Levende, om ikke duggfriske problemstillinger

Årets sommerfilmer kretser rundt parforholdets velkjente problemstillinger. Det ulykkelig forelskede paret i den ene filmen har fine følelser, men litt for mye av dem. Hovedrollene i den andre har et nesten usunt pragmatisk forhold til parringsleken.

Datefilm, det er kanskje ikke det verste uttrykket: filmer om forelskelser, famlende kurtise og annet som er ment å trekke unge og eldre par, og ikke minst: vordende par, til kinosalene. Vi har, grovt kategorisert, den såkalte romantiske komedien, som Søvnløs i Seattle og Fire bryllup og en gravferd, av syrlige tunger kalt «warmedy», filmen som gir publikum tro på det gode i mennesket og stemning søt nok til at beilere våger å sette inn støtet. For det publikum som måtte få prestasjonsangst av all harmonien i slike filmer, er det munter trøst å finne i underkategorien filmer som skildrer hvor galt det ofte går når han møter henne i frykt for at det meste kan gå galt.

I juli kommer et par av disse, henholdsvis debutanten Richard Ayoades skildring av tøff-men-følsom ungdom i Submarine og Jean-Pierre Améris’ noe anspente Anonyme romantikere, om et par med sosial fobi som tiltrekkes av hverandre.

Når det gjelder film som angstdempende remedie for keitete svermere må vel Anonyme romantikere betraktes som det sosiale glidemiddel de trenger, de som stadig opplever å kløne det til og skusle bort de fineste stunder. Originaltittel er Émotifs anonyme, og viser til terapigruppen Angélique, den kvinnelige hovedrollen frekventerer (rart det ikke er kommet flere sånne fora for føling&samhold i kjølvannet av Fight Club).

Anonyme romantikere handler om den gryende romansen mellom to ufattelig nervøse og sjenerte mennesker: Jean-René, sjefen på en sjokoladefabrikk og Angélique, hans nyansatte. Sistnevnte er for øvrig en mester i å lage sjokolade, men altfor blyg til å vedkjenne seg det, selv om det skal vise seg å komme godt med, ettersom fabrikken er konkurstruet. Beleilig, ikke sant? Nåja, dette er mer av en sidemotor for hovedfortellingen og ikke noe å mase med. Opplegget er jo en åpenlys klisjé, og visst er det flere sekvenser her som nok kan karakteriseres som forutsigbare, men den beholder likevel en viss troskyldighet som gjør at det ikke oppleves helt slik. En aldri så liten prestasjon, bare det, og æren for det tilfaller i hovedsak skuespillerne Isabelle Carré og særlig Benoît Poelvoorde, som knapt har vært å se her på berget siden han spilte seriemorder i Belvaux og Bonzels mørke mockumentary Man Bites Dog fra 1992. Han imponerte der, men her ser vi hvilken nyanserikdom det fjeset kan by på. Det er som alltid et spørsmål om personlige preferanser og tålmodighet, men det er bare å fastslå at Poelvoordes innsats, om ikke annet, er verdt besøket.

 

SUBMARINE, basert på en roman av Joe Dunthorne, er debutfilmen til komikeren Richard Ayoade, en ung cinefil brite, med bakgrunn fra diverse popvideoer og tv-serie-arbeid.1 Det er en fortelling av en tenåringsgutt, Oliver Tate, i talentfulle Craig Roberts’ skikkelse. Oliver har to prosjekter på gang: Det ene er å redde ekteskapet til foreldrene, det andre, ja, det deler han med alle verdens tenåringer. Han svermer for Jordana (Yasmin Paige), ettersom hun er passe upopulær, såpass at hun er et realistisk mål. Nettopp. Intet mindre enn den sagnomsuste første kjærlighet, altså, men formulert med lyre og vanilje er det så visst ikke. Om noen skulle ha fortrengt transaksjonsaspektet som ligger begravd i floskelen kjønnsmarked, så er skildringer som dette en ugrei påminnelse.

Det hele serveres av hovedrollens fortellerstemme, og om noen synes dette kan minne om Adrian Mole-serien fra noen år tilbake, så er det forståelig. Submarine har imidlertid mer å by på enn som så, selv om den godt opptråkkede løypa har sine klare begrensninger. Ayoade strekker seg langt for å ledsage Olivers assosiasjoner og refleksjoner med behørige effekter.

