Med slike venner trenger ikke Europa fiender

I deres iver etter å beskytte den jødisk-kristne arven, er disse nye fanatikerne rede til å forsake selve kjernen i den kristne arven. Den virkelige trusselen mot den europeiske arven er folk som Breivik, selverklærte forsvarere av Europa som dreper «av kjærlighet» til Europa.

Enkelte aspekter av Anders Behring Breiviks ideologiske selvberettigelse så vel som reaksjonene på hans morderiske handlinger, burde få oss til å tenke. «Manifestet» til denne kristne «marxistjegeren» er nettopp ikke en gal manns ralling, men en konsekvent framstilling av «Europas krise», som er det (mer eller mindre) implisitte idégrunnlaget for den innvandringsfiendtlige populismen – selve dens inkonsistens er symptomatisk for dens indre motsetninger. Det umiddelbart påfallende er hvordan Breivik konstruerer sin fiende med å kombinere tre elementer (marxisme, multikulturalisme, islamisme) som hver for seg tilhører ulike politiske rom: marxistisk venstreradikalisme, multikulturalistisk liberalisme, islamsk religiøs fundamentalisme. Den gamle fascistiske vanen med å tilskrive fienden gjensidig utelukkende karaktertrekk («bolsjevik-plutokratisk jødisk sammensvergelse» – bolsjeviksk venstreradikalisme, plutokratisk kapitalisme, etnisk-religiøs identitet) vender her tilbake i nye klær.

Enda mer betegnende er måten Breivik stokker om på kortene til den høyreradikale ideologien. Breivik preker kristendom, men er en sekulær agnostiker: Kristendommen er for ham bare en kulturell konstruksjon for å motsette seg islam. Han er antifeminist og mener kvinner bør holdes borte fra høyere utdanning, men han er for et «sekulært» samfunn, støtter selvvalgt abort, og er for homofiles rettigheter. Hans forgjenger her er Pim Fortuyn, den nederlandske høyrepopulisten som ble drept i mai 2002, to uker før valget det var forventet han ville vinne med en femtedel av stemmene. Fortuyn var en paradoksal, symptomatisk figur: en høyrepopulist med personlighetstrekk og (svært mange) meninger som var nesten fullstendig «politisk korrekte»: Han var homofil, hadde gode personlige relasjoner med mange innvandrere, viste tegn til en medfødt sans for ironi, osv – kort fortalt var han en god, tolerant liberaler i alt bortsett fra sitt grunnleggende politiske ståsted. Det han legemliggjorde var dermed krysningspunktet mellom høyrepopulisme og liberal politisk korrekthet – kanskje måtte han dø fordi han var det levende beviset på at det ikke finnes noen motsetning mellom høyrepopulisme og liberal toleranse, at de bare er to sider av samme sak.

Dessuten kombinerer Breivik nazistiske trekk (som hans forkjærlighet for Saga, den svenske pro-nazi-folkesangeren) med hat til Hitler (en av hans største helter er motstandsmannen Max Manus). Og sist men ikke minst er Breivik åpenlyst rasistisk, men samtidig filosemittisk og israelvenn, fordi staten Israel er førstelinjeforsvaret mot den muslimske ekspansjonen – han vil til og med gjenreise tempelet i Jerusalem. Han realiserer det ultimate paradokset med en filosemittisk, rasistisk nazist. Hvordan er det mulig?

EN NØKKEL finner vi i den europeiske høyresidens reaksjoner på Breiviks terrorangrep: Mantraet er at når vi fordømmer disse morderiske handlingene, bør vi ikke glemme at han adresserte «legitime bekymringer for reelle problemer». Mainstreampolitikken, påstås det, klarer ikke å fange opp hvordan islamisering og multikulturalisme korroderer Europa, eller for å sitere en lederartikkel i Jerusalem Post: Vi bør alle se på tragedien i Oslo «som en anledning til å ta en seriøs revurdering av integreringspolitikken i Norge og andre steder».1 (Det ville vært hyggelig å høre den samme takknemligheten for palestinske terrorhandlinger, noe sånt som «disse terrorhandlingene gir oss anledning til å revurdere Israels politikk».) En henvisning til Israel er, selvfølgelig, implisitt med i denne vurderingen: Et «multikulturelt» Israel har ikke sjanse til å overleve, apartheid er det eneste realistiske alternativet. Prisen å betale for denne perverse pakten mellom sionister og høyresiden er at for å legitimere sitt krav på Palestina, må Israel i retrospekt anerkjenne argumentasjonsrekken som tidligere ble brukt mot jødene. Den implisitte avtalen er: «Vi er rede til å anerkjenne deres intoleranse overfor andre kulturer i deres midte, hvis dere anerkjenner vår rett til ikke å tolerere palestinerne i vår midte.» Den tragiske ironien i denne implisitte avtalen er at jødene selv, i de siste århundrenes europeiske historie, var de første «multikulturalistene»: Deres problem var hvordan de skulle overleve med deres kultur intakt på steder der en annen kultur var dominerende. (Man bør her bemerke at som et direkte svar på nazistenes antisemittisme på 1930-tallet begynte Ernest Jones, hovedaktøren i den konformistiske gentrifiseringen av psykoanalysen, med noen bisarre refleksjoner over hvor stor prosentandel utlendinger et nasjonallegeme kunne tolerere i sin midte uten å sette i fare sin egen identitet, og aksepterte dermed nazi-problematikken.)

