Tegneserieterapi

Det er et ordtak blant psykologer som sier at verden er delt i to typer personer: De som går i terapi og de som burde gjøre det. Om man leser noen av de selvbiografiske tegneseriene, som er en ikke ubetydelig sjanger særlig innenfor de nordamerikanske seriene, kan man lett tro at spøken har noe for seg.

De utleverende skildringene og nevrotisk karikerte selviscenesettelsene innbyr til psykologisk anlagt analyse. Sjangerens frontfigur Robert Crumb sjokkerte og forbløffet med tvangstanker og sexforestillinger i sine motkulturelle undergrunnsserier på 1960- og 70-tallet. Stort ego, lav selvfølelse og galgenhumor er typisk både for Crumb og etterfølgerne. Blant de viktigste er maniske Joe Matt,2 skamfulle Chester Brown,3 fortrolige Julie Doucet,4 stillferdige Jeffrey Brown5 og burleske Aline Kominsky-Crumb,6 kona til Crumb. Seriene har indirekte terapeutiske sider. For flere av tegnerne er seriene en katarsis. For enkelte lesere kan de oppriktige strekene ha en forløsende virkning.


DET NYE er nå tegneserier med en eksplisitt psykiatrisk tilnærming. Den britiske tegneren og fotografen Darryl Cunningham ble et internettfenomen med serier om erfaringene som pleier ved en psykiatrisk institusjon og sitt eget mentale sammenbrudd. Seriene er samlet i boka Psychiatric Tales, som også inneholder flere nye historier. Psykoterapeuten Philippa Perry, også hun britisk, skildrer terapeutisk praksis og teori i boka Couch Fiction – A Graphic Tale of Psychotherapy. Begge bøkene har et erklært mål om å avmystifisere psykiske lidelser og behandlingen av dem. Cunningham hevder i en av seriene at mens rasisme og kjønnsdiskriminering anses som uakseptabelt, er de psykisk syke fritt vilt for fordommer og latterliggjøring. Det er en diskutabel påstand, men bøkene tjener i alle fall hensikten ved å gi oppriktige og leseverdige innblikk i henholdsvis sykdomsopplevelse og behandlingssituasjon.

Et hovedpoeng hos Cunningham er at psykiske lidelser kan ramme alle og enhver. Han fremstiller det som et mørke som plutselig kommer. Dette står i motsetning til Perrys tilnærming i Couch Fiction, som sporer opp konkrete årsaksforklaringer hos pasienten. Cunningham er ingen fagperson, og forteller ut fra sin egen opplevelse. Mens han utdannet seg til å bli sykepleier fikk han et sammenbrudd og greide ikke å fullføre det siste året. Han isolerte seg. Angst og selvforakt tok strupetak. Noen grunn finner han ikke, utover at han alltid har vært litt sky og følsom. Viktigere er det at han har overvunnet mye av angsten. Redningen hans ble Prozac og internett. Prozac løftet humøret hans så han kunne fungere i hverdagen. Gjennom internett ble han synlig som tegneserieskaper. Slik er boka også oppløftende, som en fortelling om at det er mulig å finne tilbake selvfølelse og motivasjon.

Mørke står mot lys også i tegningene. Streken er enkel med få detaljer, grovskåret og ikke helt ulik tresnitt. Stilen er bevisst naiv. Ansikter tar form med et par linjer. Sorte og hvite flater står i skarp kontrast, som om de kjemper om plassen i rutene.Cunninghams egen historie er bare én av elleve serier i boka.

Med utgangspunkt i erfaringene fra praktisk arbeid i en institusjon mens han studerte, forteller han blant annet om schizofreni, bipolare lidelser, demens og selvskading. Seriene er enkle historier som primært fungerer som innføring i lidelsene. Behandlingsmåtene problematiseres i liten grad, noe som kan skyldes hans egen positive erfaring med medisinering.


OVER 40 TERAPIMØTER mellom den bestemoraktige psykoterapeuten Pat og den yngre, kleptomane advokaten James skildres i Couch Fiction. Trangen til å stjele er et symptom på en dypere forstyrrelse, som etter hvert spores tilbake til barndommen. Fortellingen er fiksjon, men Perry forteller i forordet at mange av James sine drømmer er hentet fra hennes egne erfaringer som terapeut. Det samme gjelder svingningene i relasjonen mellom Pat og James.

Psykoterapien både vises og forklares i boka. Perry lar oss være flue på veggen gjennom de ganske så forskjellige terapisesjonene. I tillegg er det detaljerte tekstkommentarer under bildene som forklarer teoretiske begreper og siktemålet med de terapeutiske teknikkene.

Nettopp samspillet mellom bildene og teksten er viktig i Couch Fiction. Junko Graats tegninger er enkle på grensen til ubehjelpelige, men som hos Cunningham er forenklingene funksjonelle. Tegningene er lett tilgjengelige, samtidig som stilen gir et visst inntrykk av den uroen som presser på under overflaten. Teksten gir oss et mer konkret innblikk i personenes følelser. Perry lar oss lese tankene deres, som ofte er noe annet enn det de sier og gjør.

Boka utnytter tegneseriens særskilte egenskaper som sammensatt tekst, ved at tekst og bilde forteller ulike opplevelser av en situasjon. Det er et ypperlig grep for å skildre parallelt de bevisste og ubevisste nivåene i en terapisituasjon. Og det lar oss på én og samme tid se situasjonen fra både terapeuten og klientens ståsted. Særlig snedig er det å lese terapeuten Pats hastige refleksjoner når hun forsøker å korrigere spørsmål eller kommentarer som gjør at James stenger samtalen. Boka fjerner neppe alle vrangforestillinger om terapi, men med innsikt og humor gir Perry en innføring som er overraskende lettlest.

© norske LMD




Fotnoter:
1 Se for eksempel Robert Crumb, The Complete Crumb Comics Vol. 4: Mr. Sixties!. Fantagraphics Books, 2009.

2 Joe Matt, Spent, Drawn and Quarterly, 2007.

3 Chester Brown, Paying For It, Drawn and Quarterly, 2011.

4 Julie Doucet, My Most Secret Desire, Drawn and Quarterly, 2006.

5 Jeffrey Brown, Undeleted Scenes, Top Shelf Productions, 2010.

6 Aline Kominsky-Crumb, Need More Love, M Q Publications, 2007.