Opprørets mangfoldige enhet

I Jemen pågår det et folkeopprør uten sidestykke. Mangfoldet blant demonstrantene og den ikke-voldelige mobiliseringen minner om Tunisia og Egypt. Revolusjonens enkle, men radikale mål (avsette diktatoren), bryter med inntrykket av Jemen som et voldelig og konservativt land.

Etter tre måneder med demonstrasjoner er verdenssamfunnet redd for kaos i Jemen. Denne frykten deler også opposisjonen i landet. Riktignok erklærte den franske utenriksministeren Alain Juppé 21. mars at president Ali Abdullah Salehs avgang var «uunngåelig». Men slike uttalelser endrer ikke tingenes tilstand, ikke noe mer enn meklingsforsøkene til Golfrådet (GCC). Jemens allierte prøver å bevare systemet, om enn det innebærer Salehs fall.

Jemen befinner seg i en heller paradoksal situasjon. Siden attentatet mot det amerikanske krigsskipet USS Cole i Aden i 2000 har regimet stadig provosert sine allierte, og i første rekke USA. Med undertrykkingen av egne innbyggere (i borgerkrigen i Saada nordvest i landet, som siden 2004 har kostet over ti tusen menneskeliv) og kampen mot Al-Qaida, har Salehs politiske og administrative system kastet landet ut i en eskalerende voldsspiral.


I 1990 ble Den demokratiske folkerepublikken Jemen (Sør-Jemen) og Den arabiske republikken Jemen (Nord-Jemen) gjenforent og staten Jemen opprettet. Men i løpet av 2000-tallets første tiår ble statens enhet truet av opprørere (de såkalte houthi-krigerne i Saada) og en separatistbevegelse i sør. I tillegg har bevæpnede islamister siden 2007 gått til angrep på makthaverne og sikkerhetsstyrkene. Den alvorlige krisen som Saleh og regimet hans står midt oppi begynte med andre ord ikke i 2011.

Parlamentsvalget som skulle funnet sted i april 2009 ble utsatt på grunn av en fastlåst politisk og institusjonell situasjon. I flere år hadde opposisjonspartiene, samlet i koalisjonen Fellesforumet (Al-Liqa Al-Mushtarak) som inkluderte både sosialistene (som styrte den tidligere republikken i sør) og Det muslimske brorskapet, kritisert regimet og oppfordret til boikott.

Til tross for disse politiske vanskene hadde regimet ved utgangen av 2010 fortsatt støtte i verdenssamfunnet. Sikker på sin egen framtid la det fram for parlamentet et lovforslag som ville gi Saleh lov til å bli gjenvalgt til evig tid. Samtidig gjorde sønnen Ahmed Ali Saleh seg klar til å ta over roret.

Den «arabiske oppvåkningen» i Tunisia og Egypt styrket protestbevegelsen. Ungdommene, som ofte ikke har noen politisk tilhørighet, startet opprøret i de store byene, Sanaa, Taiz og Aden. Opposisjonspartiene sluttet seg til først senere, og forsøkte da å ta det til inntekt for sin egen agenda og få shabab al-thawra («revolusjonens unge») over til deres rekker.

I løpet av mars og april ble slagordene – og protestformene – mer eller mindre samkjørte. Houthiere fra nord, separatister fra sør, opposisjonelle, stammeledere, islamister og liberalere samlet seg rundt ett krav: regimets avgang. De største demonstrasjonene fant sted utenfor universitetet i Sanaa, på en plass som ble døpt til «Endringenes plass».2

Etter at 52 demonstranter ble drept i Sanaa 18. mars har regimet blitt svekket av mange deserteringer, fra regjeringspartiet (Den allmenne folkekongressen, GPC), regjeringen, statsmediene og hæren. Selv Salehs venn general Ali Mushin, kjent for sine forbindelser til radikale islamister og foraktet av de unge revolusjonære, sluttet seg til dem og lovet å beskytte dem, og han sendte soldater til demonstrasjonsområdet i Sanaa. Dette viste den interne spliden i regimet og ga en ny dimensjon til opprøret, som sto i fare for å bli overtatt av andre krefter eller ta en væpnet vending. Mushins støtte utkrystalliserte spenningene blant demonstrantene. Han påpekte at opprøret kunne bli et springbrett for Salehs historiske rivaler og understreket hvor skjør den ikke-voldelige linjen var.

