Må gjelden betales?

Gjeldskrisen har underkastet europeiske stater udemokratiske institusjoner. Folkets skjebne i Hellas, Portugal og Irland bestemmes ikke lenger i parlamentene, men i korridorene til Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF. I Spania, Hellas og England vender folk seg mot systemet og krever reelt demokrati.


Tidligere fantes det en første verden, det antatt velstående «Nord», en andre verden bestående av de sovjetiske landene, og en tredje verden som omfattet de fattige landene i Sør som på 1980-tallet ble underkastet påbudene fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Den andre verden ble smadret i begynnelsen av 90-tallet, da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Og finanskrisen i 2008 fikk den første verden til å vakle. Dermed finnes det ikke lenger noen fungerende geografisk inndeling. I dag skiller man derfor bare mellom to befolkningskategorier: den lille håndfullen som tjener på dagens kapitalisme og den store majoriteten som er offer for den. Med gjeld som drivkraft.


DE SISTE TRETTI ÅRENE har de svake leddene i verdensøkonomien befunnet seg i Latin-Amerika, Asia og i «overgangslandene» i den tidligere Østblokken. Siden 2008 har turen kommet til EU. Mens gjennomsnittlig utenlandsgjeld i Latin-Amerika var på 23 prosent av BNP høsten 2009, lå den på 155 prosent i Tyskland, 187 prosent i Spania, 191 prosent i Hellas, 205 prosent i Frankrike, 245 prosent i Portugal, 861 prosent i Norge (2010) og 1137 prosent i Irland. Noe tilsvarende har man aldri sett før.

Mens USA kan bade i likvide midler fordi sentralbanken kan trykke opp nye dollarsedler, har ikke eurolandene denne muligheten. Statuttene til Den europeiske sentralbanken forbyr direkte finansiering av statsapparatene. Da EU-landene i 2007–2008 «reddet bankene» – til en totalkostnad på 1200 milliarder euro – måtte de ty til institusjonelle investorer, hovedsakelig pensjonsfond, forsikringsselskap og privatbanker (!).

En uventet konsekvens av krisen var at tyske og franske banker fikk anledning til å bruke pengene de hadde lånt fra de amerikanske og europeiske sentralbankene, til å øke sine engasjement i flere land (Hellas, Irland, Portugal, Spania) i 2007–2009 og hente ut saftige fortjenester. Mellom juni 2007 (begynnelsen på subprime-krisen) og september 2008 (konkursen til Lehman Brothers) økte lånene fra private, vesteuropeiske banker til Hellas med 33 prosent, fra 120 milliarder euro til 160 milliarder euro.


KRAFTIG URO RYSTET EUROSONEN våren 2010, samtidig lånte Den europeiske sentralbanken ut penger til private banker til renter på én prosent. Disse bankene krevde i sin tur betydelig høyere renter fra land som Hellas – fire–fem prosent for lån med tre måneders varighet, tolv prosent for et års løpetid. Hva begrunnet de disse betingelsene med? Med «risikoen for betalingssvikt» som hvilte tungt på disse landenes gjeld. En så åpenbar trussel at rentene økte ytterligere, i mai 2011 steg tiårsrenten til 16,5 prosent. Og for å skape bedre «flyt» i markedet for statsgjeld garanterte nå Den europeiske sentralbanken for fordringene de private bankene satt med, ved å kjøpe opp deres statsobligasjoner, utstedt av stater som Den europeiske sentralbanken forbyr seg selv å gi direkte lån til.

Fortjener virkelig et slikt skrøpelig byggverk å bevares? Dersom bankene krever vederlag for «risiko for betalingssvikt», ville det ikke da være logisk å faktisk se for seg muligheten for at noen kunne finne på å ikke betjene, eller avvise, gjeld de mener er illegitim? Vanligvis blir slike ideer møtt med en beskrivelse av kaoset dette angivelig vil føre til, et «skrekkscenario», ifølge den franske sentralbanksjefen Christian Noyer.2 Men er ikke «skrekkscenariet» snarere de annonserte spareplanene, sett med befolkningens øyne?

