Livsnær løgn

Trolig vil light-betegnelsen sitte løst i menigheten. En viss uro melder seg innledningsvis, til tross for at det er selveste Abbas Kiarostami som står bak. Den iranske regissøren og multikunstneren har holdt på siden sekstitallet, og regnes i dag som en av klodens mer anerkjente regissører. Og det med rette, vil jeg tro, uten å ha sett alle de tidligere filmene hans. Skrytet som blir de øvrige titlene til del, gir ingen grunn til å betvile geniet. Men det er noe med settingen her. Juliette Binoche spiller en kunsthandler som møter en forfatter spilt av barytonsangeren William Shimell. Hun tar ham med på en biltur. Han har skrevet en bok om forholdet mellom kopi og originalverk, noe de også snakker om, på vei gjennom det vakre, toscanske landskapet, samt et opphold i en gammel, vakker, toscansk by … Nettopp.

Det er ikke fritt for at Møte i Toscana ved første øyekast ligner en «dannet» film av sorten et lyst hode engang døpte «europudding». Binoche er jo en av gallionsfigurene for den slags: Sjokolade, De elskende på Pont-Neuf, Kieslowskis Blå, Hvit og Rød. Så er hun her ansatt som litterær groupie, den beåndede leser som trekker opp en selvhenført forfatter til å snakke uavlatelig om egen bok? Vil det bli en helaftens parade av imbesilt smakfulle bilder av ditto landskap? Kultiverte mellombryn som tusler rundt i dannet konversasjon om kultur (uttalt med trutmunn)? Akk, gamle bygninger, statuer og minnesmerker. Toscana, Toscana …


BLIND FOR ALL SENSUALITET


Jo, det skal visst bli det, men Kiarostami har en rev bak øret, og deler gladelig sine betenkeligheter vedrørende gjengivelsen av en virkelighet som ikke er fullt så tilpasningsdyktig som klisjeene vil ha det til, og blaserte kinogjengeres fordommer er ikke det eneste som ryker. Underveis på turen begynner noe å skje med de to, først og fremst Binoche, som i små glimt oppfører seg som om hun ikke er helt i sync med situasjon og stemning. Slik man sier om litt begrensede skuespillere: kanskje gått feil og kommet fra settet til en annen film? Mer spesifikt later hun plutselig til å være i en annen fase av et annet forhold enn det som knapt er i ferd med utvikle seg mellom disse to. Er nå det noe å skryte av? Ja, faktisk. Vel, delvis. Det demrer underveis at de kanskje «spiller ut» scener som tilsier at de «egentlig» har vært et par i mange år. Vår invitasjon til denne forestillingen kommer i form av at en eldre kafévertinne tar for gitt at de er et ektepar når hun henvender seg til Binoche – uten at Binoche korrigerer henne. Når han kommer inn igjen etter en telefonsamtale, forteller hun ham dette.

Hvorvidt de spiller med hverandre, bevisst og samforstått for diskusjonens og kurtisens skyld, eller om deres innledende «første møte» er noe de av uforklarlige grunner «bare spiller» etter å faktisk ha vært gift i 15 år, det blir det (nesten) opp til publikum å vurdere. Faller man ned på sistnevnte, rettes fokus uvegerlig mot marionettist og premissleverandør Kiarostami, og med det spørsmålet om hvor søkt det hele er. Faller man ned på det førstnevnte, kan man jo lure på hvor stabil Binoches kunsthandler er, og i siste instans hvorfor forfatteren orker å være med på notene.

I forbrukerveiledningens navn må det føyes til at Shimell ifølge Kiarostami passet til rollen blant annet fordi man aner en viss selvbevissthet hos ham. Videre bør det nevnes at en amerikansk kollega mener Shimells forfatter er blind for all sensualitet rundt seg, blant annet fordi han ikke lar seg bedåre av at hun smeller på seg et tykt lag knallrød leppestift og øreanheng, men fortsetter å furte over å ha blitt servert dårlig vin. Hjerteløse mannen.

