Krisen begynte for 40 år siden

Helt siden den demokratiske kapitalismen ble innført i Vesten etter andre verdenskrig, har systemet slitt med å finne en levelig balanse mellom borgernes rettigheter og kapitalakkumulasjonens krav. Tre løsninger har blitt utprøvd: inflasjon, offentlig gjeld, privat gjeld. Med finanskrisen ble en fjerde og muligens siste innledet.

Det går nesten ikke en dag uten at vi kan lese i avisene hvordan «markedene» dikterer hva antatt suverene og demokratiske stater kan og ikke kan gjøre for sine borgere. Resultatet er at borgerne i stadig større grad ikke ser på regjeringene som sine representanter, men som representanter for interessene til andre stater eller internasjonale organisasjoner – f. eks IMF og EU – som ikke er underlagt press fra velgere. For å være «ansvarlig», slik dette defineres av de internasjonale markedene og institusjonene, må de nasjonale regjeringene gjennomføre drastiske sparetiltak, og blir dermed stadig mindre mottagelige for borgernes ønsker. Som oftest blir dette framstilt som konsekvensen av en forstyrrelse av en grunnleggende stabil situasjon, en krise. Er det tilfellet?

«Den store resesjonen»1 og den påfølgende nestenkollapsen til de offentlige finansene kan leses som en manifestasjon av en grunnleggende spenning i de avanserte kapitalistiske samfunnene, der ubalanse og ustabilitet er regelen snarere enn unntaket. Krisen kan dermed bare forstås fullt ut i lys av den pågående og nødvendigvis konfliktfulle forandringen av det vi kaller «demokratisk kapitalisme».

TO INKOMPATIBLE IDEER
Siden slutten av 1960-tallet har tre løsninger blitt utprøvd for å overvinne motsetningen mellom politisk demokrati og markedskapitalisme: inflasjon, offentlig gjeld, privat gjeld. Hvert av disse forsøkene tilsvarer et bestemt forhold mellom økonomiske makter, politikk og sosiale krefter. Hver av disse har endt i en krise, som har utløst den neste løsningen. Finanskrisen i 2008 innvarsler dermed slutten på den tredje epoken, og sannsynligvis begynnelsen på en ny ukjent sammensetning.

Etterkrigstidens demokratiske kapitalisme opplevde sin første krise på slutten av 60-tallet, da inflasjonen begynte å stige raskt i Vesten. Synkende økonomisk vekst gjorde det vanskelig å opprettholde fredsavtalen mellom kapital og arbeid som hadde gjort slutt på husbråket etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. Avtalen gikk i all hovedsak ut på at den organiserte arbeidsklassen aksepterte de kapitalistiske markedene og eiendomsretten i bytte mot et politisk demokrati som sikret sosial trygghet og stigende levestandard. Mer enn to år med uavbrutt vekst resulterte i en dypt forankret overbevisning om at kontinuerlig økonomisk framskritt var en demokratisk rettighet. Dette synet viste seg i de forventningene regjeringene følte seg forpliktet til å ære: en utvidelse av velferdsstaten, arbeidernes rett til frie kollektive lønnsforhandlinger og full sysselsetting. Forventninger som regjeringene brukte den keynesianske verktøyskassen for hva den var verdt for å oppfylle.

Men da veksten begynte å falle på slutten av 60-tallet startet denne kombinasjonen å slå sprekker, noe som ga seg til uttrykk i en verdensomspennende demonstrasjonsbølge. Uten frykt for arbeidsledighet kjempet arbeiderne for det de oppfattet som sin rett til økt levestandard.

I de påfølgende årene sto alle de vestlige regjeringene overfor samme problem: Hvordan få fagforeningene til å moderere lønnskravene uten å svikte det keynesianske løftet om full sysselsetting? I land der tarifforhandlingene ikke var regulert i et trepartssamarbeid, forble de fleste regjeringene gjennom hele 70-tallet overbevist om at å la arbeidsledigheten øke for å begrense lønnsveksten var altfor risikabelt for deres egen karriere, og for det kapitalistiske demokratiet som sådant. Den eneste utveien var å endre pengepolitikken, noe som åpnet for både frie kollektive tarifforhandlinger og full sysselsetting. Prisen å betale var en stadig økende inflasjon.

