Terrorideologien


Et av de mange dystre kapitlene i denne historien som har definert det siste tiåret, blir for tiden belyst av WikiLeaks. I likhet med diplomatposten som ble lekket i høst, avdekker ikke fangejournalene fra Guantanamo de store overraskelsene, men de stadfester nok en gang hvor håpløs «krigen mot terrorisme» har vært, både ideologisk og i praksis.


779 FANGER har vært innom Guantanamo-leiren på østspissen av Cuba, der Bush-administrasjonen etter angrepet 11. september 2001 skulle oppbevare «de verste av de verste» og hale ut informasjon av dem med «spesielle forhørsmetoder», det vil si tortur. Selv om enkelte av fangene etter all sannsynlighet har hatt forbindelser til Al-Qaida, har minst like mange tilsynelatende ingen koblinger over hodet. Det har øyensynlig ikke brydd de amerikanske myndighetene, ettersom alle rettsprinsipper var opphevet i denne «krigen». I en av rapportene kan man lese vurderingen av en fange, som forhørslederne ikke mener har forbindelse til terrornettverk men som var blitt radikalisert av oppholdet, at «så lenge han er i en vegetativ tilstand utgjør han ingen fare for USAs interesser».

Detaljene om tilfeldighetene og absurditetene som har gjort at mange havnet i leiren er talende: En senil 89-årig afghaner som ble tatt med angivelige telefonnummer til Al-Qaida-ledere, eller de mange som ble sendt til leiren på grunn av en billig klokketype amerikanerne mente viste at de hadde fått bombeopplæring av Al-Qaida (52 tilfeller i de lekkede mappene). Dette sår nok en gang tvil om motivene, og avdekker en rasisme og forakt som opprinnelig ble forsvart med 11. september og kampen mot Al-Qaida, men som i dag lever videre i Afghanistan-krigen på svært vaklende grunnlag.

Vestlige myndigheter har utvilsomt overdimensjonert terrorfaren og Al-Qaidas utbredelse, noe også mange regimer i Midtøsten spilte velvillig med på, blant annet Gaddafi (som ble venn med Vesten for å bekjempe «Al-Qaida» og nylig gjentok denne referansen til opprørerne som nå har blitt synlige) og Mubarak (som huset hemmelige fengsler som sannsynligvis var verre enn Guantanamo).


IDEEN OM TERRORISME, mer enn realiteten, har formet det siste tiåret. EUs datalagringsdirektiv som Stortinget vedtok 4. april er direkte begrunnet i krigen mot terrorisme, men har blitt mer brukt til helt andre ting.1 Mange land har brukt terrorisme som påskudd for å svekke personvern, rettsvern og grunnleggende rettsprinsipper, kanskje særlig i Storbritannia der disse lovene på et tidspunkt også har blitt brukt til å fryse islandske bankkontoer (se side 18–19).

Denne vårens opprør i Midtøsten og Nord-Afrika viser at den muslimske verden nærer helt andre begjær enn «islamo-fascistiske». I fjor ble det ifølge Europol begått 249 terroraksjoner i Europa, bare tre av disse hadde forbindelse til islamistiske grupper.2 Generelt har faren for å bli utsatt for terror i Europa vært svært lav. Spørsmålet burde reises om legitimiteten til alle «terrorforordningene» når det blir stadig iøynefallende hvor lite «krigen mot terrorisme» har med dagens virkelighet å gjøre.

Vil Bin Ladens død og opprørene i Midtøsten medføre at «krigen mot terrorisme» erklæres død, og at alle terrortiltakene og unntakstilstandene oppheves? Eller vil den liberale orden fortsette sin ferd mot sitt eget endelikt, slik den islamistiske terrorismens visstnok hadde som mål?

© norske LMD


Fotnoter:
1 Kim Bredesen «Grovt misbruk av datalagringsdirektivet», norske Le Monde diplomatique, mars 2011.

2 «Islamister står bak få terrorangrep i Europa», Aftenposten, 28. april 2011.