Penge- og medievalgkomplekset

Som trollmannen fra Oz – «ikke bry dere om mannen bak teppet» – dukket George W. Bush’ tidligere rådgiver Karl Rove opp i mediene i slutten av fjorårets valgkamp. Her avviste han Barack Obamas anklager om at republikanske mediekonsulenter, ledet av Rove selv, forstyrret valgkampen med å sprøyte inn flere hundre millioner dollar fra multinasjonale selskaper og konservative milliardærer: «Obama virker besynderlig avsporet – og en smule besatt – når han snakker så mye om handelskammeret, Ed Gillespie^¹ og meg. Presidenten har allerede sløst bort en fjerdedel av valgkampens siste fire uker på dette sirkusnummeret.»

«Sirkusnummeret» Rove forsøkte å trekke oppmerksomheten vekk fra, var faktisk den viktigste saken i det dyreste mellomvalget i amerikansk historie: Den radikale forvandlingen av amerikansk politikk til et penge- og medievalgkompleks som nå setter dagsordenen langt mer enn noen kandidat eller parti – og er en like stor trussel som det militærindustrielle komplekset Dwight Eisenhower advarte om for et halvt århundre siden. Dette er ikke et nytt kapittel i den gamle debatten om penger og politikk, men en omdefinering av politikken som følge av to faktorer: fjerningen av taket for hvor store valgkampbidrag bedrifter kan gi og forfallet i medienes valgkampdekning.

Disse to faktorene har til sammen skapt en ny normalitet, der konsulenter skaffer til veie større dollarbeløp enn noensinne i amerikansk historie for å tippe valget i deres klienters favør. I mangel av enhver regulering av valgkampfinansiering og en kritisk journalistikk som kan avdekke misbruk av valgprosessen, var penge- og medievalgkomplekset en nærmest uslåelig kraft i 2010, med god drahjelp fra kommersielle tv-kanaler som i løpet av året tjente tre milliarder dollar på politisk reklame. Av de 53 valgkretsene der Rove og hans kampfeller støttet republikanske kandidater til Representantenes hus med «uavhengige» pengegaver som oversteg demokratenes – ofte med mer enn en million dollar per valgkrets, ifølge Public Citizen – vant republikanerne 51. Rundt tre fjerdedeler av republikanernes framgang kom i valgkretser der handelskammeret eller Roves American Crossroads finansierte republikanske kandidater – enkelte av dem så å si ukjente inntil pengene begynte å strømme inn fra utsiden.

Penger er som kjent makt, men denne makten forsterkes av forfallet, og i mange tilfeller bortfallet, av uavhengig og kritisk journalistikk på delstats- og regionnivå. Beretningene om valgkampen pleide å lages av reportere som, ikke perfekt men på seriøst vis, samlet de mange trådene og ga velgerne et større perspektiv. Nå foregår valgkampen gjennom reklamer – millioner av dem, de fleste negative. Beretningene kommer fortsatt fra tv-kanalene, men de produseres og betales nå av økonomiske eliter som ikke bare forsøker å avgjøre valgresultatet, men også å bestemme regjeringens politikk. Hvis man overser penge- og medievalgkomplekset, eller enda verre, forestiller seg at progressive krefter kan vinne det over på sin side, vil valgkampen i 2012 framstå som 2010-valgkampen på steroider.

EN SEIER FOR WALL STREET

Den direkte årsaken til krisen er at USAs høyesterett i januar 2010 fjernet et århundre med reguleringer som skulle forhindre storkonsern og næringslivsallianser i å kjøpe fordelaktige resultater. Avgjørelsen kom etter at den konservative organisasjonen Citizens United anklaget den føderale valgkommisjonen (FEC) for å hindre dem å bruke «ytringsfriheten» sin og vise en reklamefilm mot Hilary Clinton. Nå har juridiske personer (organisasjoner, fagforeninger, private virksomheter, osv) samme rett til å ytre seg som fysiske personer. De kan samle inn så mye penger de vil for å produsere og distribuere politiske filmer og reklamesnutter.

Høyesterettsdommen har blitt møtt med mye høylydt kritikk. Obama ser i den «en stor seier for de multinasjonale oljeselskapene, Wall Street-bankene, sykeforsikringsselskapene og andre mektige interesser som hver eneste dag samler krefter i Washington for å overdøve vanlige amerikaneres stemmer.» Ifølge grunnleggeren av National Voting Rights Institute, John Bonifaz, har bedrifter nå så frie tøyler at de «praktisk talt kan eie demokratiet vårt».

Og næringslivet har grepet anledningen. «De tre store som tar plass på startstreken er finanssektoren, kraftindustrien og forsikringsbransjen,» sa den republikanske veteranen Scott Reed, som via sitt Commission on Hope, Growth and Opportunity brukte flerfoldige millioner dollar høsten 2010 på reklamesnutter som angrep demokratene i vippestater over hele landet.4 Ifølge Media Matters Action Network er Reed bare en småfisk blant de mer enn seksti «uavhengige» organisasjonene som innen utgangen av oktober 2010 hadde brukt mer enn fire milliarder dollar på 150 000 reklamer og et utall e-postoffensiver. Det ble brukt langt mer penger i mellomvalget i 2010 enn i 2004 da det var både kongress- og presidentvalg.

Også demokratene forsøkte å spille samme spill og hente inn penger fra næringslivet, men de kjempet i motbakke. Ifølge Center for Media and Democracy hadde «pengebruken til eksterne interessegrupper steget med minst 500 prosent siden forrige mellomvalg, og pro-republikanske grupper brukte sju ganger mer enn pro-demokratiske.»

DEMOKRATI ELLER PLUTOKRATI

Til en viss grad er problemet like gammelt som nasjonen. En av grunnlovsfedrene, John Jay, mente at «de som eier landet bør styre det». Kampen for å etablere et troverdig system med «en person, en stemme» i stedet for «en dollar, en stemme» har vært et gjennomgangstema i amerikansk historie. «Vi kan enten ha demokrati i dette landet, eller vi kan ha enorm rikdom samlet på få hender, vi får ikke i pose og sekk,» bemerket høyesterettsdommer Louis Brandeis før andre verdenskrig.

Demokrati eller plutokrati, dette er valget USA står overfor. Penge- og medievalgkomplekset skaper et landskap for velgerne som er radikalt annerledes enn det amerikanerne har kjent siden slutten av 1800-tallet. Dette landskapet kjennetegnes av et «sprik i entusiasme», forteller ekspertene oss. Vel, amerikanerne er ikke idioter. De vet at deres relativt ynkelige pengebidrag, og stemmer, er lite å stille opp mot et frontalangrep på fire milliarder dollar. Og de som tjener på dette systemet ønsker kynismen og apatien velkommen -– jo flere som forsvinner av de unge som deltok i valget i 2008, jo bedre for dem. Å begrense debatten og valgdeltakelsen gjør det enklere for dem å kjøpe regjeringen.

Kandidater som nekter å underkaste seg penge- og medievalgkomplekset risikerer å tape stort. Det burde ikke komme som noen overraskelse at flere av kandidatene som hadde kjempet hardest mot korrupsjon og for etisk styring, led nederlag i 2010. Den ledende progressive demokraten Russ Feingold tapte senatorstolen i Wisconsin, i likhet med den moderate republikaneren Mike Castle som ble slått i republikanernes primærvalg i Delaware av Tea Party-heltinnen Christine O’Donnell. Dette vil ikke bli noe bedre i 2012. «Vi har plantet flagget for at det skal stå, og vi tror vi vil spille en stor rolle i 2012,» sier Robert Duncan fra American Crossroads.

MANGELFULL MEDIEDEKNING

Det er ikke bare storkonsernene og konsulentene som setter denne agendaen. Den viktigste, men minst kjente delen av penge- og medievalgkomplekset er tv-industrien. Politisk reklame er blitt en gigantisk melkeku – rundt to tredjedeler av valgkamputgiftene i 2010 havnet i tv-stasjonenes kister. Mens tv-stasjonene på 90-tallet fikk tre prosent av inntektene fra politisk reklame, er andelen i dag på 20 prosent. Og eierne er med på notene: En 30-sekund lang reklamesnutt som kostet 2000 dollar i 2008, koster nå 5000, ifølge Los Angeles Times. Mye av disse pengene vil gå til kanaler eid av landets fem hundre rikeste konsern.