Begge filmer handler altså om mildest talt kjente problemstillinger. For (manus)forfattere later det til å være en nærmest utømmelig kilde til pinligheter om man bare velter om på problemstillingen «er hun – gulp! – interessert?» Det er bare å tømme skuffen for alt som er utidig, alt som ikke bør skje, ufine uttalelser, uhell, i det hele tatt mye på u. Ulekre klær og uønskede kroppslyder og -lukter. Nyforelskede mennesker har som kjent absolutt ingen kroppsfunksjoner utover de rent porno-kompatible. Rart med det: Under parringsleken underkaster selv rabiat frisinnede mennesker seg en manual med umenneskelig strikse anvisninger, rikt på anledninger til å trå feil.

Å spille på slike blemmer må selvsagt resultere i humor av den opplagte sorten, et i utgangspunktet uttværet premiss som både Ayoade og i enda høyere grad Jean-Pierre Améris melker til siste dråpe. Selv om prestasjonsangsten i Anonyme romantikere kan virke noe hysterisk, så er det aldri tvil om Améris’ empati med sine rollefigurer og deres nerveproblemer, et inntrykk som bekreftes av et nettsøk som forteller at manus visstnok er basert på Améris’ egne erfaringer.

Når to filmer har såpass sammenfallende tematikk, og attpå til en temmelig velbrukt sådan, så blir ulikhetene nødvendigvis desto mer iøynefallende, og sammenligninger uunngåelige.

 

FORUTEN ALDERSFORSKJELLENE er de mest åpenbare forskjeller relatert stil. Jean-Pierre Améris’ er knapt til å legge merke til, for det meste i positiv forstand. Anonyme romantikere er en oppvisning i tradisjonell, på grensen til ortodoks, kompetanse, en stil som nøyer seg med å risse opp et visst virkelighetsnivå og lydig holde seg der. I den grad man kan snakke om noe som ligner «overskridelser» her, så er det nærmeste vi kommer hovedrollenes uventede påfunn, for eksempel når Jean-René tar mikrofonen og synger (pent, for øvrig, Aznavour-frasering og greier) med et restaurantorkester, før han får tenkt seg om. Ja vel, så hovedrollen overrasker med noen nye egenskaper underveis, som mennesker flest – ingen brechtsk fiksjonskommentar, akkurat. Améris satser pent på at hovedrollenes mentale krumspring byr på tilstrekkelig med adspredelser, og holder seg for øvrig pent til saken, like traust fortalt som hovedrollen er forknytt og taus.

Ayoade, derimot, tar en (neppe så altfor spennende) roman og bruker den som basis for stadige visuelle eskapader, der han følger strømmen av Olivers mer og mindre bevisste assosiasjoner og minner, dagdrømmer og innfall. Det er i all hovedsak dette som er Submarines berettigelse: grepet på effektene, montasjen, all den visuelle garnityr han benytter seg av for å utpensle Olivers ymse tankesprang.

Også her bør skuespillerne nevnes. Helt på plass, alle som en, til og med arme Paddy Considine, som er avspist med en hårete karikatur av en rolle: en skinnkledd mystikerguru ved navn Purvis (fonetikk med intensjoner, antagelig). Som Olivers mor ser vi Sally Hawkins, for tiden også aktuell i både Jane Eyre og Ørkenblomsten. Olivers far, spilt av Noah Taylor, er det noe kjent med, og ganske riktig: sist jeg så ham var det som tenårig Nick Cave-alike i John Duigans The Year my Voice Broke fra 1987. Jordana, Olivers tilsynelatende kyniske kjærlighetsobjekt, spilles av Yasmin Paige, og også henne var det noe kjent med, men mistanken om at hun er datter av Dawn French er ennå ikke bekreftet.

Som antydet er det nokså ulik spillestil i disse to filmene. De plagede turtelduer i Anonyme romantikere er stadig på grensen til overdrevne, selv om de ikke sier så mye. Frykten for å si/gjøre noe helt uhørt dominerer, og svettekjertlene overtar jobben. Ungdommene i Submarine¸ derimot, peprer hverandre med onelinere, spydigheter og ordspill, og er vel snarere på grensen til å snakke forbi hverandre, selv når de er på sitt mest direkte. I tillegg har vi Olivers veslevoksne, selvreflekterende fortellerstemme på øret uavlatelig. For lite eller for mye av det gode, altså, hva verbalisering angår. Det frister å si det samme om regien også, men det blir jo urimelig, selv om det er en besnærende tanke å se for seg Anonyme romantikere formulert med Ayoades montasjer.

