Soldatene som bryter tausheten

Vitnemål fra 750 israelske soldater viser realiteten i den israelske militære kontrollen over hjem og åkre, gater og veier, eiendommer og tid, livet og døden til hver eneste palestiner på Vestbredden og Gaza.

«Jeg skal fortelle deg når jeg ’fikk turen’. Vi var i strid i Gaza … Vi lå i en grøft og barna kom nærmere og kastet steiner. Ordrene var at hvis han [en palestiner] var nær nok til å treffe deg med en stein, kunne han treffe deg med en granat, så jeg skjøt ham. Han var tolv-femten år, noe sånt. Jeg tror ikke jeg drepte ham, jeg sier det for å få fred i sinnet, for å sove bedre om natta. Og jeg ’fikk turen’ da jeg, bedrøvet, snakket om det med mine venner, med familien min, jeg siktet faen meg på noen og skjøt ham i foten, i rompa. Alle var glade, de kalte meg en helt, fortalte alt i synagogen, jeg var sjokkert.»1

I Hvis dette er et menneske skriver Primo Levi om en drøm han gjentatte ganger hadde i Auschwitz.2 I drømmen – Levi fikk senere vite at mange andre fanger hadde den samme – var han hjemme, sammen med familien, og fortalte dem om grusomhetene i Auschwitz, men ingen hørte på ham, enkelte reiste seg også fra bordet og gikk sin vei. Dette var marerittet hans, å snakke ut, fortelle sin historie uten å bli hørt, uten å bli forstått.

OKKUPASJONENS INNSIDEFORTELLING
Gaza er ikke Auschwitz, og israelske soldater – som har fått samlet sine fortellinger i en ny bok, Occupation and The Territories, som beretningen ovenfor er hentet fra – er ikke holocaust-overlevende, likevel har de noe til felles med Levi: De har en trang til å fortelle sin historie, de tvinges nesten til det, men føler at samfunnet rundt dem ikke er interessert i å høre etter. Nesten som om deres problematiske fortellinger truer lytterne så mye at de foretrekker å ignorere dem, eller som i tilfellet over, omfortolke dem, oversette dem til velkjente fraser, til familiære forestillinger om hvordan situasjonen er i Gaza, på Vestbredden, bak Muren, bak de møysommelig konstruerte kontrollpostene som ligner mer på internasjonale grenseoverganger enn en okkupasjonshærs militærposter. «Hva ville du at foreldrene til denne soldaten skulle si til ham? ’Slapp av, sønn, du drepte et barn, hva så?’ De foretrekker å ikke forstå dilemmaet,» sier den tidligere soldaten Avihai Stoler, som har bidratt til å samle inn vitnesbyrdene i boka.

Occupation of The Territories er ikke egentlig en bok. Det er en samling av vitnesbyrd gitt av israelske menn og kvinner som tjenestegjør eller har tjenestegjort i ulike deler av den israelske hæren på Vestbredden og Gaza de siste ti årene, fra begynnelsen av den andre intifadaen fram til i dag. Boka er utvilsomt den mest omfattende innsidefortellingen om hvordan israelerne opererer i de okkuperte palestinske territoriene: Ikke beslutningene tatt på toppen, ikke hemmelighetene bak teppet, men den hverdagslige realiteten i den israelske militære kontrollen over hjem og åkre, gater og veier, eiendommer og tid, livet og døden til hver eneste palestiner på Vestbredden og Gaza.

En kvalifisert gjetning tilsier at mellom 40 000 og 60 000 israelere har tjenestegjort i kampavdelinger de siste ti årene.3 Rundt 750 av dem ble intervjuet for denne boka. Hvis vi antar at alle de som tjenestegjør i kampavdelinger har tilbrakt deler av tjenesten i de okkuperte territoriene (noe som ikke nødvendigvis er tilfellet for soldater i luftvåpenet eller marinen), betyr det at rundt 1–2 prosent av dem har fortalt sin historie til bokas redaktører. Det er et stort utvalg, mye mer enn det som kreves for en meningsmåling eller en akademisk studie. Man kan være uenige i redaktørenes konklusjoner, en av dem hevder at denne intime kontrollen av alle aspektene i palestinernes hverdag er nødvendig for Israels sikkerhet, men ingen kan benekte at dette er realiteten i de okkuperte områdene.

