Kommentar

Med slike venner trenger ikke Europa fiender

I deres iver etter å beskytte den jødisk-kristne arven, er disse nye fanatikerne rede til å forsake selve kjernen i den kristne arven. Den virkelige trusselen mot den europeiske arven er folk som Breivik, selverklærte forsvarere av Europa som dreper «av kjærlighet» til Europa.

Posted on

Enkelte aspekter av Anders Behring Breiviks ideologiske selvberettigelse så vel som reaksjonene på hans morderiske handlinger, burde få oss til å tenke. «Manifestet» til denne kristne «marxistjegeren» er nettopp ikke en gal manns ralling, men en konsekvent framstilling av «Europas krise», som er det (mer eller mindre) implisitte idégrunnlaget for den innvandringsfiendtlige populismen – selve dens inkonsistens er symptomatisk for dens indre motsetninger. Det umiddelbart påfallende er hvordan Breivik konstruerer sin fiende med å kombinere tre elementer (marxisme, multikulturalisme, islamisme) som hver for seg tilhører ulike politiske rom: marxistisk venstreradikalisme, multikulturalistisk liberalisme, islamsk religiøs fundamentalisme. Den gamle fascistiske vanen med å tilskrive fienden gjensidig utelukkende karaktertrekk («bolsjevik-plutokratisk jødisk sammensvergelse» – bolsjeviksk venstreradikalisme, plutokratisk kapitalisme, etnisk-religiøs identitet) vender her tilbake i nye klær.

Enda mer betegnende er måten Breivik stokker om på kortene til den høyreradikale ideologien. Breivik preker kristendom, men er en sekulær agnostiker: Kristendommen er for ham bare en kulturell konstruksjon for å motsette seg islam. Han er antifeminist og mener kvinner bør holdes borte fra høyere utdanning, men han er for et «sekulært» samfunn, støtter selvvalgt abort, og er for homofiles rettigheter. Hans forgjenger her er Pim Fortuyn, den nederlandske høyrepopulisten som ble drept i mai 2002, to uker før valget det var forventet han ville vinne med en femtedel av stemmene. Fortuyn var en paradoksal, symptomatisk figur: en høyrepopulist med personlighetstrekk og (svært mange) meninger som var nesten fullstendig «politisk korrekte»: Han var homofil, hadde gode personlige relasjoner med mange innvandrere, viste tegn til en medfødt sans for ironi, osv – kort fortalt var han en god, tolerant liberaler i alt bortsett fra sitt grunnleggende politiske ståsted. Det han legemliggjorde var dermed krysningspunktet mellom høyrepopulisme og liberal politisk korrekthet – kanskje måtte han dø fordi han var det levende beviset på at det ikke finnes noen motsetning mellom høyrepopulisme og liberal toleranse, at de bare er to sider av samme sak. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver