Kinesisk avhengighet


De nøler ikke lenger med å komme med formaninger til dette Amerika «som må bli kvitt sin gjeldsavhengighet» (Xinhua, 7. august 2011). Og de presisere at fra nå har Beijing «all rett til å kreve at USA gjør noe med sine strukturelle problemer». Den som betaler for ballet, leder dansen, og Kina er svært sjenerøs. Allerede har kineserne kjøpt amerikanske statsobligasjoner for 1170 milliarder dollar (like mye som verdiskapningen i Russland). Dette finansvåpenet bruker de nå politisk, og lar Vesten smak egen medisin.


DET ER FEIL Å TRO at dette er et isolert spill. I regionen husker de godt krisen i 1997–1998 og tiltakene Det internasjonale pengefondet (IMF) påtvang dem. Den singaporske økonomen og eks-ambassadøren Kishore Mahbubani bemerket nylig, uten ironi, at «alle rådene de asiatiske landene fikk [i 1997–1998] har blitt ignorert av Vesten». På tross av territoriale spenninger i Kinahavet understreket landene i Organisasjonen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN), på et toppmøte 9. august, at de asiatiske økonomiene er komplementære. Naboen deres er utvilsomt vanskelig, for ikke å si arrogant, men Kina sitter på mye klingende mynt.

Kina elsker å snakke om avhengighet, men må også feie for egen dør. For også Kina er «hektet» på gjeld, USAs gjeld, en gjeld som lar landet investere handels-overskuddet sitt risikofritt og fortsette å eksportere kreditt. Kina sitter bare på 8,1 prosent av den amerikanske gjelden, men er likevel den størst kreditoren, foran Japan (6,4 prosent), noe om noe som uten tvil gir landet enkelte friheter, men også pålegger det begrensninger. Hvis Kina slutter å kjøpe statsobligasjoner, vil dollaren falle og tømmes som en ballong.


SIDEN KINA VERKEN VIL ELLER KAN bruke dette økonomiske atomvåpenet, forsøker landet å kvitte seg med avhengigheten, gjennom en internasjonalisering av valutaen sin for å redusere dollarens privilegerte posisjon. Lederne ser på mulighetene for å kjøpe kinesiske statsobligasjoner i yuan på Hongkong-børsen. Dette er uansett ikke den beste metoden for å få finanssystemet på fote.

De kinesiske makthaverne er dessuten overbevist om at eksporten vil falle og forsøker derfor også å vende økonomien mot innenriksmarkedet. Forvandlingen er innledet – lønningene stiger, minstepensjon er innført, osv. Men for langsomt og ikke minst for ulikt fordelt. Sprinten er ennå ikke vunnet.

For de vestlige landene er det en illusjon å tro at en revaluering av yuanen og en eventuelt økt eksport til Kina er nok til å få i gang maskinen igjen. Særlig for land på vei mot avindustrialisering, som for eksempel Frankrike: en av hovedgrunnen til handelsunderskuddet er «produksjonen av franske biler i utlandet» som deretter importeres.2

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Banyan, «What?s Schadenfreude in Chinese», The Economist, London, 20. august 2011.

2 Rapport fra det franske tollvesenet, sitert av Charles Guay, «il y a dix ans, la France était encore à l?équilibre» (For ti år siden var Frankrike fortsatt i balanse), Les Echos , 5. august 2011