Quo vadis, Pakistan?

Den amerikanske aksjonen som ble gjennomført natta til 2. mai 2011 har avslørt deler av skyggekrigen mellom de amerikanske og pakistanske etterretningstjenestene. Men ikke alle hemmelighetene er røpet.

I 2004 innlemmet Bush-administrasjonen Pakistan i den privilegerte kategorien «USAs viktigste allierte utenfor NATO», en klubb med færre enn femten medlemmer (deriblant Australia, Israel og Japan). Sju år senere er det grunn til å spørre hvordan det står til med forholdet mellom USA og Pakistan, etter at Osama bin Laden ble drept like ved landets viktigste militærakademi i garnisonsbyen Abbottabad. I samme by hadde hærsjef Ashfaq Parvez Kayani en uke tidligere slått fast overfor de nyeste rekruttene at de hadde «knekt nakken på terroristene».

CIA-direktør Leon Panetta sa det rett ut: Washington hadde ikke underrettet de pakistanske myndighetene før aksjonen, fordi de kunne ha «spolert operasjonen ved å varsle målene».2 Dermed besluttet amerikanerne å gjennomføre en militær operasjon midt i et selv-stendig land uten tillatelse fra landet. Dialogen mellom de to landene har vært anstrengt i flere måneder. De amerikanske generalene blir stadig mer misfornøyde med sine pakistanske kollegers «manglende evne» til å gripe inn overfor stammemyndighetene3 i Nord-Waziristan. Det er derfra Haqqani-nettverket, arvtakerne etter afghansk mujahedin, opererer mot NATO-troppene som er stasjonert i den østlige delen av Afghanistan. Panettas uttalelser, og særlig den økte spenningen mellom de pakistanske militære og CIA etter 2. mai, svekker hypotesen om en stilltiende enighet om at den pakistanske hæren, mer eller mindre frivillig, skulle løsne grepet om bin Laden-kortet. Ifølge denne hypotesen skal kortet ha blitt utdatert med etableringen av hemmelige kontakter for å åpne en dialog mellom Washington og afghansk Taliban.


FRA OFFISIELT PAKISTANSK HOLD heter det at bin Ladens langvarige opphold i Abbottabad skyldes kollektiv svikt i etterretningstjenestene i alle landene som har jaktet på Al-Qaida-lederen, og ikke bare den pakistanske Inter Services Intelligence (ISI). ISI-sjef Ahmad Shuja Pasha beklaget selv overfor nasjonalforsamlingen at hele landets sikkerhetssystem sviktet, og bebreidet i forbifarten provinsregjeringen og det lokale politi-et.4 Hvem klarer imidlertid å forestille seg at en så mektig organisasjon kunne ignorere identiteten til beboerne i et så spesielt hus i en garnisonsby?

Det betyr ikke nødvendigvis at CIA ikke har utvekslet informasjon med ISI, først og fremst for å verifisere at Abu Ahmed al-Kuwaiti, den Ku-wait-fødte pakistaneren som ble identifisert av en kilde på Guantanamo, virkelig var bin Ladens kurer, før sporene hans ledet til Abbottabad. Alle-rede 3. mai skrev Pakistans president Asif Ali Zardari i Washington Post at han var tilfreds: Terrorismen hadde krevd over 30 000 liv i hjemlandet, og «vi i Pakistan er fornøyde med vår tidlige assistanse i identifiseringen av Al-Qaida-kureren».5 Siden har tonen blitt en annen.

Enkelte modige journalister har spurt om hærens rolle,6 og åpent sagt det alle har tenkt i smug: «Hvis vi ikke visste, er vi en mislykket stat. Hvis vi visste, er vi en røverstat.»7 Med unntak av enkelte debattanter som har tatt til orde for å revurdere hele den pakistanske strategien, har den offentlige debatten raskt gått over til å handle om landets suverenitet og en fordømmelse av den amerikanske operasjonen. Spørsmålet om hæren har spilt et dobbeltspill, har fort måttet vike for mindre pinlige debatter om svakhetene til et sikkerhetsapparat som lot utenlandske, helikopterbårne soldater gå til aksjon midt i landet (og forlate det uten tap etter fullendt oppdrag).