I begynnelsen var ikke inflasjonen noe stort problem for arbeidere organisert i fagforbund som hadde nok makt til å sikre at lønningene i realitet ble inflasjonsjusterte. Inflasjon går som regel ut over kreditorer og de som eier finansverdier, grupper som vanligvis ikke inkluderer arbeidere, eller i det minste ikke gjorde det på 60- og 70-tallet. Dette er grunnen til at inflasjonen kan beskrives som en pengepolitisk avspeiling av en fordelingskonflikt mellom en arbeiderklasse som krever både trygge arbeidsplasser og en større andel av landets inntekter, og en kapitalistklasse som gjør alt for å maksimere avkastningen på kapitalen sin. Siden de to partene har to inkompatible ideer om hva de har krav på – den ene …/ /… framhever borgerrettigheter og den andre eiendomsrett og markedets lov – kan også inflasjonen betraktes som et uttrykk for normløshet i et samfunn der medlemmene ikke klarer å bli enige om et felles kriterium for hva som er sosialt rettferdig.

I etterkrigstiden hadde den økonomiske veksten gitt regjeringene, som sto overfor to inkompatible syn på økonomisk rettferdighet, muligheten til å dempe klassemotsetningene gjennom nye varer og tjenester. Nå måtte de trykke opp ekstra penger og dermed bruke framtidige ressurser på å sikre nåtidens forbruk og omfordeling. Dette var effektivt til å begynne med, men kunne ikke vare evig. Inflasjonen framkalte etter hvert reaksjoner fra kapitaleiere som var stadig mer bekymret for sine formuer. Og inflasjonen førte til arbeidsledighet, noe som straffet de samme arbeiderne som den skulle tjene. Med press fra markedene forlot regjeringene de omfordelende tariffavtalene for igjen å fokusere på budsjettdisiplin.

ANTI-INFLASJON
Inflasjonen ble beseiret etter 1979 da Jimmy Carter utnevnte Paul Volcker til amerikansk sentralbanksjef. Volcker innførte en rekordhøy utlånsrente, noe som fikk arbeidsledigheten til å nå høyder som ikke var sett siden depresjonen på 30-tallet. Volckers «kupp» ble fullbyrdet i 1984 med gjenvalget av Ronald Reagan, som skal ha vært redd for de politiske kostnadene til Volckers aggressive deflasjonsdrivende politikk.
I Storbritannia ble Margaret Thatcher, som hadde fulgt Reagans politikk, gjenvalgt i 1983 – også hun på tross av høy arbeidsledighet og rask avindustrialisering forårsaket av, blant annet, en restriktiv pengepolitikk. I både USA og Storbritannia ble pengepolitikken fulgt opp med målrettede angrep på fagforeningene. I de påfølgende årene holdt inflasjonen seg lav i så å si hele den kapitalistiske verden, samtidig som arbeidsledigheten steg jevnt og trutt. Fagorganiseringen sank nesten overalt, streiker ble i enkelte land så sjeldne at myndighetene sluttet å føre statistikk.

Den nyliberale epoken ble innledet med at engelske og amerikanske regjeringer ga kast på visdommen fra etterkrigstidens kapitalisme – at arbeidsledighet ville undergrave den politiske støtten, ikke bare til den sittende regjeringen men også til den demokratiske kapitalismen som sådan. Reagan og Thatchers eksperimenter ble nøye fulgt av beslutningstakere verden over. De som håpet på at slutten på inflasjonen også ville bety slutten på det økonomiske kaoset, ble raskt skuffet. Etter hvert som inflasjonen ga seg, steg den offentlige gjelden.
Årsakene til den stigende offentlige gjelden på 80-tallet var mange: Svak vekst gjorde skattebetalerne, særlig de rikeste og mektigste, mer skeptiske til skatt, og uten inflasjon ble det også slutt på automatiske skatteøkninger (stigende lønninger gir økte skatteinntekter, særlig i land med progressiv beskatning). Den svake veksten gjorde også slutt på den kontinuerlige nedskrivingen av den offentlige gjelden etter hvert som de nasjonale valutaene sank i verdi. Denne nedskrivingen var først et supplement til den økonomiske veksten, men erstattet den så gradvis gjennom å redusere landenes gjeld i forhold til deres nominale inntekt. Økende arbeidsledighet som følge av denne anti-inflasjonspolitikken, skapte større sosiale utgifter. I tillegg kom regningen for de ulike sosiale ytelsene som var opprettet på 70-tallet i bytte mot lønnsmoderasjon fra fagforeningene, ytelser som ble en stadig større byrde for de offentlige budsjettene.

