Sisyfos i Latin-Amerika

Hva nå, Peru? Etter å ha vært et nyliberalt laboratorium siden 1970-tallet, har Latin-Amerika skiftet ham. De siste ti årene har store deler av kontinentet gått til venstre, et fenomen som ofte kalles for en bølge. Og i sommer falt nok en høyrebastion. På valgkvelden i juni erklærte den nyvalgte peruanske presidenten, venstremannen Ollanta Humala: «Regjeringen vil ikke lenger tjene interessene til eliten som selger Perus mineralrikdommer til multinasjonale selskaper. Alt dette vil endre seg.» I samme tale lovet Humala like direkte å ikke røre landets økonomiske modell.

Den mer eller mindre progressive bølgen som har slått innover Latin-Amerika, kalles ofte «rosenrød» på grunn av de mange ulike strømningene den omfatter. Disse er så forskjellige at enkelte regjeringer, som kom til makten med stor oppslutning i de lavere klassene, nå utfordres på to fronter: På den ene siden av en høyreside på frammarsj (via valgurnene som i Chile i 2010, eller med makt som i Honduras i 2009) og på den andre av protester fra skuffede befolkningsgrupper. Disse to faktorene avdekker de interne og eksterne grensene for de politiske prosessene i Latin-Amerika.


SPLID MED URFOLKSBEVEGELSEN


Morgenen 30. september 2010 ble Ecuadors president, Rafael Correa, overfalt og kidnappet da han forsøkte å forhandle med politifolkene som okkuperte myndighetenes kontorer i sentrum av Quito i protest mot en plan om å fjerne politiets lønnsfordeler. Correa ble holdt fanget i et militærsykehus før han til slutt ble hentet ut i en tungt bevæpnet aksjon fra spesialstyrkene. Uten å nevne at dette kunne være et statskupp, mente enkelte kommentatorer at det dreide seg om en sosial protest utløst av sinne i deler av politistyrkene. Det hele var ikke desto mindre nøye planlagt: Politi- og hæravdelinger blokkerte motorveiene i store deler av landet og flyplassene i Quito og Guayaquil, okkuperte parlamentet og angrep lokalene til den nasjonale tv-kanalen TV Ecuador. Raseriutbrudd eller et kupp som ble avverget på grunn av manglende støtte i hæren?

Det er ingen hemmelighet at Ecuadors høyreside og haukene i Washington gjerne skulle sett at Correa ble fjernet fra makten. Da han stengte den amerikanske flybasen i Manta i oktober 2007 sa han at «en slik base ikke er mulig før USA tillater en ecuadoriansk base i Miami». Etter at han kom til makten har han dessuten klart å kutte utenlandsgjelden med 3,2 milliarder dollar ved å bevise at denne gjelden ble inngått på ulovlig vis. Og ikke minst har Correa ikke sett seg fornøyd med bare å love en «sosialisme for det 21. århundret» og innlemmet Ecuador i samarbeidsorganisasjonen ALBA, som ledes av Venezuela og Cuba.

Men regjeringen irriterer ikke bare elitene. Etter at Correa ble valgt har han gradvis distansert seg fra urfolksorganisasjonene, fagbevegelsen og de andre grasrotorganisasjonene som brakte ham til makten og fortsatt er kjernevelgerne hans. I sin fordømmelse av kuppforsøket 30. september 2010 (med en pekefinger mot «de imperialistiske kreftene» og høyresiden) poengterte det mektige Ecuadors forbund for innfødte nasjoner (CONAIE) at «en endringsprosess, uansett hvor beskjeden den er, står alltid i fare for å bli kuppet av høyresiden, hvis ikke regjeringen bygger eller gradvis forsterker alliansene med de etablerte organisasjonene og sivilsamfunnet.» Organisasjonen la til at Correa hadde vært for snill med «de mest reaksjonære bransjene og de gryende finansinteressene» og latt dem bli mektige nok til at de kunne forsøke å kaste ham.


OMFORDELING


I Venezuela økte oppslutningen til opposisjonen stort i parlamentsvalget i 2010, da opposisjonen fikk nesten halvparten av stemmene. Selv om Chavez’ parti, Venezuelas forente sosialistparti (PSUV), klarte å holde seg ved makten, mistet det sitt totredjedels flertall i nasjonalforsamlingen. Framgangen til høyresiden må ses i sammenheng med USAs kontinuerlige kampanje for å destabilisere landet. Journalisten Jeremy Bigwood avslørte nylig at fra 2007 til 2009 delte det amerikanske utenriksdepartementet ut flere millioner dollar til latinamerikanske journalister, særlig i Latin-Amerika. Men valgresultatet gjenspeilte også at en del av bøndene meldte seg ut av den «bolivarianske revolusjonen». Årsakene til dette er mange: økonomiske problemer som følge av nedgang i oljeinntekter, utrygghet, endemisk korrupsjon, opportunisme i den «revolusjonære» eliten, samfunnsendringer som tar for lang tid. I denne konteksten kastet den offisielle bekjentgjøringen av Chavez’ kreftsykdom 30. juni 2011 lys på andre svakheter i det venezuelanske prosjektet: konsentrasjonen av makten hos statslederen, noe som har fått venstresiden til å bli usikre på hvem som kan ta over.