DEN «NORMALE» SOLDATEN
Breaking the Silence (Shovrim Shtika på hebraisk), organisasjonen som har samlet inn vitnesbyrdene og utga dem i vår, ble startet av et par soldater som hadde tjenestegjort i Hebron og ønsket å vise verden og det israelske samfunnet hvordan okkupasjonen fortonte seg for soldatene. De første årene, innrømmer de nå, var de på desperat jakt etter så mange «skrekkhistorier» som mulig. Sjokkerende bilder av soldater som hugget hodene av drepte palestinere og plasserte dem på geværmunningene, var det første de ga til pressen. Men senere, etter hvert som de samlet inn stadig flere vitnesbyrd (alle intervjuerne er også tidligere soldater), forsto de at å trekke fram ekstremtilfeller av ondskap og barbari var en avsporing. «Vi er ikke interesserte i soldaten som mishandler en gammel mann ved kontrollposten,» forklarte Michael Menkin, en av grunnleggerne, da boka ble lansert i Tel Aviv. «Vi er interesserte i soldaten som står ved siden av ham.» Det vil si, den «normale» soldaten.

Boka mangler likevel ikke fortellinger om mishandling, unødvendig voldsbruk eller skjødesløse drap som faller inn under kategorien krigsforbrytelser: en mentalt tilbakestående palestiner bankes så brutalt at han blør overalt; tilfeldig forbipasserende tvinges opp på toppen av en minaret for å desarmere en antatt bombe, fordi bomberoboten ikke kommer seg opp trappene; en ubevæpnet palestiner skytes og drepes kun fordi han står på et hustak («Du spør meg i dag hvorfor jeg skjøt? På grunn av press, jeg ga etter for presset fra gutta,» forteller en i boka); overlagt drap, eller skal vi si henrettelse, av ubevæpnede palestinske politimenn som hevn for et angrep på en nærliggende kontrollpost; ordrene gitt til soldatene av en høyere offiser om hvordan hanskes med antatte terrorister som ligger sårede eller døde på bakken («Du går bort, putter løpet mellom tennene og trekker av»); og en rekke tilfeller av tyveri, plyndring eller ødeleggelse av møbler og biler. Samlingen av vitnesbyrd omfatter disse historiene og mange flere av samme slag, men også mye mer. «Denne boka er ikke ’Zahals skrekkteater’,» sier Stoler. «Det er fortellingen om en generasjon, vår generasjon.»

HVORFOR ISRAEL IKKE BRYR SEG OM FRED
Tittelen – Occupation of The Territories – er ikke tilfeldig valgt. Mens mye av den interne debatten i de første tretti årene etter 1967-krigen dreide seg om nødvendigheten eller ondskapen i okkupasjonen, har ordet ’okkupasjon’ mer eller mindre forsvunnet fra den israelske offentligheten. Israelere flest bruker Judea og Samaria, Vestbredden eller ’territoriene’, aldri ’de okkuperte territoriene’ slik som var vanlig for bare femten år siden. Ordet ’okkupasjon’ er nærmest blitt et tabu, et illevarslende ord som ikke skal ytres offentlig. Jeg husker et tv-program jeg redigerte, der en av gjestene sa at volden i det israelske samfunnet stiger «på grunn av okkupasjonen». Kollegene mine i kontrollrommet ble vettskremt. Si til ankermannen at han må be gjesten ta tilbake ordene, bønnfalt de meg, som om ordet i seg selv var brannfarlig.

Denne endringen har flere årsaker. For det første har terrorangrepene under den andre intifadaen gjort at Zahal har fått nærmest frie tøyler av den israelske offentligheten for å forhindre terror, uten at det stilles for mange spørsmål. For det andre har den endeløse og fullstendig nytteløse «fredsprosessen» blitt en slags bakgrunnsmusikk i den israelske offentligheten, med to motstridende virkninger: Den overbeviser israelerne om at det ikke haster med å løse konflikten og den får dem til å føle at konflikten allerede er løst, fordi vi, israelerne, allerede har gått med på å gi fra oss territoriene, gått med på en to-statsløsning og å gi palestinerne ansvar for deres egne liv. Saken om territoriene er over, skrev den innflytelsesrike spaltisten Nahum Barnea nylig. «Hvorfor Israel ikke bryr seg om fred» var den talende tittelen på septemberutgaven av Time Magazine.

