Falske påstander om verdens befolkning

Epidemier, kriger, politisk kaos, kulturelle praksiser – en rekke faktorer innvirker på et lands demografi. Den russiske befolkningen som allerede hadde begynt å skrumpe før Sovjetunionens fall, ble enda mer redusert av «sjokkterapien» på 90-tallet. Egenoppfatningen folkeslag har påvirker også antallet. I enkelte epoker har frykt for overbefolkning dominert, mens i andre epoker har det vært redsel for avfolkning. Kinas økonomi har nytt godt av en «demografisk bonus», men snart vil befolkningen også der eldes, i likhet med de fleste andre land på kloden. Aldrende befolkning og ikke overbefolkning vil bli det 21. århundrets dominerende demografiske tendens.

Er demografi bare utslitte klisjeer uttalt i ditt navn?

«Menneskehetens fødselstall er eksplosive». Nei, i flere tiår har fødselsratene sunket tydelig over hele verden, i tråd med det man kaller «den demografiske overgangen», perioden der tidligere høye fødsels- og dødstall synker betraktelig.

«Vi står overfor en befolkningseksplosjon». Uansett hva som påstås, bomben eksploderer ikke. Det dominerende fenomenet i det 21. århundret vil ikke være rask befolkningsvekst, men befolkningsaldring.

«Overbefolkning kommer til å kvele planeten». Nei, konsentrasjonen av mennesker i små områder, som følge av urbaniseringen, vil føre til avfolkning i andre deler av verden.

«Vi i Nord vil oversvømmes av innvandrere fra Sør.» Denne påstanden tar ikke høyde for de nye migrasjonsstrømmene som skapes av mobilitet i ordets mange betydninger, deriblant svært store interne forflytninger i Sør.

Summa summarum, det eksisterer ingen «verdensbefolkning». Dette er en meningsløs sekkebetegnelse, som innbefatter så mange ulike virkeligheter at bare å bruke ordet er å blande hummer og kanari. Guinea og Portugal har omtrent like stor befolkning (10,8 og 10,7 millioner). Kan man dermed slutte at de to landene har omtrent samme plass i den globale demografien? Sannsynligvis ikke. Alle indikatorene er forskjellige: Den naturlige befolkningsveksten i Guinea er for eksempel svært positiv (+ 3 prosent), mens den i Portugal er negativ (- 0,1 prosent).1

DEMOGRAFISKE INDIKATORER for »verdensbefolkningen» dekker ofte over den reelle dynamikken – den mellom land med høy fødselsrate og lav forventet levealder (som Niger og Mali) og land der fødselsraten er så lav at den ikke kompenserer for dødsraten (som Russland og Japan). I tilfellet Japan, skyldes dødsratens merkbare oppgang på 2000-tallet ikke dødelig atferd eller forfall i helsevesenet, men utelukkende at befolkningen er blitt eldre. Situasjonen er annerledes i Russland (se egen artikkel på side 16–18).

Verden består av svært ulike befolkninger, med ulike demografiske indikatorer og bosetningsmønstre, noe som går fram av de enorme variasjonene i befolkningstetthet (fra 1141 innbyggere per km2 i Bangladesh til 5,9 i Gabon). Også her stirrer vi oss blinde, hvis vi bare fokuserer på middelverdien av dette aggregatet.

Det 20. århundret ga en utvikling uten sidestykke. Planetens befolkning ble firedoblet (fra 1,6 milliarder i 1900 til 6,1 milliarder i 2000). Til grunn for denne veksten lå fire nye fenomen. Fra slutten av 1700-tallet begynte dødeligheten å synke i enkelte land på den nordlige halvkule (blant barn, tenåringer og mødre). Dette fenomenet spredde seg til landene i Sør på 1800- og 1900-tallet (for eksempel i India fra 1920-tallet). Årsakene var medisinske og farmasøytiske framskritt, mer hygienisk bevissthet og tekniske framskritt i landbruket som ga et mer regelmessig og variert kosthold. På to århundrer har andelen nyfødte som dør før de fyller ett år sunket i snitt med 80 prosent i verden, men den har blitt delt på femti i de meste utviklede landene. Dødeligheten blant barn og tenåringer har sunket enda mer, i likhet med hos fødende kvinner. Resultatet er en endring i kjønnsbalansen: Det «svake» kjønnet er blitt demografisk sterkest.

