En overbefolket planet?

Er vi for mange? Bør fødselsraten styres ut fra gitte mål? Seleksjon før fødselen? Oppfordre til fødsler uansett hvem foreldrene er og uansett deres evne til å oppdra barna? Har mennesket rett til å blande seg inn i naturens gang? Dette er spørsmål som har blitt stilt siden de organiserte statenes morgen.

Overbefolkningsspøkelset dukket opp igjen i 2008, på bakgrunn av en midlertidig nedgang i verdens matvarelagre og miljøødeleggelser. Ved første øyekast er tallene relativt skremmende: 218 000 nye munner å mette for hver dag som går, 80 millioner hvert år, nesten 7 milliarder mennesker, forbruksvekst. Jordas befolkning legger tilsynelatende stadig større press på planetens ressurser.

Frykt for overbefolkning er ikke noe nytt. Fire århundrer før vår tid, da verden bare talte 200 millioner mennesker, anbefalte Platon og Aristoteles en streng begrensning på antall fødsler. I denne forstand dreier ideen om overbefolkning seg mer om kultur enn tall. Helt siden Bibelens «vær fruktbare og bli mange» har «populasjonister» kranglet med tilhengere av befolkningskontroll. De første kaller overbefolkning en illusjon, de andre advarer mot konsekvensene.

I svært lang tid hadde man ikke statistikk. I mangel av troverdige tall ble debatten i stor grad filosofisk, religiøs eller politisk. Men fortsatt i dag finnes det, på tross av den enorme tilgjengelige datamengden, innflytelsesrike ideologiske og politiske retninger på feltet. Når man snakker om overbefolkning rører man borti fundamentale overbevisninger om livet og dets verdi. Dette er grunnen til at temaet vekker så mange følelser.

I flere tusen år dreide frykten seg først og fremst om for få fødsler. Likevel har enkelte epoker, regioner og land, som Europa på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet, blitt stilt overfor alvorlige problemer med (relativ) overbefolkning, som har fått teologene til å nyansere seg.

De moralske betraktningene om kyskhet eller jomfrudommens overlegenhet har også blitt tatt opp til debatt, så vel som preventive praksisers legalitet. Og ikke minst har Bibelens forbud mot onani («Onans forbrytelse», å la «sæden gå til spille på jorden») lenge hengt over disse debattene.

FOR 40 000 ÅR SIDEN virket faren for overbefolkning fjern, med bare en halv million mennesker på planeten. Men jeger- og sankersamfunnene trengte i snitt 10–25 km2 per person for å ha tilstrekkelig tilgang til vilt, noe som begrenset kraftig størrelsen på hver gruppe. Alt utover 25–50 personer utsatte gruppen for store problemer med å skaffe nok føde. Overbefolkning er åpenbart et begrep som varier alt etter ressurstilgang. Likevel er den sedvanlige framstillingen fortsatt mennesker stuet som sardiner i en boks.

Antallet ble raskt en besettelse. I de greske bystatene påtvang geologien atskillelse: hvert basseng ble organisert i en uavhengig by, i like lukkede celler med begrenset størrelse, der det menneskelige presset tydelig føltes. Denne situasjonen åpnet for en demografisk bevisstgjøring. Det politiske klimaet ble ikke særlig positivt til en aktiv fødselspolitikk.

I sine to viktigste dialoger, Staten og Lovene, definerer Platon en optimal befolkning i forhold til rom og tilgjengelige ressurser, og beskriver hvilke organisasjonsformer og sosiale mekanismer – ofte på grensen til det urealistiske – som må til for å oppnå dette. Samme framgangsmåte finner vi i Aristoteles’ Politikk: «En stor stat og en folkerik stat er nemlig to forskjellige ting. Erfaringene viser oss også klart at det er vanskelig, om ikke umulig, å styre godt en folkerik stat. Blant de statene som regnes for å være velstyrt, ser vi ingen som unnlater å begrense innbyggertallet.»1 Og dessuten, mange folk betyr mange fattige, med den faren for revolt det utgjør. Det er ikke så mye ressurser og mat som bekymrer Aristoteles, som opprettholdelse av lov og orden. Grekernes demografiske tenkning setter allerede premissene for debatten slik man gjenfinner dem den moderne perioden og i dag: eugenistisk, malthusiansk og fremmedfiendtlig.

Med Romerrikets ekspansjon endret størrelsesnivået seg, men ikke nødvendigvis mentaliteten. Myndighetenes politikk var heller fødselsorientert, noe som var både nytt og mislykket, for den romerske fruktbarheten var lav sammenlignet med de andre sivilisasjonene, slik Titus Livius forteller: «Gallia var så velstående og folkerikt at den altfor tallrike befolkningen virket vanskelig å opprettholde. Den allerede aldrende kongen ønsket å lette kongeriket for denne mengden som tynget ned riket. Han sendte derfor sine to nevøer ut i verden for å finne nytt land.»2 Dette er politisk propaganda: De var for mange og truet naboene, derfor var romerne nødt til å innvadere Gallia.

MED KRISTENDOMMEN (mellom 200-tallet og 400-tallet) sluttet myndighetene å blande seg inn. Reproduksjonen gikk fra å være et sivilt og politisk spørsmål til å bli et religiøst og moralsk anliggende. En livlig debatt oppsto rundt jomfrudommens meritter (framstilt som den høyeste dyd), ekteskapet (nedvurdert til fordel for askesen) og å gifte seg på ny (straffbart). I denne dystre atmosfæren ble spørsmålet fortsatt stilt: Befolke eller avfolke? Være fruktbare eller avholdende?

For de kristne fantes svaret bare i Guds ord, men de bibelske skriftene var selvmotsigende. Kirkefedrenes utfordring ble å vise, gjennom mye retorisk akrobatikk, at det ikke dreide seg om selvmotsigelser, at Guds tale var entydig, selv om han hadde gitt ordre til Adam og Eva om å formere seg, men senere sagt til Paulus at det er «godt for en mann ikke å røre en kvinne» (1 Kor, 7:1). Oppgaven var ikke lett, men for teologer er ingenting umulig. Det gamle testamentet er utvetydig: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden.»

Den relative overbefolkningen i middelalderen fikk svært konkrete konsekvenser. På slutten av 1000-tallet ble europeerne klar over sin kvantitative overlegenhet og dannet en hær. Pave Urban 2 sendte i 1095 horder av riddere til Jerusalem. Korstogene ble forsynt av en vedvarende strøm fra vest mot øst, noe som ikke ville vært mulig uten et stort befolknings-overskudd i de kristne landene.

Slik fortsatte det i den vestlige verden fram til slutten av 1800-tallet. Geistlige, intellektuelle, teologer, filosofer og forfattere avløste hverandre i teoretiseringen av demografiens goder og farer, i veksling mellom frykt for overflod og angst for tomrommet, mellom populasjonistiske utopier og den urokkelige troen på en guddommelig orden som regulerte menneskenes nærvær på jorda. Vulgum pecus, folket, ble snart oppfattet som en svøpe, snart som en rikdom. Alle kom med sine forklaringer og anbefalinger, selv om det statistiske grunnlaget var heller mangelfullt. Underbefolkning, overbefolkning: I løpet av århundrene raste kampen mellom de som mente det ene var en større faren enn det andre for menneskehetens framtid.

THOMAS MALTHUS og hans An Essay on the Principle of Population (1803) markerer en skillelinje i de demografiske teorienes historie. Befolkningen, sier den britiske økonomen og presten, øker raskere enn matvareproduksjonen, noe som uunngåelig vil lede til overbefolkning og storstilt hungersnød. Enten gjør man ingenting og lar naturen gå sin gang, med brutale og smertefulle konsekvenser, eller så begrenser man fødslene, hvor et første steg vil være å kutte all hjelp til de fattige for å «ansvarliggjøre» dem – den «ansvarlige» holdningen er ikke å gifte seg og få barn før man har midler til å brødfø og oppdra dem. Ifølge Malthus var den raske spredningen av nød en risiko for menneskeheten, denne måtte derfor bekjempes