Som en sjeldenhet besluttet armeen å la seg invitere til nasjonalforsamlingen. Men den direkte kritikken fra enkelte folkevalgte – som oppo-sisjonsleder Nisar Ali Khan, fra Den pakistanske muslimske liga Nawaz (PML-N)8 – var ikke med i resolusjonen som ble enstemmig vedtatt 13. mai. Resolusjonen fordømte «USAs unilaterale aksjon» og de amerikanske droneangrepene i stammeområdene. Stadig enstemmig gjentok nasjonalforsamlingen at den hadde «full tillit til det pakistanske forsvaret».9

Hæren er på sin side mer opptatt av å fordømme «svertekampanjen mot Pakistan» enn det faktum at lederen for Al-Qaida har oppholdt seg i en pakistansk garnisonsby. ISI-sjefen har stilt sin stilling til disposisjon, men verken presidenten, statsministeren eller nasjonalforsamlingen har funnet det nødvendig å avskjedige ham. Han kan likevel bli erstattet om ikke lenge, fordi stillingsperioden allerede er over.


DEN UAVHENGIGE GRANSKNINGSKOMMISJONEN, som det er fattet et prinsippvedtak om, er ennå ikke opprettet, og mandatet er heller ikke definert. Man kan ha sine tvil om hvor omfattende mandatet kommer til å bli. Enkelte onde tunger har ikke unnlatt å minne om at de tidligere granskningene av drapene på statsminister Liaquat Ali Khan i 1951 og Benazir Bhutto i 2007 har vært resultatløse.

Alle skjønner at disse tiltakene har til hensikt å sette plaster på den nasjonale ære etter ubehagelige spørsmål og kritikk fra omverdenen. Nawaz Sharif, leder for PML-N (som regjerer i pakistanske Punjab, og har 66 av 259 seter i nasjonalforsamlingen), har forlangt en gjennomgang av forbindelsene mellom Islamabad og Washington, og han har krevd at budsjettene til hæren og de hemmelige tjenestene tas opp i nasjonalforsam-lingen. Dessuten har han understreket at det er regjeringen, og ikke etterretningstjenestene, som bestemmer landets utenrikspolitikk. Sharif ble skjøvet vekk fra makten av militærkuppet i 1999, men tar nå igjen. De svekkede militærlederne forsøker å bruke de anti-amerikanske holdningene i Pakistan, og i deler av hæren, til sin fordel.

De amerikanske lederne har, med unntak av Panetta, vært nøye med å veie sine ord. Barack Obama har bare snakket om «nettverk», uten å presisere sine mistanker og beskyldninger. Han ønsker å hindre de amerikanske folkevalgte – først og fremst republikanerne, men også demokra-ter som Dianne Feinstein, lederen for Senatets etterretningskomité – i å stoppe de betydelige midlene USA gir til Pakistan (tjue milliarder dollar i løpet av ti år, og flere milliarder som forventes i det kommende budsjettet). Dette henger sammen med at de vanskelige relasjonene mellom USA og Pakistan berører to avgjørende områder for amerikansk diplomati. USA kan derfor ikke bryte med Pakistan, men kan heller ikke stole på lan-dets lojalitet.

Det første er selvsagt spillet mellom Afghanistan og Pakistan. Siden London-konferansen i januar 2010, har USA og allierte ødelagt for forsla-get om en nasjonal forsoning som ble satt fram av Hamid Karzai. Obamas troppeøkning i Afghanistan skulle legge økt press på Taliban. Parallelt med dette presiserte utenriksminister Hillary Clinton i februar 2011 at de tre nøkkelpunktene i eventuelle forhandlinger med opprørerne er klare mål, snarere enn tema for forhåndsdrøftinger: «De må avstå fra vold, kutte forbindelsen med Al-Qaida og respektere den afghanske grunnloven. Dette er de forventede resultatene av enhver forhandling.»10 Etter drapet på bin Laden ble hovedpunktet straks gjentatt: «Vårt budskap til Taliban er det samme, men i dag er det kanskje enda sterkere: Dere vinner ikke med å hale ut tiden. Dere kan ikke beseire oss. Men dere kan velge å droppe Al-Qaida og delta i en fredelig politisk prosess.»11


DETTE ER KJERNEN i antiopprørstaktikken general David Petraeus brukte i Irak, og senere i Afghanistan, der han leder NATO-styrkene (inntil han snart blir direktør for CIA): kutte forbindelsen mellom nasjonale opprørere og internasjonal terrorisme. I prinsippet vil elimineringen av den symboltunge Al-Qaida-lederen gjøre tingene lettere. Men det gjenstår å se om det spente forholdet mellom USA og Pakistan etter aksjonen 2. mai vil skade den andre delen av amerikanernes strategi: å bruke de pakistanske tjenestene til å påvirke det afghanske Taliban.

