Studentopprøret i Chile

Chilerne nyter våren. Ikke bare fordi september på den sørlige halvkule betyr knopper på trærne, et mildere drag i luften og forelskede par hånd i hånd mot en bakgrunn av snødekte fjelltopper. Siden begynnelsen av året har chilenerne nemlig forsøkt å kaste av seg den nyliberale vinterkappen i det få nøler med å kalle en «fredelig revolusjon».

Sentrum for våren ligger på plassen foran universitetet i hovedstaden Santiago. Hovedbygningen er dekket med bannere som krever «gratis kvalitetsutdanning». En rockegruppe lager innimellom litt liv på det brede fortauet og statuen av forfatteren, poeten og universitetsgrunnleggeren Andres Bello er tilsmurt med maling, slik statuen av Victor Hugo foran Sorbonne var det i 1968. Siden mai i år har studentbevegelsen vokst seg stadig større, og utløst en rekke streiker og demonstrasjoner over hele landet. 3. september var protestlederne til og med i direkte forhandlinger med president Sebastián Pi–era (noe han inntil da kategorisk hadde avvist), uten at det resulterte i noe konkret. Dagen før mistet 21 mennesker livet i en flyulykke, deriblant den populære programlederen Felipe Camiroaga. Regjeringen erklærte to dagers landesorg, et dårlig utgangspunkt for politiske forhandlinger.

«Bevegelsen overrasket alle,» forteller økonomen Carlos Ominami, som var finansminister fra 1990 til 1992. «Mer enn 200 000 personer har strømmet ut i gatene. Hele familier har sluttet seg til studentene.» Gabriel Munoz, koordinator for bevegelsen ved Filosofisk fakultet, forteller oss at «studentene i fire måneder har protestert mot den nyliberale utdanningspolitikken»: «Vi må tilbake til et gratis utdannelsessystem som er tilgjengelig for arbeiderklassen. Vi kjemper mot en regjering som forsvarer interessene til næringslivet og samfunnets mektige.»


UBERØRT NATUR OG HØYE SKOLEPENGER


Samfunnsbevegelsen rommer imidlertid mer enn et imponerende opprør fra middelklasseungdom. Stemningen var amper i januar i år i Punta Arenas, helt i sør i dette 4300 kilometer lange landet. Innbyggerne protesterte mot en kraftig stigning i gassprisene. En generalstreik lammet byen i en hel uke. I april og mai inntok folk gatene i hovedstaden Santiago de Chile i protest mot planene om å bygge demninger i Patagonia. I et land hvor miljøvern aldri har funnet sin plass hos de politiske partiene, krevde 80 000 vern av uberørt natur. I mai økte oppslutningen om studentprotestene, som store deler av befolkningen nå støttet. Det hele ledet fram mot det største oppgjøret med det politiske systemet siden avviklingen av diktaturet i 1990.

Bevegelsen «Patagonia fritt for demninger» opponerte mot et prosjekt kalt HidroAysén: Fem store demninger langs elvene Pasqua og Baker skal bygges for å forsyne gruveselskapene i nord med strøm, og en høyspentledning på 2300 kilometer skal frakte strømmen til gruvene. I over tre år hadde flere miljøorganisasjoner fordømt prosjektet, som likevel ble vedtatt uten særlig motstand. Helt til massedemonstrasjonene i mai: Pi–era måtte stanse prosjektet og utsette avgjørelsen i et år.

Hvordan forklare dette uventede opprøret? «Knapt noen vet om elvene det her er snakk om, men saken utløste noe i den kollektive bevisstheten,» forteller journalist og forfatter Raúl Sohr. «Et raseriutbrudd mot oligopolene, mot at staten underkaster seg kommersielle interesser, mot at storkapitalen gjør som den vil. Forestillingen om det rene, uberørte sørlige Chile inngikk også her.»

Utbyggingsprosjektet avdekket at kraftsektoren i stor grad er konsentrert om tre industrikonsern – italienske Endesa-Enel, chilenske Colbún og ASE Gener – som regjeringen adlyder. Kraftsektoren er ikke et enestående tilfelle. «Eierskapet er svært konsentrert også i bankene, detaljhandelen, gruvedrift og mediene, der de to største dagsavisene, El Mercurio og La Tercera eies av to konsern,» forteller økonomen Andrés Solimano fra det uavhengige forskningssenteret CIGLOB. «For eksempel figurerer familien Luksic på Forbes’ liste over verdens 500 rikeste privatpersoner. De eier Banco de Chile, kobbergruver, kraftselskaper og en av de største tv-kanalene. President Pi–era er også milliardær.» Juan Pablo Orrego fra Patagonias forsvarskomité understreker problemet: «Chile styres av et oligarki. En håndfull familier sitter på enorme verdier.»