Men hva om vi faktisk er på vei inn i en tid der denne nye argumentasjonen inntvinger seg selv? Hva om Europa burde akseptere det paradokset at kontinentets demokratiske åpenhet er basert på en eksklusjon, hva om det finnes «ingen frihet for frihetens fiender», som Robespierre sa for lenge siden? I prinsippet er dette selvsagt sant, men vi må være svært spesifikke. Breivik angrep ikke utlendingene, men de i samfunnet som var «for tolerante» mot utlendinger. Problemet er ikke utlendingene, men vår egen (europeiske) identitet.

Selv om den pågående krisen i EU framstår som en økonomisk krise, er den fundamentalt sett en ideologisk-politisk krise: Nederlaget i folkeavstemningene om EU-grunnloven for et par år siden ga et klart signal om at velgerne oppfatter EU som en «teknokratisk union», uten visjoner som mobiliserer folk – inntil de nylige protestene mot budsjettkutt var et innvandrerfiendtlig forsvar av Europa den eneste måten å mobilisere folk på.

NYLIGE UTBRUDD AV HOMOFOBI i Øst-Europa burde få oss til å stoppe opp og tenke. På begynnelsen av 2011 ble det arrangert en homoparade i Istanbul der flere tusen gikk i gatene i fred, uten vold eller forstyrrelser. I homoparader som fant sted samtidig i Serbia og Kroatia (Beograd og Split), klarte ikke politiet å beskytte deltakerne fra angrep fra flere tusen rasende kristenfundamentalister. Disse fundamentalistene, ikke Tyrkia, er den virkelige trusselen mot den europeiske arven. Så når EU praktisk talt har blokkert Tyrkia fra medlemskap, bør vi stille det opplagte spørsmålet: Hva med å stille de samme kravene til Øst-Europa? (For ikke å nevne det bisarre faktum at hoveddrivkraften bak antihomobevegelsen i Kroatia er den katolske kirken som er viden kjent for sine pedofiliskandaler.)

Det er avgjørende å lokalisere antisemittismen her, som et av elementene ved siden av andre typer rasisme, sexisme, homofobi, osv. For å forankre sin sionistiske politikk gjør staten Israel her en katastrofal feil. Den har besluttet å nedtone, enn si fullstendig ignorere, den «gamle» (tradisjonelt europeiske) antisemittismen for i stedet fokusere på en «ny» og påstått «progressiv» antisemittisme forkledd som kritikk av staten Israels sionistiske politikk. I tråd med dette påsto Bernard Henri-Lévy nylig, i The Left in Dark Times, at det 21. århundrets antisemittisme vil enten bli «progressiv» eller forsvinne. Tatt til sitt ytterste tvinger denne tesen oss til å snu opp ned på den gamle marxistiske fortolkningen av antisemittismen som en mystifisert/forskjøvet antikapitalisme: I stedet for å skylde på det kapitalistiske systemet, rettes sinnet mot en spesifikk etnisk gruppe som anklages for å korrumpere systemet. Men for Henri-Lévy og hans tilhengere er dagens antikapitalisme en tildekket form for antisemittisme.

