Sisyfos i Latin-Amerika

De progressive regjeringene i Latin-Amerika støter en etter en på grensene for sine forsøk på å omfordele samfunnenes rikdom på verdens mest ulik kontinent. Fattigdommen har minket, lønningene steget og analfabetismen gått kraftig tilbake, mer penger brukes på bolig, helse og utdanning. Men har venstreregjeringene levd opp til det latinamerikanske folkets forventninger?

Hva nå, Peru? Etter å ha vært et nyliberalt laboratorium siden 1970-tallet, har Latin-Amerika skiftet ham. De siste ti årene har store deler av kontinentet gått til venstre, et fenomen som ofte kalles for en bølge. Og i sommer falt nok en høyrebastion. På valgkvelden i juni erklærte den nyvalgte peruanske presidenten, venstremannen Ollanta Humala: «Regjeringen vil ikke lenger tjene interessene til eliten som selger Perus mineralrikdommer til multinasjonale selskaper. Alt dette vil endre seg.» I samme tale lovet Humala like direkte å ikke røre landets økonomiske modell.

Den mer eller mindre progressive bølgen som har slått innover Latin-Amerika, kalles ofte «rosenrød» på grunn av de mange ulike strømningene den omfatter. Disse er så forskjellige at enkelte regjeringer, som kom til makten med stor oppslutning i de lavere klassene, nå utfordres på to fronter: På den ene siden av en høyreside på frammarsj (via valgurnene som i Chile i 2010, eller med makt som i Honduras i 2009) og på den andre av protester fra skuffede befolkningsgrupper. Disse to faktorene avdekker de interne og eksterne grensene for de politiske prosessene i Latin-Amerika. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Studentopprøret i Chile

Default thumbnail
Neste sak

Rød berlusconisme

Andre saker om Latin-Amerika

Hvem eier Amazonas?

Ideen om klimaintervensjon for å hindre at den brasilianske presidenten overlater regnskogen

0 kr 0