Gjeldens makt

Relasjonen kreditor-debitor er med finanssektorens vekst blitt den sterkeste maktfaktoren i vårt samfunn. Men den er på ingen måte ny. Gjeld som maktmiddel har vært der siden tidenes morgen. Gjeldens historie er pengenes historie, for kreditten fantes lenge før kontantene.

Den 17. desember 2010 satte den tunisiske gateselgeren Mohammed Bouazizi fyr på seg selv utenfor politistasjonen i Sidi Bouzid, som en desperat siste protest mot politiet som hadde konfiskert varene han hadde satt seg i dyp gjeld for å anskaffe. 22. desember tok Ramzi Al-Abbouidi sitt eget liv etter å ha pådratt seg stor gjeld i et mikrokreditt-program. Disse to hendelsene var med på å utløse den såkalte arabiske våren – opprør over hele Nord-Afrika og Midtøsten fra befolkninger som befant, og fortsatt befinner, seg i en håpløs økonomisk situasjon i regimer som på katastrofalt vis har kombinert politisk undertrykkelse med en nyliberal økonomisk politikk.

Selvmordsbølgen som ledet opp til opprøret var ikke symbolpolitikk, slik det ofte impliseres i vestlige medier, men desperate handlinger fra unge menn i bunnløs gjeld. Den konkrete erfaringen av gjeldens makt spredte seg i fjor for full kraft til Europa og Nord-Amerika, der en privat gjeldskrise har blitt forvandlet til en offentlig gjeldskrise, som truer med å oppløse disse samfunnene.

Keynes drøm om aktiv dødshjelp for rentenisten framstår som en fjern nostalgi, for aldri før har aksjonærene hatt så mye makt over bedriftene og lønnsmottakerne, og over samfunnet generelt. Nasjonalstatens suverenitet er under hardt angrep fra ratingbyråer, finansinvestorer og institusjoner som IMF. Den europeiske sosialpolitikken dikteres av «markedene». Den aktuelle situasjonen i Europa reiser spørsmålet ikke bare om gjeldens natur, men også om dens historiske relasjon til «markedet», for gjeld er penger, og gjelden er den økonomiske motoren i dagens økonomi.

JUBELÅRENE

Gjeldens destruktive makt er på ingen måte ny, snarere tvert imot. I Sumer og Babylon skapte år med dårlige avlinger store gjeldskriser, og forgjeldede bønder så ingen annen utvei enn å forlate det sedentære livet og slå seg sammen med halvnomadiske grupper i utkanten av den bofaste sivilisasjonen. Kongerikenes herskere måtte derfor jevnlig slette gjeld, gi tilbake eiendeler og familiemedlemmer – la dem starte på ny med «blanke ark» – for at ikke samfunnene skulle gå fullstendig i oppløsning, noe som er opphavet til Bibelens jubelår (hvert femtiende år ble privat gjeld slettet, «og døtrene leverte tilbake»). Selv begrepet om frihet har sine røtter i gjeld: Sumeriske amargi, det første kjente frihetsbegrepet, kom fra disse erklæringene om gjeldssletting – det betyr bokstavelig «vende tilbake til mor».

Rentebærende lån antas å ha blitt oppfunnet i de mesopotamiske bystatene før skriften. Opprinnelsen er dermed usikker, sannsynligvis oppsto ordningen ved at templene som bystatene var bygd runadt finansierte handelskaravaner i området, som var svært fruktbart men manglet metaller og andre viktige råvarer. Templene ga kjøpmennene forskudd på varebyttet og rentene ble deres måte å ta del i utbyttet, men etterhvert utviklet praksisen seg og snart oppsto alle slags lån, inkludert forbrukslån – eller åger som det kaltes i gamle dager. For bøndene som ikke klarte å betjene gjelden sin, startet utlånerne å ta, som den amerikanske antropologen David Graeber skriver i Debt – the first 5000 years, «korn, sauer, geiter og møbler, deretter gikk de over til åkre eller hus, eller alternativt eller i siste instans, familiemedlemmer. Tjenere, hvis det var noen, forsvant fort, etterfulgt av barn, koner og i enkelte ekstreme situasjoner, låntakeren selv.»1 Gjeldsslave var ingen metafor, men en realitet som gjorde jubelårene strengt nødvendige for å holde samfunnene i live.