Dette uuttalte, men ikke desto mindre effektive, forbudet mot å angripe den «gamle» antisemittismen finner sted på nøyaktig samme tid som den «gamle» antisemittismen vender tilbake over hele Europa, særlig i de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa. Vi kan skimte en lignende bisarr allianse i USA: Hvordan kan amerikanske kristenfundamentalister, som nærmest av natur er antisemittiske, så ivrig støtte staten Israels sionistiske politikk? Det finnes bare én løsning på gåten: Det er ikke de amerikanske kristenfundamentalistene som har endret seg, det er sionismen selv som har blitt paradoksalt antisemittisk i sitt hat mot jøder som ikke identifiserer seg fullt og helt med staten Israels politikk. Den har konstruert figuren av jøden som tviler på det sionistiske prosjektet på antisemittisk vis. Israel spiller her et farlig spill. Fox News, den viktigste høyreradikale stemmen i USA og en trofast støttespiller for israelsk ekspansjon, måtte nylig degradere Glenn Beck, kanalens mest populære vert som ble stadig mer åpenlyst antisemittisk i sin kommentarer.

Det sionistiske standardargumentet mot kritikere av staten Israels politikk, er at Israel som alle andre stater kan og bør bedømmes og eventuelt kritiseres, men at kritikere misbruker den legitime israelske politikken i en antisemittisk agenda. Gjengis ikke den implisitte argumentasjonsrekken i de betingelsesløse kristenfundamentalistiske støttespillernes avvisning av venstresidens kritikk perfekt av den vidunderlige karikaturen som den østerrikske avisen Die Presse publisert i juli 2008: Den viser to stive nazi-aktige østerrikere, en av dem holder en avis i hånda og kommenterer til sin venn: «Her ser du igjen hvordan totalt berettiget antisemittisme misbrukes til billig kritikk av Israel!» Dette er dagens allierte av staten Israel. Igjen, hvordan havnet vi her?

FOR ET ÅRHUNDRE siden utla Gilbert Keith Chesterton religionskritikernes grunnleggende blindspor: «Folk som begynner å slåss mot Kirken for frihet og menneskelighet, ender opp med å gå vekk fra frihet og menneskelighet for bare å slåss mot Kirken. […] Sekularistene har ikke ødelagt de guddommelige ting, men de har ødelagt de sekulære, hvis det er noen trøst for dem.» Stemmer ikke dette også for religionsforkjemperne? Hvor mange fanatiske forsvarere av religion startet ikke med rabiate angrep på samtidens sekulære kultur for så å ende opp med å forsake enhver me-ningsfull religiøs erfaring? På lignende vis er mange liberale så ivrige etter å slåss mot anti-demokratisk fundamentalisme at de ender opp med å gå vekk fra frihet og demokrati for bare å krige mot terror. Om «terroristene» er rede til å ødelegge denne verden ut av kjærlighet til en annen verden, er våre terrorkrigere rede til å ødelegge sin egen demokratiske verden av hat til den muslimske andre. Enkelte av dem elsker menneskeverdet så mye at de er rede til å legalisere tortur – den ytterste nedverdigelsen av mennesket – for å forsvare det. Og stemmer ikke dette også for den nylige veksten i folk som vil forsvare Europa mot innvandrertrusselen? I deres iver etter å beskytte den jødisk-kristne arven, er disse nye fanatikerne rede til å forsake selve kjernen i den kristne arven. Den virkelige trusselen mot den europeiske arven er folk som Breivik, selverklærte forsvarere av Europa som dreper «ut av kjærlighet» til Europa. Med slike venner trenger ikke Europa fiender. Hvis Breivik virkelig mente alvor med sin kjærlighet for Europa, burde han fulgt farens råd og tatt sitt eget liv.

Økningen i innvandrerhets må ses på bakgrunn av en langvarig omorganisering av det politiske rommet i Vest- og Øst-Europa. Inntil nylig var politikken i europeiske land dominert av to store partier som henvendte seg til hele velgermassen – et sentrum-høyreparti (kristeligdemokratisk, liberalkonservativ, sosialdemokratisk) og et sentrum-venstreparti (sosialistisk, sosialdemokratisk) – og noen mindre partier som henvendte seg til en mindre velgergrupper (miljøvernere, kommunister).
De siste valgresultatene i vest så vel som i øst antyder at en annen polaritet er ferd med å vokse fram: Et dominerende sentrumsparti som representerer den globale kapitalismen i sin helhet, vanligvis med en liberal kulturell agenda (liberalt syn på abort, rettigheter for homofile og etniske og religiøse minoriteter, osv). I opposisjon til dette partiet står et stadig sterkere innvandrerfiendtlig populistparti som i ytterkantene har forbindelser til åpenlyst rasistiske og nyfascistiske grupper. Det talende eksempelet her er Polen: Etter at eks-kommunistene forsvant, er de to hovedpartiene det «anti-ideologiske» og liberale sentrumspartiet til statsminister Donald Tusk og Kaczynski-brødrenes kristelig-konservative parti. Lignende tendenser finner vi blant annet i Norge, Sverige, Nederland og Ungarn. For tredje og siste gang, hvordan havnet vi her?

