Hinsides kunst og vitenskap

Få har påstått så mye rart som Freud. Men han evnet å sette språk på et jeg som er langt større enn det bevisste jeg. Med det frigjorde han psykologien fra overdreven empirisme og utvidet fagspråket for det menneskelige. To nye norske bokutgivelser trekker Freud i hver sin retning: til vitenskapen og til litteraturen. Men kanskje var han dypest sett en tenker.

Ifølge en berømt uttalelse fra Sigmund Freud, har ikke psykoanalysen noen egen verdensanskuelse (Weltanschauung) – den deler simpelthen verdensanskuelse med vitenskapen.1 Er denne uttalelsen, fra så sent som 1932, det definitive tegnet på at Freud i bunn og grunn var positivist? Ikke nødvendigvis. Kanskje er det like opportunt å påpeke at Freud med dette kan ha ment at psykoanalysens framtid er helt avhengig av vitenskapens bruk av den: Det ved psykoanalysen som med tiden vil framstå uvitenskapelig, må psykoanalysens talspersoner simpelthen gi slipp på. Bare det vitenskapen gir plass til, vil overleve. Det er ikke urimelig at Freud, som satte forskning og streben etter sannhet så høyt, faktisk mente noe slikt. Om han i så fall hadde rett, er en annen sak. La oss uansett spørre: Har Freuds tenkning noen plass innenfor vår tids vitenskap?

Ja, hevder Eivind Tjønneland, i et referansespekket etterord til årets Freud-utgivelse på Vidarforlaget, nemlig Kari Ueckers oversettelse av Hinsides lystprinsippet.2 Mens det på 1970-tallet var et problem for Freuds renommé at han snakket for mye om biologi og for lite om samfunn, har dette i dagens sosiobiologiske tidsalder snudd seg til Freuds fordel, bemerker Tjønneland. For ham er det vesentlig at Freuds metapsykologi og teori om dødsdriften er aktuelle tanker i spenningsforholdet mellom det C.P. Snow i sin berømte artikkel omtalte som «de to kulturer»: den naturvitenskapelige og den humanistiske.

For å forstå hvor Tjønneland vil med dette, er det sentralt å se at han henviser til forskere som forsvarer Freud som en primært biologisk tenker, blant disse Frank J. Sulloway, som i 1979 utga boka Freud, Biologist of the Mind: Beyond the Psychoanalytic Legend. Det stopper imidlertid ikke med dette. Ifølge Tjønneland kan selv Richard Dawkins’ Det egoistiske genet forstås som en aktualisering av biologen Freud. Mer nøkternt, og kanskje også mer interessant, er det at Tjønneland trekker fram moderne nevrologi og hjerneforskning som områder der Freuds metapsykologiske spekulasjoner fortsatt vekker interesse og kan fungere som inspirasjonskilde (her er Cordelia Schmidt-Helleraus systematiske framstilling av Freuds metapsykologi hovedhenvisningen hans).

LANGTEKKELIG OG SPEKULATIV

Der Eivind Tjønneland framhever Freuds stadige relevans for naturvitenskapen, velger årets andre norske Freud-utgivelse motsatt strategi allerede i tittelen: Mellom psykoanalyse og litteratur.3 Tittelen er ikke desto mindre treffende, tatt i betraktning hvilke av Freuds tekster som er tatt med i boka. Utvalget er det Irene Engelstad og Janneken Øverland som står for, Sverre Dahl har oversatt tekstene, og boka er utgitt i Gyldendals klassikerserie. Freud som litterær klassiker? Atle Kittangs utmerkede etterord gir gode argumenter for en slik kategorisering.

Men dette har altså mye å gjøre med hvilke tekster av Freud boka velger å konsentrere seg om. Mellom psykoanalyse og litteratur åpner med den lange og intrikate sykdomshistorien til lille Hans, tar med seg den med tiden svært populære Freud-teksten «Det uhyggelige», den viktige «Sorg og melankoli», og den berømte (og beryktede) teksten om Leonardo da Vinci, før boka avsluttes med artikler viet diktere som Shakespeare, Goethe og Ibsen. I mellomtiden har utvalget svingt innom en rekke spennende kortere tekster av Freud. Slik sett er dette en svært interessant utgivelse. Den samler høydepunkter fra den litterært inspirerte og kulturinteresserte Freuds produksjon.