På tross av dette får de kommersielle tv-kanalene gratis sendekonsesjoner, på betingelse av at de tjener «allmennhetens interesse». Den utvilsomt viktigste rollen til USAs medier er å få valgsystemet til å tjene velgerne, som ifølge undersøkelsene fortsatt har lokal-tv som sin viktigste nyhetskilde. Men den lokale valgkampdekningen er langt mindre enn for ti-tjue år siden. Ifølge Norman Lear Center ved University of Southern California består en halvtimes valgkampsending nå mye mer av politisk reklame enn av nyheter. Og i de politiske sendingene glir fokuset stadig mer mot å «analysere» reklamesnutter.

Forfallet gjelder ikke bare de kommersielle tv-kanalene, også i papirmediene er den politiske journalistikken i fritt fall. Den ene avisen etter den andre har blitt lagt ned og titusener av journalister og redaksjonelt ansatte har fått sparken – en tredjedel av yrkesjournalistene i USA har mistet jobben de siste ti årene. Avisene har ikke lenger råd til å sende korrespondenter rundt i landet eller ha et kontor i Washington. Nye nettaviser gjør et godt arbeid, men de er foreløpig ikke i nærheten av å fylle tomrommet, fordi de mangler en forretningsmodell som kan finansiere en seriøs uavhengig journalistikk.

De pågående endringene i valgkampfinansieringen og den mangelfulle mediedekningen er den beste forklaringen på et heller uforståelig skifte i amerikansk politikk. Det finnes en rekke gode teorier for hvorfor 2010 gikk så fryktelig galt for demokratene, og særlig for de mest progressive, men de fleste undervurderer tilsynekomsten av penge- og medievalgkomplekset.

«PENGER ER YTRINGSFRIHET»

Å forstå hvordan dette systemet fungerer er avgjørende, i det minste for å se hvor absurd det er å tro at demokratene på et eller annet vis kan kjøpe seg en plass i spillet igjen ved å få tak i like sjenerøse givere som Roves milliardærer og multinasjonale selskaper. Hvis demokratene på et eller annet vis «lykkes» i penge- og medievalgkomplekset, vil prisen være partiets sjel og progressive ideer.

Rove, Reed og deres allierte – inkludert republikanernes ledere i Senatet og Representantenes hus, Mitch McConnell John Boehner – påstår at større pengebruk er bra og at reklame kan være opplysende. Disse orwellianske påstandene gjentar argumentet om at å bruke penger på politikk er ytringsfrihet («money is speech») som har ligget til grunn for en rekke høyesterettskjennelser som har hindret enhver reform av valgkampfinansieringen.

Rådet til kandidatene er alltid det samme: skaff penger, penger og enda mer penger – og ikke si eller gjør noe som kan gjøre det vanskeligere å skaffe penger. Denne tenkningen har smittet over på det som er igjen av landets presse, slik at politiske journalister i dag bruker mer tid på å dekke pengene som kandidatene, partiene og interessegruppene skaffer enn å granske deres politiske rulleblad og program. Mens journalistene en gang i tiden skrev artikler om politiske saker, og kandidatene svarte med reklamer, går enkelte journalister nå gjennom en hel valgkamp uten å gjøre annet enn å faktasjekke noen reklamer. Mange dager er anmeldelser av reklamer det eneste som kommer i avisene og på tv. Når reklamer blir den viktigste kilden til politisk informasjon skapes en politisk debatt basert på løgner eller, i beste fall, halvsannheter tatt ut av kontekst. I en reklamesnutt for den republikanske kandidaten i Nevada i 2010, Sharron Angle, beskyldte en kvinne den sittende senatoren, Harry Reed, for «å ha stemt for å bruke skattebetalernes penger til å betale for Viagra til barnemisbrukere og voldtektsforbrytere». I en reklame «godkjent» av David Vitter, republikansk kandidat i Louisiana, ble den sittende demokraten, Charles Melancon, anklaget for å favorisere ulovlig innvandring og hindre politiet i å pågripe ulovlige innvandrere. Budskapet ble forsterket med bilder av hull i grensegjerdet mellom USA og Mexico. Over hullet lyser et skilt: «Inngang her». Meksikanere trenger seg gjennom og mottas med fanfarer og fyrverkeri på den amerikanske siden, der Melancon-tilhengere gir dem gigantiske sjekker på størrelse med «alle de ulovlige innvandrerne» og et beløp tilsvarende «en stor del av skattebetalernes penger.» Louisiana grenser ikke til Mexico …

Valgkampreklame er ikke underlagt regler for sannhetsgehalt, i motsetning til vanlige reklamer. For tretti år siden kom direktør for Ogilvy and Mather, Robert Spero, fram til at hvis politisk reklame ble underlagt samme krav som produktreklamer, ville de alle blitt avvist som ren svindel.