I tillegg til disse politiske faktorene har vi en militær: Siden begynnelsen av den andre intifadaen, og enda mer etter byggingen av Muren, har den militære kontrollen over palestinerne blitt mer metodisk, systematisk, vitenskapelig. Occupation of The Territories prøver å vise disse metodene, avkle den militære sjargongen. Breaking the Silence, basert på denne enorme samlingen av bevis, gir nye navn til gamle begreper: I stedet for å snakker om «Terrorforebygging» på Vestbredden og Gaza ber de oss snakke om å spre frykt i den sivile befolkningen, i stedet for «Atskillelse» burde vi bruke termen «tilraning og annektering», i stedet for «Livsveven» (den militære termen for systemet av veier som palestinerne kan bruke) burde vi snakke om styring av den minste detalj i palestinernes liv, i stedet for «kontroll» burde vi snakke om «okkupasjon».

FORUNDERLIG OPTIMISTISKE
«Vår oppgave er å forstyrre – det var formuleringen – å forstyrre og trakassere innbyggernes liv,» forteller en av soldatene i boka. «Slik ble oppdraget vårt definert, fordi terroristen er en innbygger, og vi ønsker å forstyrre terroristens aktivitet, og den operasjonelle måten å gjøre det på er å trakassere livene til innbyggerne. Jeg er sikker på dette og tror det er slik det står skrevet i dag også.»

Dette er kanskje en av de virkelige nyhetene som kommer fram i boka, nemlig at forstyrring og trakassering av lokalbefolkningens liv ikke bare skyldes skjødesløshet eller vilkårlig mishandling (selv om det også er tilfellet), men er en hjørnestein i den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. «Hvis landsbyen produserer aktivitet, produserer du søvnløshet i landsbyen,» forteller en annen soldat i boka.

Stoler, som tilbrakte nærmere tre år i området rundt Hebron, møtte soldater som hadde sprengt eksplosiver midt i landsbyen «så de vet at vi er her». En Støypatrulje, en Voldspatrulje, Manifestasjon av Nærvær, Lavmælt Aktivitet, Happy Purim – er forskjellige navn for den samme, vanlige aksjonstypen: å innta en landsby eller by med store styrker, kaste sjokkgranater, sette opp midlertidige kontrollposter, ransake tilfeldige hus, slå leir i et par timer eller dager, «å produsere [hos palestinerne] en følelse av å bli forfulgt, slik at de aldri slapper av,» siterer Stoler fra ordrene han fikk.

Stoler og Avner Gvaryahu, som tjenestegjorde i en eliteavdeling som ble målt – ble de fortalt av en høytstående offiser – etter antall «terroristlik», er klar over at samfunnet ikke ønsker å høre hva de har å si. Ikke en eneste israelsk tv-kanal kom på boklanseringen, bare utenlandske medier, som om problemene til så mange israelske soldater kun er av interesse i Japan eller Australia, og ikke i Israel. En taushet henger over historiene til Breaking the Silence.

«Min far er andre generasjon etter Holocaust,» forteller Gvaryahu. «I hans øyne er vi forfulgt, vi er de nødlidende i denne fortellingen.» Men begge er forunderlig optimistiske, begge tror at det israelske samfunnet til slutt vil innse hva som gjøres i dets navn. For det som må repareres er ikke hæren, men samfunnet. «Jeg ble en gang intervjuet av en kolombiansk journalist,» forteller Stoler. «Hun spurte meg: ’Hvorfor så mye oppstuss? I Colombia hogger soldater daglig hodene av opprørere, ingen bryr seg noe særlig om det.’ Jeg tror det israelske samfunnet ønsker å være moralsk. Dette er en vektor som driver oss framover, uten denne kollektive viljen til å være moralske er våre handlinger meningsløse.»

«Det israelske samfunnet ble kidnappet,» sier Gvaryahu. «Kidnapperne har andre interesser enn oss, de er ansiktsløse, og vi ble rammet av Stockholm-syndromet og forelsket oss i våre kidnappere. Det er lett å si at bosetterne er våre kidnappere, at de er ansiktene bak teppet. Jeg tror ikke det. Det eneste ansiktet bak kidnappingen er vårt eget.»

Oversatt av R.N.