969, lå en ny publikasjon i store bunker i og utenfor møtelokalet. Klassekampen ble den kalt. Noen forbandt kanskje navnet med det tidligere organet til Arbeiderpartiets og senere NKPs ungdomsforbund, som gikk inn før krigen. Men Klassekampen anno 1969, med undertittelen «marxistisk-leninistisk arbeideravis», var noe helt nytt. 42 år senere er navnet i behold, mens dagens undertittel «venstresidas dagsavis» antyder en langt mindre sekterisk orientering.

Landsmøtet i 1969 endte med at Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) brøt med SF, og tok navnet SUF(m-l). Forbundet skulle danne grunnlag for AKP(m-l), som ble stiftet i februar 1973. I stortingsvalget i 1969 mistet SF begge sine stortingsmandater, men partiet skulle komme sterkt tilbake under navnet Sosialistisk Valgforbund ved neste stortingsvalg, primært grunnet kampen mot norsk EF-medlemskap.

1970-tallet har fått en legendarisk rolle som venstreradikal høymiddelalder. Det var likevel ikke slik at massene flokket til Sosialistisk Venstreparti (SV) da det ble dannet i 1975, som en fusjon av SF, Arbeiderparti-utbryterne i AIK,1 et stort mindretall i NKP, samt frie venstrekrefter. På denne tiden gjorde AKP det klart at SV var å regne som den «taktiske hovedfienden», og AKPs oppslutning økte stadig noen år. Ved 1970-tallets slutt var det derimot åpenbart at den marxistisk-leninistiske bevegelsen hadde sett sin senit. I dag kan det synes påfallende at det står så bra til med bevegelsens avis og forlag. I 1979 ble Sigurd Allern redaktør i Klassekampen, og Geir Berdahl ble forlagssjef i Oktober. 32 år etter er SV regjeringsparti, Oktober en skjønnlitterær koloss i norsk forlagsverden, og Klassekampen opplagsvinner. Hva har skjedd?

HISTORIE ELLER HISTORIER?
Det kommer stadig vekk bøker som tar for seg ulike sider ved den norske venstresidens historie i etterkrigstiden. Fire relativt ferske bøker viser ulike sider ved denne historien: Geir Berdahls 40 års nervøsitet om forlaget Oktobers historie, Bård Larsens Idealistene, om norsk venstresides flørting med autoritære regimer, Alf Skjeseths Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen, og Frank Rossaviks Fra Kings Bay til Kongens bord, som forteller SFs og SVs 50 år lange historie. Alle de fire bøkene er verdt å lese, men ingen av dem er uomgjengelige – dette er tross alt emner som er behørig omtalt fra før. Rossaviks bok om SV er den klart beste av de fire, den utmerker seg som nøktern og grundig, og er også den som bringer mest nytt stoff.

Rossavik har åpenbart arbeidet under mottoet «alt skal med», for her er det ikke rent få interne kiver og vurderinger som blir rapportert. Denne overveldende mengden mikroskopisk plukk gjør at boka i partier blir kun for spesielt interesserte. Videre kan det bemerkes at Rossavik bruker begrepene høyre og venstre i overkant mye om minimale posisjoneringer internt i SV, og selv om han i en note kan opplyse at han legger «vanlige, norske definisjoner»2 av høyre og venstre til grunn, fungerer den vanlige norsken her oftere tåkeleggende enn klargjørende.

Selv om Rossavik i sin introduksjon gjør det klart at han ikke er historiker, og at boka hans antakelig er mest journalistisk, er Alf Skjeseths «Historia om Klassekampen» utvilsomt mer preget av journalistisk skrivemåte. Faktisk virker Skjeseths bok som en samling reportasjer. Midt i boka får vi for eksempel en fersk erklæring fra nåværende Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen, som om han ble bedt å kommentere en aktuell sak. I Skjeseths bok finnes det en del slikt, til dels fullstendig uinteressante uttalelser om dette og hint fra tidligere og nåværende medarbeidere.

Det kanskje mest påfallende ved Alf Skjeseths historie om Klassekampen er at forfatteren i så liten grad omtaler selve avisstoffet.