EN ALVORLIG TRUSSEL MOT DEMOKRATIET

Etter å ha kjøpt tilgang til velgerne, valgte mange kandidater i 2010 å nekte å stille opp for pressen, noe Angle gjorde, eller til offentlige debatter. En gang i tiden gjorde utfordrere alt for å få debattere med de sittende politikerne. Nå er det de sittende, som Florida-representanten Alan Grayson, som må løpe etter de velfinansierte utfordrerne. Da Feingold foreslo en serie offentlige debatter nektet motstanderen, millionæren Ron Johnson, som ikke hadde noen politisk erfaring og også avviste forespørsler fra pressen.

Johnson fant det klokere å la reklamer – betalt av handelskammeret, American Action Network og en rekke andre organisasjoner – snakke for ham. Velgerne i delstaten ble oversvømt av anti-Feingold-reklamer. Da Johnson til slutt stilte til en debatt tilrettelagt for delstatens tv-stasjoner, unngikk mange av dem å sende den i beste sendetid. Wisconsin-advokaten Ed Garvey, en tidligere demokratisk guvernørkandidat, forsøkte forventningsfullt å finne fram til debatten mellom Feingold og Johnson, bare for å finne ut at den ikke ble sendt. Han ringte til stasjonen, som ba ham finne den på nettet. «Som borger hadde jeg ingen andre alternativer enn reklamene. Jeg fikk ingenting substansielt ut av tv-kanalene,» sukket Garvey. «Jeg trodde de skulle tjene allmennhetens interesse.»

Disse eksemplene burde være et godt utgangspunkt for å bekjempe penge- og medievalgkomplekset: Det dreier seg nemlig også om medieeierskap og medienes ansvar. Pressefriheten er nedfelt i den amerikanske grunnloven, og reguleringsinstansene burde gripe inn. The Federal Communications Commission og Federal Election Commission er forpliktet til å finne ut nøyaktig hvor mye som brukes, av hvem og til hva. De bør også avgjøre om tv-kanalene, som har tjent store penger på politisk reklame, oppfyller de grunnleggende kravene om allmennhetens interesse slik sendetillatelsene forutsetter. Hvor mye valgkampjournalistikk har disse kanalene bedrevet, sammenlignet med for en generasjon siden? Hvor mange debatter sender de i beste sendetid?

Komiteene i Kongressen burde holde høringer om penge- og medievalgkomplekset. Hva med å få Pete DeFazio til å vitne? Han var en av mange sittende demokrater som ble utfordret av marginale republikanere med aggressive reklamer betalt av en organisasjon ingen hadde hørt om. DeFazio slo tilbake, og tok med seg et kamerateam til leiligheten på Capitol Hill som organisasjonen var registrert på. Her avdekket han at pengekilden var en New York-basert hedgefondtrillionær som ikke likte DeFazios insistering på å holde Wall Street-spekulanter ansvarlige for sine handlinger.

Selv om det bare er ut av egeninteresse, er det dette Obama og hans allierte i demokratene burde ha snakket om i 2010-valgkampen og det de bør rope ut om nå, ikke noe vag murring om pengegaver fra utenlandske firmaer, men et rop-det-fra-hustakene populistisk sinne over en alvorlig trussel mot demokratiet.

En versjon av denne teksten ble trykket i The Nation 29. november 2010. Oversatt av R.N.

^{^Fotnoter:
1}Ed Gillespie, lobbyist og tidligere rådgiver for George W. Bush.

2 Karl Rove, «I Am no Threat to Democracy», Wall Street Journal, New York, 14. oktober 2010.

3 Pressemelding fra Det hvite hus, Washington DC, 21. januar 2010.

4 Se Peter H. Stone, «Campaign Cash: The Independent Fundraising Gold Rush Since ?Citizens United? Ruling», Center for Public Intergrity, Washington DC, oktober 2010.