Da USA nølte med å anerkjenne Israel

Skal vi tro de offisielle erklæringene fra Washington og Tel Aviv sommeren 2011 er ingenting viktigere enn å avverge at Palestina blir anerkjent som en stat av FNs generalforsamling. Kontrasten til opprettelsen av staten Israel i 1948 kunne ikke vært større.

På den tiden anså Washington en eventuell israelsk selvstendighetserklæring som en trussel mot USAs interesser. I 1948 uttrykte utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet og CIA bekymring for et slikt utfall. Mot dette synet sto president Henry Trumans juridiske rådgiver, Clark Clifford, som gikk sterkt inn for at USA skulle innse at israelsk selvstendighet var i tråd med amerikanske interesser. Clifford loset selvstendighetsforslaget gjennom Det hvite hus med å insistere på at den jødiske staten allerede eksisterte og at alt som gjensto var å anerkjenne den før Sovjetunionen gjorde det.

Vinteren 1947–1948 hadde Truman vært på nippet til å gå imot FNs resolusjon 181 som delte Palestina i en «jødisk stat» og en «arabisk stat». Kampene mellom jødiske og arabiske militser antydet at resolusjonen bare kunne implementeres med makt. I FN gikk USA derfor inn for en våpenhvile, en fredsavtale og en midlertidig internasjonal administrasjon, noe som ville forsinke uten å fullstendig forkaste målet om deling.

Utviklingen på bakken i Palestina kunne imidlertid ikke ignoreres. 3. mai, elleve dager før Storbritannia skulle trekke seg ut av Palestina, rapporterte den amerikanske konsulen i Jerusalem om de palestinske myndighetenes kollaps og advarte om at «uten store arabiske forsterkninger, forventer vi at jødene invaderer store deler av byen når de britiske styrkene trekker seg ut.» Den samme konsulen rapporterte i april om de jødiske styrkenes framrykning i «aggressive og uansvarlige operasjoner som Deir Yassin-massakren og Jaffa» og Haifa som ble renset for arabiske innbyggere.

Konsulen avslørte også at britene og andre utlendinger i begynnelsen av mai 1948 var blitt enige om at «jødene er i stand til å feie bort alt foran seg, med mindre regulære arabiske hærstyrker kommer til unnsetning. Med Haifa som et eksempel på militær okkupasjon utført av Haga-nah,2 vil operasjonene muligens gjenopprette orden.»3 Hva slags orden?

«EN FORAKTELIG POLITIKK»
Haifa var kjent for britene, irakerne og amerikanerne, hovedsakelig gjennom oljeraffineriet som tok imot irakisk olje fra rørledningene til Iraq Petroleum Company. Irakerne aksepterte ikke at raffineriet ble overtatt av jødiske militser, noe som ødela de eksisterende relasjonene mellom palestinske og jødiske arbeidere i oljeselskapet.

Like etter påpekte USAs FN-ambassadør, Robert McClintok, at Sikkerhetsrådet snart ville bli konfrontert med spørsmålet om «hvorvidt jødiske angrep på arabiske lokalsamfunn i Palestina er legitime eller om de utgjør en så stor trussel mot fred og sikkerhet i verden at Sikkerhetsrådet bør bruke tvangsmessige tiltak.»4 McClintok bemerket også at hvis arabiske hærstyrker gikk inn i Palestina ville ledende jødiske krefter hevde «at deres stat er utsatt for væpnet aggresjon og bruke alle tilgjengelige midler for å dekke over det faktum at det er deres egen aggresjon mot araberne i Palestina som er årsaken til det arabiske motangrepet.» Dermed ville USA bli tvunget til å gripe inn.5

Ti dager før Storbritannia skulle trekke seg ut, ga USAs utenriksminister, George C. Marshall, utvalgte diplomater sin vurdering av de arabiske regimenes militære evne:

«Hele Iraks styringsstruktur er truet av politisk og økonomisk kaos og Iraks regjering har ikke på nåværende tidspunkt råd til å sende mer enn den håndfullen soldater de allerede har sendt. Egypt har nylig lidd under angrep og kaos. Landets hær er ikke godt nok utstyrt fordi den nekter å ta imot britisk bistand. Dessuten er den opptatt med politioppdrag i hjemlandet. Syria har verken våpen eller en hær verdig navnet, og har ikke vært i stand til å stable på beina en hær etter at franskmennene dro for tre år siden. Libanon har ingen reell hær, mens Saudi-Arabia har en liten hær som knapt nok klarer holde orden mellom stammene. Rivalisering mellom Saudi-Arabia og Syria på den ene siden og de hasjemittiske regjeringene i Transjordan [dagens Jordan] og Irak på den andre, hindrer araberne i å gjøre det beste utav de eksisterende styrkene.»6

På tross av tilstanden til de arabiske hærene advarte Marshall at «dette betyr imidlertid ikke at en jødisk stat kan overleve i lengre perioder som en selvforsynt entitet stilt overfor den arabiske verdens fiendtlighet.» Marshall konkluderer med at «hvis jødene følger rådene til sine ekstremister, som ønsker en foraktelig politikk overfor araberne, vil en framtidig jødisk stat bare overleve med kontinuerlig støtte fra utlandet.»