«Studentbevegelsen oppsto i protesten mot demningene,» forteller sosiologen Enrique Aliste fra Universidad de Chile. «Mange av disse ungdommene deltok i demonstrasjonene.» Nå retter studentene seg mot de skyhøye skolepengene og privatiseringen av høyere utdanning. Chile har verdens nest dyreste utdanning, etter USA, og nesten alle utdanningsinstitusjonene er privatisert. «Bare 15 prosent av universitetenes midler kommer fra staten, mot 80–90 prosent på 70-tallet,» forteller Solimano. «Universitetene drives som private bedrifter, det gjelder å gå med overskudd. En lov fra 1981 forbyr dette, men den omgås ved å opprette datterselskaper slik at universitetene kan leie ut lokalene sine til seg selv.» Universitetene går dermed ikke med overskudd, men datterselskapene gjør det.

Resultatet er at studentene betaler 1–2 millioner pesos i året (11 000–22 000 kroner), i et land der BNP per innbygger er en sjuendedel av tallet for Norge. Gabriel Munoz betaler 1,7 millioner pesos per år for sine studier. «70 prosent av studentene tar opp lån for å finansiere studiene sine,» sier han. I mange tilfeller stifter også familiene deres gjeld. Gina Gallardo bor i et arbeiderstrøk i utkanten av Santiago, mannen hennes jobber som teknisk tegner. «Sønnen min studerer musikk,» forteller hun. «Han har allerede flere millioner pesos i gjeld, og datteren min studerer grafisk design på andre året. Alt vi tjener, hver eneste peso, går til universitetet.»


Makroøkonomisk vekst

Men protestene dreier seg på ingen måte bare om økonomiske og materielle endringer. «Kravet om gratis statseide universiteter representerer et kulturelt paradigmeskifte,» mener Andrés Solimano. «Før ble frie markedskrefter forbundet med velstand. Nå begynner chilenerne å spørre seg om det er nødvendig å betale for sosiale tjenester, om storkonsernenes kontroll av mediene og konsentrasjonen av samfunnets rikdom. Studentene står i spissen for en generell protest mot en elitistisk kapitalisme som skviser ut profitt på absolutt alle samfunnsområder – boligmarkedet, studier, medisiner, banker.»

Privatiseringen er altomfattende. Under Pinochets diktatur (1973–1990) og delvis også etter har høyere utdanning, kraftsektoren, helsevesenet, pensjonssystemet, vannforsyningen og store deler av kobberproduksjonen blitt privatisert.

En sterk økonomisk vekst har skapt velstand. «Selv om Chile er underutviklet, har vi en god økonomi,» forteller Raúl Sohr til oss. «Vi har ingen statsgjeld. Forventet levealder har økt, barnedødeligheten har gått ned, boligene er større enn før. 80 prosent av befolkningen lever likevel forsatt under svært vanskelige vilkår. Forventningene har vokst raskere enn den materielle velstanden, og mange husholdninger har satt seg i stor gjeld.» I tillegg har tjue år med makroøkonomisk vekst skapt en svært skjev fordeling av rikdommen, noe som i stadig mindre grad aksepteres. Gini-koeffisienten,2 som måler ulikhet i inntekt, er nå i 0,54 – mot 0,38 i snitt for landene i OECD, som Chile ble medlem av i 2010.

De økonomiske prioriteringene er omstridt. Chiles økonomi er i stor grad avhengig av råvareutvinning, i første rekke kobber, som landet er størst i verden på. Men private selskaper står for tre fjerdedeler av denne utvinningen. Flere av disse er utenlandske og fortjenesten havner dermed i utlandet. Gruvedrift er likevel en privilegert sektor. Presidentens bror, José Pi–era som var arbeidsminister under Pinochet, forfattet på 80-tallet et eget grunnlovstillegg (en såkalt «organisk lov») om gruveutvinningen. Denne loven sier at i tilfelle nasjonalisering skal investorene få utbetalt «de eksisterende verdiene» av alle inntektene fram til forekomsten er tom, med andre ord et uoverkommelig beløp. «På sett og vis sier loven at kobberet tilhører utvinningsselskapet, ikke Chile,» bemerker økonomen Marcel Claude. I 1992 ga en ny skattelovgivning enda flere fordeler til gruveselskapene, for å tiltrekke utenlandske investorer. «Mellom 1993 og 2003 betalte ikke utenlandske selskaper en eneste dollar i skatt på overskuddene sine,» forteller Claude. «Etter 2003 gjorde en stigning i kobberprisen at de betalte litt skatt. Det offentlige selskapet Codelco som sto for bare 27 prosent av produksjonen, betalte 6,8 milliarder dollar i skatt, mens de utenlandske betalte 5,5 milliarder samtidig som de sto for 73 prosent av produksjonen». I tillegg er miljølovgivningen svært mild, til tross for at utslipp og avfall fra gruvedriften skaper store problemer med forurensning.