Nå er Skjeseth en dyktig journalist, og mye av boka hans er god. Han refererer greit historien om etableringen av Klassekampen og de viktigste omleggingene av avisen. Men har han skrevet «historia» (i entall) om Klassekampen? Neppe. Ikke dermed sagt at et tidstypisk grep som å kalle boka «historier om Klassekampen» eller liknende ville ha vært å foretrekke. Men der Rossavik har skrevet en historie om SF og SV som åpenbart tilstreber objektivitet og balanse, har Skjeseth valgt en mer omtrentlig tilnærming, med subjektive innslag og innfall. Avisen Klassekampen vil formodentlig få se en mer tradisjonell historisk presentasjon av sin historie i framtida en gang.

Det kanskje mest påfallende ved Alf Skjeseths historie om Klassekampen er at forfatteren i så liten grad omtaler selve avisstoffet. Det blir med enkelte generaliseringer. Det er de sentrale involverte og deres relasjoner Skjeseth virker opptatt av. En viss plass tildeles rimelig nok også noen henvisninger til innsamlingsaksjoner og dugnadsarbeid – selv om Skjeseth ikke helt klarer å forsvare motivet han henter fra Dag Solstad om å sykle på vannet. Enkelte muntre observasjoner om den marxistisk-leninistiske bevegelsens idiosynkrasier hindrer likevel ikke Skjeseth i å være preget av den «indre jubel» gymnaslærer Pedersen opplevde, selv etter at vekkelsesbevegelsen hadde mistet sitt grep om ham.

ET VIKTIG KILDESKRIFT FOR FRAMTIDIGE HISTORIKERE
Indre jubel kan også anes i Geir Berdahls subjektive historie om Oktober, og heller ikke Berdahl kommer utenom en henvisning til gymnaslærer Pedersens berømte sykkeltur. Man kunne kanskje forvente en mer kritisk gjennomgang av de politiske idealene som ble forfektet, men en slik bekjennelse har Berdahl åpenbart ikke hatt til hensikt å skrive. I likhet med Skjeseth kan man bare ane et skjevt smil når det kommer til visse av tiltakene som ble foretatt i den marxistisk-leninistiske bevegelsen for å vanskeliggjøre POTs overvåkning.

Det subjektive ved Berdahls bok gjør den til noe mer og noe annet enn en historie om forlaget Oktober. Det er interessant lesning hvis man er opptatt av Berdahl og hans generasjon. Første del av boka er en velskrevet miljøskildring. Senere går Berdahl over til mer konvensjonell historieskriving, og visse deler av Oktobers nyere historie får et oppramsende preg.

Faktisk står Skjeseths Klassekampen-historie nærmere Berdahls bok enn den står Rossaviks bok. Men Berdahl tar det omvendte grepet av Skjeseth i undertittelen: Han skriver ikke «historia», men bringer oss angivelig bare subjektive erindringsbilder. Denne nedtoningen av det objektive ambisjonsnivået framstår lett forvirrende idet man begynner å lese, for noe av det første Berdahl gjør er å henvise til sakprosaforfatter Espen Søbyes poeng om at man aldri bør stole på muntlige kilder. Plutselig virker det som om Berdahl har satt i verk noe av det Søbye med sin bok om Johan Scharffenberg har etablert som «arkivstudie».3 I hvert fall har Berdahl åpenbart gjort en jobb for å få framstilt den delen av Oktobers historie som utspiller seg før han selv ble med, i tråd med de skriftlige kildene.

Skjeseth og Rossavik later imidlertid ikke til å ha tatt i betraktning Søbyes imperativ, og støtter seg i stor grad på de involvertes selvframstilling. I Rossaviks tilfelle innbefatter dette imidlertid så mange informanter at det gir boka hans en effektiv samtidighet: Ved at det har blitt innhentet så mye informasjon fra så mange av de involverte så sent som i 2010, får vi referater og analyser som utfyller hverandre, og tidvis strider mot hverandre. Dette gjør at Rossaviks bok kommer til å bli et viktig kildeskrift for framtidige historikere.

