Atomkartet etter Fukushima

Etter et tiår med stagnasjon kom atomkraftindustrien styrket ut av klimatoppmøtet i København i desember 2009. Tilhengerne snakket sågar om en renessanse, før katastrofen i japanske Fukushima satte en brå stopper for dette. Mange land har annonsert at de utsetter sine prosjekter. De tidligere iherdige atomkraftforkjemperne Tyskland og Sveits har bestemt seg for å gradvis avvikle sine atomkraftverk. Og Italia har lagt byggingen av sine første atomkraftverk på is. Planeten virker å være todelt i synet på atomkraft: I de utviklede landene står den i stampe, mens utviklingsland som har stor kontroll over sin egen energipolitikk og økonomiske ressurser, beveger seg i retning atomkraft, og åpner dermed nye markedet for vestlig industri.

Atomstormakten Frankrike, hvor hele 75 prosent av strømproduksjonen kommer fra atomkraft, innviet sitt første andregenerasjonskraftverk i 1977 i Fessenheim (Haut-Rhin). På denne tiden var landet opptatt av energiuavhengighet – oljekrisen i 1973 sto fortsatt friskt i minnet – og av landets atomteknologi, som lå an til å bli dominerende i verden. Under en internasjonal konferanse for en atomfri framtid i Salzburg samme år erklærte den amerikanske miljøverneren Amory Lovins at «atomkraft er en framtidsenergi som tilhører fortiden.» Dette slagordet har dukket opp igjen etter katastrofen i Fukushima, den alvorligste atomulykken siden en reaktor eksploderte i Tsjernobyl i 1986. Det er ikke lenger mulig å gjemme seg bak argumentet om industrielt forfall i et falleferdig Sovjetunionen, ettersom Japan er et av verdens mest avanserte teknologiske samfunn. De politiske reaksjonene etter jordskjelvet 11. mars rokker ved atomindustrienes fundamenter.

Først fordi det geografiske tyngdepunktet for denne industrien er i ferd med å flytte seg. I en ny rapport om atomindustriens tilstand fra Worldwatch Institute blir antallet reaktorer i drift i verden per 1. april 2010 angitt til 437. Disse finnes i 30 land – ett mindre enn tidligere år, ettersom EU i 2010 påla Litauen å stenge sin siste reaktor, av samme type som den i Tsjernobyl. Verdensproduksjonen av strøm fra atomkraftverk gikk i 2009 ned for tredje år på rad.2 Og atomkraftens andel av verdens samlede strømproduksjon har sunket siden begynnelsen av 2000-tallet. I 2009 var den bare 13,8 prosent, mot 17 prosent i snitt på 1990-tallet, atomkraftens gullalder.3

Mens tallet på atomreaktorer stagnerer, fyker energibruken i været med den økonomiske veksten i Sør – med Kina, India og Brasil i spissen. Landene utenfor OECD vil stå for 80 prosent av økningen i strømetterspørselen i perioden 2008-2035, anslår Det internasjonale energibyrået (IEA) i World Energi Outlook 2010. I samme periode regner Kina med å tredoble sitt strømbehov, landet har derfor lansert en ambisiøs kraftplan, med 27 reaktorer under oppføring og overført på tegnebrettet. Kina støvsuger verdensmarkedet for uran for å bygge opp lagre. Ifølge en aktør på mineralmarkedet kjøpte landet sannsynligvis 17 000 av de 70 000 tonn som ble solgt i fjor.4


TALLENES NEGATIVE TALE

Disse perspektivene har fått tilhengerne av atomkraft til å snakke om en renessanse. «I løpet av de tre-fire siste årene er vi blitt kontaktet av over førti land», sier Bernard Bigot, leder for den franske Kommisjon for atomenergi og fornybar energi (CEA), et offentlig organ som skal ivareta industrielle og kommersielle interesser, samt styre forskningen på atomkraft i landet. CEA er også den største aksjonæren i Areva, et av verdens største atomkraftkonsern. «Det er en ubestridelig dynamikk her,» fortsetter Bigot. Det stemmer at enkelte land faktisk vurderer atomkraftverk, som for eksempel De forente arabiske emirater. I 2009 gjorde emiratene det klart at de foretrakk den sørkoreanske reaktoren APR 1400 framfor den europeiske trykkreaktoren EPR fra Areva. Atomkraft står også på dagsordenen i Saudi-Arabia. Landets energietterspørsel har skutt i været og truer med å svekke oljeeksporten, kongedømmets viktigste inntektskilde.5

Selv om stadig flere land vurderer atomkraft, viser ikke dette seg i tallene. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) bygges det i år 64 atomkraftverk i verden. I 1987 var tallet 120, i rekordåret 1979 var det 233. Worldwatch Institute påpeker dessuten at en del av disse byggeprosjektene som IAEA lister opp, er virtuelle: Tolv har stått på lista i over tjue år, med rekord for amerikanske Bar-2 som offisielt har vært «under bygging» siden 1972, to andre (på Taiwan) har vært listeført i over ti år. Tre fjerdedeler av reaktorene bygges i fire land: Kina, India, Russland og Sør-Korea. «Men Russland oppgir prosjekter som ikke eksisterer», røper en ekspert fra atomindustrien.