FRAVÆRENDE POLITISK LIBERALISERING


Det er altså hele det økonomiske systemet chilenerne nå opponerer mot. Protestbevegelsen rokker også ved det politiske systemet. Raúl Sohr oppsummerer det slik: «Studentene krevde gratis utdanning. Til det svarte staten: ’Det har vi ikke råd til’. Studentene krevde derfor at skattene skulle økes. Regjeringen sa grunnloven hindret dem. ’Da lager vi en ny grunnlov!’ repliserte studentene.»

Grunnloven fra 1980 ble nemlig ikke avskaffet i 1990, da sentrum-venstrekoalisjonen La Concertación (kristeligdemokratene, sosialistene og sosialdemokratene) overtok makten. Grunnloven er utformet for å forhindre enhver reell forandring av den politiske og økonomiske arven etter Pinochet. De «organiske» grunnlovstilleggene krever et parlamentarisk flertall på fire sjuendedeler før de kan endres eller oppheves. Valgsystemet for parlamentet er en innfløkt, todelt ordning som sikrer et sete til listetoppen for det nest største partiet, selv om de to fremste kandidatene til vinnerlisten hver for seg får flere stemmer. Ordningen som ble laget for å gi høyrepartiene fra diktaturtiden en trygg posisjon, tvang partiene i La Concertación til å danne en koalisjon på tross av store ideologiske forskjeller.

«Det kulturelle flertallet er sterkere enn det politiske,» forteller sosialisten Marco Enriquez-Ominami som overrasket med å få 20 prosent av stemmene i presidentvalget i 2009. «Men valgordningen er fastlåst. For å endre noe kreves det minst 80 prosents flertall. Pinochet gjorde jobben sin godt.» Den venstreorienterte senatspresidenten, Guido Girardi, forklarer: «La Concertación er omtrent som hvis kristeligdemokratene og sosialdemokratene i Tyskland ble tvunget til å samarbeide på permanent basis. Mange av koalisjonsmedlemmene er nyliberalister. Det fører til stillstand, og vi klarer ikke å løse krisene.»

Dermed har La Concertación videreført diktaturets økonomiske politikk. Det kan virke som om alliansen satte politisk liberalisering til side for å sikre de dominerende økonomiske interessene og slik unngå at de militære igjen skulle fristes til å gripe makten. «Chile har vært et nyliberalt laboratorium,» mener Girardi. «Og venstresiden har simpelthen, her mer enn andre steder, avfunnet seg med det.»

Det politiske systemet har i alle fall mistet sin legitimitet, noe som viser seg i det stadig stigende antallet hjemmesittere. I forrige valg var valgdeltakelsen nede i 62 prosent, mot hele 95 prosent i 1990.3

Denne situasjon gjør det vanskelig for protestbevegelsen å utvikle seg, ettersom den mangler noen som kan fronte kravene deres i det parlamentariske systemet. Hvor langt ønsker den å gå? Generalstreiken 24. og 25. august ble ingen suksess. Demonstrasjonene ble likevel slått hardt ned på av politiet, og 16 år gamle Manuel Gutierrez ble skutt og drept. Dette vekket så mye fordømmelse at politisjefen i Santiago-regionen, Sergio Gajardo, måtte gå av. I etterkant av denne dramatiske episoden og flyulykken 2. september har bevegelsen slitt med å finne en ny giv.

«De som deltar i demonstrasjonene er samfunnsborgere, men de er også forbrukere,» forteller Enriquez-Ominami. «De er ikke for et fullstendig brudd.» I mangel av et politisk parti som kan formulere folkets krav innad i institusjonene og tvinge fram en grunnlovsreform, står Chile ved et avgjørende skille. «Dette kan bare gå én vei, en bresje har åpnet seg,» mener senatspresident Girardi. «Om ikke endringene kommer i dag, vil de komme i morgen. Bevegelsen er del av et mye større fenomen, som stikker langt dypere. Vi opplever i dag en avgrunnsdyp krise for nyliberalismen, individualismen og det frie markedet.»

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1
13 294 dollar mot 96 810, ifølge IMFs estimater for 2011 (www.imf.org).

2 Gini-koeffisienten brukes til å måle inntektsforskjeller blant befolkningen i et gitt land. Koeffisienten angis som en verdi fra 0 til 1, hvor 0 innebærer full likhet (alle innbyggere har like stor inntekt) og 1 absolutt ulikhet (alle inntektene går til en person). Ifølge FNs utviklingsprogram er Gini-koeffisienten i Norge 0,258 (2010).

3 Juan Jorge Faundes, «Democracia representativa», Punto Final, Santiago de Chile, september 2011.