KONSPIRATORISK BLIKK
Uten å ha forberedt leseren på at han vil kjempe om retten til å forvalte norsk venstresides historie, opplyser plutselig Skjeseth – i en fotnote! – om følgende: «Pol Pot var leiar for Raude Khmer, ei kommunistisk rørsle som kom til makta i Kambodsja då USA trekte seg ut i april 1975. AKP(m-l) og Klassekampen støtta lenge Raude Khmer, som stod bak massakrar og grove menneskerettsbrot.»4

Så sant som det er sagt, men hvilken leser av Skjeseths bok har behov for å bli informert om dette? Saken er vel at Skjeseth her legger opp til en note som skal dukke opp 21 sider senere: «Mange gløymer i dag at USA medverka sterkt til folkemordet i Kambodsja på 1970-talet. Fleire hundre tusen menneske mista livet under amerikansk bombing gjennom fleire år.»5

Til dette er det ikke mye å si, annet enn at visse kamper om historieskrivingen aldri helt slutter. Kampen om ansvaret for å ha støttet massemordere og totalitære bevegelser har blitt en fast, nærmest rituell, del av norsk politisk debatt. Og det er selvsagt inn i denne debatten av Civita-forskeren Bård Larsen skriver seg med sin Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære.

Idealistene er en svært ujevn bok. Larsen er på sitt beste når han faktisk skriver om det boka angivelig skal handle om, nemlig norsk venstreside. Ikke at han bringer så mye nytt, men det er absolutt grunn til å kjenne til det han forteller. Noen steder tar imidlertid det konspirative blikket fullstendig overhånd, som da Larsen hevder følgende: «Mange mente at [Gerd-Liv] Valla var en kommunist i forkledning» og konkluderer: «Noe tyder på at det kan være riktig.»6

Saken er selvsagt at Romania var det tydeligst Sovjet-kritiske regimet i Warszawa-pakten, og således appellerte til SV-ideologenes ideal om blokkuavhengighet.

I strid med sin erklærte intensjon bruker Larsen for lite plass på norske forhold. Han trives åpenbart bedre med vidløftige idéhistoriske paralleller, og henger seg opp i eksempler fra utenlandske debatter som ikke har synderlig relevans for norsk venstreside. Det er når det kommer til 1970-tallets venstreside at Larsens sak står best. Her begrenser han seg ikke til å omtale AKPs støtte til Pol Pots Kambodsja, men lar SV og partiets organ Ny Tid gjennomgå for det samme. Ellers er Larsen skeptisk til SVs generelt ambivalente holdning til østblokkens regimer.

Det viktigste og beste eksemplet Larsen trekker fram er nok Berge Furres holdning til Romania under Ceauşescu. Dette eksempelet omtales også grundig i Rossaviks bok. Furre var partileder i SV fra 1976 til 1983. Han deltok som æresgjest på det rumenske kommunistpartiets 12. kongress, og lot seg ifølge Larsen «begeistre av Nicolae Ceauşescus åpenhet».7 I 2007 uttalte Furre i Dagbladet at de var en smule naive, fordi de trodde Ceauşescu var en ny Tito. Larsen stiller med rette spørsmål om det ville vært så mye bedre.

Saken er selvsagt at Romania var det tydeligst Sovjet-kritiske regimet i Warszawa-pakten, og således appellerte til SV-ideologenes ideal om blokkuavhengighet. I et intervju Ny Tid gjorde med Berge Furre i 1978 understreket Furre at det interessante med Romania først og fremst var landets uavhengige utenrikspolitikk. Men Ny Tid skrev ingenting om at Furre ferierte i Romania på det rumenske kommunist-partiets regning.

REALPOLITISK PRAGMATIKK
Frank Rossavik tar åpenbart historien om SF- og SV-toppenes lefling med østblokkregimene på alvor. I to kapitler bryter Rossavik med den strengt kronologiske framstillingen ellers i boka, for å foreta en mer tematisk diskusjon. Dette fungerer bra, og han burde ha gjort det mer. Kapittelet «Østerled», som foretar en samlet gjennomgang av SF- og SV-medlemmenes forhold til østblokken, er nemlig svært godt. Her bemerker Rossavik at Berge Furres positive holdning til Romania var lite oppsiktsvekkende i 1978. To år senere ble Ceauşescu anerkjent av et langt mer offisielt Norge, ved å bli tildelt St. Olavs orden av kong Olav.