En rapport fra 2010 understreket de tvetydige båndene mellom afghanske Taliban og deres pakistanske beskyttere:12 tette bånd (ISI-representanter skal ha deltatt i møter med afghanske talibanere på pakistansk jord), men disse er også irriterende for enkelte taliban-kommandanter som er leie av Pakistans hegemoni. Et Pakistan som ikke nøler med å manipulere sitt publikum: 20 dager etter London-konferansen i januar 2010 arresterte ISI mullaen Abdul Ghani Baradar i Karachi – Talibans nestleder og deltaker i den indirekte kontakt med Kabul. Budskapet var klart: Det kommer ikke på tale å la noen forstyrre situasjonen som ser ut til …/
/… å komme i 2014 (eller senere), nemlig et Afghanistan uten NATO.

For de pakistanske strategene er det viktigste målet å sikre innflytelse i morgendagens Afghanistan. Et slikt scenario forutsetter at pasjtuner-ne (40 prosent av den afghanske befolkningen) igjen blir den dominerende folkegruppen, og at forbindelsene til Taliban er solide nok til å unngå at pasjtunere i Pakistan kommer med politiske krav.

Å få innflytelse i det framtidige Afghanistan innebærer også å begrense indernes makt. Med sine gode forbindelser til Karzai og gjennom langvarig støtte til tadsjikene i Nordalliansen, har India scoret noen poeng siden 2002. India har igangsatt økonomiske og sosiale utviklingsprogram som omfatter prosjekter med stor symbolverdi (byggingen av den afghanske parlamentsbygningen), strategisk infrastruktur (veien til Iran og Persiabukta) og utdanning (stipendier til afghanske studenter ved indiske universitet). På besøk i Kabul ti dager etter bin Ladens død, annonserte Indias statsminister Manmohan Singh at bistand (halvannen milliard dollar de ti siste årene) skal økes. New Delhi støtter nå ideen om en nasjonal forsoning, hvis den «uten innblanding og tvang» fører til «et uavhengig og stabilt Afghanistan, i fred med sine naboer».13 Pakistan er ikke nevnt, men alle skjønner budskapet. Det hindrer ikke inderne i å fortsette den nylig gjenåpnede dialogen med Islamabad.


SLIK INNGÅR SPILLET mellom Afghanistan og Pakistan i et mye større spill, nemlig Asias nye globale tyngde. Dette omfatter to store saksforhold. Det ene er krigen mot terrorisme, som har sugd USA fast i den afghansk-pakistanske hengemyren. Washington forsøker å komme seg ut med æren i behold, men det forutsetter at broene til Islamabad ikke brennes. Begrepet AfPak14 inngår ikke lenger i offisiell amerikansk språkbruk, men det er fortsatt relevant: Det betegner et Pakistan som i økende grad synes å være en del av løsningen så vel som en del av problemet. Den innenrikspolitiske situasjonen i landet er urovekkende. Det finnes ingen garanti for at regjeringen og politikerne klarer å påtvinge de militære et nytt paradigme, som vil skape mindre uro og være gunstigere for de forventede gevinstene ved en regional normalisering som kan utnytte de geografiske fordelene til et land med både fjell og kyst, plassert mellom de energirike polene Midtøsten og Sentral-Asia, og de store, framvoksende landene som er Kina og India.

Det andre saksforholdet, som er helt avgjørende for USA, er Asias økende tyngde, som følge av den økonomiske utviklingen og en åpning mot de globale nettverkene for handel, finans og energi. Dette er antitesen til de storpolitiske stridighetene og de interne krisene som preger AfPak. Det er i Asia framtiden utspiller seg. Det hvite hus må hanskes med motstridende interesser. I dette spillet kan amerikanerne ikke overse India som motvekt til Kina. Men i AfPak henger Pakistan fast i spørsmålet om Kasjmir, og ivrer etter å holde India unna enhver løsning i Af-ghanistan. Hvor langt kan Washington gå for å tilpasse seg dette? Rett nok kommer premissene for forhandlinger med de afghanske aktørene på plass uten India: Det høye råd for afghansk fred, trilaterale møter Afghanistan-Pakistan-USA, og i morgen uten tvil et representasjonskontor for Taliban i Persiabukta. Men så inntrer tiden da framgangen – om den kommer – må garanteres gjennom en internasjonal konferanse. På den konferansen ville vi gjerne finne – i tillegg til de store internasjonale aktørene – naboene til Afghanistan, deriblant Iran, India og Kina.