DOBBELTUNDERSKUDDET
Da gapet mellom borgernes og markedenes krav ikke lenger lot seg tette med inflasjon, falt byrden med å sikre samfunnsfreden på staten. I en periode viste offentlig gjeld seg som en praktisk og funksjonell erstatning for inflasjonen. I likhet med inflasjonen gjorde offentlig gjeld det mulig å dempe fordelingskonflikten med ressurser som ennå ikke var skapt. Etter hvert som konflikten mellom marked og sosial fordeling flyttet seg fra arbeidsmarkedet til politikken, ble fagforeningenes krav erstattet av press fra velgerne. I stedet for å trykke opp penger (altså skape inflasjon) begynte regjeringene å låne stadig mer. Lav inflasjon var her nyttig for å overbevise kreditorene om at statsobligasjonene ville beholde sin verdi på lang sikt.

Men i likhet med inflasjon kan ikke det offentlige pådra seg gjeld i det uendelige. Økonomer hadde lenge advart mot at lånefinansiert offentlig forbruk fjernet midler fra private investeringer, skapte høyere renter og lav vekst, men de var aldri i stand til å spesifisere nøyaktig hvor grensen gikk. I praksis viste det seg mulig, i det minste i en periode, å holde rentene nede med å avregulere finansmarkedene og begrense inflasjonen gjennom fagforeningsknusing.
Men etter kort tid begynte USA, med sitt eksepsjonelt lave sparenivå, å selge statsobligasjoner ikke bare til egne borgere, men også til utenlandske investorer, inkludert statsfond av ulike slag. Og etter hvert som gjeldsbyrden steg måtte en stadig større del av de offentlige budsjettene brukes på å betjene gjelden, selv med svært lave renter. Og framfor alt ble de utenlandske så vel som de innenlandske kreditorene på et eller annet tidspunkt bekymret for om de kom til å se pengene sine igjen. «Finansmarkedene» begynte derfor å kreve offentlig budsjettdisiplin og sparetiltak for å sikre sine interesser.
Det amerikanske presidentvalget i 1992 ble dominert av to underskudd: underskuddet til den føderale staten og landets handelsunderskudd. Seieren til Bill Clinton, som gikk til valg på å fjerne «dobbeltunderskuddet», igangsatte verdensomspennende forsøk på budsjettdisiplin, som ble aggressivt fremmet av amerikanskledede organisasjoner som OECD og IMF. Da demokratene mistet flertallet i 1994, innledet Clinton en sparepolitikk med store offentlige kutt og endringer i sosialpolitikken som til slutt ville fjerne – med hans egne ord – «velferden slik vi kjenner den». I 1998–2000 gikk de føderale budsjettene for første gang på flere tiår i pluss.

PRIVATISERT KEYNESIANSME
Dette betydde imidlertid ikke at Clinton-administrasjonen hadde funnet en varig måte å nøytralisere konfliktene i den demokratiske kapitalismens politiske økonomi på. Clintons strategi for å dempe de sosiale konfliktene baserte seg i stor grad på å forsterke avreguleringen av finanssektoren som Reagan hadde innledet. Raskt økende ulikhet, skapt av nedgang i fagorganiseringen, og store kutt i sosialbudsjettene, så vel som lavere samlet etterspørsel som følge av budsjettdisiplinen, ble motvirket av rekordmange nye muligheter for borgerne og bedriftene til å sette seg i gjeld. Den treffende betegnelsen «privatisert keynesiansme» ble lagd for å beskrive hvordan offentlig gjeld ble erstattet av privat gjeld. I stedet for at regjeringen lånte penger for å finansiere lik tilgang til anstendige boliger eller utdannelse, var det nå borgerne som under et ekstremt sjenerøst gjeldsregime fikk lov – eller ble tvunget – til å låne på egen risiko for å betale for studier eller for å flytte til et mindre belastet nabolag.
Mange tjente godt på Clintons budsjettpolitikk og avreguleringer. De rike fikk lavere skatter, og de av dem som var smarte nok til å investere i finanssektoren tjente stort på de stadig mer kompliserte «finanstjenestene» de nå fikk selge så å si fritt. Men de fattige tjente også på det, i det minste en stund. Subprime-lån ble et substitutt for en manglende sosialpolitikk og fraværet av lønnsøkninger i den nederste delen av det «fleksibiliserte» arbeidsmarkedet. Særlig for afroamerikanerne var det å eie et hus ikke bare virkeliggjøringen av den amerikanske drømmen, men også et viktig substitutt for alderspensjonene som de ikke lenger var sikret på arbeidsmarkedet og som de ikke hadde noen grunn til å forvente fra en regjering besatt av permanent sparing.