Saleh vinglet. I slutten av april lot han først som om han gikk med på avtalen framforhandlet av monarkene i Golfen, før han ombestemte seg og nektet å undertegne den. Han levde dermed opp til sitt rykte som en slu taktiker. Han viste også sin evne til å mobilisere massene og hvor skjevt midlene var fordelt mellom hver leir. Slik vant han tid og sådde tvil hos demonstrantene, som etter hvert gikk lei, i likhet med de utenlandske journalistene og observatørene. Saleh forsøkte også å utnytte avstanden mellom ungdommene i gatene og eliten i opposisjonspartiene. Slik ble immuniteten, som Saleh og hans nærmeste gis i avtalen med Golfstatene, godtatt av Fellesforumet, men forkastet av opprørerne (shabab), som i det store og hele var utestengt fra forhandlingene. De unge var skeptiske til koalisjonens strategier, spesielt til Hamid al-Ahmar (arvingen til en mektig klan) og hans parti Al-Islah, som gradvis ble mer og mer tilstedeværende på demonstrasjonsområdene.3


SLAGORDET «IRHAL» (FORSVINN) som folkemengden roper, er på ingen måte et politisk program og vil neppe løse alle krisene i landet, for eksempel minoritetsspørsmålet som separatistene i sør har frontet siden 2007. Det vil heller ikke endre de sosiale ulikhetene eller gi en øyeblikkelig løsning på landets økonomiske problemer og uttømmingen av naturresursene.

De sikkerhetsmessige utfordringene består også. Frykten for at bevæpnede grupper, da spesielt Al-Qaidas søsterorganisasjon AQAP (Al-Qaida på den arabiske halvøy), skal utnytte det politiske tomrommet forklarer i stor grad verdenssamfunnets tilbakeholdenhet. USAs intense bombing av AQAP-mål siden høsten 2009 har undergravd regimets legitimitet ytterligere, samtidig som terrororganisasjonens mobiliseringsevne bare har blitt marginalt svekket. I AQPA har det trådt fram flere kandidater til lederstillingen som ble ledig etter likvideringen av Osama bin Laden. Blant disse finner vi den amerikansk-jemenittiske Anwar al-Awlaki. Allerede i uka etter drapet på bin Laden i Pakistan var han mål for et mislykket droneangrep i Shabwa-regionen.

Oppsplitting av landet er også en risiko. De senere år har de ulike kildene til legitimitet (partiet, stammen, religionen, generasjonen) og opposisjonsfrontene økt i betydning. Bak den enhetlige fasade i gata står det en svært oppstykket protestbevegelse. Striden mellom regimet og opposisjonen – men også internt i opposisjonen eller i hæren – kan bli svært kostbar. Til tross for at flere militære prominenser og klanhøvdinger har hoppet av, har presidenten fortsatt kontroll over en stor del av hæren og de mange sikkerhetsorganene som ledes av hans nærmeste familie. I april oppsto det enkelte sammenstøt mellom Mushins panserdivisjon og regimetro styrker. En direkte konfrontasjon ville fått særdeles voldelige konsekvenser.

Jemenittine er fullt klar over at konflikten kan eskalere. Men det råder en slags «fryktbalanse» som har begrenset volden. Samtidig har denne balansen forsinket endringsprosessen, så mye at den gjør utfallet usikkert. I fire måneder har det hver fredag blitt holdt store demonstrasjoner i Sanaa til støtte for regimet. Disse har gitt Saleh anledning til å hevde sin «konstitusjonelle legitimitet».

Motdemonstrasjonene, som i stor grad arrangeres av regimets klientilistiske nettverk, blekner imidlertid sammenlignet med den spontane, massive og daglige oppslutningen til regimemotstandere over hele landet. I sentrum av de større byene, og (men i mindre omfang) i mange landsbyer, har aktørene i denne revolusjonen, med shabab-ungdommen i spissen, endret de politiske spillereglene. Protestene har gradvis blitt konsentrert rundt noen plasser, aktører og metoder. Og selv om de bygger på ulike tidligere erfaringer, er de påfallende nyskapende.