Møte i Toscana åpner for såkalt kjønnet lesning, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan par som fant hverandre etter en romantisk komedie kan finne på å avvikle forholdet etter å ha sett denne sammen. «Split-film», det upåaktede motstykket til date-filmen, filmer som får selv de kjæreste par til å forlate salen forbitret hver for seg.

Uansett er noe av skepsisen innledningsvis gjendrevet med dette. For det er altså ikke noe friksjonsfritt, pastoralt svermeri Kiarostami leverer. Dannede mennesker i pittoreske omgivelser, ja visst, men uten temperatur og basale temperament er det så visst ikke.

Dessuten, om nettopp Kiarostami hadde fått det for seg å gjøre en begivenhetsløs tur gjennom det toscanske landskapet, så spørs det om det ikke ville blitt en liten begivenhet likevel.


UINTENDERTE MOTHÅRSOPPLEVELSER


Filmene hans forbindes gjerne med nettopp landskap og samtaler i bil (så også denne gangen, selv om kjøringen utgjør en liten del av filmen). Det er rause panoramaer han leverer, med sanselighet og bildero, samt en skarve hovedperson på vei gjennom, i bil eller til fots. Det er kontemplative bilder, det frister med begreper som «jordnær», om det ikke var for at det uttrykket har blitt offer for egen flatmarksprosa, og dermed tapt noe av det spirituelle i nærheten til naturen. Et lite nikk i panteistisk retning skulle vel gjenopprette balansen, nok til en tentativ beskrivelse av de sensasjoner Kiarostami provoserer. Det er vrient å forklare sånt, men en mulig snarvei er å minne om noen av de samme overskridende kvaliteter i Andrej Tarkovskijs bilder.

Møte i Toscana er en belgisk-italiensk-fransk samproduksjon, og dermed hans første film i utlendighet. Noen fordommer melder seg umiddelbart. Den første – er mer kommersielle hensyn tatt? – er uunngåelig tatt i betraktning de tre følgende faktorene: nevnte Toscana, nevnte Binoche og nevnte Shimell, en barytonsanger kjent blant operavenner. Om dette kan betraktes som prostitusjon, så kan det knapt kalles noe råsalg. Og uansett er slike spørsmål like godt tjent med å overlates den enkelte publikummers gemytt. En annen, mer relevant innvending, går på dette med bortebane, hvorvidt filmens uintenderte mothårsopplevelser kan tilskrives at Kiarostami her opererer i en kultur og et språk han ikke er fullt fortrolig med. Han har tidligere brukt et frukttre som lignelse til å forklare sin preferanse for å operere i hjemlandet. Til tross for at han treneres av myndighetene, til tross for at flere av hans kollegaer har emigrert eller blitt arrestert,2 har han valgt å bli, for når treet plantes om, blir dets frukter ikke fullt så gode. Om det nå, med denne filmen, har gått troll i ord, får Kiarostami-puritanernes harde kjerne avgjøre.


SCHLÄGERE FRA DET AKADEMISKE KVARTER

Selv vil jeg nøye meg med å terpe på at det er noe som skurrer her, for eksempel noe ved Binoches rolle. For eksempel Binoche. Riktig nok blir vi etter hvert servert de narrative anførselstegn som skal til for å kjøpe deres lille felles forestilling, men det ville hjulpet litt om overgangene var litt mer forførende, eller, for den saks skyld: om hun var litt (mer) sjarmerende. Kanskje det ville hjulpet litt om hun slapp å måtte le i så mange scener. Pirk, selvfølgelig, men ikke helt uvesentlig, når man satser høyt på kunstlede fiksjonsbrudd og spill-i-spillet. Da er det en fordel at selve «hovedspillet» overbeviser. Filmhistoriens scener med virkelig overbevisende latter kan telles på to (la gå: tre) fingre. Ingen av dem er i denne filmen. Når da en skuespillerinne har fått noen (tilsynelatende) umotiverte overganger å streve med allerede, så gjør man henne ingen tjeneste ved å be henne forsere latter i tillegg.