KINA HAR VÆRT SVÆRT DISKRET etter 2. mai. Beijing bifalt likvidasjonen av bin Laden, samtidig som de stilte seg utvetydig på Pakistans side og applauderte pakistanernes bidrag i kampen mot terrorisme, «basert på deres [særegne] nasjonale situasjon».15 For enkelte pakistanske analytikere burde vennskapet med mektige Kina åpne for en revisjon av utenrikspolitikken: Pakistan burde frigjøre seg fra det amerikanske favntaket og satse sterkere på det kinesiske kortet, eller til og med det russiske. På offisielt besøk i Moskva 11. mai lanserte president Zar-dari ideen om russisk tilgang til «de varme hav», en gammel tsardrøm. En uke senere var statsminister Yousaf Raza Gilani i Kina. Som Pakistans viktigste våpenleverandør har Beijing voksende økonomiske interesser i Afghanistan og Pakistan, så vel som i Sentral-Asia og Midtøsten. Og Gilani ble lovet kjapp levering av femti avanserte kampfly av typen JF-17.

16. mai, dagen før reisen til Beijing, mottok Gilani den amerikanske senatoren John Kerry i Islamabad. Deres felles erklæring etter møtet un-derstreket betydningen av partnernes «nasjonale interesser», samtidig som den inneholdt forsikringer om pakistansk vilje til å «fornye det fulle samarbeidet med USA». Bak de tilsynelatende gnisningene gikk faktisk dialogen for fullt, og den amerikanske forsvarsministeren erklærte at han ikke hadde «noe som helst bevis» på fordekt samrøre med bin Laden.16 Tre dager senere var det Obamas AfPak-representant, Marc Grossman, som var i Islamabad for å forberede Hillary Clintons besøk, mens CIAs nestleder, Michael Morell, sammen med ISI-sjefen redefinerte rammene for kommende fellesoperasjoner.

Det store spillet fortsetter altså. Man kan ha sine tvil om de pakistanske politikernes evne til å endre spillereglene fastsatt av generalstaben, som nok en gang kan ha lekt med ilden uten å miste makt.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 «General Kayani says militant?s back broken», Dawn, 23. april 2011.

2 Massimo Calabresi, «CIA Chief: Pakistan Would Have Jeopardized Operation», Time, 3. mai 2011, swampland.time.com.

3 I Pakistan er stammeområdene inndelt i sju byråer (agencies).

4 «ISI?s admission», Daily Times, Islamabad, 15. mai 2011.

5 Asi Ali Zardari, «Pakistan did its part», Washington Post, 3. mai 2011.

6 Shahid Saeed, «Grab the Reins of Power», Dawn, Karachi, 5. mai 2011.

7 Cyril Almeida, «The Emperor?s Clothes», Dawn, 6. mai 2011.

8 Jane Perlez, «Denying Links to Militants, Pakistan?s Spy Chief Denounces US Before Parliament», New York Times, 14. mai 2011.

9 «Resolusjon 44 om de amerikanske styrkenes unilaterale aksjon 2. mai», Det pakistanske parlamentets fellessesjon 14. mai 2011, www.na.gov.pk/resolutions.html

10 Hillary Clinton, tale til minne om Richard Holbrooke, Asia Society, New York, 18. februar 2011.

11 Hillary Clinton, «Remarks on the Killing of Usama bin Laden», pressemelding fra utenriksdepartementet, 2. mai 2011 (www.state.gov).

12 Matt Waldman: The Sun in the Sky. The Relationship between Pakistan?s ISI and Afghan Insurgents, Crisis States Research Centre, London School of Economics, juni 2010.

13 Tale av den indiske statsministeren Manmohan Singh i den afghanske nasjonalforsamlingen, Kabul, 13. mai 2011.

14 Begrepet AfPak, introdusert av Richard Holbrooke i 2008, går ut på at man må se på Afghanistan og Pakistan som et krigsområde. Etter protester fra Islamabad har Washington sluttet å bruke begrepet.

15 Jiang Yu, talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet, «China urges the world to back Pakistan in terror fight». Dawn, 5. mai 2011.

16 «Gates Says No Sign That Top Pakistanis Knew of Bin Laden», New York Times, 18. mai 2011.