Likevel: Kunne utvalget vært annerledes, og er det presentert på best mulig måte? Mellom psykoanalyse og litteratur er inndelt i tre deler: «Freud som forteller», «Freud mellom psykoanalysen og litteraturvitenskapen» og «Freud om kunst og litteratur». Den første delen er i sin helhet viet historien om lille Hans. Er det riktig å avse en tredjedel av boka til dette? Er det smakfullt å presentere en av Freuds klassiske sykdomshistorier under tittelen «Freud som forteller»? Står virkelig Freuds psykoterapeutiske alvor så fjernt fra oss at vi skal kose oss med «den store fortelleren» når Freud forsøker å forstå en femårig gutts fobi?

Undertegnede må innrømme at han finner historien om lille Hans både langtekkelig og spekulativ. Den viser ikke Freud på sitt beste, men snarere på sitt mest påståelige. Nå er det et faktum at mange sier de har stor sans for historien om denne gutten og hans oppheng i tissemenner, derfor er det all grunn til at teksten skal være tilgjengelig på norsk, men hører den med i dette utvalget?

Svaret er i hvert fall ikke et rungende ja. Antologien ville ha framstått mye mer samlet og fokusert hvis denne første teksten var sløyfet. Da ville vi hatt en bok som virkelig konsentrerte seg om Freud som en tenker i grenseovergangene mellom psykologi, kunst og litteratur. Så kunne man heller lage en tilsvarende antologi med sykdomshistoriene. Ville ikke dette vært mer redelig overfor Freud?

ALLE MENNESKERS SJELELIV

Tekstutvalget er én sak. Mer graverende er det at det ikke er gjort noe forsøk på å hjelpe leseren inn i Freuds tekster i Mellom psykoanalyse og litteratur, med unntak av Atle Kittangs åtte sider lange etterord. Dette er å overlate vel mye til leseren. Kunne man ikke funnet plass til en kort introduksjon til hver tekst? Slik boka er utformet nå, forutsetter den kjennskap til Freud. At italienske og franske sitater ikke er oversatt, gir selvsagt et inntrykk av Freuds lærde stil, men det kan neppe sies å være hensiktsmessig. Her ville fotnoter fra oversetteren vært på sin plass – og hvis en idé om slike noter først hadde fått gjennomslag, hadde det definitivt vært rom for noen kommentarer til ordvalg og begrepsapparat for øvrig. Det hadde dertil vært svært interessant å se hva Sverre Dahl hadde hatt å si om Freud på et slikt filologisk-eksegetisk nivå. Slik boka er nå, er den et utmerket utvalg interessante tekster, som dessverre ikke blir tilstrekkelig tilgjengelig presentert for norske lesere uten større forkunnskap.

Det er uansett verdt å si mer om tekstutvalget i Mellom psykoanalyse og litteratur. Den eldste teksten i utvalget er fra 1908. Da var Freud allerede over 50 år gammel, og hadde flere av sine sentrale utgivelser bak seg. Boka han utga sammen med Josef Breuer, Studier i hysteri (1895), må nevnes: Da praktiserte Freud det Breuer hadde omtalt som den katartiske metoden, som innebar bruk av hypnose. Først senere begynte Freud å kalle sin terapeutiske virksomhet for psykoanalyse – han sluttet da å hypnotisere pasientene, og baserte seg i stedet på teknikken kjent som fri assosiasjon. Breuer følte med tiden behov for å markere en viss avstand til Freuds videre teorier, men det er åpenbart at blant annet Freuds oppfatning av at psykiske problemer gjerne hadde sin grunn i seksuallivet, var influert av Breuer. Freud var imidlertid interessert i å utvide psykoanalysens nedslagsfelt, til ikke bare å gjelde nevrotikeres sjelsliv, men alle menneskers sjelsliv.

Dette er viktig bakgrunn for å forstå hva Freud ville med den legendariske boka Drømmetydningen (1900), som må kalles psykoanalysens grunnstein. Freud fikk imidlertid en langt større leserskare med sin bok Hverdagslivets psykopatologi (1901), særlig kjent for hans analyse av såkalte feilreaksjoner, blant annet slike forsnakkelser som det i dag ofte henvises til med det engelske uttrykket freudian slip. For norske lesere er sannsynligvis boka Vitsen og dens forhold til det ubevisste (1905) kjent, da den utkom i 1994 i Pax Palimpsest-serien med innledning av Tor Ulven.