En analytiker som ikke kan mistenkes for sentimentalt tredje verden-føleri, nemlig den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kis-singer, sa i 1989 i forbindelse med strukturtilpasningsprogrammene som ble påtvunget de latinamerikanske landene: «Ingen demokratisk regjering kan i lengden tåle de strenge sparetiltakene og budsjettkuttene i de offentlige tjenestene som de internasjonale institusjonene kre-ver.»3 Særlig ikke hvis gamle lån delvis blir betjent med nye lån, slik at gjelden vokser på tross av tilbakebetalinger: I 2009 hadde myndighetene i utviklingsland betalt tilbake 98 ganger det de skyldte i 1970. I samme periode økte gjelden med 320 prosent.


DET ER PÅ DENNE VEIEN EU-landenes regjeringer vil ha med seg befolkningen når de nekter å sette i verk politiske tiltak for å endre kursen. Et alternativ byr seg imidlertid fram både i Nord og i Sør. I løpet av de siste ti årene har enkelte land valgt å utsette betaling og annullere deler av gjelden sin. Argentina gjorde det i 2001 (etter et opphold i tilbakebetaling på tre år tvang de kreditorene sine til å halvere gjelden i 2005) og for ikke lenge siden gjorde Ecuador det samme (se egen sak på neste side). Det ble ikke kaos: «Både teori og praksis viser at truslene om å stenge utlånskranen trolig var overdrevne», konkluderte Joseph Stiglitz, Verdensbankens sjeføkonom i 1997–2000.4 Mellom 2003 og 2010 noterte Argentina seg en gjennomsnittlig årlig vekstrate på over åtte prosent. Opphør av tilbakebetaling fører altså ikke nødvendigvis til den katastrofen gjeldens spåmenn lover. Kan «ulydigheten» også være legitim?

For å være bundet av en lånekontrakt, må en stat ha gitt sitt frie samtykke. Det er dette samtykket som gir forpliktelsen til å betale tilbake. Dette prinsippet er imidlertid ikke absolutt: Det er underkastet folkeretten. For eksempel sier artikkel 103 i FN–pakten at «i tilfelle av konflikt mellom de forpliktelser medlemmene av de Forente Nasjoner har påtatt seg i denne Pakt og deres forpliktelser ifølge noen annen internasjonal avtale, går forpliktelsene etter denne Pakt foran.» Blant sistnevnte finner vi i paktens artikkel 55: «høyere levestandard, full sysselsetting og betingelser for økonomisk og sosialt fremskritt og utvikling.»

Oppfyller «hjelpepakkene» som EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF gir til land i vanskeligheter (med mål om å sette dem i stand til å nedbetale gjelden) disse kravene? I 2009 ble Latvia tvunget til å redusere sine offentlige utgifter tilsvarende 15 prosent av BNP, offentlig ansattes lønninger måtte kuttes med 20 prosent,og pensjonene med 10 prosent (erklært grunnlovsstridig noen måneder senere), i tillegg måte skoler og sykehus stenges.5 Allerede i 1980 erklærte FNs folkerettskommisjon at «en stat kan for eksempel ikke stenge sine skoler, universiteter og domstoler, kutte ut politiet og forsømme sine offentlige tjenester i en slik grad at det utsetter befolkningen for uorden og anarki, bare for å skaffe midler til å overholde sine forpliktelser overfor utenlandske långivere.»6


WIEN-KONVENSJONEN om avtaler mellom stater og internasjonale organisasjoner fra 1986,7 stadfester hvilke avtalefeil som kan føre til annullering av lånekontrakter. I artikkel 49 om «bedrageri» står det at «en stat eller en internasjonal organisasjon som har inngått en avtale på grunnlag av bedragersk atferd fra en stat eller organisasjon som har deltatt i forhandlingene, kan påberope seg bedrageri for å ugyldiggjøre sitt samtykke til å være bundet av avtalen.» Kan ikke IMFs atferd betraktes som svikefull og bedragersk, med tanke på avgrunnen mellom fondets talemåter og handlinger? Artikkel 1 i IMFs statutter slår fast at fondets formål er «å legge til rette for en utvidelse av den internasjonale handelen og en balansert vekst, og på den måten bidra til å fremme og opprettholde høy sysselsetting og realinntekt og å utvikle alle medlemslandenes produktive ressurser som hovedmålsetningen for den økonomiske politikken.» Men institusjonens krav fører temmelig ofte til det motsatte – økt arbeidsledighet, lavere lønninger, privatisering. Og kan man snakke om frivillig samtykke fra et land som er fanget i kryssild mellom finansspekulanter, EU-kommisjonen og IMF?