I Bolivia har president Evo Morales siden våren 2010 blitt utfordret av en nærmest kontinuerlig bølge av streiker og demonstrasjoner ledet av fagforeninger, urfolksorganisasjoner og andre folkebevegelser. De nyligste – protestene mot bygging av en vei midt i en nasjonalpark – ble svart med brutalitet fra ordensstyrkene i september i år, noe som gjorde at en rekke regjeringsmedlemmer trakk seg. Kravene dreier seg hovedsakelig om lønninger, budsjettkutt og at regjeringen ikke lytter til lokale folkevalgte og befolkningen, særlig i saker som angår utvinning av naturressurser. «Hva har endret seg de siste årene?» spurte nylig den kjente nyliberaleren Roberto Laserna. «Mye hvis vi ser på språkbruk og symboler i et kort perspektiv. Men svært lite ut fra et lengre strukturelt perspektiv eller ut fra økonomiske og sosiale tendenser.»2 Er dette bare en provokasjon?

Vi kunne trukket fram en rekke andre eksempler som viser at de progressive regjeringene på kontinentet en etter en støter på grensene for det alternativet de tilsynelatende har valgt: omfordeling innenfor kapitalismen (et alternativ som etter finanskrisen brøt ut i 2008 har blitt enda vanskeligere).


POPULÆRE FRAMSKRITT


Å anklage dem for et eventuelt «forræderi» forutsetter at man kan peke på land som faktisk klarer å frigjøre seg: Finnes de virkelig? For å trekke seg ut av markedsøkonomien – gjennom en fullstendig nasjonalisering av økonomien, slik enkelte ønsker – må man kunne stole på teknologiene de utenlandske moderselskapene har gitt til datterselskapene i Latin-Amerika og at bedriftsledere kan byttes ut. Bevegelsene og partiene som i dag sitter med makten mangler slike og sliter med å utdanne nye. Dessuten viser kontinentets historie faren med å igangsette prosjekter som Washington finner altfor radikale. Noen uker etter at Salvador Allende ble valgt i Chile, sa USAs sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger: «Jeg ser ikke hvorfor vi skal la et land bli marxistisk bare fordi befolkningen er uansvarlig.»3

Konsekvensene? En rekke latinamerikanske nasjoner feiret i 2010 at det var 200 år siden de ble uavhengige, men det betyr ikke at de ikke er del av et globalt økonomisk system, et system som i siste instans har styrt deres økonomiske og politiske utvikling fra erobringen i 1492 og fram til den nyliberale globaliseringen. Industriproduksjon, industrielt landbruk, bankvesen, turisme, detaljhandel: Siden begynnelsen av 1900-tallet har inntektskildene ikke vært begrenset til mineraleksport, men båndene til verdenssystemets «sentrum» har på ingen måte blitt svekket. For eksempel kontrollerer de internasjonale supermarkedkjedene i dag 70 prosent av detaljhandelen på kontinentet, mot 10–20 prosent på 1990-tallet.4

Den utviklingen har satt sine spor i Latin-Amerika, kanskje mer enn andre steder. Mellom 1980 og 2004 ble antallet personer som lever under fattigdomsgrensen doblet, fra 120 millioner til mer enn 210 millioner. Mens de rikeste har hatt en langt mer behagelig utvikling. Veksten i ulikheter har bidratt til at det har oppstått store protestbevegelser, og at regjeringer som har lovet en slutt på strukturtilpasningene har havnet i regjeringskorridorene.

Situasjonen er i ferd med å endre seg. Mens 90 milliarder dollar i offentlige goder ble solgt på billigsalg i 1988–2003,5 har den «rosenrøde bølgen» stanset privatiseringene. De offentlige budsjettene har økt – i Venezuela ble den offentlige pengebruken per innbygger tredoblet fra 1999 til 2008. Ambisiøse sosiale programmer har sett dagslys eller fått mer midler, for eksempel «Plan mot sosial nød» i Uruguay, «Familiestipendet» i Brasil og «Universell barnetrygd» i Argentina. Overalt har arbeidernes rettigheter blitt styrket, minstelønningene har steget, mens budsjettpostene for bolig og utdannelse har vokst kraftig: Analfabetismen har gått tilbake på hele kontinentet. Mens man i Europa, på tross av massive protester, øker pensjonsalderen, har den i Bolivia blitt senket fra 65 til 58. I Brasil økte lønningenes andel av verdiskapningen med 3,6 prosentpoeng på ti år, til 43,6 prosent i 2009.6 I samme periode gikk den tilbake i de fleste andre land. Utviklingen går altså utvilsomt framover.