Til forskjell fra perioden med offentlig gjeld – da staten lånte penger og dermed brukte framtidige ressurs i nåtiden – var det nå enkeltindividene som på det liberaliserte finansmarkedet solgte betydelige andeler av sine forventede framtidige inntekter til kreditorene, for å kjøpe det de ønsket.
Slik kompenserte finansliberalisering for de offentlige budsjettinnstramninger. Individuell gjeld tok over for offentlig gjeld, og individuell etterspørsel – som skapt for høye gebyrer hos en rasktvoksende pengeindustri – overtok plassen til etterspørsel skapt av staten. Denne dynamikken akselererte etter 2001, da den amerikanske sentralbanken gikk over til en svært lav rente for å unngå en økonomisk lavkonjunktur og den høye arbeidsledigheten det ville medføre. I tillegg til rekordhøye fortjenester i finanssektoren, sørget den privatiserte keynesianismen for en økonomisk boom, som den europeiske fagbevegelsen så på med misunnelse. Faktisk ble daværende sentralbanksjef Alan Greenspans politikk med raske penger, som forgjeldet det amerikanske samfunnet i rekordfart, trukket fram som en modell av europeiske fagforeningsledere. De bemerket entusiastisk at den amerikanske sentralbanken, i motsetning til den europeiske, var lovpålagt ikke bare å sørge for en stabil valuta men også høy sysselsetting. Alt dette endte i 2008 med kollapsen til den internasjonale lånepyramiden som veksten på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet hvilte på.

BUDSJETTKATASTROFER
Med den privatiserte keynesianismens krakk i 2008 gikk etterkrigstidens demokratiske kapitalisme inn sin fjerde og muligens siste fase. Mens det globale finanssystem nærmet seg kanten av stupet, forsøkte nasjonalstatene å gjenopprette økonomisk tillit gjennom å sosialisere de dårlige lånene som ble gitt for å dempe konsekvensene av budsjettinnstramningene. Sammen med stimuleringspakkene som var nødvendig for å forhindre et sammenbrudd i «realøkonomien», resulterte dette i en dramatisk ny økning i offentlige underskudd og gjeld – en utvikling som på ingen måte skyldtes opportunistiske politikeres lettsindige overforbruk eller villfarne offentlige institusjoner, slik det impliseres i enkelte teorier som ble laget på 90-tallet, i regi av blant andre Verdensbanken og IMF.

Kvantespranget i offentlig forgjeldelse etter 2008 utslettet fullstendig det budsjettdisiplinen kunne ha klart i tiåret før. Resten av historien er velkjent: I de tre årene siden 2008 har fordelingskonflikten under den demokratiske kapitalismen blitt til en komplisert drakamp mellom globale finansinvestorer og suverene nasjonalstater. Der arbeidere i tidligere tider kjempet mot arbeidsgivere, borgere mot finansministre, private debitorer mot private banker, slåss finansinstitusjoner mot de samme statsapparatene som de nylig utpresset for å redde seg selv. Men den underliggende sammensetningen av makt og interesser er langt mer kompleks og det gjenstår ennå å studere den systematisk.
For eksempel har finansmarkedene etter krisen igjen begynt å ta svært ulik rente på ulike lands gjeld, dermed legger de ulikt press på regjeringene for å få borgerne til å godta kutt uten sidestykke – nok en gang i tråd med en så å si uendret markedsfundert fordelingslogikk. Med tanke på mengden gjeld de fleste land bærer på i dag, vil selv små renteøkninger skape budsjettkatastrofer.2 Samtidig må markedene unngå å presse landene så mye at de slår seg konkurs, noe som alltid er et alternativ for regjeringer hvis markedspresset blir for stort. Dette er grunnen til at man må finne andre land som er villige til å redde de som står i faresonen, for å beskytte seg selv fra en generell renteøkning på statsgjelden.