Mens noen spekulerer og enkelte bygger (ofte med store forsinkelser, som med EPR-reaktorene i Finland og Frankrike), eldes de eksisterende atomkraftverkene. Ifølge IAEA er gjennomsnittsalderen på verdens atomreaktorer 27 år, 40 prosent er i dag 30 år eller eldre. Og skal vi tro Worldwatch Institute, vil antall atomkraftverk som pensjoneres være høyere enn tallet på nye som settes i drift, fra 2015 av. Å forlenge installasjonenes levetid til over 40 år vil bare utsette dette.

Muligens vil også mange land trekke tilbake planene om forlengelse, etter mønster av Tyskland som stengte de sju eldste kraftverkene umiddelbart etter Fukushima. I slutten av mai kunngjorde tyske myndigheter dessuten at landets resterende atomkraftverk skal avvikles innen 2020. «For å si som sant er, denne beslutningen steller det fint til for de som driver disse kraftverkene», forteller en kilde på innsiden av industrien til oss. «I løpet av 18 måneder falt deres bruttomargin fra 10-12 euro per megawattime (MWh) til 2 euro per MWh. Med en slik margin er det ikke mulig å tjene penger.» En skatt på rundt 2,3 milliarder euro står på spill. Den ble pålagt atomkraftoperatørene i bytte mot forlenget levetid. Nå må den trolig droppes for at industrien skal akseptere Merkel-regjeringens plan om å stenge samtlige atomkraftverk. I mai 2011 annonserte den sveitsiske regjeringen likeledes at den ikke vil erstatte landets fem atomkraftverk, som er pålagt å innstille driften innen 2034.


STØRRE ERSTATNINGSANSVAR


I det øvrige Europa ser ikke framtiden særlig lysere ut for industrien, om man ser bort fra prosjektene som er vedtatt i Polen (tre reaktorer skal bygges innen 2030) og det upopulære Akkuyu-prosjektet i Tyrkia, det femte atomkraftforsøket siden 60-tallet. Italia kuttet ut atomkraft i 1987 etter en folkeavstemming, men er blitt presentert som et av atomrenessansens tydeligste tegn. I 2008 vedtok parlamentet nemlig en lov som åpnet for et atomkraftprogram som skulle sørge for å dekke 25 prosent av landets strømbehov innen 2030. Men i en folkeavstemning 12. og 13. juni i år stemte mer enn 94 prosent for å annullere loven. Italia kommer dermed ikke til å skaffe seg atomkraftverk.

England har også planlagt nye kraftverk. Franske EDF står klar til å bygge fire EPR-reaktorer. Men denne reaktortypen er, i likhet med den japansk-amerikanske konkurrenten AP 1000, ennå ikke godkjent av de britiske sikkerhetsmyndighetene. En avgjørelse skulle vært tatt i juni i fjor, men som følge av Fukushima skal prosjektene nå gjennomgås på ny. «Det er sannsynlig at det ikke blir noe av de britiske prosjektene», sier en finansanalytiker til oss. «Det er for stor usikkerhet på lang sikt til at en industriherre gir seg ut på dette.» Den britiske regjeringen har tilbudt garantier for å berolige investorene (en minstepris for CO2-kvoter for å disfavorisere kull og gass, og garantipris for strømmen). Men i likhet med de andre EU-landene, har den britiske regjeringen økt det økonomiske ansvaret: i tilfelle atomkraftulykke må operatørene betale inntil 1,4 milliarder euro i erstatning.6

Alt tyder på at Fukushima-katastrofen neppe vil få folkeopinionen til å gå iherdig inn for en ny runde med atomkraft. «Utenom de to EPR-reaktorene som for tiden bygges i Finland og Frankrike, ser jeg ingen andre byggeprosjekter i Europa før 2020», spår finansanalytikeren. «Jeg tror ikke det blir noe av det planlagte EPR-prosjektet i Penly (i Normandie).» Denne spådommen styrkes av Christophe de Margerie, direktøren for Total, som har en eierandel på 8,33 i dette EDF-ledede prosjektet: «Arbeidet ser ut til å ha stoppet opp. Det fantes en tidsplan, potensielle datoer; disse finnes ikke lenger.»7 Disse uttalelsene ble umiddelbart dementert av industriministeren, Eric Besson, som er en innbitt forsvarer av fransk atomkraft.