USAS OLJEINTERESSER
Før og spesielt etter Israels selvstendighetserklæring fordømte den amerikanske regjeringen behandlingen av de palestinske flyktningene og krevde at de fikk vende hjem. USAs utenrikspolitiske elite var klar over sionistbevegelsens innflytelse i USA (selv om de ikke alltid var klar over innholdet i Trumans private kommunikasjon med lederne i The Jewish Agency, deriblant Israels første president, Chaim Weizmann), da de advarte om de mulige truslene mot amerikanske interesser i Midtøsten.

Det ville snart vise seg at de tok feil. Innen et år etter at Israel var proklamert, hadde utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet skiftet fra kritikk av Israels trussel mot amerikanske interesser i regionen, til takknemlighet for landets potensial til å sikre nettopp disse interessene. Amerikanske diplomater innrømmet at selv om den arabiske folkeopinionen og erklæringene fra de arabiske lederne var åpenlyst kritiske til Washingtons pro-israelske holdning, rammet ikke dette amerikanske handelsinteresser. I midten av mars 1948 ble amerikanske FN-diplomater informert om at Saudi-Arabia mente at «den palestinske konflikten var en sivil konflikt og at det var i de arabiske statenes egen interesse å ikke gjøre noe som ville gi Sikkerhetsrådet en anledning til å bruke vold i Palestina.»7

Amerikanske næringslivslederes frykt for at saudiaraberne ville rive i stykker oljekontrakter forduftet. Og det ble heller ikke gjort noen forsøk på å hindre den amerikanske oljegiganten Aramco fra å få enda større kontroll over oljen i Persiabukta.

Vinteren 1948 møtte Max Ball, lederen for olje- og gassavdelingen i USAs innenriksdepartement og kjent for å være en av de best informerte på området, Eliahu Epstein (senere Elath), leder for Jewish Agency i USA, medlem av organisasjonens politiske rådgivningskomité og presidentskapet i Zionist General Council.8 Møtet fant sted samtidig med at Representantenes hus gjennomførte en omfattende høring om «petroleum og nasjonalforsvaret». Ball trodde det var mulig å finne olje i Negevørkenen, med dette i bakhodet oppfordret han Epstein til å samle de amerikanske oljesjefene, inkludert viseadministrerende direktør for Aramco, direktøren for Socony Vacuum og viseadministrerende direktør for Standard Oil.

Slik spilte lederne i Jewish Agency på USAs oljeinteresser i Midtøsten.9 De imøtekom bekymringene til oljeselskapene og regjeringsrepresentantene som fryktet at støtte til en jødisk stat ville svekke USA i den oljerike regionen.

DEN MILITÆRE MAKTBALANSEN
Det var mange grunner til at Washington endret syn på den nye staten. Blant disse var det amerikanske militærets erkjennelse av at Israel kunne bli en betydelig brikke for å «trygge» det østlige Middelhavet, Midtøsten og oljeinteressene der. Dette forhindret dem ikke i å erkjenne avhengigheten av ekstern bistand, eller nødvendigheten av å løse det palestinske flyktningproblemet. Foruten disse reservasjonene innså det amerikanske militæret at Israel hadde endret den militære maktbalansen i regionen, noe som innebar at USA burde revurdere sin politikk.

7. mars 1949 stadfestet et notat fra ledelsen i luftforsvaret til forsvarsstaben (Joint Chiefs of Staff) om «USAs strategiske interesser i Israel» behovet for en slik justering: «Maktbalansen i Midtøsten har blitt radikalt endret. Da staten Israel ble dannet talte mye for at den ville bli svært kortlivet i møte med motstanden fra Den arabiske liga. Men nå har Israel blitt anerkjent av USA og Storbritannia, staten vil sannsynligvis snart bli medlem av FN, og har bevist med makt sin rett til å bli ansett som en militærmakt nest etter Tyrkia i Midtøsten.»10

I lys av disse hendelsene konkluderer notatet at «med å støtte Israel kan USA nå trekke strategiske fordeler av denne nye politiske situasjonen». På bakgrunn av disse vurderingene ba luftforsvarsledelsen om en rapport om «USAs strategiske målsetninger som angår Israel», og anbefalte at militær trening og assistanse ble vurdert, og ikke minst å blokkere sovjetisk innflytelse i den nye staten.

Dette ledet også til en implisitt revurdering av den amerikanske holdningen i palestinaspørsmålet, som gradvis ble redusert til et flyktningproblem frakoblet framtiden til den palestinske staten.
Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Generalkonsulen i Jerusalem (Wasson) til utenriksministeren, sitert i Foreign Relations of the United States (FRUS), bind 5, del 2, Washington, DC, 1948, s. 889.

2 Navn gitt til de jødiske styrkene i Palestina før uavhengigheten.

3 Foreign Relations of the United States, se over, s. 889.

4 Foreign Relations, se over, s. 894?895.

5 Foreign Relations, se over, s. 895.

6 Foreign Relations, se over, s. 983?984.

7 Foreign Relations, se over, s. 719.

8 18. februar 1948, «Memorandum for M. Shertok », nr. 210, Political and Diplomatic Documents, December 1947?May 1948, De israelske statsarkivene, World Zionist Organization, sentralarkivene, Jerusalem, 1979, s. 354.

9 Zohar Segev, «Struggle for cooperation and integration: American zionists and Arab oil, 1940s», Middle Eastern Studies, London, september 2006, s. 821n og 829n.

10 Arkivene til Joint Chiefs of Staff, del to, 1948–1953 (seksjon B), Midtøsten, s. 181.