Listen over argumenter for å droppe betaling av avdrag og si opp gjeld som vurderes som illegitim, kan dermed bli svært lang.8 I løpet av noen måneder har dette alternativet blitt stadig mer opplagt. Også blant spekulantene, for ifølge forretningsbankene Morgan Stanley og JP Morgan mener markedet at det er 70 prosent sjanse for at Hellas ikke vil overholde gjeldsforpliktelsene sine (mot 50 prosent for to måneder siden).

Fenomenet har ikke unnsluppet pengefolkets oppmerksomhet. I frykt for å måtte godta en endret nedbetalingstakt eller redusert verdi på fordringene deres via reforhandlinger, slik den tyske regjeringen går inn for), har de franske bankene i 2010 redusert sitt engasjement i den greske statsgjelden: fra 19 til 10 milliarder euro, mens tyske banker reduserte sitt engasjement fra 16 milliarder euro i mai 2010 til 10 milliarder euro i februar 2011. I det skjulte har politiske institusjoner som IMF, Den europeiske sentralbanken og europeiske regjeringer tatt over for bankene og andre private investorer. Den europeiske sentralbanken sitter på greske statsobligasjoner til en verdi av 66 milliarder euro (ca. 20 prosent av lan-dets offentlige gjeld), mens IMF og europeiske regjeringer så langt har lånt ut 33,3 milliarder euro. Det samme er underveis i Irland og Portugal. «Det betyr at hvis gjelden restruktureres så vil skattebetalerne – snarere enn de private investorene – sitte igjen med regningen», oppsummerer New York Times. Er det virkelig den veien vi ønsker å slå inn på?

Denne ble opprinnelig trykket i La dette ou la vie (Gjelden eller livet), Aden/ CADTM, Brussel, 2011. Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1
Tallene angir brutto utenlandsgjeld, utestående fordringer (f. eks. oljefondet i Norges tilfelle) kan gi et betydelig bedre nettoforhold.

2 Sitert av Ingrid Melander og Paul Taylor, «Mises en garde sur un possible reprofilage de la dette grecque» (Advarsel om mulig reprofilering av den greske gjelden), Reuters, 24. mai 2011.

3 Sitert av Miguel Angel Espeche Gil, La Doctrina Espeche. Ilicitud del Alza Unilateral de los Intereses de la Deuda Externa, Instituto Hispano-Luso-Americano de Derecho Internacional, 15e kongress, 23.-29. april 1989, Santo Domingo (Den dominikanske republikk).

4 «Sovereign Debt: Notes on Theoretical Frameworks and Policy Analysis», i Barry Herman, José Antonio Campos og Shari Spiegel, Overcoming developing country debt crises, Oxford University Press, Oxford, 2010.

5 Se Philippe Rekacewicz og Ieva Rucevska, Ingen panikk, men ?», Le Monde diplomatique, september 2009.

6 Årsskrift for FNs folkerettskommisjon, 1980, s. 148.

7 1986-konvensjonen fullbyrder 1969-konvensjon som trådt i kraft i 1980. 1986-konvensjon er i ferd med å ratifiseres, 29 land har undertegnet, men avtalen forutsetter ratifisering av 35 land for å tre i kraft. I motsetning til 111 land har Norge ikke ratifisert 1969-konvensjonen.

8 For en fullstendig liste, se Cécile Lamarque og Renaud Vivien, «Comment suspendre le paiement des dettes publiques sur une base légale», i La dette ou la vie, kapitlene 20 og 21, Aden/CADTM, 2011.

9 Landon Thomas Jr., «In Greece, Some See a New Lehman», New York Times, 12. juni 2011.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Revolusjonens Egypt

Default thumbnail
Neste sak

Drukne i kvindens krop

Andre saker om Økonomi

Alt kan repareres

Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0