Gjeld er et mektig maktmiddel, kanskje det mektigste, for i motsetning til rå makt, infiltrerer gjelden hele det sosiale feltet, slik Graeber skriver: «Dette er hva penger har betydd for folk flest opp gjennom menneskets historie: De fryktelige utsiktene for ens sønner og døtre skal bli båret bort til hjemmene til frastøtende fremmede for å vaske deres nattpotter og tilby seksuelle tjenester, bli underkastet alle tenkelige former for vold og misbruk, sannsynligvis i årevis, kanskje for alltid, mens foreldrene venter, hjelpeløse, unngår øyekontakt med naboene, som vet nøyaktig hva som skjedde med de de skulle være i stand til å beskytte.»2

DET FORGJELDEDE MENNESKET

Gjelden fratar «framtiden, det vil si tiden, som beslutning, som valg, som mulighet,» skriver sosiologen og filosofen Maurizio Lazzarato i Fabrique de l’homme endetté (se Lazzaratos artikkel på side 14). I dag brukes gjeld som et maktmiddel til å redusere lønningene til et minimum, kutte sosiale tjenester for å gjøre velferdsstaten i stand til å ta vare på sine nye «trengende» – bedriftene og de rike – og til å privatisere alt. «Vi mangler teoretiske instrumenter, begreper, uttrykk for å analysere ikke bare finanssektoren men også gjeldsøkonomien som den inngår i, så vel som dens spesifikke underkastelsespolitikk,»3 mener Lazzarato. Gjelden er ifølge ham en økonomisk relasjon som ikke kan skilles fra produksjonen av et gjeldssubjekt og dennes «moralitet» – økonomisk og subjektiv produksjon, et etos. Det forgjeldede mennesket er blitt den viktigste underarten av homo economicus.

På ti år har den offentlige forvaltningens gjeld i Norge gått fra 28,5 prosent til 43,7 prosent av BNP. Gjennomsnittlig gjeld for personer over 17 år gikk fra 270 200 kroner i 2001 til 573 700 i 2009.4 I november advarte IMF mot en boligboble, som kunne sende norske ut på samme galei som de amerikanske husholdningenes forgjeldelse som utløste finanskrisen i 2008. Norge står på langt nær i fare for dette med det første, ettersom utenlandsbalansen går i pluss, med større fordringer enn gjeld. Men selv med relativt store formuer vokser gjelden stadig, både offentlig og privat, et påfallende kjennetegn for et samfunn sentrert rundt gjeld, og de maktforholdene den innstifter og sementerer, nærmest som en bevisst strategi.

GJELDSØKONOMIEN

De internasjonale ratingbyråene som har gitt dårlige karakterer til Irland, Hellas, Portugal og Spania og fått rentene til å stige og påtvunget budsjettkutt er de samme som alltid ga gode karakterer til toxic assets som utløste finanskrisen. «Gjeldsrenter er måten markedene har drevet rovdrift på befolkningen i førti år,» hevder Lazzarato. Nyliberalismen har redusert bedriftene til finansverdier som «gir mer til aksjonærene enn de får midler igjen fra disse». Forbruket som i i-landene står for brorparten av BNP (70 prosent i USA), er en annen viktig inntekt for kreditorene. Alle de viktigste utgiftene – kjøp av hus, bil, betale for utdannelse – skjer gjennom lån. Husholdningens gjeld er i USA og Storbritannia 120 og 140 prosent av disponibel inntekt. Betjening av offentlig gjeld er den nest største posten på det franske statsbudsjettet (etter utdanning). Nesten alle inntektene den franske staten får fra inntektsbeskatning går til å betjene gjelden.

Gjennom renter blir gigantiske summer overført fra befolkningen, bedrifter og velferdsstaten til kreditorer.

I USA gikk finans, eiendom og forsikring på 90-tallet forbi industrien, i England er finanssektoren den største sektoren i økonomien. Men det er kunstig å skille mellom de ulike sektorene, for den ene trengs for å selge den andre. Vi bør slutte å identifisere kapitalismen utelukkende med industrikapitalismen, både historisk og teoretisk. Det er feil å skille realøkonomi fra finansspekulasjon (der penger skaper penger uten å gå om vareformen), fordi finansspekulasjonen er kapitalisme i reneste form (penger skaper penger).