Redaktørene av Mellom psykoanalyse og litteratur har altså valgt å la hele Freuds produksjon fra denne tiden ligge, og starter i 1908. Dette er et riktig valg. Faktisk kan den jevne leser trygt vente med å fordype seg i Freuds bøker fra begynnelsen av 1900-tallet, de er fulle av pussigheter og ikke alltid overbevisende. Et godt sted å starte hvis man vil ha et innblikk i psykoanalysen som terapeutisk praksis og metapsykologisk tenkning, er fortsatt Forelesninger til innføring i psykoanalyse, som Freud holdt under første verdenskrig, og som ble utgitt første gang på norsk så tidlig som i 1929, i Kristian Schjelderups oversettelse – denne boka er da også stadig i salg. Vil man ha en kortere og mer sveipende innføring, og kan lese andre språk enn norsk, anbefales Freuds såkalte selvbiografiske studie fra 1925.

ET KOLOSSALT LERRET

Det er imidlertid ikke rart hvis den jevne leser foretrekker å se bort fra Freuds psykologiske skrifter, og i stedet lese det han skrev om kunst og litteratur. Ikke bare er Freuds bidrag til psykologifaget ytterst omdiskutert, hans mer kliniske tekster er også tørrere og vanskeligere, og begrepsbruken framstår ikke sjelden utdatert. Men som kjenner av menneskepsyken, slik den har blitt studert av diktere til alle tider, blir Freud neppe uaktuell med det første.

Det er ikke minst i artikkelen «Noen karaktertyper fra det psykoanalytiske arbeidet» (1916) at han viser sine evner som litteraturtolker. Man skal ikke la seg forlede av tittelen på artikkelen. Den er nemlig for en stor del viet Freuds svært interessante kommentarer til Shakespeares Macbeth og Ibsens Rosmersholm. Den som oppfatter at Freud normalt er for egenrådig i sin tolkning av litteratur, får her et solid gjensvar. Freud framstår både skarp og saklig i møte med disse verkene.

I «En barndomserindring av Leonardo da Vinci» (1910) slipper Freud seg virkelig løs, på godt og vondt. Det er likevel rimelig å forsvare denne studiens antakelig rettmessige kritikk av datidens biografers tendens til å opphøye alle sider ved den biograferte personen, selv om denne kritikken neppe er like aktuell i dag. Uansett hvordan man stiller seg til dette underlige skriftstykket av Freud, er det verdt å notere seg at han selv i et brev omtalte den som «den eneste vakre tingen» han hadde produsert.

I «Dikteren og fantaseringen» (1911) og «Forgjengelighet» (1915/16) kan man ane at Freud har brukt atskillig energi på å etterspore det vi lett pompøst kan kalle kildene til dikterens kreative kraft. Samtidig er det en viss klassisk-romantisk patos over denne ideen om dikteren – den virker en smule datert gitt nyere litteraturvitenskaps gjennomgående retoriske forhold til tekster.

Det er imidlertid «Det uhyggelige» (1919) som er mesterstykket i Freuds produksjon om litteratur og estetikk, slik Atle Kittang også antyder i sin monografi Sigmund Freud.4 Teksten åpner med å stille spørsmål ved hva det er som gjør noe uhyggelig, før den blir til en lengre analyse av E.T.A. Hoffmanns fortelling «Der Sandmann». Her viser Freud seg som en forbilledlig leser. Men han stopper ikke med det. I en virkelig tour de force drar han deretter opp et kolossalt lerret. Det er kastrasjonskompleks, animisme, troen på tankens allmakt, forholdet til døden, forholdet til kvinnens kjønnsorgan … Det er en sann svir å lese! Før Freud plutselig, i avslutningen av «Det uhyggelige», vender seg til noe som på denne tiden har blitt sentralt for ham, den over 60 år gamle psykoanalytikeren, nemlig gjentakelsen.

TENKEREN FREUD

I introduksjonen til «Erindre, gjenta og gjennomarbeide» (1914) gjør Freud det klart at han har begynt å innse at analysanden gjerne ikke erindrer det han har glemt eller fortrengt, men agerer det: Freud er her på spor av gjentakelsen som avgjørende nøkkel til innsikt i psykiske prosesser. Gjentakelsestvangen dukker som nevnt også opp i «Det uhyggelige», og Freud arbeidet med denne teksten samtidig som han lagde det første utkastet til Hinsides lystprinsippet (1920). Det bringer oss tilbake til dette sistnevnte verket, som har gjentakelsestvang og dødsdrift som sine kanskje to mest sentrale begreper.