Da kommunistregimene gikk i oppløsning i 1990, gikk vi inn i en ny epoke der den framherskende formen for utøvelse av statsmakt ble en avpolitisert ekspertadministrasjon og en koordinering av interesser. Den eneste muligheten for å injisere et snev av lidenskap i dette feltet, å aktivt mobilisere folk, er å skape frykt – for innvandrere, for en overdimensjonert stat (med den medfølgende byrden av høye skatter og kontroll), for miljøkatastrofe, men også frykt for trakassering («politisk korrekthet» er en eksemplarisk liberal form for fryktpolitikk). En slik politikk er alltid avhengig av å manipulere en paranoid okhlos, en mobb, av å skremme fram en mobilisering blant skremte kvinner og menn. Dette er grunnen til at den store hendelsen i det nye millenniets første tiår var at innvandringsfiendtlig politikk ble stuerent og navlestrengen til de marginale høyreekstreme partiene ble kuttet. Fra Frankrike til Tyskland, Østerrike til Nederland, mener de største partiene nå at det – i tråd med den nye ånden av stolthet over sin kulturelle og historiske identitet – er akseptabelt å understreke at innvandrerne er gjester som må tilpasse seg vertsnasjonens kulturelle verdier – «det er vårt land, aksepter det eller dra hjem.»

Progressive liberalere skremmes selvfølgelig av denne populistiske rasismen. Men et nærmere blikk avslører at deres multikulturelle toleranse og respekt for (etniske, religiøse, seksuelle) forskjeller har til felles med de innvandringsfiendtlige et behov for å holde de andre på avstand. De andre er ok, jeg respekterer dem, men de burde ikke trenge seg for langt inn på min sfære. Det øyeblikket de gjør det, trakasserer de meg – med deres lukter, skitne snakk, vulgære manerer, musikk, matlaging. Jeg støtter kvotering for svarte, men jeg vil på ingen måte høre på rap.

PÅ MARKEDET I DAG finnes det en hel rekke produkter som har fått fjernet sine skadelige egenskaper: kaffe uten koffein, fløte uten fett, øl uten alkohol. Lista er lang: Hva med virtuell sex som sex uten sex? Colin Powells doktrine om krigføring uten ofre (på vår side, selvfølgelig) som krig uten krig? Samtidens omdefinering av politikk til en administrativ ekspertkunst, som politikk uten politikk? Dette leder oss til dagens tolerante liberale multikulturalisme som en erfaring av den Andre uten dennes Annenhet – den koffeinløse Andre som danser fascinerende danser og har en miljøvennlig holistisk holdning til virkeligheten, mens trekk som konebanking holdes ute av syne.
Mekanismen i slike nøytraliseringer ble best formulert allerede i 1938 av Robert Brasillach, den franske intellektuelle fascisten som ble dømt og henrettet i 1945. Han anså seg selv som en «moderat» antisemitt og skapte uttrykket «fornuftig antisemittisme»: «Vi gir oss selv lov til å applaudere for Charlie Chaplin, en halvjøde, på kinoen; å beundre Proust, en halvjøde; å applaudere for jøden Yehudi Menuhin; og stemmen til Hitler bæres av radiobølger oppkalt etter jøden Hertz. […] Vi ønsker ikke å drepe noen, vi ønsker ikke å starte pogromer. Men vi mener samtidig at den beste måten å forhindre de alltid uforutsigbare handlingene til den instinktive antisemittismen på, er å legge til rette for en fornuftig antisemittisme.» Er det ikke den samme holdningen til stede i måten våre regjeringer takler «innvandrertrusselen»? På selvrettferdig vis avviser de åpenlys populistisk rasisme som «ufornuftig» og uforenlig med våre demokratiske verdier, for deretter å gå inn for «fornuftige» rasistiske beskyttelsestiltak. Eller som dagens Brasillach-er, noen av dem er til og med sosialdemokrater, sier: «Vi gir oss selv lov til å applaudere afrikanske og østeuropeiske idrettsutøvere, asiatiske leger, indiske dataprogrammerere. Vi ønsker ikke å drepe noen, vi ønsker ikke å starte noen pogromer. Men vi mener samtidig at den beste måten å forhindre de alltid uforutsigbare og voldelige reaksjonene mot innvandring, er å legge til rette for en fornuftig beskyttelse mot innvandring.» Denne visjonen om å rense vår Neste for giftstoffer viser en tydelig overgang fra direkte barbari til barbari med et menneskelig ansikt. Dette er i praksis en regresjon fra kristen nestekjærlighet tilbake til en hedensk privilegering av stammen (grekerne, romerne) mot den barbariske Andre. Selv om den er kamuflert som et forsvar av kristne verdier, er den i seg selv den største trusselen mot arven fra kristendommen.