Finanssektoren er ikke en overdreven spekulasjon som må reguleres, en måte å skaffe investeringer på, ei heller grådighet, men en maktrelasjon, en institusjon for fordeling av goder i samfunnet. Gjeldsøkonomien er det riktige navnet på dagens finansialiserte økonomi, f. eks med økning av skolepenger i England som skaffer enda mer gjeld. I USA er studiegjelden så høy at den nesten ikke kan betales, og fratar de utdannede sin handlefrihet når de entrer arbeidsmarkedet. Kreditor-debitor-relasjonen er en maktrelasjon som kontrollerer subjektivitet.

«Det som er slående med de historiske nedtegnelsene er at under gjeldskrise,» bemerker Graeber, «ble mange indignerte. Så mange, faktisk, at mesteparten av vårt språk i dag for sosial rettferdighet, vår måte å snakke om menneskelig ufrihet og frigjøring, fortsatt er et tydelig ekko av tidligere tiders argumenter om gjeld.»5

GJELDENS HISTORIE

«Hvis vi ser på gjeldens historie oppdager vi en dyp moralsk forvirring,» skriver David Graeber. «Flertallet av menneskene mener på én og samme tid at (1) å betale tilbake lånte penger er et moralsk spørsmål, og (2) alle som har for vane å låne ut penger er onde.» Religiøse institusjoner, som den katolske kirken, buddhistiske templer, har forbudt lån med renter, men også selv stått sentrale i lånevirksomhet.»

Dagens gjeldskrise har rot i ideen om at virtuelle penger – elektroniske, digitale – ga nye muligheter for vekst, i det minste er det dette finansindustrien har solgt inn til alt fra fattige amerikanere til norske kommuner. Men virtuelle penger er på ingen måte noe nytt. Faktisk er det den opprinnelige formen for penger: Kredittsystemer eksisterte lenge før kontanter. Kreditt er like gammelt som sivilisasjonen. Gjeldens historie er en historie som veksler mellom et syn på penger som en abstrakt konstruksjon, en virtuell måleenhet og edelmetaller, der vanligvis gull eller sølv er penger.

En av de store moderne mytene, påpeker Graeber, er myten om bytteøkonomien, at det først fantes byttehandel, så kom penger og forenklet dette, og deretter kom kreditt og gjeld som en konsekvens. Problemet her er at det mangler empiri for denne kronologien, for denne verden av byttesamfunn som skal komme forut for pengesamfunnet. Likevel danner myten grunnlaget for Adam Smiths etablering av dagens økonomifag. Adam Smith gikk imot ideen om at penger var skapt av myndigheter: I tråd med den klassiske liberalismen mente han at eiendom, penger og markeder ikke bare oppsto før politiske institusjoner, men også var grunnen til at disse oppsto, for å beskytte dem.

Smiths argument begynner med byttehandel blant amerikanske indianere, men glir raskt over til småbedriftsforklaringen med utgangspunkt i landsbyens arbeidsdeling: «Slakteren har mer kjøtt i sin butikk enn han selv kan spise, og bryggeren og bakeren er begge villige til å kjøpe deler av det.»6 For å lette denne situasjonen, mener Smith, må det finnes en vekslingsenhet: «Forskjellige metaller har blitt brukt av ulike nasjoner for dette formålet.»

Men et land med bytteøkonomi uten pengeøkonomi har aldri blitt oppdaget. Smiths henvisning til nordamerikanske indianersamfunn er øyensynlig ren fantasi, for indianersamfunnene hadde andre komplekse måter å fordele varer og tjenester på med ulike rådsordninger.

Det betyr ikke at byttehandel ikke har forekommet, bare at den ikke har blitt praktisert mellom venner og landsbybeboere, snarere har det vært en måte å forhandle med antatte fiender. Naboer, familie og venner har ingen behov for å handle med hverandre. De «primitive» samfunn har snarere vært kjennetegnet av en tilgrunnliggende kommunisme, som Graeber kaller humanøkonomier, der innbyggerne hjelper hverandre med det de trenger, men også stiller seg i symbolsk og solidarisk gjeld ved å ta imot hjelpen eller ikke. De «økonomiske» utvekslingene inngår i et system av forpliktelser. I den forstand er Smiths pengeøkonomi en utopi om et gjeldsløst samfunn, der penger bare er positive, ikke negative i form av gjeld (symbolsk eller solidarisk). Smiths utopi er den forpliktelsesløse utvekslingen, en handel som avsluttes der og da uten at en relasjon dannes. En utopi som i dag har endt i mareritt for det forgjeldede mennesket.