MARKEN I EPLET


I mai kunngjorde den japanske statsministeren at landet avslutter programmet som skulle øke atomkraftens andel av strømproduksjonen fra 30 til 50 prosent. Statsminister Naoto Kan opplyste at de i stedet er i gang med å utarbeide en plan for energieffektivisering og utvikling av fornybare energikilder, og antydet et mulig påbud om solcellepanel i alle nye boliger. I USA ba George W. Bush i 2000 kraftprodusentene om å satse på atomkraft, som hadde stagnert siden ulykken ved Three Mile Island i 1979. Et nytt atomkraftverk skulle vært satt i drift i 2010, men «bare mediene trodde på det», forteller Yves Marignac, lederen for Wise-Paris, en uavhengig gruppe atomeksperter. «Elleve år senere har ikke et eneste prosjekt kommet i gang, på tross av støtte fra Obama-administrasjonen.» Og på tross av at den amerikanske kongressen i 2005 bevilget 17,5 milliarder dollar i lånegaranterier for å redusere operatørenes økonomiske risiko. Etter seks år er bare halvparten av midlene brukt, og ingen byggeprosjekter er satt i gang. Likevel ønsker Obama å gi en ekstrabevilgning på 35 milliarder dollar.8 Et fromt ønske, i hvert fall på litt lengre sikt, ettersom utvinningen av amerikansk skifergass har fått prisen på naturgass til å falle på det nordamerikanske kontinentet: nettopp det som skal til for å få kraftprodusentene til å vende ryggen til uranen.9

Ved nærmere ettersyn virker det som dereguleringen av energimarkedene, snarere enn miljøorganisasjonene, spiller rollen som marken i eplet for atomkraftindustrien. «Man må være klar over at investeringer i atomkraft er svært langsiktige», sier Bernard Bigot. «Fra beslutningen er fattet til demonteringen av installasjonene når levetiden er over, går det rundt regnet hundre år. Med svært store oppstartskostnader og inntekter som fordeler seg over flere tiår.» Det er snakk om tidsperspektiv som harmonerer dårlig med kravene om kjapp fortjeneste i de liberale økonomienes finansmarkeder. «Det er heller vanskelig å gå inn i denne type investeringer uten solide statlige rammebetingelser som minker usikkerheten rundt inntjeningen», fastslår sjeføkonom i IEA, Fatih Birol. «Det er en av grunnene til at veksten i atomkraft hovedsakelig skjer utenfor OECD.» Det er altså ikke noe håp for denne teknologien uten planøkonomi og sterk regulering? «Dersom energi utelukkende var avhengig av markedet, uten statlige insentiver, ville utviklingen av atomkraften stanset fullstendig opp.»

Dette synet deles av Jacques Repussard, leder av det franske Institutt for strålevern og atomsikkerhet (IRSN), et offentlig organ som samarbeider med strålevernmyndighetene i mange land. «USA har for eksempel store problemer med å vedlikeholde sitt halvoffentlige strømnett. I de liberale økonomiene finnes det ikke lenger noen politikk for store, offentlige investeringer. Det er disse, og ikke markedene, som garanterer langsiktighet. Og selv om mange land mener at man ikke kan klare seg uten atomkraft, har denne oppfatningen vansker med å komme til uttrykk utenfor land med strengt regulert økonomi.» Det er et vestlig paradoks: Elitene anbefaler atomkraft for å redusere avhengigheten av fossil energi og økt energisikkerhet (det er lett å lagre atombrensel for mange års forbruk), men makter ikke å omsette dette i praksis, på grunn av manglende styring av økonomien.


FORHINDRER IKKE GLOBAL OPPVARMING


Om det så skulle være mulig å skape «trygge» rammer, med tiltak som reduserer den økonomiske risikoen for utbyggerne, vil utbyg-gernes strategi bli diktert av aksjonærene og markedets jakt på relativt rask profitt. Aksjonærene og markedene synes heller ikke særlig villige til å erstatte aldrende reaktorer. At selv det statseide EDF har det så lite travelt med å bygge den andre EPR-reaktoren som den franske regjeringen ønsker seg i Penly, illustrerer dette. Uten en vending til mer offentlig styring og en form for planøkonomi vil en styrking av atomkraftens plass i vestlig energiforsyning forbli illusorisk, trass i det gjentatte argumentet om kampen mot global oppvarming.