Et ekstra kritisk skritt må tas: Kritikken av den innvandrerfiendtlige rasismen bør radikaliseres til en selvkritikk, som stiller spørsmålet om den rådende formen for multikulturalisme er medskyldig i det den kritiserer. Kritikerne av den innvandrerfiendtlige bølgen begrenser seg for det meste til det endeløse ritualet med å bekjenne Europas synder, med å ydmykt akseptere begrensningene i den europeiske arven, og hylle andre kulturers rikdom. De berømte verselinjene fra William Butler Yeats’ «Second Coming» gjengir dermed tilsynelatende perfekt vår samtidige svøpe: «De beste mangler all overbevisning, mens de verste er fylt av lidenskapelig intensitet.» Dette er en glimrende beskrivelse av den pågående spliden mellom blodfattige liberalere og lidenskapelige fundamentalister, kristne så vel som muslimske. «De beste» er ikke lenger i stand til å engasjere seg fullt og helt, mens «de verste» engasjerer seg for fullt i rasistisk, religiøs og sexistisk fanatisme. Hvordan skal vi komme oss ut av dette blindsporet?

I STEDET FOR å spille skjønnånden som beklager det gryende rasistiske Europa slike utsagn innvarsler, bør vi vende det kritiske øyet mot oss selv, spørre oss i hvilken grad vår egen abstrakte multikulturalisme har bidratt til denne triste tilstanden. Hvis ikke alle sider deler eller respekterer den samme høfligheten, da blir multikulturalisme til en lovregulert gjensidig ignoranse, eller til hat. Konflikten om flerkultur er allerede en konflikt om Leitkultur, om hvilken kultur som skal være ledende. Det er ikke en konflikt mellom kulturer, men en konflikt om forskjellige syn på hvordan forskjellige kulturer kan og bør leve sammen, om reglene og praksisene disse kulturene skal dele hvis de skal leve sammen.

Vi bør unngå å bli fanget i det liberale spillet om «hvor mye toleranse har vi råd til» – skal vi tolerere at de forhindrer barna å gå i offentlige skoler, at de tvinger kvinner til å kle seg og oppføre seg på bestemte måter, at de arrangerer barnas ekteskap, at de trakasserer homofile blant sine egne. På dette nivået er vi selvsagt aldri tolerante nok, eller vi er alltid-allerede for tolerante, og glemmer kvinners rettigheter, osv. Den eneste måten å komme ut av dette blindsporet på, er å foreslå å kjempe for et positivt universelt prosjekt, delt av alle deltakerne. Det finnes mange kamper der «det finnes verken menn eller kvinner, jøder eller grekere», fra miljøvern til økonomi.

I sine siste år uttrykte Sigmund Freud stor forvirring over dette spørsmålet: Hva vil kvinnen? I dag er spørsmålet snarere: Hva vil Europa? Mesteparten av tiden oppfører det seg som en reguleringsinstans for den globale kapitalistiske utviklingen. Av og til flørter det med et konservativt forsvar for sin tradisjon. Begge disse veiene leder til glemsel, til marginalisering av Europa. Den eneste veien ut av det krafttømmende blindsporet er om Europa gjenoppliver sin tradisjon for radikal og universell frigjøring. Utfordringen er å bevege seg bakenfor toleransen for andre og mot en positiv frigjørende Leitkultur – bare dette kan legge grunnlag for en autentisk sameksistens og blanding av forskjellige kulturer – og engasjere seg i den kommende kampen om Leitkultur. Respekter ikke bare de andre, tilby dem en felles kamp, siden våre problemer er felles.

© norske LMD. Oversatt av R.N.