Dessuten lever folk lenger på grunn av forbedringer innen medisin og helsevesen siden slutten av 1970-tallet. Automatisering har i tillegg gitt bedre arbeidsforhold. Dette har økt den forventede levealderen, som nesten har doblet seg på et århundre (fra 37 år i 1900 til 69 år i 2010).

Den historiske nedgangen i fruktbarhet har medført en tydelig demografisk oppbremsing. Den årlige vekstraten er gått fra et historisk maksimum på mer enn 2 prosent på slutten av 1960-tallet (en rekke land startet da den demografiske overgangen) til 1,2 prosent i 2010. På femti år økte verdensbefolkningen dermed med 142 prosent: fra 2,5 milliarder i 1950 til 6,1 milliarder i 2000. Ifølge de moderate framskrivningene til FN vil klodens befolkning være 9,1 milliarder i 2050. Er det for mye? Selv om alle disse 9,1 milliardene flyttet til USA ville USAs befolkningstetthet fortsatt være mindre enn tettheten i Paris-regionen (Île-de-France).

BEFOLKNINGSALDRING vil bli det dominerende fenomenet i det 21. århundret. Aldringen kan måles enten i økt andel eldre (5,2 prosent i 1950 mot 7,6 prosent i 2010 og 16,2 prosent i 2050, ifølge FNs framskrivninger)2 eller utviklingen til medianalderen (24 år i 1950, 29 år i 2010 og rundt 38 år i 2050).3 Høyere forventet levealder utvider befolkningspyramiden på toppen, mens lavere fødselsrate gir mindre unge i bunnen. Konsekvensene er spesielt store i land som gjennomgår en «demografisk vinter», der fruktbarhetstallene i flere tiår har vært langt lavere enn det som kreves for å erstatte generasjonene (dvs 2,1 barn per kvinne). I disse landene må en betraktelig vekst i fruktbarhet (og ikke for sent, siden antallet kvinner i reproduktiv alder synker) eller en tilflytning av unge og fruktbare folk til for å sikre stabilt folketall.

Men man må også se på økningen av personer over 65 år i absolutte tall – det som kalles «gerontovekst»: 130 millioner i 1950, 417 millioner i 2000, og trolig 1,486 milliarder i 2050. Skillet mellom befolkningsaldring og gerontovekst viser svært forskjellige tendenser i ulike land. I enkelte land utvikler de to fenomenene seg ikke likt, eksempelvis fordi et migrasjonssystem tilfører en ung befolkning og reduserer den eldre.

Urbanisering framstår som et annet sentralt fenomen. I 2008 var befolkningen i byene for første gang større enn på landsbygda, ifølge FNs tall (metodene er omdiskutert, men ikke grunnlaget).4 Dette er det store paradokset i det 21. århundret: Aldri har verdens befolkning vært så stor, og samtidig så konsentrert i små områder. Verden metropoliseres uunngåelig av tre ulike årsaker. Den første er tertiærsektorens vekst i de mest befolkede byområdene, som tiltrekker seg et overskudd skapt av produksjonsvekst i landbruket. Den andre årsaken er at folk vil ha flere yrkesmuligheter, i en tid med økende variasjon i yrker, frivillig eller ufrivillig mobilitet og fattigdom på landsbygda. Den tredje og siste årsaken er at metropolene er tilpasset det nye «verdensområdet» med et mangfold av forbindelsesmuligheter. Dessuten er byområdene attraktive fordi de huser politisk makt, avhengig av deres institusjonelle status (regional eller nasjonal hovedstad, hovedkontor for internasjonale offentlige institusjoner), og multinasjonale selskaper holder som regel til i de store byene.