Et eksempel, kanskje? Det ville hjulpet om hun/Kiarostami plasserte replikken «Nei, han er ikke interessert i språk. Han tenker bare på seg selv og sitt eget arbeid» litt lenger uti, etter at deres fiktive tidligere samlivshistorie var blitt etablert. Slik replikken nå faller, står den i fare for å oppfattes som en ubegrunnet beskyldning om selvopptatthet – levert av en dame som neppe er helt fri for det samme.

Snerk til side, for her begynner det å bli litt interessant. Dette «på seg selv kjenner man andre»-utbruddet føyer seg til filmens øvrige små speil- og ekkovirkninger. Er det Binoche som utbryter «oh, bébé» når de passerer en barnevogn på gaten? Er det han som burde sagt «hard to say», som vi hører et sted i restauranten, etter at en problemstilling er luftet i deres samtale? Tar han seg ikke til øret i imitasjon av hennes bevegelse når hun røsker ørepynten av seg i skuffelse over hans svake respons på hennes pynt? Litt mer av det her, og det ville nærme seg speilsalsvimle Black Swan. Her ligger det jo i sakens natur, ref. originaltittelen Copie conforme. Spørsmålet om hvorvidt kopien er dårligere enn originalen er allerede nevnt, likeledes spekuleres det om originalens originalitet (da den igjen er en avbildning av den virkelige original, den portretterte). Slike spørsmål og andre, beslektede schlägere fra det akademiske kvarter, det er hva småpraten deres går ut på. Om noen synes det lyder pretensiøst, er det forståelig, men det virker slett ikke sånn underveis. I flere partier er dette beleven småprat av en type jeg ikke kan huske å ha sett på film siden Louis Malles dønn trivelige (men noe anspente) Min middag med André (1981).3 En mindre perifer sammenligning: kanskje litt som tidligere Woody Allen-filmer, men uten nevrotikermaset.

Det er bare å konstatere, tilfreds og med en viss lettelse, at mye av det ovennevnte smårusk simpelthen inngår i konseptet, og med det skulle også brorparten av Binoches feilskjær være godtgjort – i saklighetens navn bør det ikke utelukkes at det er en kraftprestasjon hun leverer. For selv om det tidligere forholdet deres er aldri så imaginært, er det ikke fritt for at tematikken setter følelser i sving, når de projiserer sine respektive ekteskapelige erfaringer på hverandre. Om ikke annet iscenesetter de enkelte variasjoner av (klisjé)typiske kollisjoner av mannlige og kvinnelige former for eksempelvis (in-)sensitivitet. Om ikke annet røper temperamentet at «iscenesettelsen» er gyldig nok for dem, og med det skulle kopien være bekreftet og tilpasset. Kiarostami er ikke kjent for å operere med homogene former for dokumentar eller fiksjon. Som så mange regissører og kunstnere har også han latt noen betraktninger falle om at løgn kan behøves om sannhet skal oppnås. I dette parets tilfelle later løgnen til å bli vel så livsnær som deres «egentlige» forhistorie. Illudert eller ei.

Abbas Kiarostami, Møte i Toscana (Copie Conforme),
Belgia/Frankrike/Italia 2010

På kino fra 25. desember


Fotnoter:
1 Da er det i så fall et par punkter som bryter med vår og Kiarostamis felles tro. Hvorfor skulle hun da måtte fortelle ham om den løgnen de da «allerede» er inne i? Og hvorfor spør sønnen hennes i begynnelsen av filmen om hun er interessert i «den mannen»?

2 Noen husker kanskje navnet Jafar Panahi (som Kiarostami for øvrig har hatt som assistent og senere skrevet for). Det var noen artikler og opprop også her hjemme da han ble arrestert. Ble (foreløpig) løslatt 25. mai i år.

3 Handler, dramatisk nok, om en mann som spiser middag med en annen mann som heter André. Anbefales.