Disse framskrittene forklarer hvorfor de latinamerikanske venstreregjeringene fortsatt er svært populære. Men har denne politikken, selv før den ble svekket av finanskrisen og høyresidens offensiv, levd opp til folkets forventninger?


Ingen strukturelle endringer

De progressive regjeringene har utvilsomt omdirigert en del av inntektene fra råvareeksporten til de fattigste befolkningslagene. «Vi ser ingen strukturell endring, men en omdannelse av en gammel akkumulasjonsform der staten tapper en stor del av godene skapt av gruve- og oljeutvinning, utøver en viss kontroll over de multinasjonale, og omfordeler en større del av eksportinntektene via sosiale programmer,»7 mener den bolivianske økonomen og tidligere gruve- og miljøminister, Alberto Acosta. «Hva annet kan vi gjøre for å bygge veiene, helsesentrene og skolene vi mangler og for å møte kravene i vårt samfunn?» svarer Bolivias visepresident Alvaro García Linera.8

På tross av enkelte formuleringer har dette ulikhetsskapende fordelingssystemet sjelden blitt like lite utfordret som skattereformene har vært beskjedne. I Latin-Amerika er gjennomsnittsbeskatningen svært lav: 22,9 prosent av BNP i snitt, mot 36,2 prosent i OECD-landene. I Brasil steg antallet personer som eide aksjer for mer enn 1 million dollar med 19,1 prosent fra 2006 til 2007.9 Historikeren Perry Anderson mener at «langt fra å true de eiendomsbesittende, har regjeringen [til Lula] tjent dem godt. Kapitalismen har aldri blomstret så mye som under Lula. De brasilianske finansmiljøene og industriherrene er noen av Lulas største tilhengere. Den brasilianske børsen har overgått alle de andre i verden. Utbetalingene i familiestipendet utgjør bare fem prosent av BNP mens gjeldsbetjeningen har steget fra seks til sju prosent og skatten har stagnert eller sunket.»10

I likhet med andre «venstreorienterte» land har Brasil ikke gjennomført noen strukturelle endringer som kan utrydde årsakene til fattigdom og ulikhet. Forbedringen av befolkningens levekår er dermed svært skjør, ettersom den hviler på statlige programmer som kan stoppes eller fjernes av regjeringsskifte og sparetiltak «påtvunget» av en økonomisk resesjon. Dessuten har det forbudte ordet ’privatisering’ dukket opp igjen med Lulas arvtaker Dilma Rousseff.


FORBEDRINGENES AVRADIKALISERING


Reformene stikker dypere i Venezuela der de har inngått i et ambisiøst prosjekt om å forvandle staten, endre ideen om privat eiendom og styrke folkets deltakelse i det demokratiske systemet. Samtidig som Chavez siden i 2005 har lovet å ta Venezuela mot det han kaller en «sosialisme for det 21. århundret», har han forsøkt å danne en antiliberalistisk blokk sammen med Cuba og søkt støtte for sin politikk i enkelte naboland, særlig Bolivia og Ecuador. I disse tre landene har folkevalgte grunnlovsforsamlinger trådt sammen for å gjøre grunnlovene bedre for folket, reversere de største utslagene av nyliberalisme, og renasjonalisere kraftsektoren og naturressursene for å finansiere sosiale tiltak.

Selv om privat sektor i 2010 sto for 70 prosent av Venezuelas BNP har Chavez-regjeringen siden den kom til makten, nasjonalisert en rekke selskaper innen kraftproduksjon, telekommunikasjon, gruveutvinning, landbruk, bygg og anlegg, samt bankvesenet. Chavez har også lagt til rette for at det har blitt opprettet flere tusen småselskaper samlet i kooperativer og omfordelt flere millioner hektar land til bønder (et steg som ennå gjenstår i Bolivia og Ecuador).

Disse regjeringene – kalt «radikale» av moderate og liberalistiske kommentatorer – har kommet til makten via valg. De har havnet i førersetet for korrumperte, byråkratiske og oligarkiske statsapparater. I det ene valget etter det andre har det virket som om bruddet har vært nært forestående: Den største trusselen i disse landene kommer sannsynligvis mindre fra høyresiden enn fra «innsiden» av maktblokken. I mangel av kompetente ledere, får «revolusjonsentreprenørene» fritt spillerom. Disse er langt mindre lystne på å endre en situasjon som har gjort dem til en ny privilegert klasse. Dessuten endrer deler av befolkningen holdning til hvor raskt det haster med endringer, etterhvert som levekårene stiger.