Høsten 1969 skriver Orientering-redaktør Lars Alldén, som da også satt i SFs sentralstyre, en leder der han hevder at DDR-regimet «åpenbart» har støtte i et flertall av befolkningen. Rossavik tillater seg å hevde at «det Lars Alldén skrev, ikke var fullt så galt som det kan se ut».8 Denne type vurdering gjør Rossavik et par steder, uten å bli altfor skjønnmalende. Når han kommenterer SVs forhold til Nord-Korea, skriver han at det «hører med til historien at heller ikke Sør-Korea på denne tiden kunne kalles noe demokrati».9 Og det følgende er Rossaviks egen historieskriving:

«Det skjedde i perioder en positiv utvikling på noen områder i land som DDR, Romania og Jugoslavia. De fikk Orienterings lesere vite om, mens nyansene om østblokken stort sett var fraværende i andre medier.»10

Kontrasten til Bård Larsens Civita-bok er stor på dette punktet. Larsen bruker attpå til latinamerikanske regimer som eksempler på den norske venstresidas totalitære lengsler, og skriver: «I dag fremstår SV en som en hyggelig sosialdemokratisk lillesøster til Arbeiderpartiet. Dessverre er ikke dét hele sannheten. Støtten til latinamerikanske autoritære regimer er en forlengelse av partiets lange tradisjon, et resultat av at de norske venstresosialistene fremdeles er delvis preget av antidemokratiske levninger.»11

De «antidemokratiske levningene» preger etter Larsens mening også Arbeiderparti-folk som far og sønn Stoltenberg: Disse får gjennomgå for sin positive holdning til Vietnam i dag, og dagens regjering blir kritisert for sitt pragmatiske standpunkt til landet, der statsministerens politiske rådgiver uttaler at «vi kan oppnå mer gjennom dialog framfor isolasjon».12 Denne type realpolitisk pragmatikk omtales av Rossavik i forbindelse med Kina, i et slags forsvar for SVs holdning historisk: «Knapt noen reagerer i dag på Norges omfattende samarbeid og samhandel med Kina, enda landet er like lite demokratisk nå som da. Alt som trengs, er forsikringer om en stadig pågående ’menneskerettighetsdialog’.»13

Det skal sies at Bård Larsen nok vil være blant dem som reagerer på Norges kontakt med Kina. Det skal imidlertid nevnes at akkurat Erik Solheim, en sentral representant for Norges dialogiske holdning, blir viet en positiv bemerkning hos Larsen, for sin klare holdning mot det totalitære. Solheim var da også tidlig opptatt av å motarbeide den marxistisk-leninistiske bevegelsen. Bevegelsen hadde riktignok sett sine beste dager da Solheim tok over som SV-leder i 1987.

KLASSEKAMPEN
Så lenge vi skrev 1970-tall, holdt AKP seg flytende, men da Geir Berdahl overtok som forlagssjef i Oktober i 1979, var forlaget sterkt forgjeldet. Samtidig var m-l-bevegelsen på hell, som Berdahl skriver: «Sammenlikner en 1979/80 med 1969/70, ser en forskjellen mellom en karismatisk, selvsikker bevegelse og en bevegelse i oppløsning.»14 Situasjonen la grunnlag for en mer åpen holdning til folk som tidligere hadde blitt betraktet som representanter for den «taktiske hovedfienden». Berdahl skriver at han en gang i 1980 eller 1981 ble invitert til å si noen ord på Pax’ bedriftsforsamling, og kommenterer: «Dette kan i dag virke som en liten sak, men var en viktig endring i forholdet SV–AKP, som hadde vært svært vanskelig i ti–tolv år. Jeg ble tatt imot med skepsis, men dette var starten på et samarbeid som fortsatt er svært fruktbart.»15

Det har vært en gradvis tilnærming, og mye tyder på at de tidligere kivingene innenfor den sosialistiske venstresida etter hvert har kommet til opphør. Alf Skjeseth forteller om hvordan Berge Furre kjente at følelsene strittet imot å bli med tidligere AKP-ere i styret for aksjelaget Ny Verden tidlig på 2000-tallet. Men den tidligere SV-lederen sa ja til slutt.