Siden slutten av 90-tallet har klimaet faktisk fått en plass i debatten: produksjon av atomkraft slipper svært lite CO2 ut i atmosfæren. Det er et argument som Frankrike har brukt flittig i FN-sammenheng, særlig under toppmøtet i København og i EUs irrganger: Bare en massiv satsing på atomkraft ville kunne redusere den globale oppvarmingen. Ifølge vitenskapsfolk må verden halvere utslippene av drivhusgasser innen 2050 for å stabilisere klimaet, de mest utviklede økonomiene må kutte utslippene med 75 prosent. «En reduksjon av atomkraftens andel av kraftproduksjonen i verden er en dårlig nyhet av tre grunner», advarer Birol fra IAEA. «For det første for forsyningssikkerheten, for mindre atomkraft fører til mer press på fossil energi. For det andre fordi kostnadene ved kraftproduksjon ville øke, og atomkraft er fortsatt det billigste alternativet. Og, selvsagt, på grunn av kampen mot global oppvarming. Det er bare to måter å lage strøm på uten CO2, med ofte dyr og vanskelig tilgjengelig fornybar energi og med atomkraft.» Resonnementet overbeviser ikke økonomen Benjamin Dessus fra miljøorganisasjonen Global Chance: «I sitt scenario for en verden uten CO2-utslipp i 2050 krediterer IEA atomkraften for bare 4 til 5 prosent av utslippsreduksjonen, mot 60 prosent …/

/… for energisparing, 20 prosent for fornybar energi og 15 prosent for CO2-fangst. Vi kan altså klare oss utmerket godt uten atomkraft, ikke minst fordi den, med fem unntak,10 bare står for en beskjeden del av kraftproduksjonen i de landene som har tatt i bruk atom-kraft.»

I 2006 utarbeidet CEA-ekspertene Benjamin Dessus og Philippe Girard et framtidsscenario for 2030, kalt Sunburn. De regnet med at rundt tretti nye land ville skaffe seg atomkraft innen den tid, noe som ville øke atomkraftproduksjonen til 8900 TWh i 2030, mens eksperter fra IEA forutsa 4900 TWh.11 Sunburn-anslaget var svært optimistisk (det tilsvarer bygging av 600 EPR-reaktorer, det vil si at 40 nye reaktorer hvert år mellom 2015 og 2030), men det ville bare føre til ni prosent mindre CO2-utslipp i 2030 sammenlignet med IEAs beregning.12 Og enda verre, i Sunburn-scenariet ville de samlede utslippene av CO2 i perioden 2006-2030 reduseres med bare 2,9 prosent i forhold til IEAs beregninger. Kort sagt, selv en svært ambisiøs global utbygging av atomkraft vil ikke ha noen stor innvirkning på kampen mot global oppvarming. «En massiv utvikling av måter å bruke strømmen fra atomkraft på, for eksempel til elbiler, vil gi et langt bedre utslag», svarer Bernard Bigot. «Og prismessig vil strøm fra atomkraft komme gunstig ut. Mens det ikke lenger er utenkelig at en liter bensin kan komme til å koste 3-4 euro, bruker en elbil strøm for bare én euro på 100 kilometer. Selv om vi utvikler fornybar energi i rekordfart, kan vi ikke klare oss uten atomenergi.»

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Mycle Schneider, Antony Froggatt og Steve Thomas, «Nuclear Power in a Post-Fukushima World», april 2011. www.worldwatch.org/end-nuclear. Det internasjonale atomenergibyrået nevner 443, men tar ikke med de seks stoppede reaktorene i Fukushima Daiichi.

2 Statistikken for 2010 er ennå ikke kjent.

3 World Nuclear Association, juni 2011.

4 I den spente stemningen etter Fukushima har mange eksperter og ledere innenfor atomkraftindustrien uttalt seg i denne undersøkelsen under full anonymitet.

5 Se Kate Dourian, «Saudi Arabia sees output at 10.8 million b/d by 2030: official», 20. april 2011, www.platts.com.

6 The Observer, London, 23. januar 2011.

7 Challenges, Paris, 5. mai 2011.

8 New York Times, 29. april 2011.

9 Lavere gasspris øker fortjenestene på ikke-konvensjonell olje i Canada, fordi man må brenne ca. tjue kubikkmeter gass for å utvinne et fat olje fra oljesand.

10 USA, Frankrike, Japan, Tyskland og Sør-Korea produserer til sammen 80 prosent av verdens atomkraft.

11 En terrawattime (TWh) = en milliard kilowattimer.

12 Cahiers de Global Chance, Meudon (Frankrike), nr. 21, mai 2006.