Krisen begynte for 40 år siden

Helt siden den demokratiske kapitalismen ble innført i Vesten etter andre verdenskrig, har systemet slitt med å finne en levelig balanse mellom borgernes rettigheter og kapitalakkumulasjonens krav. Tre løsninger har blitt utprøvd: inflasjon, offentlig gjeld, privat gjeld. Med finanskrisen ble en fjerde og muligens siste innledet.

Det går nesten ikke en dag uten at vi kan lese i avisene hvordan «markedene» dikterer hva antatt suverene og demokratiske stater kan og ikke kan gjøre for sine borgere. Resultatet er at borgerne i stadig større grad ikke ser på regjeringene som sine representanter, men som representanter for interessene til andre stater eller internasjonale organisasjoner – f. eks IMF og EU – som ikke er underlagt press fra velgere. For å være «ansvarlig», slik dette defineres av de internasjonale markedene og institusjonene, må de nasjonale regjeringene gjennomføre drastiske sparetiltak, og blir dermed stadig mindre mottagelige for borgernes ønsker. Som oftest blir dette framstilt som konsekvensen av en forstyrrelse av en grunnleggende stabil situasjon, en krise. Er det tilfellet?

«Den store resesjonen»[ref]For uttrykket ‘den store resesjonen’, se Carmen Reinhart and Kenneth Rogoff, This Time Is Different: Eight Centuries of Financial Folly, Princeton Univ. Press, 2009.[/ref] og den påfølgende nestenkollapsen til de offentlige finansene kan leses som en manifestasjon av en grunnleggende spenning i de avanserte kapitalistiske samfunnene, der ubalanse og ustabilitet er regelen snarere enn unntaket. Krisen kan dermed bare forstås fullt ut i lys av den pågående og nødvendigvis konfliktfulle forandringen av det vi kaller «demokratisk kapitalisme». (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Overraskende konservativt comeback

Default thumbnail
Neste sak

Grasiøs og grusom

Andre saker om Økonomi

Alt kan repareres

Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0