Men, for bare å gni det inn, hva skuespillerprestasjoner angår: Benoît Poelvoorde gjør en imponerende innsats for å gi liv til temmelig forutsigbare løyer. For et fjes: som en lang og grusom tvangskonversasjon på en overfylt trikk, for eksempel med et flyktig en-nattsbekjentskap, gjerne i bakrus, kanskje under et langt og stille stopp, noen timer siden siste dusj – en av de mest forpinte beilere som har vært å se på lerretet siden unge Woody i perioden Play it Again, Sam (1972) og Annie Hall (1977).

 

OVERDOSERING vil i varierende grad være tema for diskusjoner om disse filmene. Det er også verdt å merke seg at til tross for alle de ekspressive og ofte smakfulle illustrasjoner og effekter Ayoade skildrer Olivers liv med, og til tross for den berg- og dalbane av fornedrelser og triumfer Oliver gjennomlever, så kulminerer det i en forholdsvis flat emosjonell modus. Til sammenligning kommer Anonyme romantikere nærmere det å gi fadesene et gufs fra avgrunnen, følelsen av at noe står på spill, tross tendenser til overspill. For å være litt tendensiøs: Det kan se ut som om Ayoades regi er litt smittet av sine hovedrollers pubertets-coolness, der ingenting, uansett hvor jævlig, tillates å gjøre inntrykk.

Dette grenser til å legge regissøren ord i munnen, men med Ayoades komikerbakgrunn in mente går tankene til instruktøren i Paul Mazurskys Next Stop Greenwich Village (1976), når han minner skuespillerelevene om at humor/ironi ofte går i veien for uttrykket. Noe sånt. Poenget er berøringsangst. For eksempel var det litt mer nerve i de visuelle ekskursjonene og sinnbildene (hav, natur og lignende) i den svenske debuten Farvel, Falkenberg (2006), men det blir en litt urettferdig sammenligning. Motsatt kunne det vært interessant å se Jean-Pierre Améris løsrive seg og hive seg utpå en mer ekspressiv filmfortelling. Nå får han jo god hjelp av Poelvoorde, som nevnt, men dette kunne blitt noe mer.

Submarine har blitt sammenlignet med amerikanske Wes Andersons Rushmore (1998). Det kan jo være en blandet forbannelse. Rushmore er en av Andersons beste, men på den annen side har man jo rukket å bli forsynt av hans hverdagseksentrikere og evig bittersøte, resignerte melankoli.

I en scene i Submarine dumper Oliver en bunke bøker på Jordana, blant dem Salingers legendariske Catcher in the Rye (Redderen i rugen) fra 1951, og, vel, med de rette brillene kan Wes Andersons filmkorpus ligne variasjoner over stemning og tematikk i Salingers bok: intimiteten i sorgtilstanden, det molefonkne utenforskapet. Sammenligningen er altså ikke helt på jordet: Oliver snakker i åpningen av Submarine om den utbredte misoppfatningen blant folk, at de tror de er unike, at det er det som får dem opp om morgenen «som om alt er OK». Lovende takter, kultur- og samfunnskritikk fra den unge garde. Det følges ikke opp, dessverre.

Til gjengjeld er det noen stillferdige gnister i begynnelsen, blant annet dialoger mellom Oliver og moren, som byr på en type butt, abrupt hverdagsabsurdisme jeg gjerne skulle sett mer av. Kanskje det bare var et lykketreff, men det finnes tilløp til utsøkt ikke-kommunikasjon, pausering, ting som blir hengende i luften og annet som unndrar seg beskrivelse, her er streif av de edle nonsens-vibber vi så vidt fikk gjenoppleve i partier av Armando Iannuccis In the Loop i fjor¸ og det for første gang siden Malcolm Mowbrays A Private Function fra 1984, og før det Joseph Loseys Accident fra 1967 (manus av Harold Pinter). Se, det var en nobel trio. Søkt, treg og forsert humor for noen, men henimot uslitelig komikk for den som får foten, til de grader at man gjerne tvinger fram glimt av det i hva som kan være rene tilfeldigheter.

For til slutt å oppsummere: Til tross for at både Anonyme romantikere og Submarine nok kan virke snevre i hver sin retning, så finnes det en del å glede seg over. To kurrante tips altså, for de som vil se en film med en de er noenlunde glad i.

© norske LMD

Submarine, Storbritannia, 2010, regi: Richard Ayoade.
Anonyme romantikere (Émotifs anonyme), Frankrike, 2010, regi: Jean-Pierre Améris, manus: Jean-Pierre Améris og Philippe Blasband.