Selv når økonomier «vender tilbake til byttehandel», slik det blir sagt at Europa gjorde i middelalderen, slutter de ikke å bruke penger. De slutter bare å bruke kontanter. Pengene lever videre som abstrakt måleenhet. «Grunnen til at antropologer ikke har klart å komme opp med en enkel, overbevisende fortelling om pengenes opprinnelse, er at det ikke er noen grunn til å tro at det kan finnes en. Penger er like lite ’oppfunnet’ som musikk eller matematikk eller smykker. Det vi kaller penger er ikke en ’ting’ i det hele tatt, men en måte å sammenligne ting på matematisk: en X er lik seks Y. Dermed er ’penger’ sannsynligvis like gammelt som menneskets tankeevne.»7 Men er også gjeld. De første fysiske pengene var gjeldsbrev, som ble akseptert som betaling fordi man var sikre på at de kunne veksles inn.

DEN SYNLIGE HÅNDEN

Verdens første kjente mynt ble slått i kongedømmet Lydia, vest i dagens Tyrkia, rundt 600 f. Kr. Først dreide det seg om enkle gullsølvlegeringer fra gullsmeder, men produksjonen ble raskt overtatt av et kongelig myntverk. Det samme er tilfellet i India og Kina like etter. I samme tid, en krigersk tid, dukket det opp en ny type kriger, profesjonelle krigere, leiesoldater, som avlastet de aristokratiske krigerne kjent fra Homers Iliaden. Etter all sannsynlighet ble penger oppfunnet for å betale soldatene, men for at pengene skulle ha noen nytte måtte man ha markeder å bruke dem på. Den enkleste måten er å innføre skatt som staten krever betalt i sin mynt slik at de må skaffe seg mynter gjennom å selge sine varer, noe som forklarer skattens opprinnelse (staten kunne jo bare tatt det den trengte i despotiske tider).

De første gjeldskrisene i Athen og Roma kom like forut for myntene, kontanter var rett og slett en løsning på krisene. Krisene hadde to mulige utfall: Aristokratiet kunne vinne og gjøre de fattige til de rikes gjeldsslaver, eller folket kunne vinne fram, omfordele land og innstifte vern mot gjeldsslaveri. Sistnevnte ble utfallet og åpnet for en klasse av frie bønder som kunne få barn som kunne bruke sin tid til å trene for krig. De greske bystatenes «økonomiske» politikk var faktisk organisert som en omfordeling av krigsutbytte. «Gull og sølv ble tilranet i krig, eller utvunnet av slaver fanget i krig,» skriver Graeber.8 Bystatene delte ut penger, ikke bare til soldater, sjømenn og de som utstyrte skipene, men også befolkningen generelt, for eksempel som honorarer for å delta på folkemøter, samtidig som det ble insistert på at de skulle brukes til ulike typer betalinger, slik at markeder oppsto. Romerriket fulgte samme praksis og skattla nyerobrede områder, for at lokale bønder skulle selge mat til soldatene, slik at hærene slapp å frakte enorme mengder mat.

Markeder ble altså skapt av staten for å bidra til krigsmaskineriet. Det eneste historiske tilfellet av markeder så å si uten statlig innblanding, det som i dagens rådende ideologi kalles «frie markeder», fantes i Indiahavet etter den islamske ekspansjonen. Forutsetningen for disse handelsmarkedene var et svært strengt æresbegrep, og fravær av konkurranse, fordi knivskarp konkurranse uten statlig kontroll (voldsmonopol) vil føre til at svært konkrete kniver blir handelens enerådende valuta. Kreditt avhenger av tillit, i motsetning til kontanter, og i markeder basert på konkurranse er tillit en mangelvare.

«De fattige, og deres koner og barn, ble slavebundet av de rike,» skriver Aristoteles i Athenernes statsforvaltning. Med nyliberalismens nederlag kan generalisert gjeldsøkonomi gå seirende ut og gjeldens historie gjenta seg på ny.

© norske LMD