Atomkartet etter Fukushima

Etter et tiår med stagnasjon kom atomkraftindustrien styrket ut av klimatoppmøtet i København i desember 2009. Tilhengerne snakket sågar om en renessanse, før katastrofen i japanske Fukushima satte en brå stopper for dette. Mange land har annonsert at de utsetter sine prosjekter. De tidligere iherdige atomkraftforkjemperne Tyskland og Sveits har bestemt seg for å gradvis avvikle sine atomkraftverk. Og Italia har lagt byggingen av sine første atomkraftverk på is. Planeten virker å være todelt i synet på atomkraft: I de utviklede landene står den i stampe, mens utviklingsland som har stor kontroll over sin egen energipolitikk og økonomiske ressurser, beveger seg i retning atomkraft, og åpner dermed nye markedet for vestlig industri.

Atomstormakten Frankrike, hvor hele 75 prosent av strømproduksjonen kommer fra atomkraft, innviet sitt første andregenerasjonskraftverk i 1977 i Fessenheim (Haut-Rhin). På denne tiden var landet opptatt av energiuavhengighet – oljekrisen i 1973 sto fortsatt friskt i minnet – og av landets atomteknologi, som lå an til å bli dominerende i verden. Under en internasjonal konferanse for en atomfri framtid i Salzburg samme år erklærte den amerikanske miljøverneren Amory Lovins at «atomkraft er en framtidsenergi som tilhører fortiden.» Dette slagordet har dukket opp igjen etter katastrofen i Fukushima, den alvorligste atomulykken siden en reaktor eksploderte i Tsjernobyl i 1986. Det er ikke lenger mulig å gjemme seg bak argumentet om industrielt forfall i et falleferdig Sovjetunionen, ettersom Japan er et av verdens mest avanserte teknologiske samfunn. De politiske reaksjonene etter jordskjelvet 11. mars rokker ved atomindustrienes fundamenter. (…)