Pierre-Joseph Proudhon svarte ham at det ikke fantes noe problem med overbefolkning. Om nøden brer om seg så finnes årsaken i det syndige eiendomssystemet som gir enkelte en urettmessig makt over andre. Karl Marx, som ikke viste mye interesse for det demografiske spørsmålet i seg selv, så på Malthus som en fiende av arbeiderklassen og kalte ham «skamløs smisker for herskerklassen» og en «synder mot vitenskapen».3 Marx anklager ham for å tro på et «befolkningsprinsipp», en absolutt universell og eviggyldig naturlov, som gjør at befolkningen alltid vokser raskere enn ressursene: «en abstrakt populasjonslov eksisterer bare for planter og dyr, og bare i den grad mennesket ikke har tuklet med dem.»4

Disse debattene fortsatte fram til midten av 1900-tallet, da menneskeheten vokste noe enormt: tre milliarder personer i 1950, seks milliarder i 2000. Det dreide seg ikke lenger om vekst, men om en eksplosjon. Demografene, økonomene, geografene, så vel som filosofene, historikerne, antropologene og selvfølgelig politikerne, kranglet så fillene føk. Mot de som var for å spre livet, uavhengig av kvaliteten, svarte realistene med nødvendigheten av å begrense reproduksjonen. De ene benektet ideen om overbefolkning og snakket om skjev utvikling, mens de andre hevdet populasjonistenes morderiske galskap ville dømme flere hundre millioner mennesker til sultedøden. Fra 1980-tallet av debatten utvidet med miljøproblemetikken.

VED ÅRTUSENSKIFTET virket det som antimalthusianerne hadde rett, med støtte i den demografiske overgangen: fruktbarhetsraten falt overalt, også i svært fattige land. Dette bekreftet «den demografiske revolusjonen» Adolphe Landry hadde snakket om i 1934, som nå viste at med den enorme produksjonsveksten var problemet med forholdet mellom befolkning og ressursers løst. Fra nå av burde den «optimale befolkningen» dreie seg om den kulturelle ideen om «lykke», et kvalitativt og ikke kvantitativt begrep.

Befolkningen vil stabilisere seg rundt ni milliarder i 2050 og ti milliarder i 2150. Hvis planeten, ifølge et flertall av demografene, fint kan brødfø ti milliarder mennesker, hvordan kan den da «overbefolkes» av sju milliarder? Hvis det finnes en milliard underernærte og to milliarder fattige på planeten, er det kanskje framfor alt på grunn av dårlig fordeling av ressursene. Men er det ønskelig med ti milliarder innbyggere? Ti milliarder sammenstuede, men velfødde mennesker, er fortsatt sammenstuede.

I 1997 skrev Salman Rushdie «Et brev til verdensborger nummer seks milliard»5 som kom til å bli født i løpet av det året: «Som et av de nyeste medlemmene av en notorisk nysgjerrig art, vil det sannsynligvis ikke gå lang tid før du spør deg selv de to 90 000-kronersspørsmålene som de 5 999 999 999 andre av oss har slitt med i en tid: Hvordan kom vi hit? Og hvordan skal vi leve når vi først er kommet hit? Underlig nok vil det nesten garantert – som om seks milliarder av oss ikke er nok – bli foreslått for deg at svaret på spørsmålet om opprinnelsen krever at du tror at det eksisterer et større, usynlig, ufeilbarlig Vesen ’et sted der oppe’, en allmektig skapning som vi stakkers begrensede skapninger ikke er i stand til å oppfatte, enda mindre forstå. […] På grunn av denne troen har det, forøvrig, vist seg umulig i mange deler av verden å forhindre menneskerasens antall i å ese i en skremmende fart. Legg skylden for en overbefolket planet, i alle fall delvis, på villedningen til rasens åndelige veiledere. I din levetid vil du kanskje se verdensborger nummer ni milliard ankomme. (Om for mange folk fødes som, delvis, et resultat av religiøse forbud mot fødselskontroll, så dør mange folk også på grunn av religiøse kulturer.)»

13 år senere venter vi verdensborger nummer sju milliard. Denne vil ha 70 prosent sannsynlighet for å blitt født i et fattig land, i en fattig familie. Bør vi sende dette barnet et velkomstbrev, eller en unnskyldning?

Oversatt av R.N. Denne teksten er hentet fra Le Poids du nombre – L’obsession du surpeuplement dans l’histoire (Perrin, Paris, 2011).