DEN NESTE BOBLEN
Samtidig er det ikke umulig at finansmarkedene ser fram til en lovende kamp mot politisk innblanding, som en gang for alle skal innsette markedsdisiplin og gjøre slutt på alle politiske forsøk på å styrte finansmarkedet.

På dette punktet virker det tydelig at den politiske muligheten til å styre den demokratiske kapitalismen har sunket kraftig de siste årene i det gryende globale politisk-økonomiske systemet. Et av resultatene er at risikoen tilsynelatende vokser, både for demokratiet og økonomien. Siden den store depresjonen har beslutningstakere sjeldent, om noensinne, stått overfor så mye usikkerhet som i dag.
Et eksempel blant mange, er at markedene forventer både budsjettdisiplin og gode utsikter til framtidig vekst. Hvordan dette skal kunne kombineres er ikke klart. Risikopremien på den irske statsgjelden falt da landet lovet aggressive budsjettkutt, men steg igjen et par uker senere, visstnok fordi budsjettkuttene virket så strenge at de ville umuliggjøre ethvert økonomisk oppsving.

Dessuten finnes det en svært utbredt overbevisning om at den neste boblen allerede er i ferd med å blåses opp et eller annet sted i en verden som oversvømmes av raske penger. Om subprime-lån ikke lenger er et investeringsobjekt, i det minste ikke for øyeblikket, byr råvarer eller den nye internettøkonomien på fristende muligheter.
Ingenting hindrer finansfirmaene i å investere kapitaloverfloden de har fått fra sentralbankene i hva enn de håper er nye vekstområder – på vegne av deres favorittkunder og dem selv, selvfølgelig. Tross alt, når forsøkene på å regulere finanssektoren har feilet på nesten alle punkter (kapitalkravene er blitt litt høyere enn de var), kan bankene som var for store til å feile i 2008 stole på at de er det i 2012 og 2013 også. Dette setter dem i samme posisjon til å utpresse det offentlige, slik de gjorde med stor kløkt for tre år siden. Men det kan godt hende at en offentlig redning av privatkapitalismen basert på 2008-modellen er umulig å gjenta, om enn bare fordi de offentlige finansene allerede er på bristepunktet.

EN POLITISK UANGRIPELIG SKYTTERGRAV
I dagens krise er demokratiet like truet som økonomien, om ikke mer. Ikke bare vakler «systemintegrasjonen» av dagens samfunn – dvs, det som sørger for at den kapitalistiske økonomien fungerer på en effektiv måte. Det gjør også samfunnenes «sosiale integrasjon».3 Den nye sparetiden har svekket nasjonalstatenes evne til å finne en balanse mellom borgernes rettigheter og kapitalakkumulasjonens krav. Dessuten gjør den stadig tettere gjensidige globale avhengigheten at det ikke lenger går an å late som om spenningen mellom økonomi og samfunn, mellom kapitalisme og demokrati, kan håndteres innenfor nasjonale politiske fellesskap. Ingen regjering kan i dag styre uten å støte på de internasjonale begrensningene og forpliktelsene, særlig de finansmarkedene setter. Krisene og motsetningene i den demokratiske kapitalismen har blitt internasjonalisert. De utspiller seg ikke lenger bare innad i statene men også mellom dem, i stadig nye kombinasjoner og variasjoner.

Når man ser tilbake på den demokratiske kapitalismens kriser siden 70-tallet virker det sannsynlig at den vil finne en ny – midlertidig – løsning på den sosiale konflikten. Men denne gangen vil den gå fullstendig i favør av de eiendomsbesittende klassene som har krøpet ned i en politisk uangripelig skyttergrav, nemlig den internasjonale finansindustrien.

Oversatt av R.N.