Sigurd Allern hadde vært en av lederne for utbryterne fra SF i 1969, og var leder i AKP(m-l) fra stiftelsen i 1973 til 1975. Allern satt deretter som redaktør i Klassekampen i 16 år, fra 1979 til 1995. Med Allern ble Klassekampen profesjonalisert, ved blant annet å sette redaktørens beslut-ninger over AKP-ledelsens detaljerte redigeringsdirektiv. I 1991, fire år før han gikk av, kunne Allern kunngjøre at Klassekampen ikke lenger var partiorgan for AKP. «Dagsavis for Arbeidernes Kommunistparti» ble fjernet fra lederrubrikken på side 2, men fortsatt hadde AKP 80 prosent av aksjene og makten i styret. Skjeseths oppsummering er god:

«Då Klassekampen vart dagsavis, var AKP(m-l) parti med avis. Då Sigurd Allerns redaktørtid gjekk mot slutten på 1990-tallet, var Klassekampen avis med parti. Medan partiet langt på veg braut saman i løpet av dei 16 åra Allern var redaktør, hadde Klassekampen styrkt seg monaleg. Dette gav Allern ein spesielt sterk posisjon, siden han også satt i partileiinga nesten heile tida.»16

I 2000 ble Bjørgulv Braanen redaktør i Klassekampen. Siden da har Klassekampen hatt «Venstresidas dagsavis» på forsiden, etter at mottoet hadde kommet og gått på 1990-tallet. Det er ikke fritt for en viss tendens til hagiografi i Alf Skjeseths omtale av den sittende redaktøren, som fikk Fritt Ord-prisen i 2006, og som har fordoblet avisens opplag på åtte år, fra 2001 til 2009, og stadig opplever opplagsøkning.

Hvem er så de mest innflytelsesrike på den venstresosialistiske fløyen i dag? Bjørgulv Braanen eller SVs statsråder? I hvert fall er det ikke noen i den tidligere SV-avisen Ny Tid, som ble kjøpt av forlaget Damm i 2006. For mange veteraner fra SF og SV markerte dette at det nå var Klassekampen som var deres avis. På denne tida gikk også sjefen for Pax forlag, Bjørn Smith-Simonsen, sammen med Geir Berdahl, inn i arbeidet for å skaffe Klassekampen bredere eiergrunnlag. Fra 2007 kom både Pax, Oktober, og Fagforbundet inn på eiersiden. Forlaget Oktober er nå del av Aschehoug-konsernet, og har ikke mye igjen av sin tidligere folkeopplysende revolusjonære profil. Men forlaget preger norsk skjønnlitteratur, og eierskapet i Klassekampen viser i hvert fall en viss bevissthet i forlaget om at det vil tilhøre venstresiden av i dag. Klassekampens opphav i den marxistisk-leninistiske bevegelsen vil sikkert bli forsøkt brukt mot avisen i all framtid, men den slags kritikk tåler avisen i dag. For de som er eitrende lei av sekteristiske innslag som splitter venstresida, er Klassekampens nåværende organisasjonsform svært oppløftende.

Frank Rossaviks bok er en bedre veiviser til norsk politisk historie fra 1960-tallet til i dag enn de øvrige bøkene som her er omtalt. Men Rossaviks avsluttende karakteristikk kan diskuteres: Han hevder at «SV har preget den rødgrønne regjeringen mer enn noe annet mindre parti har preget en tidligere norsk samarbeidsregjering».17

Rossavik erklærer ellers at Klassekampen i 2007 var «sin nye rolle som regjeringsorgan bevisst».18 Klassekampen som regjeringsorgan! Det må falle enkelte tungt for brystet. Men en ting er sikker – diskusjonen om den norske regjeringen er ingen steder bedre enn i Klassekampen. Slik sett er det «bevisste regjeringsorganet» det mest løfterike som skjer på norsk venstreside for øyeblikket.

© norske LMD