Slik har den kvinnelige menneskerettighetsforkjemperen Tawakul Karman, med tilknytning til islamistene, blitt et symbol på den gryende revolusjonsbevegelsen. En ny generasjon er blitt politisk bevisstgjort av den skjellsettende begivenheten som opprøret i slutten av januar i år var. Parallelt har det skjedd en gjennomgripende endring i deres forhold til politikk og kollektiv handling. Det har også funnet sted en mer generell samfunnsendring. I den grad en revolusjonær utvikling bare er forståelig i et lengre perspektiv, inviterer denne enestående protestbølgen til å tenke over opprørets politiske potensial til å overvinne splittelser.


DE FØRSTE DEMONSTRASJONENE, små protestmarsjer eller folkemøter på morgenen eller på kvelden, vek gradvis plassen for uavbrutte okkupasjoner. 20. februar 2011 besluttet noen titalls personer å slå opp telt og tilbringe natten på plassen foran universitetet i Sanaa. Mange rundt om i landet fulgte deres eksempel. Plasser, gater og snart hele kvartaler ble gradvis okkupert, i takt med at antall «campere» vokste. På kort tid ble teltleirene godt organisert, selgere drev sin handel her og det ble etablert flere styringskomiteer.

Denne utviklingen førte med seg et vidt spekter av ulike protestformer: paroler, fotomontasjer, revolusjonære sanger, teateroppføringer, poesi, utstillinger og andre kunstneriske aktiviteter. Det ble også opprettet aviser og nettsteder, og det ble arrangert foreningsmøter, foredrag og opplæring i sivil ulydighet.

Ganske uventet valgte klanmedlemmene, som i tusentall hadde sluttet seg til demonstrasjonene, å legge ned våpnene og kjempe med fredelige midler. Denne nye proteststrategien rokket bildet av klanene, at de er svært konservative, tradisjonsbundne og lett tyr til vold. Nå ble et annet av deres karaktertrekk, nemlig samhold, en sentral del av kampen for endring.

Samtidig har ungdommen fått et nytt ansikt: politisk aktiv, partiuavhengig, mangfoldig og autonom. Der de unge samler seg høres nasjonalsangen, her vaier det jemenittiske flagg, ikke de sekteriske og regionale symbolene som har blitt benyttet under tidligere mobiliseringer. Dette har fått en rekke observatører og aktører som fryktet for landets enhet, til å spørre seg om landet ikke er i ferd med å bli mer samlet.4 Den stadig større mobiliseringen og koordineringen mellom de ulike protestaksjonene, viser at det foregår en felles kamp. Utveksling og møter mellom ulike regionale grupperinger har vist at protestbølgen nå er mer jevnt fordelt mellom regionene, og har vist den avgjørende rollen byen Taiz (350 000 innbyggere, tidligere hovedstad) har i dette enhetlige prosjektet.

Uansett hvilke meninger man gjør seg om framtiden, kan ingenting skjule kraften i forhåpningene og rekkevidden av omveltningene som folkeopprøret har utløst. Dette er i seg selv en suksess som jemenittine bør føre videre for ikke å forspille mulighetene opprøret gir.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Oppkalt etter deres leder, Hussein al-Houthi, et tidligere parlamentsmedlem som ble drept i 2004, og som ble etterfulgt av broren Abdoulmalik al-Houthi.

2 Mens demonstrasjonene pågikk på Tahir-plassen («Frihetens plass») i Kairo, ble plassen med samme navn i Sanaa beleiret av regimetilhengere i store mengder.

3 Se Fikri Qassem, Hadith al Madina, 20. februar 2011.

4 Tawakul Karman, The Guardian, London, 8. april 2011.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Kina eldes

Default thumbnail
Neste sak

Naboene mine er litt av noen typer

Andre saker om Nord-Amerika

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Maktmisbruk i Minneapolis

Politifolk blir sjelden dømt for å ha drept afroamerikanske borgere. Den angivelig progressive delstaten Minnesota er

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.