Freuds elev og biograf Ernest Jones hevdet at Freud i Hinsides lystprinsippet viste at tendensen til gjentakelse selv åpenbart er driftsmessig, og dertil mer grunnleggende enn lystprinsippet. Derav tittelen på verket, kan vi si. Tidlig i sin karriere var Freud influert av Darwin, og skilte som ham mellom selvoppholdelse og opprettholdelse av arten, eller i Freuds terminologi mellom jeg-drifter og objektdrifter. Det er rimelig, slik Eivind Tjønneland gjør, å se den avgjørende vekten Freud legger på begrepet narsissisme fra 1914 som et vesentlig baugskudd for denne første driftsteorien. Det er med dette for øyet at man kan anse Hinsides lystprinsippet som det sentrale verket for å forstå Freuds andre, sene driftsteori, den som skiller mellom livsdrift (Eros) og dødsdrift (Thanatos). Disse begrepene er kanskje best kjent fra Freuds populære skrift Ubehaget i kulturen (1929). Men de representerer altså en vending i Freuds teorier som hadde vært forberedt lenge.

Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacans tanke om å «vende tilbake til Freud» innebar blant annet en interesse for Hinsides lystprinsippet som kilde til å forstå individets inntreden i det Lacan kaller den symbolske orden, og ga tilskyndelse til en fornyet interesse for begrepet om dødsdrift. I sitt etterord nevner da også Eivind Tjønneland både Lacan og filosofer som Jacques Derrida og Gilles Deleuze. Det er imidlertid grunn til å gå ut over Tjønnelands observasjoner her, for å markere at noe av det Derrida og Deleuze finner interessant hos Freud er selve hans begrepstenkning, hans ønske om å komme opp med store, vidtrekkende termer for å forklare og utdype noe som går hinsides et psykoanalytisk begrep som traume, eller hinsides enhver common sense-forståelse av forholdet mellom subjekt og objekt eller mellom natur og kultur. At Freud kanskje ikke var fullt ut klar over at et verk som Hinsides lystprinsippet kunne forstås som kongenial med denne typen begrepsfilosofi, er mindre viktig. Til tross for alle dens innviklede formuleringer og tekniske vokabular, er denne teksten også et sted der Freud innrømmer at han overgir seg til sin hang til å spekulere, der han velger ikke å la seg slavebinde av sin ellers ofte gjentatte påstand om at psykoanalysen – selv i dens metapsykologiske tapning – er en teori basert på empiriske observasjoner. Det finnes en åre i den moderne Freud-resepsjonen som går hinsides både «Freud som vitenskapsmann» og «Freuds som litterat», og forsøker å vise at Freuds kanskje dypest sett var en tenker.

EN CONQUISTADOR

Eivind Tjønneland vil altså plassere Freud i feltet mellom humanistisk og naturvitenskapelig forskning. Og i Gyldendals klassikerserie presenteres han som aktør i feltet mellom psykoanalyse og litteratur. Som vi har sett, tenkte Freud på psykoanalysen som en del av vitenskapen. Men dette er ikke hele historien. Når det kommer til hvordan Freud anskuet seg selv, var det – skal vi tro et brev han skrev til sin venn Wilhelm Fliess i år 1900 – ikke som vitenskapsmann eller eksperimentator, og heller ikke som litterat eller tenker, men som en eventyrer og en conquistador.5 Det var som «oppdagelsen av det ubevisste» at Freud selv likte å beskrive sin viktigste innsats. Selv ville han se denne «oppdagelsen» som en vitenskapelig revolusjon av kopernikanske proporsjoner.

Men sammenlikningen med Kopernikus er uheldig, det virker plutselig som om psyken er noe vi alle har felles, noe homogent der ute i materien. Det Freud gjorde når han satte språk på et jeg som er langt større enn det bevisste jeget, var snarere å frigjøre psykologien fra overdreven empirisme. Det blir for lettvint å se Freud som en reduksjonist. Hva han enn mente han selv gjorde, utvidet han fagspråket om det menneskelige. Det underbevisste er fortsatt en utfordring til oss, begrepet peker på at vi hele tiden er forstilte jeg, som desperat forsøker å dekke over alt som syder og koker i og gjennom oss – i realiteten uten å kunne unnslippe denne forstillelsen, selv om vi i prinsippet har lyst.

Få har noensinne påstått så mye rart som Freud. Han tar da også mye feil, det kan det ikke være noen tvil om. Men må man ikke ta mye feil, hvis man er på jakt etter viktige innsikter? Er ikke de viktigste innsiktene de som antyder helt andre sammenhenger enn dem man til da har klart å forestille seg? Om dere vil: Innsikter som belyser hvite felter på kartet. Slik kan vi i dag konkludere med at Freud kjente seg selv temmelig godt: Han var intet annet enn en oppdagelsesreisende i det menneskelige.

© norske LMD