INTENSITETEN I BYKONSENTRASJONEN er fortsatt svært ulik fra et land til et annet. I India bor 29 prosent av innbyggerne i byer, 33 prosent i Kongo, 73 prosent i Tyskland og 79 prosent i USA. Faktorene er også svært varierte. Den store bybefolkningen i Brasil er hovedsakelig en arv fra kolonitiden, da det ble grunnlagt byer som skulle sikre den politiske og økonomiske kontrollen over territoriet og sentralisere den eksklusive handelen med Portugal. Den lave kinesiske byveksten skyldes i stor grad kommunistregimet, som lenge har vært mest opptatt av landsbygda – Beijing er med sine tolv millioner innbyggere en relativt tynt befolket hovedstad med tanke på landets store befolkning. Andre steder har konflikter fordrevet folk fra landsbygda og forsterket den demografiske tyngden til byer som Bogotá, Amman, Kolkata og Kinshasa.

I svært sentraliserte land, som Frankrike og Iran, er den politiske hovedstaden dominerende – økonomisk, akademisk og kulturelt. I andre land, som Spania og Bolivia, er urbaniseringen dominert av to byer (Madrid og Barcelona, La Paz og Santa Cruz). Tyskland, derimot, er organisert som et mer balansert nettverk av flere harmonisk hierarkiserte byer.

EN NYTT DEMOGRAFISK LANDSKAP er i ferd med å formes med demografiske overganger i flere land i Sør, demografiske vintere i enkelte land i Nord, aldrende befolkning og urbanisering uten historisk sidestykke. I tillegg til dette kommer migrasjonsstrømmene: 214 millioner 5er permanent bosatt i et annet land enn de ble født i – og tallet inkluderer verken flyktninger eller fordrevne.

I motsetning til utbredte forestillinger er folkeforflytningene regelmessige og permanente, og i all hovedsak lovlig – den ulovlige innvandringen som mediene til stadighet fokuserer på, er marginal. Historien og geografien har bidratt til å skape «migrasjonspar», forhold som enten bygger på geografisk nærhet (som med Burkina Faso og Elfenbenskysten, Colombia og Venezuela, Mexico og USA, Malaysia og Singapore, Italia og Sveits) eller en felles historie, noe som ofte vil si bånd arvet fra kolonitiden – som med Filippinene og USA, Algerie og Frankrike, India og Storbritannia. I likhet med urbaniseringen er de økonomiske faktorene migrasjonens hoveddrivkraft, selv om også politiske faktorer (kriger, sivile konflikter, autoritære regimer) driver folk til å utvandre. På 1800-tallet tvang fattigdom mange spanjoler, sveitsere og italienere til å utvandre til Latin-Amerika. Demografien er selv en faktor for migrasjon: På 1800-tallet ble Frankrike Europas eneste innvandringsland, på grunn av en svært markant nedgang i fruktbarhet. På 2000-tallet vil nedgangen i yrkesaktiv befolkning i en rekke land, tvinge dem til å tiltrekke seg innvandrere på grunn av mangel på arbeidskraft, særlig ufaglærte arbeidere.

Polariseringen mellom utvandrings- og innvandringsland har likevel mistet sin relevans. Migrasjonen blir stadig mer sirkulær: For eksempel er Marokko et utvandringsland mot Europa og Nord-Amerika, et transittland for folk fra Afrika sør for Sahara, et innvandringsland for sistnevnte som stopper her – uten nødvendigvis å ha planlagt det. På samme måte er Spania et utvandringsland, særlig for arbeidsutvandring til Nord- og Sør-Amerika, et transittland for afrikanere på vei til Frankrike og et innvandringsland for Marokko, Romania og Latin-Amerika. Bakenfor kartet som migrasjonsregnskapet (som dekker over intensiteten i migrasjonsstrømmene) tegner for hvert land, virker det i dag som at de fleste landene utfyller disse tre funksjonene samtidig.

Fotnoter:
1

2

3

4

5