Under bannere som «Verken kapital eller byråkrater – Mer sosialisme og mer revolusjon» gikk aktivister fra fagbevegelsen, venstrepartiene og sivilsamfunnet ut i gatene i de store byene i Venezuela høsten 2010 for å kreve at arbeidernes rettigheter ble styrket, at nasjonaliseringen av strategiske industrier ble videreført, at arbeiderne fikk mer makt gjennom fagforeningene, særlig i de nylig nasjonaliserte selskapene. Men den transnasjonale kapitalismen gir seg ikke uten kamp. Med dette i minne virker det – i det minste for øyeblikket –som en del sier seg fornøyde. Er det virkelig tilfellet?


FORSVARE MODER JORD ALENE?


I håp om å kompensere for finanskrisens herjinger og generere inntekter gjennom å tiltrekke seg utenlandsk kapital, åpnet Correa i 2009 for at multinasjonale selskaper kan utvinne mineraler uten å forhøre seg med de berørte lokalsamfunnene – et klart brudd med ILO-konvensjonen. En ny lov gir også gruveindustrien, oljesektoren og landbruket privilegert tilgang til vann, noe som skaper mistanker om at det forberedes en privatisering av vannverket. Protestene dette har ført til fra urfolkssamfunnene, har tidvis blitt slått ned av politiet og hæren. Å forsvare miljøet, urfolkene og samtidig bedre levekårene for hele befolkningen har vist seg å ikke alltid være like lett. Det ecuadorianske prosjektet Yasuni ITT er i så måte talende. Ecuador skulle ta imot penger fra verdenssamfunnet for ikke å bygge gruver i et biologisk sårbart område. Men midlene har så langt ikke kommet. Kan regjeringen i Quito forsvare moder Jord alene? Enkelte sosiale bevegelser, særlig urfolksbevegelser, krever det.

Forfatteren Benjamin Dangl kaller den sosiale og politiske dynamikken i de «rosenrøde» landene «en mellomting mellom sosiale bevegelser og stater»11 som styrkes etter hvert som den globale krisen intensiveres. For folk fra sivilsamfunnet som har engasjert seg sammen med myndighetene for å «endre» verden, er åsen bratt mellom samarbeid og kupping. Hvis de glemmer at jobben deres er å representere interessene til grunnfjellet, vil det automatisk resultere i at grasrota trekker seg ut, noe som vil svekke deres evne til å påvirke de nasjonale politiske beslutningene.

På tross av disse motsetningene finnes det en indikasjon på at Latin-Amerika er i ferd med å endres, nemlig at USA og de latinamerikanske høyrekreftene fortsetter sin motoffensiv for å reversere en tendens de misliker. I Honduras ble Zelayas progressive regjering kastet i et statskupp i 2009, som Washington taust støttet. USA har dessuten utvidet sitt militærnærvær på kontinentet, deriblant med nye baser.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Jeremy Bigwood, «Buying Venezuela?s press with U.S. tax dollars», Report on the Americas, New York, september?oktober 2010.

2 Roberto Laserna, «El Cambio que no cambia» (Endringen som ikke endrer noe), Pulso, 8. august 2010

3 Sitert i Grace Livingstone, America?s backyard: The United States and Latin America from the Monroe Doctrine to the War on Terror, Zed Books, New York, 2009.

4 Thomas Reardon og Julio A. Berdegué, «The Rapid Rise of Supermarkets in Latin America; Challenges and Opportunities for Development», Development policy review, nr. 20, vol. 4, Blackwell publishers, Malden, 2002.

5 Carlos Aguiar de Medeiros, «Asset-stripping the State», New Left Review, London, januar?februar 2009.

6 Pressemelding nr. 47 fra Institut de recherche économique appliquée (IPEA), mai 2010.

7 Carmelo Ruiz Marrero, «The New Latin American ?Progressismo? and the Extractivism of the 21st Century», Americas program, 17. februar 2011.

8 Álvaro García Linera, «Revolusjonens fire motsetninger», Le Monde diplomatique, september 2011.

9 «Lula a-t-il vraiment fait reculer la pauvreté?» (Har Lula virkelig minsket fattigdommen?), Alternatives internationales, nr. 7, Paris, desember 2009.

10 Perry Anderson, «Lula?s Brazil», London Review of Books, 33(7), 31. mars 2011.

11 Benjamin Dangl, Dancing with Dynamite: Social Movements and States in Latin America, AK Press, Baltimore, 2010.